Under en krangel i går sa han:

[Anonym bruker]

Jeg har aldri hatt det då bra med meg selv som jeg har nå, men du er et irritasjonsmoment i mitt liv. Altså, jeg ødelegger for han... bare ved å være meg selv. Jeg irriterer han. Jeg elsker han og nå vurderer jeg å gå slik han skal kunne bli lykkelig. Han har prøvd alt han kan de siste ukene og endre seg, jeg spolerer det gang på gang. I går sa jeg at det var irriterende han satt å drakk øl i en hverdag. (Han har tidligere hatt problemer og brukt alkohol feil) derfor bekymringen og at det er et sårt punkt for meg. Jeg sa det kvasst og uten å tenke meg om. Han reagerte med sinne fordi han satt å koste seg med serie og øl. Jeg ødela for han, som alltid... hadde det ikke vært en historie med problemer med hans drikking hadde jeg ikke nevnt det, men det tar ikke han i betrakting. For han har jo kontroll nå. Han sa også at han gjør tusen ganger mer enn meg(grunn for å få kose seg). Han jobber og har mye eldste når han kommer hjem, legger henne + trener. Han sover på eget rom etter eget ønske for å få sove uten å bli vekket av baby. Jeg har baby hver eneste natt, med unntak av en natt, siden han ble født for 1 år siden. Jeg har også stått opp hver eneste dag, hverdag som helg, i ett helt år. Han tar han en sjelden gang på morgenene når jeg ber om det, kanskje 3 ganger dette året. Han mener det er rett og rimelig siden han jobber og jeg har tross alt perm. Han forstår ikke hvor totalt utmattende det kan være å være våken opp til 2 timer på natten for så å stå opp 06 og prestere til 20.00. Så er det kanskje en time alenetid eller rydding før jeg er på'an igjen... jeg er så og si aldri alene. Når jeg sier dette til han sier han: kanskje du burde tenkt på å Dele mer av permen med meg da, hvis du ikke takler dette. Jeg takler det jo! Men jeg tror det er normalt å få mer hjelp?😞 Jeg sover jo ikke ut eller får særlig med avlastning. Når han har vært ute med begge barna bruker han dette i lang tid i etterkant"men jeg hadde dem begge".... ja, men det går an å bli sliten på ny... når han igjen i går sa han gjør sååå mye mer enn meg fordi han jobber og hjelper med eldste når han kommer hjem, så kjenner jeg at jeg blir så skuffet. Jeg føler meg misforstått. Han angriper også med sårende ord i krangler. Sa jeg manglet sosiale antenner som kunne si noe slik til han. En annen dag klaga han på at jeg mangla kunnskap. Slike ting sårer meg sånn... jeg får frem det værste i han tror jeg. Han ble sinna fordi jeg somla for mye på ikea, spurte litt for mye om mål, jeg mista og knuste en saltbøsse hjemme. Dette er ting han blir satt ut av. Jeg klarer ikke være perfekt. Jeg blir så lei meg av at jeg klarer å irritere han sånn. Jeg vil bare han skal være lykkelig. Han har virkelig prøvd å ta seg sammen og har vært veldig god de siste ukene, i går sprakk det... jeg er så lei meg. Hvis han klarer å være slik hele tiden med en annen kvinne unner jeg barna mine å ha en slik pappa hele tiden. Jeg vet nå disse ukene var mye skuespill, i år ramsa han nemlig opp alt som har irritert han. Jeg vaner den han var for bare litt siden.... det er å vanskelig å la han gå når vi har to barn. Han sier han elsker meg, men jeg vet ikke. 

Anonymkode: 85213...a73

[Anonym bruker]

Så det jeg egentlig tenker på, hadde dere forlatt en mann som dere vet ikke er lykkelig sammen med deg? Han prøver og prøver å bli... men jeg er ikke den rette for han... hi

Anonymkode: 85213...a73

[Himmel og hav]

Etter å ha lest dette så er mitt spørsmål: Er du lykkelig med en mann som du må veie dine ord før du sier noe til, en som stadig får deg til å føle at det å være deg ikke er godt nok, som gir deg skylda for at han blir sinna? 

Jeg tror ikke at det er du som får ut det verste i han. Jeg tror han er sånn og at han bare synes det er komfortabelt å legge skylda på deg. Antagelig blir DU lykkeligere uten han. 

