Hva når man ikke vil ha barnet lenger?

[Anonym bruker]

Så man kan fratas omsorgen for et barn dersom man har dårlig omsorgsevne. Overtar barnevernet også omsorgen dersom foreldre sier at de ikke elsker barnet, og ikke ønsker å bo med det? Hvis de ærlig forteller at de gir materiell omsorg, hjelp med lekser etc., men aldri en klem?

Anonymkode: 1797f...7d2

[Anonym bruker]

Nei, barnevernet vil sette inn andre hjelpetiltak

Anonymkode: a0735...dfb

[Anonym bruker]

Akkurat nå, Anonym bruker skrev:

Nei, barnevernet vil sette inn andre hjelpetiltak

Anonymkode: a0735...dfb

Som hva da? Hvis foreldrene faktisk sier at de ikke liker barnet, ikke ønsker det der og at de ikke kan gi det emosjonell omsorg? Er det verre for et barn å oppleve såkalt "oppdragervold" (som jeg på ingen måte forsvarer) fra foreldre som elsker det enn å forstå at foreldrene ikke elsker det?

Anonymkode: 1797f...7d2

[Anonym bruker]

Da vil det være grunnlag for en bekymringsmelding som fører til en omsorgsovertakelse av fylkesnemnda. Trolig vil man forsøke å finne fosterhjem i nær familie.

Anonymkode: 6d445...1ce

[Anonym bruker]

3 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Som hva da? Hvis foreldrene faktisk sier at de ikke liker barnet, ikke ønsker det der og at de ikke kan gi det emosjonell omsorg? Er det verre for et barn å oppleve såkalt "oppdragervold" (som jeg på ingen måte forsvarer) fra foreldre som elsker det enn å forstå at foreldrene ikke elsker det?

Anonymkode: 1797f...7d2

Tror nok foreldre får hjelp med psyken. Er ikke normalt å plutselig ikke elske/like sitt eget barn.  Kan også være hjelpetiltak som avlastning og evt fosterhjem for en periode. 

Anonymkode: 50ece...a7f

[Anonym bruker]

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

Tror nok foreldre får hjelp med psyken. Er ikke normalt å plutselig ikke elske/like sitt eget barn.  Kan også være hjelpetiltak som avlastning og evt fosterhjem for en periode. 

Anonymkode: 50ece...a7f

Men hva hvis foreldrene sier nei takk? Ingen kan da tvinge dem til psykolog eller annen terapi? Hvis foreldre faktisk sier at dette barnet har det ikke godt hos meg, for jeg makter ikke å gi det den omsorgen et barn trenger og jeg ønsker ikke innblanding i følelsene mine - da må vel barnevernet gripe inn? 

Spør fordi en venninne helt nylig betrodde meg at hun ikke føler noe for barnet sitt på fem år, og at hun egentlig ikke ønsker å ha ham hos seg lenger. Jeg spurte om grunnen, og hun sa at følelsene bare aldri skjedde. Jeg vet at hun tar seg godt av barnet materielt sett. Jeg spurte også om hva hun ville følt dersom barnet ble tatt fra henne, og hun sa at det hadde vært en lettelse. Jeg er helt sikker på at hun ikke er deprimert, hun sier at hun bare ikke passer til å være mor, hun har ikke morsfølelse.

Anonymkode: 1797f...7d2

[Anonym bruker]

Du kan overlate barnet til barnevernet og de vil ta over ansvaret om du nekter å ta deg av barnet, men du må regne med å måtte betale bidrag. Jeg vet om en familie som "kvittet seg med" eldste barnet på den måten. Jeg tror hun var 13. Hun ble i hvertfall plassert i en barneverninstitusjon og begge foreldrene måtte betale bidrag.

Anonymkode: 79ff3...ab4

[Anonym bruker]

17 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Men hva hvis foreldrene sier nei takk? Ingen kan da tvinge dem til psykolog eller annen terapi? Hvis foreldre faktisk sier at dette barnet har det ikke godt hos meg, for jeg makter ikke å gi det den omsorgen et barn trenger og jeg ønsker ikke innblanding i følelsene mine - da må vel barnevernet gripe inn? 

