Hva gjør man?

[Anonym bruker]

Vi som familie er ikke i en enkel situasjon. Man kan si at jeg har gjort mye for mannen over mange år (10 år) for at jeg nå skal få tatt igjen min del nå (som går over en periode over 2 år, hvorav jeg bare har 1 år igjen). Og han fikser ikke noe i nærheten av det jeg gjorde for han. Han har jobb (ganske krevende), men jobber litt lengre enn vanlige dager og noen kvelder. Likevel så sovner han hele tiden mens han er sammen med ungene, overalt. 

Mange ganger når jeg kommer hjem er ungene våken, mens han sover, på en skoledag. Om vi har besøk kan han ligge i sengene til ungene å sove, mens vi har gjester. Dette begynner å skli helt ut, men det nytter ikke å prate med han. Han innser ikke at noe av det han gjør er feil, og mener bare jeg skal "holde kjæft".

I tillegg til dette gjør han ingenting på hjemmefronten, han verken vasker eller rydder. Han bryr seg ikke om huset er fullt i rot og skikkelig møkkete. Han følger ikke med på om ungene er rene eller om de har pusset tennene (ofte). De to minste kan få et raskt ruff over tennene hvis han ikke sover, men ellers går de litt "for lut og kaldt vann".

Klart at han passer på at de har klær, matpakker og middag, men ellers er det ikke så nøye. Jeg orker snart ikke bo mer med mannen, men er på et vis avhengig av han dette siste året. Og jeg går rundt med konstant dårlig samvittighet overfor ungene.. Det er helt forferdelig faktisk!

I dag sa ungene til gjestene vi hadde på besøk (mens pappa snorka i senga til en av ungene) at pappa var så sliten og trøtt hele tiden, og haded sjeldent tid til å prate med dem. Det knuser hjertet mitt ..  

Likevel, velger jeg å flytte ifra han nå vil jeg mest ss sliten med å få jobb fordi jeg ikke fullfører det jeg holder på med nå...

HVA GJØR JEG!?  Begynner å bli desperat!

Anonymkode: 0f759...cb9

[Anonym bruker]

Han høres jo syk ut? Vært til lege? 

Anonymkode: ec449...f70

[Anonym bruker]

Det første du bør gjøre er å få ham med i parterapi. Der tar du opp alt.

Der bør du også ta opp det at han synes å være unormalt trøtt og at han som far må være ansvarlig og ta vare på egen helse og derfor komme seg til legen asap for å sjekke at det ikke er noe galt med ham. Snorker han og/eller er overvektig? I så fall kan det være han har søvnapné, det kan i så fall gjøre at han aldri får nok hvile, ikke får oksygen osv. Da er det jo ikke hans feil at han har så lite energi - men dessto viktigere er det da at han får gjort noe med det.

Anonymkode: 7ae5d...570

[Anonym bruker]

Han har vært utredet for søvnapne, men det ble ikke påvist. Han snorker ganske ille nå fordi han er så overvektig. Grunnen til at han er så trøtt er fordi han sover så lite noen ganger og ujevnt egentlig hele tiden. Han kan f.eks gå å legge seg kl 01-02 når han skal opp kl 06, og mener at det er mer enn nok søvn selv om han sovner i fra ungene og alt sammen. Han spiser også dårlig og på dårlige tidspunkt. Han spiser gjerne første måltid kl 17 selv om han stod opp kl 06, også spiser han heller tunge måltid utover natta. I tillegg klager han på vekta og kan ikke skjønna at han bare går opp og ikke ned i vekt

Han tar ikke vare på seg selv. Han har bla hatt sopp på foten som var så ille at han stinka selv om han var nydusja og huden rundt området bare faller av. Likevel bestiller han seg ikke time til lege. Folk kommenterer hele tiden at han ikke ser "frisk ut", han stresser masse og har mistet masse hår etter han startet i denne jobben han har nå. Han er overvektig, barberer seg sjeldent, er dårlig med hygiene og går ofte hjemme i slaraffenklær. Altså ganske lite attraktivt for min del.