[Anonym bruker]

 

26 minutter siden, Himmel og hav skrev:

Etter å ha lest dette så er mitt spørsmål: Er du lykkelig med en mann som du må veie dine ord før du sier noe til, en som stadig får deg til å føle at det å være deg ikke er godt nok, som gir deg skylda for at han blir sinna? 

Jeg tror ikke at det er du som får ut det verste i han. Jeg tror han er sånn og at han bare synes det er komfortabelt å legge skylda på deg. Antagelig blir DU lykkeligere uten han. 

Tenkte akkurat det samme..

Er DU lykkelig av å leve sammen med en slik mann? Det hadde ikke jeg vært.. Tror det er på tide å innse at du fortjener bedre.

Anonymkode: 371a5...2e4

[Anonym bruker]

Jeg vil råde deg til å gå i fra ham for din egen skyld. Mannen din blir ikke bedre sammen med en annen kvinne, selv om han har fått deg til å tro det. Mannen din er sånn som han er , med eller uten en hvilken som helst kvinne. Han behandler deg dårlig. Slutt å tenke på hans beste. Begynn å tenke på ditt beste. 

Anonymkode: c577e...a39

[Anonym bruker]

35 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg vil råde deg til å gå i fra ham for din egen skyld. Mannen din blir ikke bedre sammen med en annen kvinne, selv om han har fått deg til å tro det. Mannen din er sånn som han er , med eller uten en hvilken som helst kvinne. Han behandler deg dårlig. Slutt å tenke på hans beste. Begynn å tenke på ditt beste. 

Anonymkode: c577e...a39

Men de siste ukene når han har gått inn for å prøve har han vært så fin... så var det jo jeg som klarte å ødelegge alt. Dersom en dame klarer å få han så glad som han har vært de siste ukene, fortjener han jo det... ikke meg som klarer å ødelegge for han... hi

Anonymkode: 85213...a73

[Anonym bruker]

Det høres ut som om din selvtillit er på bunn, HI. Om det er sånn du alltid har vært eller om forholdet har brutt deg ned aner jeg ikke noe om, men det høres ikke særlig sunt ut at du er så ivrig å ta på deg alt ansvar for at du er den som gjør han "slem"/sint. 

På bakgrunn av det du skriver er det umulig for meg å si om dette gjelder deg, men sirkelen i forhold med mishandling kan noen ganger være slik (kjønnsroller her kan selvfølgelig byttes om):

Han sier "det er du som gjør at jeg blir sint"

Hun tar det til seg og prøver å forbedre seg.

Han er "snill" igjen og de har gode stunder, men så sprekker han igjen og klandrer henne. 

Hun klandrer seg selv og prøver å føye seg igjen.

Han er snill igjen.

Hun gjør noe feil.

Han kjefter.

Hun klandrer seg selv. osv osv osv. På den måten bygges hennes selvbilde ned og hun tar på seg all skyld for dårlig oppførsel fra hans side. Han vinner og får noen som føyer seg etter hans minste vink. 

Vi gjør alle ting som er irriterende for partnerne våre innimellom, men mannen min har aldri sagt til meg at jeg ødelegger livet hans eller er et irritasjonsmoment for ham, eller får meg til å føle at jeg får frem det verste i ham. Hvordan han reagerer på ting er tross alt hans ansvar - han er en voksen mann. 

Anonymkode: 0803d...f95

[Anonym bruker]

Jeg synes han høres sliten ut. Med to små i huset er jo ikke det så rart. Når enn er trøtt og sliten er man jo ikke på sitt beste. Kanskje du burde slutte å gnage på han, f.eks når han tar seg en øl. Han sier han har kontroll. 

Synes ikke du skal gå fra han for hans skyld. Han har selv ansvar for sin egen lykke. Når det er sagt synes jeg ikke han behandler deg bra heller. Selvsagt bør dere dele på å få sove i helgene. 

Ta opp det han sa til deg når dere har det fint sammen. Kanskje trenger dere parterapi? 

Lykke til. 

