Hvordan skal jeg takle foreldremøter? Hjelp

[Anonym bruker]

Jeg har sosial fobi. Det handler utelukkende om intimgrensen min. Jeg får angst om foreldre er nærmere enn 2 m. 

Så det å sitte ved siden av folk i sirkel, på rad osv, er umulig for meg. Da får jeg panikk. MØTER i seg selv er fullstendig uproblematisk, det hadde fungert helt fint om jeg kunne sitte i et hjørne, unna andre. 

Jeg er så hemmet av det. Har to barn I barnehagen og de har hatt foreldremøter siden barna var 1 år... noe som er uvant for meg for der jeg vokste opp var det ikke vanlig med foreldremøter før barna begynte på skolen. 

Det er nesten så jeg vurderer å leve på knekkebrød og ha barna hjemme fra barnehagen bare for å slippe det.

Det intime går noe bedre når det gjelder fremmede jeg vet jeg aldri kommer til å se igjen (f.eks å stå trangt på toget). Det er noe med det at jeg innbiller meg at jeg er teit, sier noe teit, og andre ting som er flaut som jeg ikke vil nevne. 

Mannen har tatt alle foreldremøtene til nå. Dvs ca 3-4 stk. Jeg tar dugnad. Men jeg vil takle foreldremøter; men sliter så sinnsykt. Går til psykolog, men hjelper ikke... har vært hos lege, hjelper ikke.. 

Anonymkode: a2718...255

[Anonym bruker]

Hva gjør du i hentesituasjoner hvis du ikke takler mindre enn 2 m?

Anonymkode: 39e1a...f24

[Anonym bruker]

Si at du sliter med ryggen og derfor må stå. Da kan du stå akkurat der du vil. 

Jeg har dårlig rygg og perioder jeg ikke kan sitte selv. 

Anonymkode: 1ce8d...b30

[Anonym bruker]

Ev gi beskjed til styrer eller en annen du stoler på i bhg/skole. De vil sikkert diskret legge til rette for deg. Avvikler selv mange møter på disse arenaene og hadde tilrettelagt uten å blunke eller spørre noe mer. Lykke til hi 😊

Anonymkode: 4239b...a4c

[Anonym bruker]

Hvilken plan hadde dere for alle slike situasjoner som det er mange av før dere valgte å få barn sammen?

Anonymkode: 52deb...f50

[Anonym bruker]

Jeg har psykisk syke foreldre. Mamma er bipolar og sliter med angst, pappa sliter med depresjoner og sosial angst. De fikk tre barn sammen som alle har både den genetiske og sosiale arven etter dem og sliter med sosial angst og angst generelt, broren min har også en personligjetsforstyrrelse. 

Jeg har fått barn, og samtidig bestemt at de ALDRI! skal formes eller påvises av min angst. Det koster meg blod, svette og dødsangst å presse meg som jeg har gjort etter at jeg har fått barn, men jeg har erfart at eksponering hjelper og sakte men sikkert går det faktisk litt bedre. 

Den rekken med sosial arv skal slutte hos meg, mine barn skal aldri forstå hva jeg sliter med, de skal aldri påvirkes av mine issues, aldri. 

Jeg har lært hva angst er fra jeg case liten, mine foreldre presset seg aldri og var aldri med på noe. Jeg har lært fra jeg var liten at "vi liker ikke sånne tilstelninger, vi går ikke på besøk for folk har sikkert nok med sitt, vi ringer ikke til folk for de er sikkert opptatt, vi inviterer ikke folk for de har sikkert morsommere planer fra før, vi ber ikke om hjelp for vi vil ikke være til bry, vi holder oss hjemme for de som er der har sikkert nok med de gode vennene de allerede har der.... 

Mine barn skal ha en mamma som er med, som støtter opp, som oppmuntrer til å være sosial og bygge relasjoner. De skal ha en mamma som snakker med andre foreldre, som er helt normal. 

Ja, det har vært vanskelig, men jeg har kjempet meg gjennom, presset meg så tårene har rent og dødsangsten herjet, men det var verst når ungene egentlig var for små til å forstå og har blitt lettere ettersom de har begynt på skolen. 

