Tomt liv?

[Anonym bruker]

Vet ikke hvorfor jeg skriver dette, men er vel bare for å få det ut et sted...

Føler livet mitt er så tomt.

Har en jobb jeg sliter meg ut i, som jeg ikke trives med.Dessverre er arbeidsmarkede her jeg bor svært dårlig for tiden, så ikke bare å bytte jobb.Men, det er selvfølgelig bedre enn NAV. 

Dødt ekteskap, vi fungrerer i hverdagen, men er bare sammen pga barnet vårt. 

Jeg har det jo godt egentlig iom at jeg har hus og jobb, men er så sliten. Tenker tilbake på tiden da jeg hadde en jobb jeg elsket ( mistet pga nedbemanning), og en mann som jeg elsket og som så meg. 

Elsker barnet vårt over alt på jord, men hn begynner å bli stor og henger mest med venner. 

Jeg har noen venninner, men er så sliten at jeg orker ikke finne på noe. 

Er også i sorg etter å ha mistet et nært familie medlem som betydde så uendelig mye for meg. 

Kjenner det er lenge siden jeg følte meg lykkelig og glad.

Jeg er 40 år og føler meg ung...jeg vil være glad, trygg og ha en god hverdag. 

Andre som har følt det samme? Gjorde dere noe med det? 

Anonymkode: a4ff1...5a6

[Anonym bruker]

Jeg har følt noe av det samme og ja, jeg gjorde noe med det, jeg ble skilt. Det har løftet ti kilo av hver skulder og gjort meg til meg selv igjen; jeg trenger ikke lenger kjempe så vanvittig hardt for å prøve å holde liv i noe som var dødt, jeg trenger ikke forholde meg til mannens humørsvingninger, jeg slipper å savne å føle meg sett og elsket. Jeg er trygg i meg selv, jeg nyter kveldene alene når ungene er lagt, jeg har blitt "hel" igjen. Hvorfor er dere sammen på grunn av barnet? Tror du han eller hun ønsker seg en bitter martyr som mor, eller en som er et godt forbilde ved å ta tak i sitt eget liv og gjøre noe aktivt for å ha det godt? 

Jeg vet det er vanskelig. Men noen ganger er det så uendelig mye bedre å gå. Mange av de andre tingene du synes er vanskelige, kan kanskje også bli lettere når du ikke skal leve med den ufattelig tunge, daglige byrden det er å leve i et dårlig ekteskap. 

Anonymkode: 9e20f...b70

[Anonym bruker]

Har dere forsøkt å gjøre noe for å redde forholdet, da? Har dere forsøkt parterapi? Hvis ikke bør jo det være førsteprioritet.

Så bør nok du få hjelp selv, for du virker deprimert. Ta deg en tur til legen, få en full sjekk, forklar hvordan du har det og at du i tillegg er i sorg etter å ha mistet en nær deg.

 

Anonymkode: 95128...a3e

[Anonym bruker]

Planlegg avbrekk i hverdagen,både bare dere to og med barnet. Jeg antar barnet er stor nok til å være litt alene også. Reis i vei!

Jeg kjenner flere par med ett barn der hverdagen fungerte da barnet var litenmen ble litt vanskelig å fylle tid ettersom barner vokste opp og ble mer avhengig. 

Anonymkode: 29328...b4c

[Anonym bruker]

Takk for svar! 

Jeg må innrømme at skillsmisse skremmer meg veldig, er redd jeg ikke klarer meg økonomisk, at det skader barnet osv.

Legen vet dette med sorgen, iom at jeg har vært sykemeldt pga dødsfallet. Er heller ikke lenge siden jeg hadde full sjekk, jeg er frisk, mangler ingen vitaminer osv. 

Den tiden jeg har det best, er da jeg legger meg om kvelden og leser.stille og rolig. 

Vi har ikke vært i parterapi, ingen av oss er vel egentlig interessert i det...tror det er gått for langt. 

Jeg har en krevende jobb med mye ansvar, dette tapper meg veldig. Jeg følger med, men ingen aktuelle stillinger for tiden. 

Skal jeg bli "meg selv" igjen, så vet jeg at jeg trenger endring, men har ikke energi eller overskudd til noe nå.

Jeg er egentlig en veldig glad og utadvent person, men liker ikke personen jeg er nå, det er ikke meg...

Takk for at dere gidder å lese..

HI

Anonymkode: a4ff1...5a6

[Anonym bruker]

Ble skikkelig lei meg på dine vegne da jeg leste teksten din HI!

Men...mange av disse tingene kan du faktisk gjøre noe med  Når det gjelder ekteskapet...kanskje dere ikke vil gå i terapi, men hva med å forsøke å finne en felles arena hvor dere kan møtes og se hverandre? Begynn i det små f.eks gå tur sammen to ganger i uka eller les samme bok, og snakk litt om den på kvelden? Bestem dere for at en gang per uke skal dere gjøre noe sammen bare dere to i en time eller to? Kankje dere i det minste finner tilbake til vennskapet og fellesskapet dere en gang hadde om enn dere ikke finner tilbake til de romantiske følelsene?