Anonymkode: 2e8e4...a77

[Anonym bruker]

Jeg var sammen med en fyr som jeg elsket så høyt. Iløpet av vår tid sammen gikk jeg ned 8kg på 6 mnd (vi var sammen lengre). Jeg var alltid nervøs, han var aldri sikker på om han ville ha meg. Alle krangler var min skyld. Dersom han gjorde noe galt (løy meg rett i ansiktet flere ganger) var jeg grusom og klarte ikke å gi slipp når jeg var normalt sint. Dersom jeg gjorde noe galt (greide å være egoistisk en dag han hadde trengt meg. I did screw up) fikk jeg høre det i mange dager og måtte be om tilgivelse, kjøpte blomster og gave. Han hadde all makt ved å hele tiden holde meg nede med alt som var galt med meg.

Mannen din har ikke vært flink de ukene han holdt kjeft, han har vært skikkelig kjip de gangene han bitcher og klager om småting. Han ser tydeligvis ikke verdien i alt arbeidet DU legger ned i familie  og barna hans. Om du skal være så jævlig takknemlig for at han tar barna en gang i blant, HVORFOR er ikke han takknemlig når du tar de? Det er ikke synd på ham. Han er ingen helgen som tar eldstemann på trening. Det er en del av jobbbeskrivelsen til å være foresatt. 

Anonymkode: b1625...942

[Anonym bruker]

Jeg ville ha skrevet ut innlegget ditt og gitt det til han som et brev som forklaring på hvordan du føler at du har det. (ikke som viser at du har skrevet det her inne selvsagt). Be han om å lese det godt og komme med en tilbakemelding når han har tenkt godt over det han har lest. Helst vente med en tilbakemelding til deg etter noen timer. Kanskje han kan skrive et brev tilbake. Da blir det ingen opphisset diskusjon og krangling.

Anonymkode: beec6...398

[Anonym bruker]

14 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Men de siste ukene når han har gått inn for å prøve har han vært så fin... så var det jo jeg som klarte å ødelegge alt. Dersom en dame klarer å få han så glad som han har vært de siste ukene, fortjener han jo det... ikke meg som klarer å ødelegge for han... hi

Anonymkode: 85213...a73

Og hvordan kan et berettiget spørsmål med tanke på tidligere problemer med alkohol ødelegge alt? 

Og hva er det han gjør som er så mye mer enn deg? Han jobber sikkert 8 timer og forhåpentligvis så deltar han aktivt med husarbeid i tillegg til å ta seg av det eldste barnet, men du ligger ikke akkurat å later deg du heller. Skal man se slik på det så jobber du 2 timer hver natt, 7 dager i uken. I tillegg så begynner du jobben med å ta vare på baby fra 06:00 og holder det da gående til 20:00. Det vil si at du jobber 16 timer i døgnet, og i tillegg er nattarbeid en større påkjenning for kroppen enn dagarbeid. Betyr det at din mann er oppe på beina og står på minimum 14 timer i døgnet (to av timene må være nattarbeid), 7  dager i uka og har flere oppvåkninger hver natt for å ordne med baby?

Anonymkode: 43c4c...aa9

[Anonym bruker]

19 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Men de siste ukene når han har gått inn for å prøve har han vært så fin... så var det jo jeg som klarte å ødelegge alt. Dersom en dame klarer å få han så glad som han har vært de siste ukene, fortjener han jo det... ikke meg som klarer å ødelegge for han... hi

Anonymkode: 85213...a73

Og du: nå må du ta deg i sammen! Det var ikke du som "ødela alt". Han høres ut som han har deg rundt lillefingeren. Selvfølgelig forlater han deg ikke når du er dørmatta hans og han får det som han vil bare ved å tråkke på deg. Han har det dritfett med deg jo. Får det som han vil. Du krabber rundt og tar på deg skylda for hans humør og følelser helt ukritisk. 

Anonymkode: b1625...942

[Anonym bruker]

Beklager om jeg var krass i forrige innlegg, blir bare så frustrert når du tar på deg skylda for det her. Kanskje det har vært mange ganger du BURDE ta på deg skylda, men dette er ikke en av dem etter min mening :-( 

Anonymkode: b1625...942

[Anonym bruker]

Himmel og Hav sa i grunn det som trengs å sies i denne tråden.

Hi, si til mannen din at du har tenkt på det han sa, og at du i morgen kommer til å ringe familievernkontoret og forventer at han blir med dit slik at dere kan redde familien. Protesterer han så forteller du at du etter det han sa har innsett at det er mye feil i forholdet deres, at dere ikke kommuniserer bra nok, at dere har gamle ting dere ikke er ferdig med (det med alkohol), at du ikke lenger orker å høre ham alltid skylde på deg og at han ikke bidrar nok i familien, ikke deler på nattevåk, ikke deler på å stå opp osv., at du er forferdelig sliten etter å ikke ha sovet ordentlig på over et år (regner med du ikke sov helt godt i slutten av svangerskapet også).