Da eldste datteren min ble skikkelig engstelig i 4. Klasse og plutselig ikke turte noen ting. Skikkelig separasjonsangst, da søkte jeg hjelp for å styrke henne, pga den genetiske svakheten jeg vet ligger i henne søkte jeg hjelp med en gang så ikke angsten skulle slå rot i henne, og vi fikk jobbet oss gjennom det så hun kom styrket ut av det. Nå et år etter hun ikke turte gå på vennebesøk, bursdager, trening eller noe har hun vært med en venninne 4 dager på ferie. Jeg er så stolt, det gikk bra. 

Så det å få barn, noen å presse seg for, noen å kjempe for, det har gitt meg styrken jeg trengte for å jobbe meg gjennom det. Jeg har fremdeles angst, gruer meg, svetter, hjertebank osv, men jeg gjennomfører. Barna mine skal ikke ga en mamma som ikke tør. 

Anonymkode: 59b72...5be

[sug lut]

2 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg har psykisk syke foreldre. Mamma er bipolar og sliter med angst, pappa sliter med depresjoner og sosial angst. De fikk tre barn sammen som alle har både den genetiske og sosiale arven etter dem og sliter med sosial angst og angst generelt, broren min har også en personligjetsforstyrrelse. 

Jeg har fått barn, og samtidig bestemt at de ALDRI! skal formes eller påvises av min angst. Det koster meg blod, svette og dødsangst å presse meg som jeg har gjort etter at jeg har fått barn, men jeg har erfart at eksponering hjelper og sakte men sikkert går det faktisk litt bedre. 

Den rekken med sosial arv skal slutte hos meg, mine barn skal aldri forstå hva jeg sliter med, de skal aldri påvirkes av mine issues, aldri. 

Jeg har lært hva angst er fra jeg case liten, mine foreldre presset seg aldri og var aldri med på noe. Jeg har lært fra jeg var liten at "vi liker ikke sånne tilstelninger, vi går ikke på besøk for folk har sikkert nok med sitt, vi ringer ikke til folk for de er sikkert opptatt, vi inviterer ikke folk for de har sikkert morsommere planer fra før, vi ber ikke om hjelp for vi vil ikke være til bry, vi holder oss hjemme for de som er der har sikkert nok med de gode vennene de allerede har der.... 

Mine barn skal ha en mamma som er med, som støtter opp, som oppmuntrer til å være sosial og bygge relasjoner. De skal ha en mamma som snakker med andre foreldre, som er helt normal. 

Ja, det har vært vanskelig, men jeg har kjempet meg gjennom, presset meg så tårene har rent og dødsangsten herjet, men det var verst når ungene egentlig var for små til å forstå og har blitt lettere ettersom de har begynt på skolen. 

Da eldste datteren min ble skikkelig engstelig i 4. Klasse og plutselig ikke turte noen ting. Skikkelig separasjonsangst, da søkte jeg hjelp for å styrke henne, pga den genetiske svakheten jeg vet ligger i henne søkte jeg hjelp med en gang så ikke angsten skulle slå rot i henne, og vi fikk jobbet oss gjennom det så hun kom styrket ut av det. Nå et år etter hun ikke turte gå på vennebesøk, bursdager, trening eller noe har hun vært med en venninne 4 dager på ferie. Jeg er så stolt, det gikk bra. 

Så det å få barn, noen å presse seg for, noen å kjempe for, det har gitt meg styrken jeg trengte for å jobbe meg gjennom det. Jeg har fremdeles angst, gruer meg, svetter, hjertebank osv, men jeg gjennomfører. Barna mine skal ikke ga en mamma som ikke tør. 

Anonymkode: 59b72...5be

Så flott å lese, og for en innsats du gjør - dette står det respekt av.

[Superdolly]

5 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg har psykisk syke foreldre. Mamma er bipolar og sliter med angst, pappa sliter med depresjoner og sosial angst. De fikk tre barn sammen som alle har både den genetiske og sosiale arven etter dem og sliter med sosial angst og angst generelt, broren min har også en personligjetsforstyrrelse. 

Jeg har fått barn, og samtidig bestemt at de ALDRI! skal formes eller påvises av min angst. Det koster meg blod, svette og dødsangst å presse meg som jeg har gjort etter at jeg har fått barn, men jeg har erfart at eksponering hjelper og sakte men sikkert går det faktisk litt bedre. 

Den rekken med sosial arv skal slutte hos meg, mine barn skal aldri forstå hva jeg sliter med, de skal aldri påvirkes av mine issues, aldri. 