Det som er værst oppi det hele er egentlig hvordan dette affekterer ungene. I tillegg er jeg selvfølgelig redd for at han ska gå på en stor smell og bli alvorlig syk.

Det er helt umulig å prate med han, når jeg prøver går han i forsvarsposisjon og starter å rope til meg. Sier stygge ting, og bryr seg ikke om at ungene er tilstede...

Æsj, så fælt dette høres ut nå som jeg får det ned på papiret...

 

Anonymkode: 0f759...cb9

[Anonym bruker]

9 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Han har vært utredet for søvnapne, men det ble ikke påvist. Han snorker ganske ille nå fordi han er så overvektig. Grunnen til at han er så trøtt er fordi han sover så lite noen ganger og ujevnt egentlig hele tiden. Han kan f.eks gå å legge seg kl 01-02 når han skal opp kl 06, og mener at det er mer enn nok søvn selv om han sovner i fra ungene og alt sammen. Han spiser også dårlig og på dårlige tidspunkt. Han spiser gjerne første måltid kl 17 selv om han stod opp kl 06, også spiser han heller tunge måltid utover natta. I tillegg klager han på vekta og kan ikke skjønna at han bare går opp og ikke ned i vekt

Han tar ikke vare på seg selv. Han har bla hatt sopp på foten som var så ille at han stinka selv om han var nydusja og huden rundt området bare faller av. Likevel bestiller han seg ikke time til lege. Folk kommenterer hele tiden at han ikke ser "frisk ut", han stresser masse og har mistet masse hår etter han startet i denne jobben han har nå. Han er overvektig, barberer seg sjeldent, er dårlig med hygiene og går ofte hjemme i slaraffenklær. Altså ganske lite attraktivt for min del.

Det som er værst oppi det hele er egentlig hvordan dette affekterer ungene. I tillegg er jeg selvfølgelig redd for at han ska gå på en stor smell og bli alvorlig syk.

Det er helt umulig å prate med han, når jeg prøver går han i forsvarsposisjon og starter å rope til meg. Sier stygge ting, og bryr seg ikke om at ungene er tilstede...

Æsj, så fælt dette høres ut nå som jeg får det ned på papiret...

Anonymkode: 0f759...cb9

Jeg svarte over. Dette er faktisk så ille at jeg mener at hvis han ikke er villig til å ta ansvar for egen helse så mener jeg du bør gå fra ham nå - for barnas skyld.

Lenge siden han ble utredet for søvnapné? Har han lagt på seg mer så er det jo meget sannsynlig at han har utviklet det nå, selv om det ikke ble påvist sist.

Jeg ville heller ikke bli overrasket om han har diabetes - overvekt, sopp, ubehagelig vekt, hårtap, ingen energi.

Hadde jeg vært deg ville jeg satt et ultimatum til ham. Hvis han vil beholde familien sin så må han bli med til parterapi på familievernkontoret OG bestille seg legetime for full utredning for søvnapné, diabetes og andre ting OG at han begynner å ta vare på egen helse.

Jeg hadde nektet å leve sammen med en mann som er så uhygienisk, hadde nektet å se på at han tar sakte selvmord (for det er det han gjør nå om han ikke tar grep). Barna dine fortjener langt bedre, og du fortjener bedre. Vil han ikke ta ansvar må du ta ansvar og beskytte barna fra far. Flytter du fra ham så må dere uansett på familievernkontoret, så kanskje han da vil innse litt.

Jeg mener det er bedre for barna å leve spartansk og ev. trangt et år mens du gjør ferdig utdannelsen (om det er det du holder på med), enn å daglig føle den enorme avvisningen far viser dem nå. Ungene dine er fornuftig nok til å si fra til både deg og andre - far fungerer ikke som far, ungene synes det er trist og de føler avvisning fordi far viser at han ikke har tid eller ork til dem.

Og om han ikke tar grep når han forstår at det er enten å ta grep eller miste familien sin - da er det ingenting du kan gjøre bedre ved å bli. Et år til kan gjøre at han blir mye dårligere, og ungene dine bør slippe å forholde seg til det daglig!