Spør fordi en venninne helt nylig betrodde meg at hun ikke føler noe for barnet sitt på fem år, og at hun egentlig ikke ønsker å ha ham hos seg lenger. Jeg spurte om grunnen, og hun sa at følelsene bare aldri skjedde. Jeg vet at hun tar seg godt av barnet materielt sett. Jeg spurte også om hva hun ville følt dersom barnet ble tatt fra henne, og hun sa at det hadde vært en lettelse. Jeg er helt sikker på at hun ikke er deprimert, hun sier at hun bare ikke passer til å være mor, hun har ikke morsfølelse.

Anonymkode: 1797f...7d2

Da mener jeg du bør melde din venninne til barnevernet hvis hun selv ikke er villig til å søke hjelp.

Et barn blir skadet for livet emosjonelt og i forhold til andre relasjoner om det aldri opplever ekte nærhet og kjærlighet.

Jeg ville snakket med henne, takket henne for tilliten ved at hun betrodde deg det hun gjorde, men fortell henne også at det hun fortalte er så bekymringsfullt for barnet hennes at hun bør søke hjelp. Jeg ville tilbydt meg å støtte henne, bli med henne til barnevernet for å diskutere hjelpetiltak. Og vil hun ikke gjøre noe for dette, da hadde jeg meldt henne til barnevernet selv!

 

Anonymkode: f8105...351

[Anonym bruker]

2 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Da mener jeg du bør melde din venninne til barnevernet hvis hun selv ikke er villig til å søke hjelp.

Et barn blir skadet for livet emosjonelt og i forhold til andre relasjoner om det aldri opplever ekte nærhet og kjærlighet.

Jeg ville snakket med henne, takket henne for tilliten ved at hun betrodde deg det hun gjorde, men fortell henne også at det hun fortalte er så bekymringsfullt for barnet hennes at hun bør søke hjelp. Jeg ville tilbydt meg å støtte henne, bli med henne til barnevernet for å diskutere hjelpetiltak. Og vil hun ikke gjøre noe for dette, da hadde jeg meldt henne til barnevernet selv!

 

Anonymkode: f8105...351

Jeg snakket med henne om dette. Hun sa at det hadde vært en lettelse dersom noen hadde "oppdaget" hvordan de hadde det, men at hun ikke fikk seg til å melde fra selv. Det handler vel om skam over å ikke håndtere en oppgave som hun burde ha klart. Hun er for all del et veldig fint menneske, men jeg ble kanskje ikke 100% sjokkert over det hun fortalte, for enkelte ting falt på plass for meg. Når jeg tenker etter har jeg aldri sett henne vise varme overfor barnet (vi treffes bare noen ganger i året), men jeg har vel trodd at hun var sliten. 

Jeg kommer til å melde ifra. Tror ikke en gang hun vil bli sint på meg, selv om jeg forstår at det ikke kan få være avgjørende uansett. Ville høre her inne om noen ante hva som blir gjort i slike situasjoner. 

Anonymkode: 1797f...7d2

[Anonym bruker]

Jeg kjenner til en familie som ville gi fra seg 10 åringen sin. Løsningen der ble kommunalt avlastningshjem i en periode. 

Anonymkode: a0735...dfb

[Anonym bruker]

3 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg snakket med henne om dette. Hun sa at det hadde vært en lettelse dersom noen hadde "oppdaget" hvordan de hadde det, men at hun ikke fikk seg til å melde fra selv. Det handler vel om skam over å ikke håndtere en oppgave som hun burde ha klart. Hun er for all del et veldig fint menneske, men jeg ble kanskje ikke 100% sjokkert over det hun fortalte, for enkelte ting falt på plass for meg. Når jeg tenker etter har jeg aldri sett henne vise varme overfor barnet (vi treffes bare noen ganger i året), men jeg har vel trodd at hun var sliten. 

Jeg kommer til å melde ifra. Tror ikke en gang hun vil bli sint på meg, selv om jeg forstår at det ikke kan få være avgjørende uansett. Ville høre her inne om noen ante hva som blir gjort i slike situasjoner. 

Anonymkode: 1797f...7d2

Ut fra det du skriver her så virker det nesten som et "rop om hjelp" hun har kommet med til deg, at hun ønsker at du skal melde fra om dette.

