Jeg er så SINT over ikke å bli gravid!

[HåperPåStreker]

Det virker som overalt hvor jeg ser, er det gravide. Jeg er 32 år og prøver, forgjeves føles det ut som, å bli gravid med min kjære mann. Han har en datter på 6 år - en fantastisk jente som bor hos oss 100 %. Vi er i vårt 3. år som forsøkene. Jeg ønsker meg ingenting annet enn ett barn! Idag kom TR for ørnte gang... og bølgen av skuffelse, overveldende tristhet, håp som går over i håpløshet skyller over meg. Igjen. Jeg føler meg ubrukelig som kvinne, som kone... selv om han prøver å være forståelsesfull og oppmuntrende- jeg føler INGEN forstår. Han HAR jo allerede ett barn. Hvordan KAN han forstå? Jeg er så lei av å håpe på denne ekstra streken - samtidig er jeg ikke klar for å gi opp. Er det NOEN i samme situasjon? Dette er så vondt. 

[Anonym bruker]

1 minutt siden, HåperPåStreker skrev:

Det virker som overalt hvor jeg ser, er det gravide. Jeg er 32 år og prøver, forgjeves føles det ut som, å bli gravid med min kjære mann. Han har en datter på 6 år - en fantastisk jente som bor hos oss 100 %. Vi er i vårt 3. år som forsøkene. Jeg ønsker meg ingenting annet enn ett barn! Idag kom TR for ørnte gang... og bølgen av skuffelse, overveldende tristhet, håp som går over i håpløshet skyller over meg. Igjen. Jeg føler meg ubrukelig som kvinne, som kone... selv om han prøver å være forståelsesfull og oppmuntrende- jeg føler INGEN forstår. Han HAR jo allerede ett barn. Hvordan KAN han forstå? Jeg er så lei av å håpe på denne ekstra streken - samtidig er jeg ikke klar for å gi opp. Er det NOEN i samme situasjon? Dette er så vondt. 

Sinne er et veldig vanlig uttrykk for  sorg... Kan ikke hjelpe, dessverre, annet enn med varme tanker. Forstår godt at du ønsker deg barn selv om dere allerede har et barn i huset. Jeg hadde også en sterk trang til å bli gravid og føde, og ville også ha følt stor sorg hvis det ikke hadde lyktes!

Anonymkode: 7d572...354

[Anonym bruker]

Har du vært gjennom utredning for dette siden dere har forsøkt i tre år? Hvis ikke så bør dette være neste steg for dere!

Jeg har dessverre kommet dit at jeg innser at jeg ikke kommer til å få barn. Har et problem som først de seneste år er blitt fokus på (annen fysisk plage som dessverre også kan gi problemer med å beholde når man blir gravid, og/eller infertilitet). Men det er for sent for meg.

Du er mange år yngre enn meg, så dere har jo tid. Få en utredning!

Og ellers anbefaler jeg deg å få hjelp med de følelsene dine slik at de ikke blir for overveldende for deg.

Prøv å fokusere på det du tross alt har. Du har en god mann som bryr seg om deg og støtter deg. Du får også være en slags mor for jenta som bor hos dere 100 %. Du sier at du ikke ønsker deg noe annet enn et barn. Faren er at du fordi du fokuserer på det ene du ikke har "glemmer" det du faktisk har.

Ring lege mandag, få en utredning + noen å snakke med om følelsene dine. Og fokuser på andre ting. Livet ditt er så mye mer enn det å få barn. Du har kanskje god helse, en jobb, mann, du får til og med fungere som mor, dere er to som deler livet, to som deler både bekymringer og gleder, du har en som støtter deg. Ikke glem det du har i søken etter å få det du ikke har.