Anonymkode: 7ae5d...570

[Anonym bruker]

Jeg er ikke redd for å være alene-mamma, det har jeg på et vis vært når mannen har pendla tidligere, men dette siste året går faktisk ikke uten han. Det har mest med arbeidsmengden jeg har på skolen å gjøre, men litt med økonomi. Har slekt i nærheten, men dem er ikke veldig villig til å stille opp egentlig til tross for at de vet om tilstanden. Har vært inne på å "leie" barnevakt/betale for husvask da, men aner ikke hvor jeg skal begynne. Er nok litt løvemamma der og vil klare alt selv, men innser at vi trenger hjelp dette siste året.

Er student, men vi greier oss ikke på 7000 i mnd som er det jeg får hos lånekassen nå. Jeg også er veldig opptatt.. Faktisk veldig, og har bare 1 år igjen. Men 1 år er jo lenge for ungene... Dette er SÅ fortvilende!!  Jeg trenger assistanse i hverdagen når det kommer til lekser og oppfølging av barna det neste året.

Må sette meg ned å snakke med han når besøket er dratt, er kjempebekymret for skolestarten min/ungene sine. For slik som det er nå, er det bare trist, og han kjører egentlig hele familie i do. Jeg er kommet på det punktet at jeg ikke vet om vi kan fortsette når jeg er ferdig med utdannelsen min en gang.

Jeg har sagt til han at dersom alt skal være "så ille" for ungene så bør han sykemelde seg slik at han får hentet seg inn, før det er for sent. Igjen blir han sur på meg og mener at alt er min feil.

 

Anonymkode: 0f759...cb9

[Anonym bruker]

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

Jeg er ikke redd for å være alene-mamma, det har jeg på et vis vært når mannen har pendla tidligere, men dette siste året går faktisk ikke uten han. Det har mest med arbeidsmengden jeg har på skolen å gjøre, men litt med økonomi. Har slekt i nærheten, men dem er ikke veldig villig til å stille opp egentlig til tross for at de vet om tilstanden. Har vært inne på å "leie" barnevakt/betale for husvask da, men aner ikke hvor jeg skal begynne. Er nok litt løvemamma der og vil klare alt selv, men innser at vi trenger hjelp dette siste året.

Er student, men vi greier oss ikke på 7000 i mnd som er det jeg får hos lånekassen nå. Jeg også er veldig opptatt.. Faktisk veldig, og har bare 1 år igjen. Men 1 år er jo lenge for ungene... Dette er SÅ fortvilende!!  Jeg trenger assistanse i hverdagen når det kommer til lekser og oppfølging av barna det neste året.

Må sette meg ned å snakke med han når besøket er dratt, er kjempebekymret for skolestarten min/ungene sine. For slik som det er nå, er det bare trist, og han kjører egentlig hele familie i do. Jeg er kommet på det punktet at jeg ikke vet om vi kan fortsette når jeg er ferdig med utdannelsen min en gang.

Jeg har sagt til han at dersom alt skal være "så ille" for ungene så bør han sykemelde seg slik at han får hentet seg inn, før det er for sent. Igjen blir han sur på meg og mener at alt er min feil.

 

Anonymkode: 0f759...cb9

Det siste året går hvis det er det du må!

Du har helt rett - et år er lenge for barna å gå for lut og kaldt vann og bli forsømt av en far som ikke gjør det han skal for barna, bare sovner fra alt fordi han mest trolig er syk. Et år er veldig lenge for barna å bli avvist daglig.

Bo sparsommelig og trangt med barna. Du vil trolig få mer fra lånekassen som enslig mor enn som gift. I tillegg kan du vel trolig få overgangsstønad, dobbel barnetrygd, kanskje også bostøtte. Og i tillegg skal du selvfølgelig ha barnebidrag som også trolig blir en del for en mann som ikke greier ta vare på ungene alene.

Det er løsninger om du velger å se dem. Å fortsette å bo med denne mannen og overlate ansvaret for barna til han som ikke en gang greier å ta vare på seg selv eller være ved bevissthet når han har ansvar for barna - det er uansvarlig av deg.

