Gå til innhold

Leve uten kjærestefølelser i 10 år til for barnas skyld?


Anbefalte innlegg

Skrevet

Jeg har ikke lenger følelser for mannen. De har vært borte i over to år, og jeg har mistet troen på at de skal blusse opp igjen. Vi samarbeider likevel greit, kan le sammen osv. Mannen vet ikke hva jeg (ikke føler). Vi har sex, men jeg gjør det bare for å være grei, nyter det ikke lenger. Ettersom de kjærlige følelsene er borte, irriterer jeg meg selvsagt mer over uvanene hans, utover det er det litt som å bo med en venn eller bror. 

Så hva gjør jeg? Skal jeg leve uten å føle noe til barna flytter hjemmefra? (mer enn 10 år). Ofre barnas lykke for min egen?

Anonymkode: 1d008...a8f

Videoannonse
Annonse
Skrevet

Så lenge dere fungerer godt sammen synes jeg du skal bli og jobbe med forholdet. Det er normalt at forelskelsen blir borte.

Anonymkode: 8ddbf...769

Skrevet
6 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Så lenge dere fungerer godt sammen synes jeg du skal bli og jobbe med forholdet. Det er normalt at forelskelsen blir borte.

Anonymkode: 8ddbf...769

Enig i dette . Tror de fleste går fra hverandre fordi følelser er borte , problemet er bare det at følelser kommer og går. Vært med mannen i 13 år , ungdomskjæresten også , og forelskelsen har kommet og gått. Flere ganger følt jeg ikke har følelser , men så går det litt tid igjen så er alle følelser tilbake . Vi er på ulike stadier i livet også , hvor andre ting enn forelskelse tar opp tiden vår , da er ofte følelser lagt litt bak. Har ikke helt troa på at følelser blir borte, heller mer at følelsene ikke alltid er med i bildet fordi livet kommer i veien. 

Anonymkode: 62162...421

Skrevet

Man kan ikke være forelsket gjennom et livslangt forhold. 

Jeg har vært sammen med mannen min i 20 år og har selvfølgelig ikke vært forelsket hele tiden, det er perioder som har vært ganske døde også. 

Men man kan ikke sette seg ned å analysere og tenke så veldig bestandig, gresset er sjelden bedre på andre siden av gjerdet, når man i tillegg har en lappeteppefamilie å ta hensyn til 

Så lenge dere har det greit sammen, er greie med hverandre og du bryr deg om han så er kanskje det nok denne perioden, og om du er åpen så kan fint følelsene komme tilbake. Jeg har opplevd det flere ganger. F.eks da jeg ble veldig syk, hvordan han taklet det og sto som en trygg støtte for meg og barna gjennom det fikk meg til å elske han høyere enn noen gang 

Anonymkode: 77c96...43b

Skrevet

Jeg støtter de andre. Kjærestefølelser går i bølger og man skal virkelig ikke kimse av godt vennskap og god kjemi. 

Trygge og lykkelige barn er verd noen downperioder. 

Jeg er sammen med mannen på 32 året og vi har jammen ikke være kjærester hele tiden, nei. Men nå ser jeg tilbake på noen gode og trygge år for oss alle og vi har gitt barna en oppvekst i en samlet familie. 

Anonymkode: 022aa...348

Skrevet

Jeg tror man skal lytte til sine egne følelser. Hvis du ignorerer dem lenge nok, kan det være du slutter å kjenne dem i det hele tatt. Du er en person og du har rett til å leve i overensstemmelse med følelsene dine. Tror du barna kommer til å takke deg senere for at du var martyr i ti år? For deres skyld? For en byrde å legge på unge skuldre... 

Anonymkode: 6c197...792

Skrevet

Jeg må skrive litt til, kjenner jeg. Jeg tenkte nemlig akkurat som mange av de andre her før, at det viktigste er å holde sammen, og at det der med lykkelige foreldre gir lykkelige barn ikke stemmer - barn vil bare ha stabilitet. Men vet du hva, det kan de få med skilte foreldre også. Stabilitet, trygghet, forutsigbarhet, glede. Jeg er skilsmissebarn og jeg hadde alle de tingene. 