Mitt inntrykk er at den mannen din er en mann som ikke tar ansvar nok for familien, at han er en mann som ikke tar ansvar for egne følelser og eget liv, og dessverre også at han er en mann som psyker deg ned og at han gjør det både på ubevisste og bevisste måter.

Jeg synes det er flott at du reagerer på det han sa til deg i går, for det viser at du egentlig VET at det han sier/gjør ikke er greit i et forhold og at man ikke kan leve med å ha det slik, ikke kan la barn vokse opp med å se far psyke ned mor på den måten han nå holder på med deg.

Si til ham i kveld at du forventer at han blir med på fvk og at du ringer dit i morgen og bestiller time.

Om du går fra ham så er det fordi han ikke gjør deg lykkelig, fordi han psyker deg ned, fordi han ikke gir deg noen som helst følelse av å være elsket. Om du går fra ham tror jeg DU får det mye bedre enn du har hatt det i dette forholdet!

Anonymkode: 38c85...47c

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Men de siste ukene når han har gått inn for å prøve har han vært så fin... så var det jo jeg som klarte å ødelegge alt. Dersom en dame klarer å få han så glad som han har vært de siste ukene, fortjener han jo det... ikke meg som klarer å ødelegge for han... hi

Anonymkode: 85213...a73

Herregud. Dramalama. Hans valg må han ta ansvar for selv. Det hadde jeg ikke giddet å ofre mange tanker på. Hvis du faktisk selv syns at du er en kjærring, så gjør du noe med det. Hvis ikke kan du senke skuldrene og be han ta seg en bolle.

Anonymkode: 3150b...4b7

[Gjest Antarctica]

6 timer siden, Anonym bruker skrev:

Men de siste ukene når han har gått inn for å prøve har han vært så fin... så var det jo jeg som klarte å ødelegge alt. Dersom en dame klarer å få han så glad som han har vært de siste ukene, fortjener han jo det... ikke meg som klarer å ødelegge for han... hi

Anonymkode: 85213...a73

Jeg pleier ikke ofte å sitere Dr. Phil, for som regel syns jeg det hele er for amerikansk. Men han brukte et uttrykk en gang jeg likte: "white-knuckling". Det er det mannen din driver med nå. Han er gjennomgående sur og aggressiv, mener oppriktig at du har skylda i hans aggresjon, og går og knyter hendene og biter tenna sammen mens han venter på at det skal koke over for ham igjen. Men det er ikke det samme som å skjerpe seg eller være snillere, eller prøve å forstå deg. Det er bare "white-knuckling", som ikke hjelper noen. Det er bare med på å gjøre ham mer sikker på at han ofrer seg.

Du trenger en frihelg, og mannen din trenger en grundig realitetsorientering. Han "hjelper deg" med det eldste barnet? Det er da hans barn. Han hjelper ikke deg hvis han legger barnet, han er far og gjør fars plikter. Dere må komme dere i terapi. Det er billigere enn skilsmisse...

[Anonym bruker]

6 timer siden, Anonym bruker skrev:

Men de siste ukene når han har gått inn for å prøve har han vært så fin... så var det jo jeg som klarte å ødelegge alt. Dersom en dame klarer å få han så glad som han har vært de siste ukene, fortjener han jo det... ikke meg som klarer å ødelegge for han... hi

Anonymkode: 85213...a73

Du er jo helt martyr og dørmatte. På tide å tenke litt på seg selv her. Han er en dritt. Det er HANS feil at han er en sur jævel, ikke DIN. Du burde kanskje vurdere profesjonell hjelp så du kan få litt bedre selvtillitt.

Anonymkode: 278c0...43d

[Anonym bruker]

Det er null balanse i forholdet. Han har komplett overtak. Alt ved deg irriterer ham. Når du da er liten, svak, unnskyldende og klumsete (fordi du mangler selvtillit), blir du enda mer irriterende for ham. Det eneste dere begge egentlig er enige om, er at du irriterer ham. Selv om du innerst inne vet at han har mye han burde gjort annerledes. Det er verdens dårligste utgangspunkt for et forhold. Jeg aner ikke om han er en skikkelig dritt eller om han bare er sliten, men uansett har dere havnet på et sted uten balanse. Du er en klamp om foten på ham, et skjelvende blad som gjør alt galt.

