Jeg har fått lav smerteterskel

[Anonym bruker]

Jeg har alltid hatt høy smerteterskel, og taklet smerte godt (har født to barn). Har dog gått mesteparten av livet uten voldsomme smerter, helt til jeg en dag fikk det. Det gjorde vondt, og ble stadig verre, til slutt så vondt at jeg gråt av fortvilelse og utmattethet. Det tok meg 1 time å bevege meg 7 meter, og da presset jeg meg hardt. Klarte ikke noe fortere enn det – på grunn av de ekstreme smertene.
Jeg har hatt en del gallesteinanfall både med og uten betennelse, men ingenting var så vondt som dette. Legevakten feildiagnostiserte, og jeg gikk 1,5 uker hjemme med feil diagnose og manglende behandling, noe som forverret min sykdom og gjorde den mer alvorlig. I seg selv er tilstanden en viss prosent dødelig, så dette var jo ikke bra. Jeg dro på legevakten igjen, etter en stund, på grunn av økende smerter der sterke smertestillende ikke virket og feberen steg og steg, og ble sendt på akuttmottaket på sykehuset. Derfra og til jeg ble frisk er en lang vei, og en ennå lengre historie. Jeg ønsker ikke å utdype det, men det hendte mye med meg, og jeg ble aldri den samme igjen etter denne hendelsen, eller skal vi si disse hendelsene. For det var gjentatte innleggelser og langvarig medisinering i ettertid – pr i dag sliter jeg med smerter samme sted, jeg tror det har blitt et arr der som gjør vondt. Jeg utviklet frykt for leger, frykt for sprøyter, frykt for sykepleiere – egentlig frykt for alt som har med kropp og helse å gjøre. Jeg fikk traumer.

Problemet mitt pr i dag, bortsett fra traumene og fobiene jeg har utviklet, det er at jeg har fått lav smerteterskel. Mye lavere enn jeg har hatt tidligere. Jeg takler slike ting som å sparke lilletåa i bordbenet, eller falle og slå meg, men det er noen ting jeg overhodet ikke takler som f.eks nålestikk (alle blodprøver gjør vondt nå – jeg har arr der de stikker, men likevel). Og magevondt tåler jeg veldig dårlig, tidligere slet jeg mye med menstruasjonssmerter og syntes det var vondt, men ikke så vondt.. Nå har jeg noe jeg vil kalle moderate smerter under menstruasjonen (det kom tilbake etter noen år med pause) og jeg synes de gjør så vondt. Jeg merker at det ikke er veldig vondt – men likevel er det noe i meg som gjør at jeg ikke takler det. Hvis jeg får en kvise eller blemme, takler jeg det også dårlig. Nesten som om kroppen får panikk, og jeg bare må bli kvitt smerten. Jeg blir desperat. Det er bare noen typer smerter, som stikking/sviing/verking og magesmerter, som jeg ikke tåler i det hele tatt.

Da jeg fødte mitt andre barn, var det en mye vondere fødsel – ikke bare fordi jeg ble indusert og smerten satt et annet sted enn med første (de målte riene og de var veldig, VELDIG, intense), men også fordi jeg opplever smerte på en annen måte nå enn tidligere. Jeg kjenner på den fullstendig, og lever meg inn i den, noe som er helt forferdelig. Tidligere klarte jeg å koble meg ut psykisk og takle den, se for meg noe annet og så videre, men ikke lenger…

Er det noe jeg kan gjøre noe med?

Anonymkode: eb6e2...ead

[Anonym bruker]

Jeg tror kanskje du kan ha hjelp av traumebehandling hos en psykolog som er spesialisert på traumebehandling. Noen psykologer bruker også en form for "hypnose" og REM-behandling (tror jeg det heter, du er bevisst hele tiden, så det er ikke skummelt) som kan hjelpe å redusere stress rundt både traumer og ting som er vanskelige (kan f.eks. gå inn og jobbe med frykten for helsepersonell, nålestikk m.m.).

Psykomotorisk fysioterapi kan også være positivt, få tilbake et bedre forhold til kroppen din. Det kan også være veldig positivt sammen med ev. behandling hos psykolog.

Nå er jeg klar over at det ikke er det du ønsker, men om du finner en dyktig akupunktør med erfaring med arrbehandling så er det også meget mulig smertene du har i arret kan reduseres eller forsvinne. Det er da gjerne 3-5 behandlinger som skal til, så det er ingen langvarig behandling.