Jeg tror det aller verste tidspunktet å gå fra hverandre på er når barna er rundt 18-20, hvis det er der du mener de vil være hvis du holder ut i ti år til. Da står de akkurat på terskelen til voksenlivet, er spente og usikre og trenger mer enn noensinne at "baklandet" er trygt og sikkert. Hvis du vet at forholdet ikke er liv laga, kom deg ut av det og skap noen nye, trygge rammer. Både for barnas skyld og din egen. 

Anonymkode: 6c197...792

Skrevet

Forhold må jobbes med kontinuerlig, man kan ikke bare tro at det skal bli bra av seg selv. Det er ingen grunn til å gå før dere har prøvd, å du må si fra til ham så han får en sjanse til å jobbe med forholdet sammen. Dette blir for dumt, hvor gamle er dere? 

Anonymkode: 04663...804

Skrevet
1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

Forhold må jobbes med kontinuerlig, man kan ikke bare tro at det skal bli bra av seg selv. Det er ingen grunn til å gå før dere har prøvd, å du må si fra til ham så han får en sjanse til å jobbe med forholdet sammen. Dette blir for dumt, hvor gamle er dere? 

Anonymkode: 04663...804

Enig i at det er mest fair å snakke med mannen om hvordan man har det, men det kan være forferdelig vanskelig hvis man ikke er avklart på om man vil gå eller bli i forholdet. Det jeg virkelig reagerer på er at hun har sex "for å være grei". Da tråkker man på sine egne følelser, og det tror jeg er farlig å gjøre for lenge. Hva får deg til å spørre hvor gamle de er? Det er da ikke noe barnslig eller umodent ved å innse at man ikke har følelser for en partner, etter å ha prøvd i flere år å få følesene tilbake? 

Anonymkode: 6c197...792

Skrevet
14 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Enig i at det er mest fair å snakke med mannen om hvordan man har det, men det kan være forferdelig vanskelig hvis man ikke er avklart på om man vil gå eller bli i forholdet. Det jeg virkelig reagerer på er at hun har sex "for å være grei". Da tråkker man på sine egne følelser, og det tror jeg er farlig å gjøre for lenge. Hva får deg til å spørre hvor gamle de er? Det er da ikke noe barnslig eller umodent ved å innse at man ikke har følelser for en partner, etter å ha prøvd i flere år å få følesene tilbake? 

Anonymkode: 6c197...792

Man trenger da ikke ha bestemt seg for å gå før man tar det opp, det er i mine øyne veldig dårlig gjort. Da forbereder og bearbeider man, sørger osv alene og gjør det klar fur brudd uten å gi partneren mulighet til det samme. For et sjokk et brudd da må bli for partneren.

Må være bedre å være ærlig. Eller man trenger kanskje ikke si jeg er ikke glad i deg og har sex bare av plikt, men man kan si at man føler forholdet har blitt litt dødt og ønsker gjøre noe med det. Da kan man snu steiner sammen, snakke, kanskje finne på noen nye ting sammen, ta noen timer på familievernkontoret... Ihvertfall gi partneren også en sjanse til å jobbe med forholdet sammen med deg før du bare slippet bomben, jeg vil skilles. 

Anonymkode: 77c96...43b

Skrevet
36 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Man trenger da ikke ha bestemt seg for å gå før man tar det opp, det er i mine øyne veldig dårlig gjort. Da forbereder og bearbeider man, sørger osv alene og gjør det klar fur brudd uten å gi partneren mulighet til det samme. For et sjokk et brudd da må bli for partneren.