Anonymkode: 11333...b1c

[HåperPåStreker]

Var på privat klinikk i 2015 for å sjekke om alt var på stell og ifølge de var det det. Prøvde videre i ca 14 mnd og da fikk vi positiv test. Endelig!! I uke 9 følte jeg at jeg hadde svært lite symptomer  og fikk en tidlig ultralyd. Viste seg at embryoet hafde dødd i uke 6 og jeg måtte ha utskrapning (MA). Pga dette må jeg vente ytterligere 1 år før vi får hjelp. Men følelsen er fortsatt der. Jeg sliter sånn med dette. Og jeg er sååå lei av å høre at "jeg må slutte å prøve, da klaffer det " - det går jo ikke! Når det ENESTE jeg ønsker meg er ett barn. Hvordan KAN jeg ikke tenke på det? 

[HåperPåStreker]

35 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Sinne er et veldig vanlig uttrykk for  sorg... Kan ikke hjelpe, dessverre, annet enn med varme tanker. Forstår godt at du ønsker deg barn selv om dere allerede har et barn i huset. Jeg hadde også en sterk trang til å bli gravid og føde, og ville også ha følt stor sorg hvis det ikke hadde lyktes!

Anonymkode: 7d572...354

Det er noe med dette med sitt eget barn.  Jeg vet jeg er mitt stebarns største morsrolle, og det gjør jeg etter beste evne.  Og ganske bra, faktisk, om jeg må må si det selv..   😊 Men samtidig lengter jeg etter MITT barn. Som aldri kommer. Jeg er ikke klar for å avskrive drømmen, og samtidig føler jeg st jeg må beskytte meg selv mot denne månedlige skuffelsen som har pågått i flere år nå. Jeg vet ikke hva jeg gjøre lenger. 

[Anonym bruker]

8 minutter siden, HåperPåStreker skrev:

Var på privat klinikk i 2015 for å sjekke om alt var på stell og ifølge de var det det. Prøvde videre i ca 14 mnd og da fikk vi positiv test. Endelig!! I uke 9 følte jeg at jeg hadde svært lite symptomer  og fikk en tidlig ultralyd. Viste seg at embryoet hafde dødd i uke 6 og jeg måtte ha utskrapning (MA). Pga dette må jeg vente ytterligere 1 år før vi får hjelp. Men følelsen er fortsatt der. Jeg sliter sånn med dette. Og jeg er sååå lei av å høre at "jeg må slutte å prøve, da klaffer det " - det går jo ikke! Når det ENESTE jeg ønsker meg er ett barn. Hvordan KAN jeg ikke tenke på det? 

Jeg svarte over, anbefaler deg virkelig å snakke med noen før dette tar fullstendig over livet ditt.

Du må ta et bevisst valg, at det å få barn ikke er det eneste som kan gjøre at du har et godt liv. Du kan fremdeles håpe at du får barn og at både du og mannen gjør det som skal til for å optimalisere sjansene for å bli gravid. Jeg sluttet å stresse så mye med det da jeg virkelig turte å se for meg livet uten barn, min største frykt. Jeg fant ut at hvis jeg skulle være så uheldig å ikke få barn så ville det jo ikke forandre så mye i livet mitt. Det ville knuse mange håp, det ville være en veldig sorg. Men det endret ikke livet mitt i stor grad. Så begynte jeg å forsøke å se fordelene ved å ikke ha barn. Tro meg, jeg skulle mye heller hatt barn, men jeg måtte tørre å se min største frykt i hvitøyet før jeg greide å roe meg og slutte å tenke på ønsket om å få barn hele tiden. Da jeg noen år senere innså at jeg ikke kom til å få barn, da var jeg glad for at jeg ikke hadde kjørt meg selv i kjelleren psykisk i prøving og håp og det å nekte å innse eventualitetene som kunne bli - og dessverre ble - virkelighet for meg. Det blir en sorg jeg tar med meg hele livet. Men ikke pokker om det å ikke få barn skal få definere og ødelegge livet mitt!

Jeg tok som skrevet over et bevisst valg om å fokusere på hverdagen, sørge for at jeg gjorde ting jeg likte, være sammen med venner som er positive for meg, finne nye utfordringer, fokuserte på det jeg satte pris på i livet mitt hver dag. Fokusere på å bare ha det godt under sex, ikke fokusere på hvor i perioden jeg var eller hvor mange dager det var til jeg kunne teste. Bare ha det godt i livet slik det var. Det gjorde at jeg dempet stresset rundt håpet om å bli gravid.