Legen din kan henvise deg til psykolog og psykomotorisk fysioterapeut. Har du fremdeles mye smerter fra området så kan det være en mulighet å få kirurg til å vurdere arret, men det er vel ikke sikkert du ønsker det heller. Legen din kan forresten også ev. henvise deg til smerteklinikk ved nærmeste sykehus, men da trolig ikke så mye for medisinering, men for tips og råd for å takle smertene bedre.

Ellers er nok det du opplever ikke uvanlig. Kroppen og psyken din har hatt enorme utfordringer, du er sikkert, eller har vært, veldig sliten av både sykdommen og alt som har skjedd rundt. Jeg vil tro at det har vært mye bekymringer, frykt og kanskje også søvnmangel pga. smerter. Da vil kroppen etter en stund takle smerte dårligere, rett og slett fordi man ikke har det fysiske/psykiske overskuddet til å takle flere belastninger. Noen kan også oppleve en form for reell hypersensitivisering (få mer vondt av smerter enn "normalt") etter mye smerter, inngrep. Det kan også være en sjelden bivirkning av enkelte medisiner. Men på det du beskriver så tror jeg det er en kombinasjon med traumene du er påført sammen med de fysiske belastningene du fremdeles har, og at du av den grunn fysisk og mentalt ikke lenger har like god motstandskraft mot smerter. Du virker veldig bevisst og forklarer dette i grunn veldig tydelig selv.

Det positive er at det som regel går an å gjøre noe med dette, og også at tiden er på din side, at kroppen roer seg mer etterhvert. Men da kan det noen ganger også være en fordel å enten finne teknikker som reduserer smerten, eller å ha litt lavere terskel for å ta smertestillende en periode. Ikke fordi det nødvendigvis er nødvendig pga. smertens styrke, men rett og slett for å begrense belastningen på kropp og det mentale med å måtte forholde seg til smerte, fordi smerte har blitt en sterk stressfaktor på kropp og psyke. Trenger ikke være sterke smertestillende medisiner, men f.eks. ibux eller paracet ved menstruasjonssmerter. Og sånn smertestillende plaster før du tar blodprøver. Ikke fordi du er pysete, men kun for at kroppen din skal slippe et unødvendig stress som akkurat nå er med på å øke sensitiviteten din for smerte. Om kroppen din får mer erfaring igjen med at nålestikk ikke er vondt, så vil den også "lære" at det ikke lenger er så farlig. Om du da får traumebehandling for frykten din så tror jeg det er en god kombinasjon.

Utover dette så vil jeg tro du også erfarer at du tåler mer om du spiser sunt, får nok hvile, sover nok, og er i nok fysisk aktivitet (ut fra ditt funksjonsnivå nå). Qigong, yoga og mindfullness kan også være gode teknikker for å få roet "over"stresset i kroppen din nå og også gode teknikker som du kan bruke når du møter smerter.

Jeg sliter med noe av det samme etter at kronisk sykdom som jeg har fått har gjort at plager etter en gammel skade har blusset opp igjen. Jeg har normalt veldig høy smerteterskel, og på noen områder har jeg det fremdeles, men på visse typer smerter har jeg ikke lenger noen tålmodighet, jeg takler dem ikke lenger på samme måte som jeg kunne før. En ting er at det fysisk føles vondere, men like mye er det at jeg nå nesten blir både sint og deprimert om de smertene setter seg. Jeg har så lite å gå på fysisk at enhver ny belastning blir en overbelastning på hele systemet. I tillegg er det også det at den gamle skaden ga meg noen veldig tøffe år de første årene, og kropp/hode husker det nok også litt, selv om jeg har jobbet meg gjennom det med noe av det jeg har nevnt over her. Noen dager går det greit, men om jeg kjenner at smertene kommer en dag hvor jeg kanskje har sovet dårlig, er i noe dårligere form enn normalen er nå, da hender det at jeg tar smertestillende, selv om smertene ikke er så store at jeg tidligere ville tatt dem. Men får jeg tatt toppen av smertene så roer systemet seg, stresset reduseres og jeg takler den på en helt annen måte. Har gjort det en periode nå, og jeg ser at jeg allerede takler smertene bedre når de kommer nå enn jeg gjorde for noen måneder siden. Ellers spiser jeg sunt, beveger meg det jeg kan, bruker teknikker fra qigong/yoga og mindfullness. Jeg har bearbeidet en del hos psykolog for mange år siden, og jeg gikk også en periode til psykomotorisk fysioterapi. Alt dette gjør at jeg i dag føler at jeg har de "redskapene" jeg trenger for å takle smertene bedre enn jeg ellers ville gjort nå.

Dette ble langt, men håper du kan ha nytte av noe av det Det du opplever er ikke uvanlig, og det er hjelp å få og ting du kan gjøre selv også for å få det bedre

Anonymkode: 9a446...2ce