Må være bedre å være ærlig. Eller man trenger kanskje ikke si jeg er ikke glad i deg og har sex bare av plikt, men man kan si at man føler forholdet har blitt litt dødt og ønsker gjøre noe med det. Da kan man snu steiner sammen, snakke, kanskje finne på noen nye ting sammen, ta noen timer på familievernkontoret... Ihvertfall gi partneren også en sjanse til å jobbe med forholdet sammen med deg før du bare slippet bomben, jeg vil skilles. 

Anonymkode: 77c96...43b

Helt enig i at man må snakke sammen. Men ved å ta det opp, risikerer man jo faktisk at mannen sier at han føler det samme og vil skilles - det oplevede en venninne av meg som bare ville lufte sine tanker om forholdet. Han ville ikke jobbe med forholdet når hun kunne si sånne ting, da mente han ikke det var noen vei tilbake. Han flyttet ut med det samme og hun satt forvirret og knust tilbake. Det hadde jo nok ikke holdt uansett, men man tar en sjanse ved å si til mannen at man synes forholdet er litt dødt, hvis man ikke selv er sikker på hva man vil.

Og noen ganger er følelsene bare stendøde, uansett hva mannen måtte gjøre eller endre, og så er det jeg mener man må ta lytte til det. Ikke fortsette av ren plikt. 

Anonymkode: 6c197...792

Skrevet

Jeg forventer selvsagt ikke å være forelsket hele livet, men jeg vil likevel at følelsene for mannen skal være noe mer/dypere enn hva jeg føler for en venn. Og selv om man ikke lenger er forelsket bør man være fysisk tiltrukket av hverandre. 

Nå føler jeg ingenting. Jeg vet at man kontinuerlig må jobbe med et forhold, men når det har gått to år uten endring så vet jeg ikke lenger😢

Anonymkode: 1d008...a8f

Gjest Darwinia:-)
Skrevet (endret)

Ja, det synes jeg. Følelser kommer og går og to år er ikke allverden, spesielt om man ikke virkelig har gjort alt for å finne tilbake. Synes uansett barnas behov for et stabilt hjem med begge foreldrene rundt seg trumfer mors ønske om å være forelsket. 

Endret av Darwinia:-)
Skrevet
1 time siden, Darwinia:-) skrev:

Ja, det synes jeg. Følelser kommer og går og to år er ikke allverden, spesielt om man ikke virkelig har gjort alt for å finne tilbake. Synes uansett barnas behov for et stabilt hjem med begge foreldrene rundt seg trumfer mors ønske om å være forelsket. 

Det handler ikke bare om "mors ønske om å være forelsket". Det handler om å leve i et forhold hvor man systematisk ignorerer og tråkker på sine egne følelser for å tilfredsstille en mann man ikke vil ha. Å ha sex for å "være grei" er en helt forferdelig ting å gjøre mot seg selv, og i mange tilfeller tror jeg man gjør ting verre og ender opp med å hate mannen. Da blir det vanskelig å samarbeide etter en skilsmisse, da. 

Tror også de fleste menn vil ha seg frabedt pliktsex. Det må jo være helt forferdelig å få vite at det man trodde var gjensidig nytelse bare var plikt for den andre. 

Anonymkode: 6c197...792

Skrevet
1 time siden, Anonym bruker skrev:

Det handler ikke bare om "mors ønske om å være forelsket". Det handler om å leve i et forhold hvor man systematisk ignorerer og tråkker på sine egne følelser for å tilfredsstille en mann man ikke vil ha. Å ha sex for å "være grei" er en helt forferdelig ting å gjøre mot seg selv, og i mange tilfeller tror jeg man gjør ting verre og ender opp med å hate mannen. Da blir det vanskelig å samarbeide etter en skilsmisse, da. 

Tror også de fleste menn vil ha seg frabedt pliktsex. Det må jo være helt forferdelig å få vite at det man trodde var gjensidig nytelse bare var plikt for den andre. 

Anonymkode: 6c197...792

Nemlig!! Jeg hadde sex for å være grei i flere år, nå i ettertid skulle jeg ønske jeg hadde gått tidligere. 