Det eneste jeg har ønsket meg siden jeg selv var barn var egen familie og egne barn, så frykten og sorgen var stor. Men det er likevel mulig å ha et godt og fullverdig liv.

Men du har mange år fremover før du ev. må gi opp pga. alder, så du bør holde håpet oppe. Mest trolig så vil du jo få egne barn! Men om det ikke skjer så kan du likevel ha et godt liv - hvis du selv tillater deg det.

 

Anonymkode: 11333...b1c

[HåperPåStreker]

Jeg er veldig takknemlig for svar, tusen takk. Det er vanskelig å snakke om dette føler jeg, man skal liksom bare smile og forsøke igjen neste måned. Jeg er lei for at du ikke fikk barnet du ønsker deg, og glad for at du fant en måte å leve med det på. Og glad for at du tok deg tid til å svare på frustrasjonsinnlegget mitt Det bare toppet seg igår kveld, da jeg pratet med mannen min og følte meg veldig alene om den følelsen. Jeg er absolutt ikke klar til å gi opp men jeg tror jeg bare må innse at vi trenger hjelp og godta det. Om 6 mnd har det gått ca 1 år siden MA uten ny graviditet etterpå så da blir det en større utredning. Av en eller annen grunn har jeg sett på det som ett nederlag å ikke klare det selv men om jeg klarer å godta at det er sånn så vil jeg også muligens klare å slappe litt mer av. 

[Anonym bruker]

Vil bare gi deg en skikkelig god og varm klem! Jeg forstår frustrasjonen din så godt. Vi prøvde i to år å bli gravid, mannen hadde to barn fra før. Følte ikke han forsto meg heller. Til slutt fikk vi innkallelse hos fertilitetsklinikken. Men det var først 8mnd ventetid. Da det var igjen 2-3 mnd, ga jeg F. Fullstendig F. Regner med du forstår hvordan jeg hadde det da?! Sint, irritert, lei meg, såret og følte meg helt ubrukelig! Så ga jeg opp. Etter en hyggelig kveld hvor jeg for første gang ikke tenkte på å bli gravid, hadde vi deilig sex og jeg bare nøt intimiteten, nærheten og kjærligheten til mannen min. Da vi var ferdige hoppet jeg ut av sengen, på tur til toalettet. "Hva er det du driver med?!?!" Sa mannen.. han mente jeg pent måtte komme tilbake å ligge med bena høyt.. jeg lo bare av han men gjorde som han sa. Tenkte det var fint med støtte fra han for en gangsskyld selv om jeg var sikker på at dette ikke ville hjelpe. Hva tror du skjedde? Jo, jeg ble gravid. Helt merkelig! Jeg hadde selvfølgelig hørt i flere år at man må slappe av og ikke tenke så mye på det! Det er vanskelig det!! Veldig!! Nå tror jeg derimot det ligger noe i det. Er nå gravid på nytt med nr 2, denne gang på første forsøk. Lykke til kjære deg! Krysser fingrene for at dere får det til og om ikke får god hjelp til våren!

Anonymkode: 46ddf...cb9

[HåperPåStreker]

Tusen takk for svar, det er veldig godt å føle noen forstår ❤ Hehe du høres ut som meg... bare med den slutten jeg selv håper skal skje 😅 