Det er lett for, når man mistrives, at man isolerer seg, noe som fører til enda mer mistrivsel. Du skriver at du ikke orker å ta kontakt med venninner og er tappet av jobben. Det forstår jeg, men hva er det som gir deg energi da? Jeg ville tvunget meg ut og møtt andre minst en gang per mnd. Det trenger ikke være så lenge, men noen timer hvor man kan være seg selv og ikke kollega, mor og kone.

Jeg har selv vært der hvor jeg mistrivdes sterkt med livet. Mistrivdes med bosted og jobb. Løsningen var selvsagt å endre disse tingene, men det tok tid. Det vanskeligste var at siden jeg mistrivdes så mye, så var det stort sett kun dette mannen og jeg snakket om. I tillegg isolerte jeg meg veldig fra venner, og ville ikke treffe noen, fordi jeg ikke orket å snakke om hvordan jeg hadde det, eller høre på hvor bra/fornøyd de var med sine liv. Vi fikk etterhvert flyttet, men gjorde dette til et felles prosjekt hvor vi gledet oss sammen og pratet mye om hva vi ville ha etc...Fikk ny jobb også, og i den prosessen var mannen svært involvert. Leste gjennom både utlysning og søknadstekst. Tror det reddet oss, at vi hadde fellesskap. Mannen min forstod hvorfor jeg miistrivdes, men synes vi hadde det greit nok.

Jeg ville begynt medd å snakke med mannen om din mistrivsel i jobben. Og så ville jeg faktisk møtt vennene ine og fortalt dem at jeg ikke har det bra. Det er utrolig hvor stor hjelp det er å få sortert tankene ved å snakke med noen som har kjent deg lenge og står deg nær.

Lykke til HI

Anonymkode: 7d3be...566

[Anonym bruker]

Jeg tror mange føler det litt på samme måten, og spesielt når man nærmer seg 40. Man har bolig, fått de barna man skal ha, de trenger deg ikke like mye som før og man har jobbet så lenge i en jobb som kanskje ikke "går" noe videre /eller er veldig slitsom. I tillegg kjenner man partneren inn og ut, og samlivet er kjedelig. Livet oppleves som slitsomt, kjedelig og tomt.

Jeg hadde det slik, men redningen for meg ble at noen spurte meg om jeg ville engasjere meg i en organisasjon på fritida. Før var det alltid mannen som gikk ut på sine treninger hver kveld. Nå kunne plutselig jeg si at jeg skulle noe, og det føltes som om jeg fikk noe nytt og meningsfylt inn i livet mitt igjen. 

Tror det blir bedre om noen år, men det er vanskelig når det står på. 

Anonymkode: d3678...c19

[Anonym bruker]

8 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Ble skikkelig lei meg på dine vegne da jeg leste teksten din HI!

Men...mange av disse tingene kan du faktisk gjøre noe med  Når det gjelder ekteskapet...kanskje dere ikke vil gå i terapi, men hva med å forsøke å finne en felles arena hvor dere kan møtes og se hverandre? Begynn i det små f.eks gå tur sammen to ganger i uka eller les samme bok, og snakk litt om den på kvelden? Bestem dere for at en gang per uke skal dere gjøre noe sammen bare dere to i en time eller to? Kankje dere i det minste finner tilbake til vennskapet og fellesskapet dere en gang hadde om enn dere ikke finner tilbake til de romantiske følelsene?

Det er lett for, når man mistrives, at man isolerer seg, noe som fører til enda mer mistrivsel. Du skriver at du ikke orker å ta kontakt med venninner og er tappet av jobben. Det forstår jeg, men hva er det som gir deg energi da? Jeg ville tvunget meg ut og møtt andre minst en gang per mnd. Det trenger ikke være så lenge, men noen timer hvor man kan være seg selv og ikke kollega, mor og kone.

Jeg har selv vært der hvor jeg mistrivdes sterkt med livet. Mistrivdes med bosted og jobb. Løsningen var selvsagt å endre disse tingene, men det tok tid. Det vanskeligste var at siden jeg mistrivdes så mye, så var det stort sett kun dette mannen og jeg snakket om. I tillegg isolerte jeg meg veldig fra venner, og ville ikke treffe noen, fordi jeg ikke orket å snakke om hvordan jeg hadde det, eller høre på hvor bra/fornøyd de var med sine liv. Vi fikk etterhvert flyttet, men gjorde dette til et felles prosjekt hvor vi gledet oss sammen og pratet mye om hva vi ville ha etc...Fikk ny jobb også, og i den prosessen var mannen svært involvert. Leste gjennom både utlysning og søknadstekst. Tror det reddet oss, at vi hadde fellesskap. Mannen min forstod hvorfor jeg miistrivdes, men synes vi hadde det greit nok.

Jeg ville begynt medd å snakke med mannen om din mistrivsel i jobben. Og så ville jeg faktisk møtt vennene ine og fortalt dem at jeg ikke har det bra. Det er utrolig hvor stor hjelp det er å få sortert tankene ved å snakke med noen som har kjent deg lenge og står deg nær.

