Frykt som brer seg

[Anonym bruker]

I fjor var jeg på en fottur i fjellet med samboer. Det gikk en tursti vi fulgte, men så så min samboer at noen gikk tvers over noe som så ut som en snarvei. Han ville gå der og det så relativt greit ut, ikke så veldig bratt. På et tidspunkt kom vi til en smalere sti og det gikk et stort "trappetrinn" ned. Jeg trodde jeg skulle klare å skritte ned, men var litt for kort i beina, falt fremover, tok meg i mot med foten dessverre litt utenfor stien - der det gikk bratt ned mot en liten elv.

Jeg merket at jeg mistet balansen og prøvde å hente meg inn igjen men det gikk ikke. Så sklei foten min nedover og jeg etter. Jeg sklei, føltes det sakte nedover, inntil "bakken" og prøvde desperat å holde meg fast i gresset. Det hele gikk ganske fort men det føltes som en evighet. Gresset ga selvfølgelig etter og jeg sklei videre, og skimtet bare kjæresten min lenger oppe. I det jeg falt så husket jeg ikke hvor langt ned det var og jeg ble fylt av frykt. Det var nok kun 3-4 meter ned, og siden jeg sklei så falt jeg ikke hardt. Slo meg ikke med landet på rumpa i bekken, på en stein. Skalv og var skikkelig redd etterpå, resten av turen følte jeg at jeg kunne falle hvor som helst, og høydeskrekken slo inn for fullt.

Siden har jeg ikke vært i fjellet, jeg blir redd bare jeg tenker på det. Er det noen som har noen råd om hva jeg skal gjøre? Bør jeg komme meg opp igjen? Vi er ikke mye i fjellet men et par turer i året. Jeg orker ikke tanken på at barna skal være med en gang, livredd for at de ikke skal følge med hvor de går selv om de er store...og at de skal falle et eller annet sted, langt, langt ned. Merker at det er sånne katastrofetanker.

Noen ganger tenker jeg at man lever fint uten å gå i fjellet, men jeg merker at frykten har satt seg og at den også slår seg på andre områder, sånn som å stå på ski, sykle, kjøre bil osv. Frykten har nok alltid vært der hos meg men jeg har gjort store fremskritt de siste årene. Og så kom dette og slo meg helt ut, psykisk.

Takknemlig for råd (men det hjelper ikke å si "ikke tenk på det" tror jeg)

Anonymkode: f55c2...f23

[Anonym bruker]

Det er en fæl følelse, og det koster mye å jobbe den bort, men eksponering er det eneste som gjelder, om du ikke skal la den begrense deg for all tid. Ikke nødvendigvis eksponering for fjell, det er ofte vanskeligere å få gjort, men for vanlig opp og ned skrenter og åser både på og utenfor sti, det gjør samme nytte. Jeg har jobbet bort det meste av min tilsvarende frykt (som også førte til at jeg skadet meg alvorlig) nå, men det har snart tatt to år med kontinuerlig eksponering til terreng. Jeg er forsiktigere enn før, men jeg merker at det hjelper mer og mer. Jeg føler med deg, vær forberedt på at det tar tid, men det er verd det.

Anonymkode: a6541...7a6

[Anonym bruker]

Ja, du bør komme deg på fjelltur. Ikke ta med barna dine første gangen, bare kjæresten eller en venninne. Belag deg på at frykten kommer. Det er helt greit.

Frykt for å falle i slike situasjoner er det bra at du har. Det gjør deg mer forsiktig, men du må lære kroppen din at fjellet i seg selv ikke er farlig og du skal ikke være redd for å bli redd.

Ta en tur på fjellet med noen du stoler på. Kjenn på hvor frykten sitter og merk at du fungerer fint selv om du er redd. Se deg rundt når frykten kommer og tenk over om det er noe du bør være spesielt forsiktig med. Frykten er der for å hjelpe deg. Noen ganger blir den bare litt for overivrig. 

Anonymkode: f96a0...3a3

[Anonym bruker]

Gå gjerne i fjellet, men følg ruter og etablerte stier. Ikke ta snarveier. Du har lært, det kalles "learning the hard way", og nå betaler du med hard valuta i form av din sjelefred.