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Vil bare gi deg en skikkelig god og varm klem! Jeg forstår frustrasjonen din så godt. Vi prøvde i to år å bli gravid, mannen hadde to barn fra før. Følte ikke han forsto meg heller. Til slutt fikk vi innkallelse hos fertilitetsklinikken. Men det var først 8mnd ventetid. Da det var igjen 2-3 mnd, ga jeg F. Fullstendig F. Regner med du forstår hvordan jeg hadde det da?! Sint, irritert, lei meg, såret og følte meg helt ubrukelig! Så ga jeg opp. Etter en hyggelig kveld hvor jeg for første gang ikke tenkte på å bli gravid, hadde vi deilig sex og jeg bare nøt intimiteten, nærheten og kjærligheten til mannen min. Da vi var ferdige hoppet jeg ut av sengen, på tur til toalettet. "Hva er det du driver med?!?!" Sa mannen.. han mente jeg pent måtte komme tilbake å ligge med bena høyt.. jeg lo bare av han men gjorde som han sa. Tenkte det var fint med støtte fra han for en gangsskyld selv om jeg var sikker på at dette ikke ville hjelpe. Hva tror du skjedde? Jo, jeg ble gravid. Helt merkelig! Jeg hadde selvfølgelig hørt i flere år at man må slappe av og ikke tenke så mye på det! Det er vanskelig det!! Veldig!! Nå tror jeg derimot det ligger noe i det. Er nå gravid på nytt med nr 2, denne gang på første forsøk. Lykke til kjære deg! Krysser fingrene for at dere får det til og om ikke får god hjelp til våren!

Anonymkode: 46ddf...cb9

Det er helt tilfeldig at du ble gravid da. 

Anonymkode: 0bf6d...6a9

[Anonym bruker]

5 timer siden, HåperPåStreker skrev:

Jeg er veldig takknemlig for svar, tusen takk. Det er vanskelig å snakke om dette føler jeg, man skal liksom bare smile og forsøke igjen neste måned. Jeg er lei for at du ikke fikk barnet du ønsker deg, og glad for at du fant en måte å leve med det på. Og glad for at du tok deg tid til å svare på frustrasjonsinnlegget mitt Det bare toppet seg igår kveld, da jeg pratet med mannen min og følte meg veldig alene om den følelsen. Jeg er absolutt ikke klar til å gi opp men jeg tror jeg bare må innse at vi trenger hjelp og godta det. Om 6 mnd har det gått ca 1 år siden MA uten ny graviditet etterpå så da blir det en større utredning. Av en eller annen grunn har jeg sett på det som ett nederlag å ikke klare det selv men om jeg klarer å godta at det er sånn så vil jeg også muligens klare å slappe litt mer av. 

Det blir jo en målrettet måte å begynne det nye året i så fall - med utredning Kanskje det er lettere om du greier å slå deg til ro med at dere kanskje må ha litt hjelp, og at du innstiller deg på det. Da blir ikke de neste månedene like stor nedtur, tror jeg. Og skulle en spire likevel feste seg, så er det jo topp. Kjenner dessuten flere som har måttet få hjelp, og ingen av de ser på det som nederlag. En venninne av meg som var ekstremt fokusert på at hun skulle ha barn prøvde i tre år uten å lykkes. Hun skulle i hvert fall ikke ha hjelp, så tiden gikk. Til slutt aksepterte hun at det kanskje ikke var så enkelt som hun hadde trodd, stresset litt ned og begynte å undersøke muligheten for utredning - og da ble hun gravid på naturlig måte. Og før nr. en var ett år var hun gravid med nr. to - de trodde jo ikke de skulle få til flere barn på flere år Og da nr. to var to år satt plutselig nr. tre helt uventet også (da med prevensjon).

Så de fleste får det jo til, enten det er med eller uten hjelp - ha troen på det. Og i mellomtiden fokuserer du på andre ting i livet ditt. Lykke til

Anonymkode: 11333...b1c

[Anonym bruker]

Kjøp deg babycomp då sjekker du hver eneste syklus hvordan ståa er. Har du eggløsning i alle sykluser f.eks?

Hvis du lurer på noe så får du hjelp. Utskrift av hele din syklus historie.

Har du andre underliggende problemer? 

Sjekket stoffskifte? Vitaminer?

Har mannen sjekket seg?

Det er masse masse håp enda.