Jeg har lært hva angst er fra jeg case liten, mine foreldre presset seg aldri og var aldri med på noe. Jeg har lært fra jeg var liten at "vi liker ikke sånne tilstelninger, vi går ikke på besøk for folk har sikkert nok med sitt, vi ringer ikke til folk for de er sikkert opptatt, vi inviterer ikke folk for de har sikkert morsommere planer fra før, vi ber ikke om hjelp for vi vil ikke være til bry, vi holder oss hjemme for de som er der har sikkert nok med de gode vennene de allerede har der.... 

Mine barn skal ha en mamma som er med, som støtter opp, som oppmuntrer til å være sosial og bygge relasjoner. De skal ha en mamma som snakker med andre foreldre, som er helt normal. 

Ja, det har vært vanskelig, men jeg har kjempet meg gjennom, presset meg så tårene har rent og dødsangsten herjet, men det var verst når ungene egentlig var for små til å forstå og har blitt lettere ettersom de har begynt på skolen. 

Da eldste datteren min ble skikkelig engstelig i 4. Klasse og plutselig ikke turte noen ting. Skikkelig separasjonsangst, da søkte jeg hjelp for å styrke henne, pga den genetiske svakheten jeg vet ligger i henne søkte jeg hjelp med en gang så ikke angsten skulle slå rot i henne, og vi fikk jobbet oss gjennom det så hun kom styrket ut av det. Nå et år etter hun ikke turte gå på vennebesøk, bursdager, trening eller noe har hun vært med en venninne 4 dager på ferie. Jeg er så stolt, det gikk bra. 

Så det å få barn, noen å presse seg for, noen å kjempe for, det har gitt meg styrken jeg trengte for å jobbe meg gjennom det. Jeg har fremdeles angst, gruer meg, svetter, hjertebank osv, men jeg gjennomfører. Barna mine skal ikke ga en mamma som ikke tør. 

Anonymkode: 59b72...5be

Imponerende! Det står respekt av den jobben du har gjort og fremdeles gjør.

[Twintipp]

8 minutter siden, sug lut skrev:

Så flott å lese, og for en innsats du gjør - dette står det respekt av.

Tenkte akkurat det samme!

Fikk gåsehud av å lese "historien" din. Respekterer deg så vanvittig for den selvinnsikten og motet til å stå i ubehaget for å slutte sirkelen og miljøbetingelsene. For et forbilde du er for mange👊🏼

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Hva gjør du i hentesituasjoner hvis du ikke takler mindre enn 2 m?

Anonymkode: 39e1a...f24

Holder pusten og forter meg Men jeg leverer om morgenen, og da er det litt roligere.. mannen henter som oftest. 

Anonymkode: a2718...255

[Anonym bruker]

53 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Hvilken plan hadde dere for alle slike situasjoner som det er mange av før dere valgte å få barn sammen?

Anonymkode: 52deb...f50

Ingen, siden jeg ble syk etter at jeg fikk barn.. Visste ikke at jeg kunne "få det".

Anonymkode: a2718...255

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Ev gi beskjed til styrer eller en annen du stoler på i bhg/skole. De vil sikkert diskret legge til rette for deg. Avvikler selv mange møter på disse arenaene og hadde tilrettelagt uten å blunke eller spørre noe mer. Lykke til hi 😊

Anonymkode: 4239b...a4c

Synes det er flaut å snakke om det, mange forstår seg ikke på det. Foretrekker heller å gjøre ting i det stille - men veldig godt å lese at du er så snill at du hadde tilrettelagt

Anonymkode: a2718...255

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Si at du sliter med ryggen og derfor må stå. Da kan du stå akkurat der du vil. 

Jeg har dårlig rygg og perioder jeg ikke kan sitte selv. 

Anonymkode: 1ce8d...b30

Går kanskje, det.. Men møtet er i 2 timer, da får jeg i hvert fall vondt i ryggen hehe. Kanskje bedre enn alternativet da:)

Anonymkode: a2718...255

[sug lut]

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

Synes det er flaut å snakke om det, mange forstår seg ikke på det. Foretrekker heller å gjøre ting i det stille - men veldig godt å lese at du er så snill at du hadde tilrettelagt

Anonymkode: a2718...255

Hun er ikke den eneste, det er verd forsøket.