Du sier at hun ikke er deprimert, men det kan jo likevel ligge mye bak (f.eks. traume under fødsel, barndomstraumer eller andre ting hun har opplevd som har gjort henne redd for å knytte seg til noen), og det kan hende hun kan få hjelp til likevel finne frem morsfølelsen i henne. Hvis ikke så har nok barnet det bedre hos andre som kan og vil vise barnet kjærlighet.

Anonymkode: f8105...351

[Anonym bruker]

Stakkars lille gutten ❤️ Glad du melder!

Anonymkode: 0071e...24e

[Anonym bruker]

51 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Da vil det være grunnlag for en bekymringsmelding som fører til en omsorgsovertakelse av fylkesnemnda. Trolig vil man forsøke å finne fosterhjem i nær familie.

Anonymkode: 6d445...1ce

I et slikt tilfelle så er det ikke snakk om tvungen omsorgsovertakelse, men at foreldrene som ikke ønsker eller klarer å være foreldre lengre, selv ber om fosterhjem til barnet. I gamle dager hendte det at barn sendt for å bo noen år hos tante og onkel for eksempel, og i våre dager sender en del barn til slektninger utenlands. 

Anonymkode: a7f38...958

[Anonym bruker]

50 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Men hva hvis foreldrene sier nei takk? Ingen kan da tvinge dem til psykolog eller annen terapi? Hvis foreldre faktisk sier at dette barnet har det ikke godt hos meg, for jeg makter ikke å gi det den omsorgen et barn trenger og jeg ønsker ikke innblanding i følelsene mine - da må vel barnevernet gripe inn? 

Spør fordi en venninne helt nylig betrodde meg at hun ikke føler noe for barnet sitt på fem år, og at hun egentlig ikke ønsker å ha ham hos seg lenger. Jeg spurte om grunnen, og hun sa at følelsene bare aldri skjedde. Jeg vet at hun tar seg godt av barnet materielt sett. Jeg spurte også om hva hun ville følt dersom barnet ble tatt fra henne, og hun sa at det hadde vært en lettelse. Jeg er helt sikker på at hun ikke er deprimert, hun sier at hun bare ikke passer til å være mor, hun har ikke morsfølelse.

Anonymkode: 1797f...7d2

Så hun har hatt det slik fra starten av, og det er ikke en endring som har oppstått?

I tilfelle hun er deprimert og dermed har et negativt sort filter på hukommelsen og i vurderingen av sine egne evner som mor: kan du huske å ha hørt eller sett noe som tyder på det motsatte?

Det er nok dessverre noen som får barn som ikke har det emosjonelle på plass som behøves for å gi kjærlighet til barnet.

Er ikke far på banen i det hele tatt slik at han er aktuell for utvidet omsorg? Hvis far er fraværende og hun oppriktig mener at barnet vil ha det bedre hos en annen familie og ønsker dette, så kan hun selv finne en avkastnings eller fosterfamilie, eller be om hjelp til å finne dette, mens hun vil kunne ha samvær. 

Mest sannsynlig vil dette kanskje være det beste hvis barnet aldri har vært elsket. 

Anonymkode: a7f38...958

[Iiiiik]

Det å være forelder er ikke en oppgave man kan si opp. Å overlate barnet sitt til offentlig omsorg vil sjelden være en avgjørelse som aksepteres av det offentlige. Man velger selv å få barn, og kan ikke forvente at det offentlige overtar denne oppgaven hvis man ikke vil/orker mer. En henvendelse til barneverntjenesten vil kunne utløse veiledning til mor, eventuelt noe avlastning. Mor kan selvfølgelig også "gi" barnet sitt til noen i hennes private nettverk. Hvis kommunen skal rekruttere et fosterhjem og betale for dette, eller barnet skulle vokst opp på institusjon, så koster det fellesskapet ganske mye. 

For venninnen til HI tror jeg også den personlige belastningen ved å gi bort barnet være altfor stor. Det høres ut som om hun skammer seg over å ikke elske barnet sitt nok, og at hun føler seg utilstrekkelig. Denne skammen og denne utilstrekkeligheten vil selvfølgelig ikke bli mindre dersom hun sier fra seg barnet. Det høres ut som en god idé å melde bekymring til barneverntjenesten, da vil noen vurdere barnets omsorgsforhold og forhåpentligvis tilby den lille familien den hjelpen de trenger.