Du må ta ansvar!

Krev parterapi på fvk og at han går til lege asap for en større utredning + at han må begynne å ta vare på egen helse og ungene. Hvis han ikke vil, da må du faktisk gå fra ham, for å overlate ungene til ham, det er ikke noe alternativ lenger.

Anonymkode: 7ae5d...570

[Anonym bruker]

Jeg må ta ansvar, selvsagt.. Og det skal jeg, men jeg kan faktisk ikke bestå skolen med så lite hjelp om jeg så må akkurat nå. Jeg tar ikke noe videregående fag eller bachelor. Jeg har et pensum på 4800 sider på 3 mnd pluss en hovedoppgave. Problemet mitt er at jeg ikke kan ta redusert skole heller pga av at jeg ikke har krav på mer lån fra lånekassen (grunnet at jeg har fått 4 barn i studietiden i tillegg til at det var jeg som tok ut all permisjon). I tillegg får jeg ikke jobb uten denne graden. Man MÅ faktisk ha den... Så her er det snakk om hvordan dette kan løses på best mulig måte til jeg er ferdig på skolen.

Tanken min er som så: Få mannen til lege og fvk, alliere meg litt med min mor (se om jeg får til litt mer barnepass, og håpe på at hun er villig til å hjelpe meg litt mer), få tak på barnevakt for de dagene som vi ikke klarer å dekke selv, få tak i vaskehjelp, og kutte ned litt på aktiviteter (f.eks at ungene ikke er med på fotballkamper, men treninger som de har felles f.eks) bare for dette året her. Dette for å redusere stressnivået.

Selv om vi enda har besøk fikk han forvarsel på at jeg kommer til å ringe FVK på mandag allerede. Aner jo ikke når vi får tid til å komme dit, men noen må banke vett inn i hodet hans.

Ungene begynner jo å bli store, men synes likevel ikke at ungene er klar til å bli behandlet som ansvarlige voksne som fint kan være alene på ubestemt tid uten å kunne nå inn til pappaen som sover. Ungene våre er 6,7, 9 og 10 år. 

I dag igjen.. Jeg skal på skolen for å lese. Planen var at jeg skulle være på skolen kl 09. Jeg stod opp, passet på at ungene var rene, fikk frokost osv. Prøvde å vekke mannen som mener at de fint kan være alene nede i stua på ubestemt tid. Han selv valgte å legge seg kjempeseint i går og er selvsagt sliten i dag, og vil sove utpå. Det har ikke jeg tid til å vente på. Det er flaut og det kjennes så feil, og synes hele fyren har en virkelighetsorientering som ikke ligner noenting. Kom me på skola nettopp, altså 2,5 timer etter at jeg skulle ha vært der.

Jeg er rett og slett rasende!

Anonymkode: 0f759...cb9

[Anonym bruker]

6 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jeg må ta ansvar, selvsagt.. Og det skal jeg, men jeg kan faktisk ikke bestå skolen med så lite hjelp om jeg så må akkurat nå. Jeg tar ikke noe videregående fag eller bachelor. Jeg har et pensum på 4800 sider på 3 mnd pluss en hovedoppgave. Problemet mitt er at jeg ikke kan ta redusert skole heller pga av at jeg ikke har krav på mer lån fra lånekassen (grunnet at jeg har fått 4 barn i studietiden i tillegg til at det var jeg som tok ut all permisjon). I tillegg får jeg ikke jobb uten denne graden. Man MÅ faktisk ha den... Så her er det snakk om hvordan dette kan løses på best mulig måte til jeg er ferdig på skolen.

Tanken min er som så: Få mannen til lege og fvk, alliere meg litt med min mor (se om jeg får til litt mer barnepass, og håpe på at hun er villig til å hjelpe meg litt mer), få tak på barnevakt for de dagene som vi ikke klarer å dekke selv, få tak i vaskehjelp, og kutte ned litt på aktiviteter (f.eks at ungene ikke er med på fotballkamper, men treninger som de har felles f.eks) bare for dette året her. Dette for å redusere stressnivået.