[Anonym bruker]

23 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg har psykisk syke foreldre. Mamma er bipolar og sliter med angst, pappa sliter med depresjoner og sosial angst. De fikk tre barn sammen som alle har både den genetiske og sosiale arven etter dem og sliter med sosial angst og angst generelt, broren min har også en personligjetsforstyrrelse. 

Jeg har fått barn, og samtidig bestemt at de ALDRI! skal formes eller påvises av min angst. Det koster meg blod, svette og dødsangst å presse meg som jeg har gjort etter at jeg har fått barn, men jeg har erfart at eksponering hjelper og sakte men sikkert går det faktisk litt bedre. 

Den rekken med sosial arv skal slutte hos meg, mine barn skal aldri forstå hva jeg sliter med, de skal aldri påvirkes av mine issues, aldri. 

Jeg har lært hva angst er fra jeg case liten, mine foreldre presset seg aldri og var aldri med på noe. Jeg har lært fra jeg var liten at "vi liker ikke sånne tilstelninger, vi går ikke på besøk for folk har sikkert nok med sitt, vi ringer ikke til folk for de er sikkert opptatt, vi inviterer ikke folk for de har sikkert morsommere planer fra før, vi ber ikke om hjelp for vi vil ikke være til bry, vi holder oss hjemme for de som er der har sikkert nok med de gode vennene de allerede har der.... 

Mine barn skal ha en mamma som er med, som støtter opp, som oppmuntrer til å være sosial og bygge relasjoner. De skal ha en mamma som snakker med andre foreldre, som er helt normal. 

Ja, det har vært vanskelig, men jeg har kjempet meg gjennom, presset meg så tårene har rent og dødsangsten herjet, men det var verst når ungene egentlig var for små til å forstå og har blitt lettere ettersom de har begynt på skolen. 

Da eldste datteren min ble skikkelig engstelig i 4. Klasse og plutselig ikke turte noen ting. Skikkelig separasjonsangst, da søkte jeg hjelp for å styrke henne, pga den genetiske svakheten jeg vet ligger i henne søkte jeg hjelp med en gang så ikke angsten skulle slå rot i henne, og vi fikk jobbet oss gjennom det så hun kom styrket ut av det. Nå et år etter hun ikke turte gå på vennebesøk, bursdager, trening eller noe har hun vært med en venninne 4 dager på ferie. Jeg er så stolt, det gikk bra. 

Så det å få barn, noen å presse seg for, noen å kjempe for, det har gitt meg styrken jeg trengte for å jobbe meg gjennom det. Jeg har fremdeles angst, gruer meg, svetter, hjertebank osv, men jeg gjennomfører. Barna mine skal ikke ga en mamma som ikke tør. 

Anonymkode: 59b72...5be

Tro meg, jeg jobber hardt hver dag... Jeg eksponerer meg hver dag. Men det er en fysisk påvirkning jeg ikke råder over også, som bidrar, uten at jeg ønsker å utdype det. 

Anonymkode: a2718...255

[Anonym bruker]

2 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Ingen, siden jeg ble syk etter at jeg fikk barn.. Visste ikke at jeg kunne "få det".

Anonymkode: a2718...255

Da har du ikke hatt det så mange år. Hva var utslagsgivende og hvilken hjelp får du for å bli frisk igjen?

Anonymkode: 52deb...f50

[Anonym bruker]

9 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Da har du ikke hatt det så mange år. Hva var utslagsgivende og hvilken hjelp får du for å bli frisk igjen?

Anonymkode: 52deb...f50

Traumer. Jeg går som sagt til psykolog..

Anonymkode: a2718...255

[Nyttårs barn]

Jeg tror du skal si det som det er til barnets lærer, og tro meg dette har de hørt om før. Det er mange som synes slike sosiale settinger er vanskelige.

Da kan vedkommende hjelpe deg så du unngår det som er vanskeligst for deg.

Og så flott at du tar tak og ønsker å stille opp selv om du sliter med angst!

[Anonym bruker]

19 minutter siden, Nyttårs barn skrev:

Jeg tror du skal si det som det er til barnets lærer, og tro meg dette har de hørt om før. Det er mange som synes slike sosiale settinger er vanskelige.

Da kan vedkommende hjelpe deg så du unngår det som er vanskeligst for deg.

Og så flott at du tar tak og ønsker å stille opp selv om du sliter med angst!

ok hittil har mannen tatt møtene, men han har brukt det mot meg hvis vi har kranglet, så jeg vil gjerne unngå dét også

Anonymkode: a2718...255