Det eneste som kan gjenopprette balansen, er at han blir redd for å miste deg. At det er du som sier at dette ikke funker. At du er drittlei av å være syndebukk og at det er meningsløst at dere er sammen hvis du gjør livet hans så dårlig. For det er ikke som om han gjør deg så fantastisk lykkelig heller med all hetsen og den manglende deltagelsen. 

Når han innser at han mister deg hvis ikke ting endrer seg, finnes det en god sjanse for at han vil jobbe med seg selv. 

Faren ved denne taktikken er selvsagt at han sier Ok og stikker. Og da har du ikke tapt mye, etter innlegget ditt å dømme. For det høres ut som om det det ikke er deg som gjør han til et dårlig menneske, men motsatt. Han gjør deg i verste fall klumsete, mislykket, irriterende og veik. Det er ikke den moren du ønsker til barna dine. Enten får han bli en mann som bidrar hjemme og gjør sin kone bedre, ellers har du det tusen ganger bedre uten. 

Anonymkode: 2d099...f72

[Anonym bruker]

Overveldet over alle svarene jeg har fått. Tusen takk. Sitter bare med tårer i øynene. Jeg forventet ikke disse svarene i det hele tatt. Jeg føler det er jeg som er den slemme og som gjør han trist og sint.. han sier at livet er så fint, men så er det jeg da som alltid klarer å ødelegge for han. Jeg har fått høre dette så lenge. Han gjør fine ting for meg i en periode. Sier jeg så et skjevt ord som ikke passer han, så rykker vi helt ned på bunn igjen. Jeg får kjeft og han sier ofte at det er slutt, men trekker det tilbake. I perioden han drakk mye, sa han dette hver gang han var for full. Etterpå tøyset han det bort eller sa han ikke mente det. Det resulterte i angst hos meg. Jeg er redd for at han skal drikke for mye eller ende i krangel med han der han sier det er slutt. Det er flere år siden, men angsten er der enda. Og vi har ikke jobbet oss gjennom dette. Han vil ikke prate om det...uansett, tusen takk for svar.. dere har gitt meg mye å tenke på. Hi

Anonymkode: 85213...a73

[Anonym bruker]

17 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Overveldet over alle svarene jeg har fått. Tusen takk. Sitter bare med tårer i øynene. Jeg forventet ikke disse svarene i det hele tatt. Jeg føler det er jeg som er den slemme og som gjør han trist og sint.. han sier at livet er så fint, men så er det jeg da som alltid klarer å ødelegge for han. Jeg har fått høre dette så lenge. Han gjør fine ting for meg i en periode. Sier jeg så et skjevt ord som ikke passer han, så rykker vi helt ned på bunn igjen. Jeg får kjeft og han sier ofte at det er slutt, men trekker det tilbake. I perioden han drakk mye, sa han dette hver gang han var for full. Etterpå tøyset han det bort eller sa han ikke mente det. Det resulterte i angst hos meg. Jeg er redd for at han skal drikke for mye eller ende i krangel med han der han sier det er slutt. Det er flere år siden, men angsten er der enda. Og vi har ikke jobbet oss gjennom dette. Han vil ikke prate om det...uansett, tusen takk for svar.. dere har gitt meg mye å tenke på. Hi

Anonymkode: 85213...a73

Kjære deg - ikke tenk. Det du trenger nå er å handle mens du har denne episoden fersk. Ring familievernkontoret i morgen og bestill en time for dere der. Så sier du noe à la det jeg skrev over her et sted, og sier at hvis HAN vil redde forholdet, da blir han med i parterapi. Det er som en over her skrev, det eneste som kanskje kan få ham til å ville ta ansvar for forholdet er hvis han forstår at han mister deg om han ikke gjør det.

Og vil han ikke være med i parterapi - gå alene til familievernkontoret og diskuter forholdet deres med fagfolk som kan hjelpe deg videre. Du lever jo med en mann som gjør deg syk. At han nekter å ta ansvar for sine problemer er hans problem, ikke ditt. Men du bør også ta ansvar for ditt og barnas liv, og da må du enten få ham med på å redde forholdet, eller om han ikke vil det, komme deg unna den mannen som gjør at du har mistet gangsynet på hva som er normalt i et forhold og den mannen som gjør at du mister deg selv, blir usikker, nedbrutt og får angst.