Selv om vi enda har besøk fikk han forvarsel på at jeg kommer til å ringe FVK på mandag allerede. Aner jo ikke når vi får tid til å komme dit, men noen må banke vett inn i hodet hans.

Ungene begynner jo å bli store, men synes likevel ikke at ungene er klar til å bli behandlet som ansvarlige voksne som fint kan være alene på ubestemt tid uten å kunne nå inn til pappaen som sover. Ungene våre er 6,7, 9 og 10 år. 

I dag igjen.. Jeg skal på skolen for å lese. Planen var at jeg skulle være på skolen kl 09. Jeg stod opp, passet på at ungene var rene, fikk frokost osv. Prøvde å vekke mannen som mener at de fint kan være alene nede i stua på ubestemt tid. Han selv valgte å legge seg kjempeseint i går og er selvsagt sliten i dag, og vil sove utpå. Det har ikke jeg tid til å vente på. Det er flaut og det kjennes så feil, og synes hele fyren har en virkelighetsorientering som ikke ligner noenting. Kom me på skola nettopp, altså 2,5 timer etter at jeg skulle ha vært der.

Jeg er rett og slett rasende!

Anonymkode: 0f759...cb9

Jeg forstår godt frustrasjonen din og den desperasjonen du sikkert føler.

Hvis du får mannen med i parterapi og får ham til lege så er jo det en begynnelse, da kan det være han begynner å forstå hva han gjør med familien sin og ungene sine.

Jeg ser at du tenker det er et kompromiss at ungene skal fortsette å trene, men ikke få spille kamper lenger. Likevel føler jeg det blir feil. Ungene dine vil dermed ikke få være med på noe av det som skaper større samhold, en av grunnene til at de trener, og de risikerer å bli holdt utenfor fordi de aldri får være med på kamp. Da er det bedre å høre med noen av foreldrene til de andre om de kan kjøre og heller kompensere dem for det. At alle ungene dine skal måtte "kompromisse" fordi far nekter å ta hensyn eller ansvar for egne barn, det er ikke holdbart, så der mener jeg dere må finne en annen løsning.

Håper du får din mor og andre til å stille litt opp inntil dere er kommet i gang med parterapi og mannen har vært hos lege.

Tror du dessuten må være veldig tydelig med mannen og kreve at han mandag også bestiller seg time til legen. Du har ikke råd til å la tid gå til spille om du skal få gjennom det du skal fremover.

Anonymkode: 7ae5d...570

[Anonym bruker]

Det høres så enkelt ut alt det du sier, men sånn som saken er per nå så kan ikke alle få i pose og sekk. Vi har ikke uendelig med midler til å få til det slik at ingen av ungene merker noe. Jeg kan ikke bruke hele dagene på å kjøre alle ungene i alle himmelretninger. Min mor er iaf ikke villig til å gjøre det, hun har også jobb og orker nesten ingenting. Jeg har en søster som er mer en nok opptatt med seg og sitt til tross for at hun bare har ett barn så er ingenting å hente der.

Slik jeg ser det må alle gjøre et kompromiss for at alle skal ha det bedre på sikt. Slutter jeg på studie nå har jeg ingen sjans å få jobb i dette yrke som jeg driver å utdanner meg innenfor. Så synes ikke jeg bare kan slutte der heller, fordi det er det som er alternativet her. 

Jeg har heller ikke råd til å betale i dyre dommer for barnevakt, vaskehjelp osv osv for at ingenting skal gå utover ungene. De pengene har jeg som sagt ikke med 7000kr i mnd. Dersom mannen sykemeldes vil han også muligens etterhvert ha 60% av sin inntekt, og vi har forpliktelser å ta oss av. Tenker å prøve å få til noe av dette gjennom å spørre om noen ungdommer trenger å tjener seg noen kroner. Det har sin konsekvens å bli kastet ut på gata også, for alle parter involvert.