Lykke til HI

Anonymkode: 7d3be...566

Takk❤️Du høres ut som en fin person. 

Mannen vet at jeg mistrives veldig i jobben, men har ingen forståelse for det. Han sier bare jeg skal være glad jeg har en jobb (og det er jeg  jo, alt er bedre enn NAV). 

Han er 110% opptatt med studier og jobb, så hele hans oppmerksomhet er rundt det og barnet vårt. Han sa for ikke så lenge siden at han burde flytte ut, så hans i teresse for meg er nok borte. Ting er nok gått for langt. Vi mar en del alenetid sammen, men har ingenting å snakke om. Vi bare sitter der. 

Jeg vet jeg MÅ ta tak, men for øyeblikket er jeg så sliten og preget av sorg at jeg ikke makter. Men, hvis jeg bare får dødsfallet og sorgen litt på avstand, så må jeg ta tak hvis jeg skal bli meg selv igjen.  

HI 

Anonymkode: a4ff1...5a6

[Anonym bruker]

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

Takk❤️Du høres ut som en fin person. 

Mannen vet at jeg mistrives veldig i jobben, men har ingen forståelse for det. Han sier bare jeg skal være glad jeg har en jobb (og det er jeg  jo, alt er bedre enn NAV). 

Han er 110% opptatt med studier og jobb, så hele hans oppmerksomhet er rundt det og barnet vårt. Han sa for ikke så lenge siden at han burde flytte ut, så hans i teresse for meg er nok borte. Ting er nok gått for langt. Vi mar en del alenetid sammen, men har ingenting å snakke om. Vi bare sitter der. 

Jeg vet jeg MÅ ta tak, men for øyeblikket er jeg så sliten og preget av sorg at jeg ikke makter. Men, hvis jeg bare får dødsfallet og sorgen litt på avstand, så må jeg ta tak hvis jeg skal bli meg selv igjen.  

HI 

Anonymkode: a4ff1...5a6

Så leit at du møter så lite forståelse for situasjonen hos den som burde stå deg nærmest! Har du vurdert å gå i terapi for å bearbeide sorgen over dødsfallet? Kankje du kan få en henvisning fra legen din, så trenger det ikke være sååå dyrt? Det kan jo helpe å få sorgen på avstand og kanskje hjelpe deg å finne energien og styrken til å ta tak.

Tid hjelper uansett, selv om tapet ikke blir mindre, blir sorgen håndterbar og mulig å leve med <3 Da kan du muligens finne styrken til å komme deg ut av ekteskapet. Og du...om du ender opp med å skille deg...ikke våg å ta på deg vekten av et eventuelt brudd og hvor ikke det er for barnet!! Det er vel så viktig at barnet ditt vokser opp med en mamma som har energi og styrke til å følge det opp, en mamma som smiler, og et forbilde i foreldre som tør å ta beslutningen om å avslutte et dysfunksjonelt forhold!

Uansett, nå er kanskje ikke tiden til å ta livsendrede beslutninger, ettersom sorgen din er så når og stor. gi deg selv tid og rom. Om det å lese på sengekanten er det du strives best med, utvid den aktiviteten  Kanskje separate soverom er en løsning?

Det viktigste er HI, å ikke gi opp, ikke miste troen på at du blir deg selv og kommer dit du vil. Jeg heier og tror på deg!!

Anonymkode: 7d3be...566

[Anonym bruker]

3 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Så leit at du møter så lite forståelse for situasjonen hos den som burde stå deg nærmest! Har du vurdert å gå i terapi for å bearbeide sorgen over dødsfallet? Kankje du kan få en henvisning fra legen din, så trenger det ikke være sååå dyrt? Det kan jo helpe å få sorgen på avstand og kanskje hjelpe deg å finne energien og styrken til å ta tak.

Tid hjelper uansett, selv om tapet ikke blir mindre, blir sorgen håndterbar og mulig å leve med <3 Da kan du muligens finne styrken til å komme deg ut av ekteskapet. Og du...om du ender opp med å skille deg...ikke våg å ta på deg vekten av et eventuelt brudd og hvor ikke det er for barnet!! Det er vel så viktig at barnet ditt vokser opp med en mamma som har energi og styrke til å følge det opp, en mamma som smiler, og et forbilde i foreldre som tør å ta beslutningen om å avslutte et dysfunksjonelt forhold!

Uansett, nå er kanskje ikke tiden til å ta livsendrede beslutninger, ettersom sorgen din er så når og stor. gi deg selv tid og rom. Om det å lese på sengekanten er det du strives best med, utvid den aktiviteten  Kanskje separate soverom er en løsning?

Det viktigste er HI, å ikke gi opp, ikke miste troen på at du blir deg selv og kommer dit du vil. Jeg heier og tror på deg!!

Anonymkode: 7d3be...566

Tusen takk ❤️

HI

Anonymkode: a4ff1...5a6