HI, jeg anbefaler deg å gå fra mannen nå. Det blir ikke bedre når ungene blir større, absolutt ikke!

Anonymkode: dbbcf...56f

Skrevet

Mitt råd er sex i vei! Dere har jo alt! Dere har et godt forhold, dere er venner, samarbeider godt, dere let sammen! Dere har jo alt uten begjær og sex. Den plikt sexen du snakker om er ikke sex. 

Du må kreve sex på dine premisser. Du skal ha sexen slik du vil ha sexen, når du vil ha sexen, og det er hans jobb å tilfredsstille deg. Om han ikke innser det, er forholdet tapt. 

Hadde ikke brutt opp familien uten å ha forsøkt å fikse opp i sexlivet først. 

"Kjærlighetens Tao" er å anbefale. Du får Google å finne ut hvor du kan kjøpe. 

Anonymkode: d2967...acd

Skrevet
8 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Mitt råd er sex i vei! Dere har jo alt! Dere har et godt forhold, dere er venner, samarbeider godt, dere let sammen! Dere har jo alt uten begjær og sex. Den plikt sexen du snakker om er ikke sex. 

Du må kreve sex på dine premisser. Du skal ha sexen slik du vil ha sexen, når du vil ha sexen, og det er hans jobb å tilfredsstille deg. Om han ikke innser det, er forholdet tapt. 

Hadde ikke brutt opp familien uten å ha forsøkt å fikse opp i sexlivet først. 

"Kjærlighetens Tao" er å anbefale. Du får Google å finne ut hvor du kan kjøpe. 

Anonymkode: d2967...acd

Gjelder dette mannen også? Sex når han vil, hvordan han vil og kun på hans premisser? 

For et tåpelig råd!

Anonymkode: 022aa...348

Skrevet

Jeg over som spurte hvor gamle de er gjorde jeg fordi det virket veldig rart at noen som har vært sammen lenge og har et seriøst forhold ikke vet at forholdet må jobbes med og det KAN IKKE jobbes med ensidig, ja det er vanskeligere etter to år med vennefølelser men hvorfor i all verden har du ikke sagt noe til han før??  Jeg hører alt for ofte om parforhold der den ene gjør det slutt og ikke vil jobbe med det i det hele tatt fordi personen allerede (på egenhånd) har "blitt ferdig" med parforholdet. Det er så urettferdig som det kan få blitt, gå der i åresvis og bearbeide mens det kommer som er sjokk på den andre, dobbelt sjokk fordi den får vite om problemet OG at du ikke er villig til å prøve å løse det fordi du er ferdig og alt "er prøvd". Beklager at jeg virker krass, men jeg blir sint på vegne av slike situasjoner, det er ikke for sent, det kan jobbes med av BEGGE, dere har alt annet på plass, begjær og kjærlighet, spenning kan få plass igjen, du må bare ikke avskrive det og tro at du har alle løsningene i ditt hodet, dere er tre her: du, han og parforholdet, her har det kun vært du og han lenge, hvor er kommunikasjonen? Dette skylder du dere alle å virkelig prøve skikkelig å ta tak i. 

Anonymkode: 04663...804

Skrevet

Det har vært noe  ganger jeg  har hatt lyst til å bare gå. Men som nevnt over..  Jeg syns det er for dårlig å bare gi opp. Du må også jobbe for å få det til å funke, ikke sitte å vente på at han skal ta i et tak. 

Vær helten i familien du da !

Jeg vedder på at han hadde fått sjokk, hvis du kom og sa at du ikke gidder mer.  Snakk sammen. Fiks det ! Dra på dater, finn på noe sammen. 

Stikker du Nå, kan det godt hende at du angrer . Og da kan det være for seint.