Klemmer til deg 

Anonymkode: 09d3f...a7c

[Anonym bruker]

Siden dere har prøvd så lenge, så ville jeg gått til fastlegen og fått hjelp til å bli henvist videre. Sjekke sædkvaliteten til mannen, sjekket deg grundig og evt få hjelp. Er masse man kan gjøre i dag, medisiner, sette inn befruktet egg osv. Kontakt fastlegen og fortell dere har prøvd i 3 år, dere vil få hjelp.

Anonymkode: 19f6a...501

[Anonym bruker]

Og husk at problemet også kan ligge hos mannen selv om han har et barn fra før! 

Anonymkode: 340ed...cf6

[Anonym bruker]

Jeg vet at dette neppe er noen trøst, men ja, jeg har på en måte vært i samme situasjon. Men vi hadde et barn fra før da vi slet med å bli gravid med nr.2 (sekundær infertilitet). Herregud, jeg holdte på å bli GAL. Og jeg var så sint, så sint. Til slutt handlet omtrent hele livet om å bare få et barn til. Jeg følte for å gråte bare jeg så et søskenpar eller en gravid dame.

Dessverre har jeg ikke noen trøstende ord til deg. Det var ingenting som lindret min sorg. Jeg måtte starte å akseptere tanken på å aldri få et barn til og for fullt starte sorgprosessen knyttet til det for å kunne slappe av og ikke tenke mer på det. 

Etter mange år ble jeg helt uventet gravid og klarte å gjennomføre svangerskapet. Jeg trodde ikke at vi skulle få en baby helt frem til fødselen. Jeg kunne endelig slappe av etter at barnet var født. 

I ettertid kunne jeg kanskje tenkt meg flere barn, men det blir ikke flere på grunn av prosessen. Den var for hard, jeg vil ikke takle å gå gjennom det en gang til. 

3 år som prøvere? Har dere fått noe hjelp? For vår del var det til slutt EL-tester som hjalp best. Det var ingenting galt med noen av oss i utgangspunktet. 

Anonymkode: d6d43...5a0

[Anonym bruker]

21 timer siden, HåperPåStreker skrev:

Det virker som overalt hvor jeg ser, er det gravide. Jeg er 32 år og prøver, forgjeves føles det ut som, å bli gravid med min kjære mann. Han har en datter på 6 år - en fantastisk jente som bor hos oss 100 %. Vi er i vårt 3. år som forsøkene. Jeg ønsker meg ingenting annet enn ett barn! Idag kom TR for ørnte gang... og bølgen av skuffelse, overveldende tristhet, håp som går over i håpløshet skyller over meg. Igjen. Jeg føler meg ubrukelig som kvinne, som kone... selv om han prøver å være forståelsesfull og oppmuntrende- jeg føler INGEN forstår. Han HAR jo allerede ett barn. Hvordan KAN han forstå? Jeg er så lei av å håpe på denne ekstra streken - samtidig er jeg ikke klar for å gi opp. Er det NOEN i samme situasjon? Dette er så vondt. 

Jeg forstår veldig godt hva du går gjennom. Vi hadde og prøvd i ett år,var til utredning og et prøverørsforsøk som var mislykket. Måneden etter ble jeg gravid på "normal" måte, da ofret jeg det ikke en tanke og slappa av. Jenta vår er nå 7 år og har brødre på 6 og 3. Vet at det er vanskelig, men tror absolutt at det er noe i det å slappe av og at det da blir lettere. Håper du får drømmen i oppfyllelse ❤️ Klem.

Anonymkode: 91263...a0e

[HåperPåStreker]

3 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg forstår veldig godt hva du går gjennom. Vi hadde og prøvd i ett år,var til utredning og et prøverørsforsøk som var mislykket. Måneden etter ble jeg gravid på "normal" måte, da ofret jeg det ikke en tanke og slappa av. Jenta vår er nå 7 år og har brødre på 6 og 3. Vet at det er vanskelig, men tror absolutt at det er noe i det å slappe av og at det da blir lettere. Håper du får drømmen i oppfyllelse ❤️ Klem.

Anonymkode: 91263...a0e

Tusen takk ❤