Du fortjener ikke å ha det slik! Du skal ikke måtte gå rundt og være redd for hva du sier og gjør i eget hjem. Da lever du med feil mann om han ikke vil gjøre noe mer for forholdet. Og barna dine fortjener langt mer enn å leve i et hjem hvor mor er redd sin egen skygge sammen med far.

Bare bestem deg nå. Du ser av svarene her at det er det eneste riktige. Ta ansvar for DITT liv nå! Ring familievernkontoret i morgen, og møt opp til time der, enten mannen blir med eller ikke.

Oppdater oss i morgen når du har ringt fvk, så blir det litt mer forpliktende for deg selv.

Anonymkode: 38c85...47c

[Anonym bruker]

54 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg føler det er jeg som er den slemme og som gjør han trist og sint.. han sier at livet er så fint, men så er det jeg da som alltid klarer å ødelegge for han. Jeg har fått høre dette så lenge. Han gjør fine ting for meg i en periode. Sier jeg så et skjevt ord som ikke passer han, så rykker vi helt ned på bunn igjen. Jeg får kjeft og han sier ofte at det er slutt, men trekker det tilbake. 

Anonymkode: 85213...a73

Uff dette er så vondt å lese. En person som liksom skal være glad i deg skal ikke snakke slik til deg. Han driver med psykisk terror når han driver å slår opp men trekker det tilbake. Hadde jeg vært deg ville jeg enten svart at "ok, da er det slutt da" og når han tar det tilbake så sier du bare "det driter jeg i, jeg vil ikke ha en som dumper meg som søppel."

Eller så svarer du "ja, men da får vi ringe fvk". Videre ville jeg bare kontaktet slekta og sagt at det det slutt mellom dere og at dere egentlig kunne trenge litt hjelp og støtte fremover. 

Når han dumper deg kan kan ha ikke bare "ta det tilbake". Jeg er ikke en person som umiddelbart tilgir bare fordi samboer sier unnskyld. Ord sårer, og folk må lære seg å ta ansvar for det de trøkker ut av kjeften. 

Anonymkode: b1625...942

[Gjest Antarctica]

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

Overveldet over alle svarene jeg har fått. Tusen takk. Sitter bare med tårer i øynene. Jeg forventet ikke disse svarene i det hele tatt. Jeg føler det er jeg som er den slemme og som gjør han trist og sint.. han sier at livet er så fint, men så er det jeg da som alltid klarer å ødelegge for han. Jeg har fått høre dette så lenge. Han gjør fine ting for meg i en periode. Sier jeg så et skjevt ord som ikke passer han, så rykker vi helt ned på bunn igjen. Jeg får kjeft og han sier ofte at det er slutt, men trekker det tilbake. I perioden han drakk mye, sa han dette hver gang han var for full. Etterpå tøyset han det bort eller sa han ikke mente det. Det resulterte i angst hos meg. Jeg er redd for at han skal drikke for mye eller ende i krangel med han der han sier det er slutt. Det er flere år siden, men angsten er der enda. Og vi har ikke jobbet oss gjennom dette. Han vil ikke prate om det...uansett, tusen takk for svar.. dere har gitt meg mye å tenke på. Hi

Anonymkode: 85213...a73

Slå opp ordet "gaslighting"...

[Anonym bruker]

Når du kommer mer ovenpå, så kommer du til å se klarer hva han gjør med deg og forholdet deres. Denne mannen har nok sider ved sin personlighet som gjør at han oppfører seg sånn, jeg tror ikke det "bare" er småbarnstiden og slitenhet. Han har holdt på sånn lenge (i årevis?) og du har blitt nedbrutt over tid, slik at du tror på hans framstilling av det som skjer. Det trenger du ikke tro på lenger. Du får mange likelydende tilbakemeldinger fra folk her, vi ser det du ikke klarer pga konsekvensene av måten han behandler deg på. Du er ikke svak eller en dårlig partner. Du blir dårlig behandlet, og det gjør at man føler seg sliten og svak over tid. Dette er helsefarlig for deg. Og for barna. Men du kan bryte dette mønsteret, du har fått mange gode tips til hvordan du kan gjøre det. Jeg heier på deg, og det tror jeg mange her gjør!

Anonymkode: 8bab3...82f