Dere som er alene etter brudd med barnefar

[Anonym bruker]

Er det bare jeg som syns at det er fint å være alene? To år siden bruddet. Jeg koser meg når barnet er hos barnefar, kan gjøre som jeg vil, besøke venner, jobbe, sove lenge og så videre. Og når barnet er her, så storkoser vi oss, jeg kan gi barnet all oppmerksomhet og det er bare oss to. 

Det jeg kjenner på, er at jeg BURDE ønsket meg en mann? Mange rundt meg spør forsiktig, kommer med forslag og vil gjerne hjelpe meg så jeg finner noen, for det er tydeligvis det som er det eneste riktige? Jeg ELSKER at jeg slipper å forholde meg til noen, jeg kan bestemme alt selv, og savner hverken sex, kos eller noe annet. Jeg tenker også på om det er best for barnet å "ha meg for seg selv", eller om hun ville hatt best av å leve i en større familie og ha rollemodeller i form av voksne som fungerer i et parforhold. 

Og selvfølgelig, jeg kunne jo ønske at hun hadde søsken, men jeg klarer ikke å se for meg å starte på nytt med baby. 

Er jeg rar? Egoistisk? Fortell meg gjerne om deres liv og følelser rundt dette, for jeg føler innimellom at det er unormalt å ikke være ute og jakte på en ny... 

Anonymkode: 2d5f9...06d

[Anonym bruker]

Hvis du er rar, er jeg det også. Elsker å være alene, savner overhodet ikke en kjæreste. Nå har jeg bare vært skilt et halvt år, så jeg tenker at det kan forandre seg, men ikke nødvendigvis. 

Jeg har en venninne som har bodd alene i mange år og har et barn på ti. Hun har hele tiden vært tydelig på at hun ikke ønsker seg en mann, hun trives utmerket alene og ser for seg å bo alene i uoverskuelig fremtid. Det skulle man jo tro var i orden, og det er det selvfølgelig også, det underlige er at det provoserer folk! Jeg vet om mange som blir irriterte og sier at det er jo bare fordi hun ikke har funnet den rette, eller at hun er for sær til å finne en mann, osv. Det er akkurat som om normen for hvordan ting "skal være" er så sterk at folk blir provoserte og sure når noen velger noe annet. Som deg opplever jeg også at folk spør forsiktig om jeg ikke har tenkt på nettdating, om det er noen aktuelle på jobben e.l. Det er som du sier, mange tenker at det eneste "riktige" er parforhold. 

Som deg elsker jeg å være alene og savner verken nærhet eller sex (må innrømme at jeg klarer det fint selv, har hatt langt flere orgasmer det siste halvåret enn jeg hadde i mitt åtteårige ekteskap tilsammen); jeg ser også for meg en fremtid med barna, venner, interesser, reiser. Skulle det dukke opp en helt fantastisk mann (for meg), kan det godt hende jeg vil ha en kjæreste, men flytte sammen? Det tror jeg neppe. 

Litt pussig at mange er så tolerante rundt forskjellige samværsformer, likekjønnede ekteskap osv., men så intolerante overfor mennesker som velger å leve alene.

Anonymkode: e20db...edc

[Anonym bruker]

Skulle ønske jeg hadde det som deg, as we speak, ihvertfall :-)

Hoppet rett inn i et stormfullt forhold da det ble slutt med barnefar for 2 år siden. Skal innrømme at det var litt overlapp på noen uker... :-( Ble aldri helt bra det nye forholdet, så høsten ifjor ble det slutt. Ble litt "seigpining" og masse følelser, så først i april i år ble ihvertfall jeg skikkelig ferdig med ham.

Det har vært deilig å være alene, men i sommer ble jeg introdusert for en fyr, og nå vil jeg bare ha ham... Er rett og slett fjortisforelsket, i en av alder av snart 40... Og det "irriterer" meg, for jeg skulle jo være alene nå, og sortere tanker og følelser og slikt... :-/ Og ingenting er avklart mellom oss, så her går jeg bare og grubler.

Men om det blir alvor mellom meg og ham, så skal jeg bo for meg selv, lenge. Men det ønsket har mye å gjøre med at han siste jeg var sammen med var veldig intens.

Barna mine nærmer seg skolealder, og de ønsker at mamma finner seg en ny kjæreste. De har mye kontakt med faren sin, så de mangler ikke en farsfigur. Men virker som de ønsker en mann i huset...

Slik jeg ser det, er det ingen vits i å stresse med å jakte etter noe nytt, men skjer det, så skjer det.

Høres ut som du er på en god plass i livet, og når du er det, så kan det jo hende det dukker opp en ålreit fyr etterhvert. Og hvis det ikke gjør det, så har du det greit allikevel :-) Du virker veldig harmonisk, og da regner jeg med det smitter over på barnet også. 

Vet ikke om du ble noe klokere av mitt svar, men du fikk nå en betraktning ;-)

 

Anonymkode: ec4d3...7ae

[Anonym bruker]

Har en tante i 50-åra som har vært alene siden hun ble skilt i 30-åra 

Har en sønn som nå er voksen og hun er veldig bestemt på at hun ikke vil ha noen samboer 

Hun har en kjæreste da, men de er særboere og møtes er par ganger i uken og reiser på ferier sammen. Det sier hun er helt perfekt dose mann i hennes liv 😉

Anonymkode: b12a5...ed6

[Anonym bruker]

Jeg har vært alene i 9 år, med 2 barn. Dessverre, så har far hatt minimal kontakt med barna. Så det har vært noen tøffe år, men nå har de blitt mye eldre, og ting er enklere.

Jeg har vært i 2 forhold på, de 9 årene. Ene forholdet varte i 2 år, og det andre i 1 år. Jeg bodde ikke sammen med noen av de.

Jeg savner veldig en kjæreste, men er ikke så lett å date, da man nesten aldri har barnefri. Men jeg savner ikke samboer, og skulle jeg få kjæreste så tar det mange år, før vi flytter sammen.

Anonymkode: bf521...c46

[Anniedoug]

Fordelen med å ha det slik du har det er at dersom du plutselig møter en fyr du vil være kjæreste med så er det en fyr som virkelig er verdt det! Du har lykke og ro med deg selv og trenger ingen mann for å ha det bra. Høres ut som du har det helt fantastisk

[Anonym bruker]

Jeg misunner deg. Mannen og jeg vurderer å gå fra hverandre, og blir det slik så skal jeg være alene. Jeg orker ikke tanken på en kjæreste eller noe mine, dine, våre. Jeg trives så godt alene med barna, det livet holder lenge for meg. Mitt eneste ønske er å ha barna på fulltid. 

Anonymkode: b43e1...85c

[Anonym bruker]

Tusen takk for fine og ikke-dømmende svar  

interssant det flere av oss opplever, om at det liksom ikke er akseptabelt å trives alene og ønske å fortsette å være det. 

 

Hi. 

Anonymkode: 2d5f9...06d