Anonymkode: e8b9b...aa6

Skrevet
På 8/5/2017 den 8.11, Anonym bruker skrev:

Jeg har ikke lenger følelser for mannen. De har vært borte i over to år, og jeg har mistet troen på at de skal blusse opp igjen. Vi samarbeider likevel greit, kan le sammen osv. Mannen vet ikke hva jeg (ikke føler). Vi har sex, men jeg gjør det bare for å være grei, nyter det ikke lenger. Ettersom de kjærlige følelsene er borte, irriterer jeg meg selvsagt mer over uvanene hans, utover det er det litt som å bo med en venn eller bror. 

Så hva gjør jeg? Skal jeg leve uten å føle noe til barna flytter hjemmefra? (mer enn 10 år). Ofre barnas lykke for min egen?

Anonymkode: 1d008...a8f

Hvor gamle er barna ? Endelig har det løsna her ! Vi er som vi var før vi fikk barn. Barna er 5 og 1 år nå.  Slitsomt når barna er små. Får nesten ikke tid til å snakke samme. 

Anonymkode: e8b9b...aa6

Skrevet

Jeg er litt i samme båt som deg. Er veldig glad i mannen min, han er en god venn og en god far. Akkurat nå er kjærligheten langt nede i bølgedalen, der har den vært et års tid. Lite sex og lite berøringer. Vi krangler om småting som vi ikke brydde oss om før. Alikevel velger vi å holde sammen. Vi har 4 barn og vil ikke utsette barna for et samlivsbrudd.  Følelsene og kjærligheten finnes jo der, vi må bare jobbe hardt sammen for å finne de igjen.

Anonymkode: 16d18...1b8

Skrevet

Det er jo veldig defensivt å si at det finnes to alternativer i denne situasjonen; enten holder du ut uten endring i ti år eller så går du. Hva med gråtonene? Hvordan kan du vite at hvis du blir, så kan det umulig bli bedre? Et så solid grunnlag som det dere har - trives sammen, samarbeider godt og har barn sammen, er et godt fundament for en familie. Det er klart man ikke skal bli i noe man mistrives veldig i, men hva tror du livet byr på hvis du går? En mann som vil føle seg sviktet, barn som må leve livet sitt i to hjem, sannsynligvis nye partnere på begge sider etter hvert, en utvidet familie som må tilpasse seg endringene, ferieplanlegging med ørti involverte, annen hver jul uten barna. 

Jeg mener på ingen måte at man skal bli i et destruktivt forhold, og det kan godt hende du har rett i din pessimisme - at dette ikke kan reddes - men jeg synes du skylder både deg selv, ham og barna og utforske gråtonene. Fortell ham hva du savner, se om han kan gi deg det, vær reelt åpen for en redningsaksjon, og sett en frist på et år eller to til. Er det fortsatt slik at du tror alternativet er bedre, så får du heller sette din egen potensielle lykke fremfor de andres. 

Skrevet
12 minutter siden, Iiiiik skrev:

Det er jo veldig defensivt å si at det finnes to alternativer i denne situasjonen; enten holder du ut uten endring i ti år eller så går du. Hva med gråtonene? Hvordan kan du vite at hvis du blir, så kan det umulig bli bedre? Et så solid grunnlag som det dere har - trives sammen, samarbeider godt og har barn sammen, er et godt fundament for en familie. Det er klart man ikke skal bli i noe man mistrives veldig i, men hva tror du livet byr på hvis du går? En mann som vil føle seg sviktet, barn som må leve livet sitt i to hjem, sannsynligvis nye partnere på begge sider etter hvert, en utvidet familie som må tilpasse seg endringene, ferieplanlegging med ørti involverte, annen hver jul uten barna. 

Jeg mener på ingen måte at man skal bli i et destruktivt forhold, og det kan godt hende du har rett i din pessimisme - at dette ikke kan reddes - men jeg synes du skylder både deg selv, ham og barna og utforske gråtonene. Fortell ham hva du savner, se om han kan gi deg det, vær reelt åpen for en redningsaksjon, og sett en frist på et år eller to til. Er det fortsatt slik at du tror alternativet er bedre, så får du heller sette din egen potensielle lykke fremfor de andres. 

Dette. Les det gjerne flere ganger.

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...