Anonymkode: 9dda7...676

[Anonym bruker]

Takk for gode svar, ja jeg skjønner at det er den eneste mulighet for å komme seg over dette. Skulle bare ønske det forsvant av seg selv...men det blir heller verre.

Til sistemann, ja jeg har lært nå. Det er en ting. Men problemet er nå at jeg får "følelsen" av å falle bare jeg sitter i stua og tenker på det. Jeg vet at jeg på stier hvor det går bratt ned på én side, ikke vil føle meg trygg lenger, langt mindre med barna med meg. 

Det kan vel kalles en slags angst - og den går dypt. Det er derfor jeg skrev her inne, jeg har skjønt at snarveier ikke lønner seg

 

Anonymkode: f55c2...f23

[Anonym bruker]

Husker på vgs venninnen min falt stygt av hesten.  Hun ble raskt plassert oppå hesten igjen, for å unngå dette.  Gå tur i fjellet, da merker kroppen at det ikke er farlig. Kroppen har det i bakhodet at det kan være farlig siden dubhar falt før, men det blir bedre med tiden 😊

Hvis ikke, ta en time hos traumepsykolog.

Jeg hadde store traumer etter at en trailer kræsjet i bilen min i fronten på E6. 3 uker hos traumepsykolog, ingen mareritt lenger.

Anonymkode: 91251...929

[Anonym bruker]

Jeg tørr ikke lenger gå i skogen, angst for orm blir bare verre og verre. Hjelper fint lite at alle poster bilder av huggormene de så på skogsturen sin. Aner heller ikke hvorfor det er blitt sånn, har sett orm kanskje 2 ganger og vet jo at sjansen for å bli bitt er minimal. Men vi har gjerne gått turer ukentlig før, men nå har angsten tatt helt overhånd. Føler meg meg så teit! En må vel bare hoppe uti det! Tenker det del  og!

Anonymkode: 75e0e...7ca

[Anonym bruker]

5 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg tørr ikke lenger gå i skogen, angst for orm blir bare verre og verre. Hjelper fint lite at alle poster bilder av huggormene de så på skogsturen sin. Aner heller ikke hvorfor det er blitt sånn, har sett orm kanskje 2 ganger og vet jo at sjansen for å bli bitt er minimal. Men vi har gjerne gått turer ukentlig før, men nå har angsten tatt helt overhånd. Føler meg meg så teit! En må vel bare hoppe uti det! Tenker det del  og!

Anonymkode: 75e0e...7ca

HI

Ja, det er sånn jeg føler det også. Det blir ikke bedre, heller verre. Vurderer psykolog, kognitiv terapi eller noe men orker ikke ennå. Vet jo egentlig hva psykologen kommer til å si. Må kanskje kaste meg uti det for det er slitsomt å ha de tankene i hodet.

Anonymkode: f55c2...f23

[Anonym bruker]

Kom deg tilbake i skog og fjell så fort som mulig. Hvis du utsetter det nå så vil angsten din få forsterke seg ytterligere et år, og da blir det bare mye verre å ta tak i!

Bestill time til psykolog, du vet jo at du trenger deg, og du vet at terskelen for å ta tak i dette ikke blir mindre om du utsetter det.

I helgen - ut på tur med noen du stoler på. Start i et lett terreng og skryt masse av deg selv fordi du nå er i gang. Og så utfordrer du det litt etter litt, går på trygge stier/veier opp i høyden, så mer utfordrende terreng.

Du har jo lært av dette, du går mer forsiktig, da er sjansen for at noe skal skje igjen minimal!

Og en ting til - du kan ikke pakke hverken deg selv eller ungene dine inn i bomull, du kan ikke beskytte deg mot livet ved å unngå alt du er redd eller ikke liker. Du ser at angsten din på det året som har gått har bredt seg til andre områder. Tar du ikke tak i dette nå så vil det bare spre seg til enda flere områder av livet ditt.

I morgen - ring psykolog!

I dag - avtal med en du stoler på at dere drar på tur i helgen!

Anonymkode: 27504...f74