Jeg har en tante og et søskenbarn som har sagt hun/de kan være barnevakt nå og da, mot betaling. Så hun kan jeg nok spørre, hun har også bil og er kanskje villig til å kjøre litt. Enkelte kamper kan vi også stille opp på (spesielt når det er hjemmekamper), men igjen, har virkelig ikke muligheten til å bruke hele ettermiddager og kvelder på fotball når jeg har innspurt på dette studie jeg tar nå.

Så her er det snakk om å gjøre det som er best for alle, og også best for alle på sikt. Så her må nok alle senke kravene sine uavhengig av hva som er rettferdig og ikke. Sånn ble det dette året, også får vi håpe at mannen ikke bare går helt i kjellern. 

Anonymkode: 0f759...cb9

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Det høres så enkelt ut alt det du sier, men sånn som saken er per nå så kan ikke alle få i pose og sekk. Vi har ikke uendelig med midler til å få til det slik at ingen av ungene merker noe. Jeg kan ikke bruke hele dagene på å kjøre alle ungene i alle himmelretninger. Min mor er iaf ikke villig til å gjøre det, hun har også jobb og orker nesten ingenting. Jeg har en søster som er mer en nok opptatt med seg og sitt til tross for at hun bare har ett barn så er ingenting å hente der.

Slik jeg ser det må alle gjøre et kompromiss for at alle skal ha det bedre på sikt. Slutter jeg på studie nå har jeg ingen sjans å få jobb i dette yrke som jeg driver å utdanner meg innenfor. Så synes ikke jeg bare kan slutte der heller, fordi det er det som er alternativet her. 

Jeg har heller ikke råd til å betale i dyre dommer for barnevakt, vaskehjelp osv osv for at ingenting skal gå utover ungene. De pengene har jeg som sagt ikke med 7000kr i mnd. Dersom mannen sykemeldes vil han også muligens etterhvert ha 60% av sin inntekt, og vi har forpliktelser å ta oss av. Tenker å prøve å få til noe av dette gjennom å spørre om noen ungdommer trenger å tjener seg noen kroner. Det har sin konsekvens å bli kastet ut på gata også, for alle parter involvert.

Jeg har en tante og et søskenbarn som har sagt hun/de kan være barnevakt nå og da, mot betaling. Så hun kan jeg nok spørre, hun har også bil og er kanskje villig til å kjøre litt. Enkelte kamper kan vi også stille opp på (spesielt når det er hjemmekamper), men igjen, har virkelig ikke muligheten til å bruke hele ettermiddager og kvelder på fotball når jeg har innspurt på dette studie jeg tar nå.

Så her er det snakk om å gjøre det som er best for alle, og også best for alle på sikt. Så her må nok alle senke kravene sine uavhengig av hva som er rettferdig og ikke. Sånn ble det dette året, også får vi håpe at mannen ikke bare går helt i kjellern. 

Anonymkode: 0f759...cb9

Støtter å bite tennene sammen og få ferdig utdanningen. Som du sier, dette vil også komme ungene til nytte på sikt. De er heller ikke så små at de settes i direkte fare ved at faren er avlogga og ikke til stede.

Høres lurt ut å gjøre ditt for å få han med på familieveiledning, prøve å få han til å ta tak i helsa si og snu døgnet og oppføre seg som en voksen familiefar, ikke som en tenåring som liker å spille data/se på Netflix halve natta.

Ved å gi det et år hvor du virkelig prøver, vet du også at du har gjort ditt for å holde familien sammen. Hvis det ikke blir noen forbedring, så kan du begynne på ditt nye liv med utdanningen i boks med god samvittighet.

 

Anonymkode: a21d0...3d3

[Anonym bruker]

Det er det jeg ogs tenker anonym "..3d3". Hvis jeg prøver hardt nå for at familien skal fungere, så kan jeg med god samvittighet gå dersom han ikke tar dette på alvor. For slik det er nå så føler jeg at han bare er en ekstra unge i hus som ikke greier å ta vare på seg selv en gang. I tillegg vil jeg ha en ferdig utdannelse og mest sannsynlig en jobb klar når studiet er over

 

 

Anonymkode: 0f759...cb9