Hva tenker dere om min reaksjon? Bekjent og barn.

[Anonym bruker]

Har en bekjent som har en sønn på litt over 2 år. De er alene og har lite nettverk. Møter de av og til og kjenner jeg føler økende uro. 

Forstår at min bekjent er sliten etter mye tid alene med gutten, utenom jobb/bhg. Men, syns det er ugreit at min bekjent i dialogen med sitt lille barn sier ting som: 

- Vil du være på rommet ditt hele dagen? (Dette sier hun dersom sønnen protesterer første gang på noe) 

- Hvis vi skal ha en fin dag så må du samarbeide. 

- Mamma blir så sliten av deg. 

Jeg forstår at min bekjente sier i fra til sønnen, men jeg syns at hun i dialogen legger hele ansvaret på han. Skulle ønske hun tok mer ansvar og var mer rund i måten hun snakket både til han og om han (omtaler han gjerne som vanskelig "over hodet" på han sammen med andre voksne etc.) 

Er det bare meg som tenker at dette ikke er rett for en 2 åring å skulle ha ansvaret for stemningen mellom mor og sønn?! 

Anonymkode: 8a676...718

[Anonym bruker]

Nei, dette høres absolutt ikke greit ut å si til en toåring 🙁. Hva med å snakke med henne? 

Anonymkode: d1976...e76

[Anonym bruker]

Takk for svar. Jeg vurderer å ta det opp, men det er veldig vanskelig. Kjenner vedkommende, men ikke så veldig godt. Går og håper på at bhg eller andre skal se/høre (kanskje de gjør det allerede) noe og ta ansvar. 

HI

Anonymkode: 8a676...718

[Anonym bruker]

Du kan ikke stikke hodet i sanden og håpe at andre tar grep... tenk om alle gjorde det?!

Selv vokste jeg opp med en mor som oppførte seg lignende. Etterhvert brukte hun mye "skam", som feks å drite meg ut og gjøre meg flau forran andre. Hun elsket å få oss til å føle oss små. "Baksnakket" meg til andre voksne (og barn) høyt nok så jeg skulle høre det (og sikkert kjenne på skammen). Jeg fikk ofte skylden for alt vondt i livet, og skulle bare vite hvor mye hun ofret for meg... I tenårene kom "skjellsordene" som feks hore, taterunge, osv. 

Andre voksne så dette, garantert. Ingen tok grep eller sa noe. Åh, som jeg skulle ønske at noen i det minste brydde seg såpass at de kunne si at det ikke var riktig, og at jeg ikke fortjente å bli behandlet sånn. Skamfølelsen har fulgt meg langt opp i voksen alder. Og jeg er fryktelig bitter på det kvinnemennesket. 

Anonymkode: 86df8...296

[Anonym bruker]

27 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Takk for svar. Jeg vurderer å ta det opp, men det er veldig vanskelig. Kjenner vedkommende, men ikke så veldig godt. Går og håper på at bhg eller andre skal se/høre (kanskje de gjør det allerede) noe og ta ansvar. 

HI

Anonymkode: 8a676...718

Du kjenner henne litt og har observert det, hvorfor skulle ikke være ditt, men noen andres ansvar å snakke med henne?

Anonymkode: d1976...e76

[Anonym bruker]

Ta det opp, og tilby deg å hjelpe (hvis du har overskudd)

 

Anonymkode: 4b0c6...6c8

[Anonym bruker]

Jeg hadde rett og slett spurt "må sønnen din være alene på soverommet hele dagen om han gjlr noe slemt?"

Videre ser jeg det som usannsynlig at en 2åring skjønner ordet eller konseptet "samarbeid" noe særlig. Ikke fordi han er dum, men fordi han er bitteliten. 

"Hvis vi skal ha en fin dag må du...". Igjen: han er to år. Konsekvenser er noe han har liten forståelse for ennå. At han har innfall, følelset og impulser all over the place er ikke hans problem. Han skal ikke ha ansvar for noe som helst. 

Kjenner jeg blir sint på denne personen, og synes så synd på gutten, som kanskje får masse kjeft, uten å forstå den eller hvorfor. 😢

Anonymkode: 877b6...c4d

[Anonym bruker]

Takk for svar. Veldig greit å få noen tilbakemeldinger fra dere! 
Som en av dere andre vokste også jeg opp med foreldre som la ansvaret for sine følelser på meg. Derfor har jeg lurt på om jeg "overreagerer" i og med at jeg er veldig var for dette i voksen alder. At jeg leser for mye inn i det. 

Dere har helt rett. En liten gutt forstår ikke voksne konsept og skal ikke trekkes inn i dialoger som hører voksenlivet hjemme. Forhandlinger etc. 

Jeg skal gjøre noe. Det å spørre henne neste gang om hennes trusler faktisk stemmer (Må sønnen din være på rommet hele dagen?) var glimrende. Tusen takk.

Jeg går i mange grøfter som mamma selv, men jeg er veldig fokusert på å ikke skape skyldfølelser eller ha voksendialog med mine barn. Mine følelser og min slitenhet er mitt ansvar. Jeg har valgt barna mine, ikke omvendt. 

HI 

Anonymkode: 8a676...718

[Gjest Antarctica]

Huff. Trist lesning. 

[Anonym bruker]

Enig med de andre over her. Høres ut som om hun virkelig trenger foreldreveiledning!

Jeg ville forsøkt å snakke med henne slik en over her foreslo. Og avhengig av svar så ville jeg vurdert en bekymringsmelding til barnevernet. Det er skadelig for barn emosjonelt å vokse opp med foreldre som gjør slikt som hun gjør mot sønnen. Jeg tenker hun mest trolig bare trenger foreldreveiledning en periode for å bli beviss sin egen rolle som mor og hvordan det påvirker barnet hennes.

Godt du vil ta tak i dette, HI

Anonymkode: bb4b2...a97

[Anonym bruker]

Takk for kloke svar. Jeg skal finne en anledning for å ta dette opp med vedkommende. 

Som sagt lurte jeg på om jeg overreagerer, så godt å få andres vurderinger. Noen som ikke kjenner vedkommende. 

HI

Anonymkode: 8a676...718

[Fugit]

Lykke til HI! 

[Anonym bruker]

hadde nok ring og forhørt meg meg bv her

Anonymkode: b7429...1a8