Aldri fornøyd med meg selv

[Anonym bruker]

Irriterende for jeg har fått til mye bra i livet og hatt en del flaks, ser bra ut også men må alltid pirke på meg selv og er så avhengig av bekreftelse fra andre .  Bunner ikke i så stor usikkerhet eller dårlig selvtillit heller.  Hvorfor er jeg sånn? 

Anonymkode: 7aa01...aa3

[Anonym bruker]

Tror likevel det har noe med selvbildet ditt å gjøre. Det at du alltid søker bekreftelse utenfra viser at du ikke stoler på deg selv og dine egne følelser.

Virker som om du fokuserer mer på hva omgivelsene mener enn å være trygg på deg selv og det du vet du står for. Du vil fortsette å være slik inntil du finner mer trygghet i deg selv.

Du er kanskje også perfeksjonist i så stor grad at du aldri tillater deg selv å være fornøyd med noe du gjør. Tenk litt gjennom om du er like streng med andre? Snakker du like stygt til andre som du gjør til deg selv når du kritiserer deg selv? Jeg tror ikke det. Begynn å være like snill med deg selv som du er mot andre.

Anonymkode: d21a6...60e

[Anonym bruker]

Takk for svar,  føler det stemmer det du skriver. Jeg har slitt en del med perfeksjons-problemer visst jeg kan kalle det det. 

Hvordan finner man mer trygghet i seg selv? 

Jeg merker at jeg er unormalt opptatt av at menn skal synes jeg ser bra ut og helst bekrefte dette til tross for at jeg er lykkelig gift og overhodet ikke interessert i andre.  Travelt å gå ut på byen pga at jeg er sånn.. 

Jeg er ikke veldig ung heller så det er på tide å gi litt mer faen i hva andre synes, ikke gå rundt som en tenåring.  Skammer meg over det

Hi

Anonymkode: 7aa01...aa3

[Anonym bruker]

5 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Takk for svar,  føler det stemmer det du skriver. Jeg har slitt en del med perfeksjons-problemer visst jeg kan kalle det det. 

Hvordan finner man mer trygghet i seg selv? 

Jeg merker at jeg er unormalt opptatt av at menn skal synes jeg ser bra ut og helst bekrefte dette til tross for at jeg er lykkelig gift og overhodet ikke interessert i andre.  Travelt å gå ut på byen pga at jeg er sånn.. 

Jeg er ikke veldig ung heller så det er på tide å gi litt mer faen i hva andre synes, ikke gå rundt som en tenåring.  Skammer meg over det

Hi

Anonymkode: 7aa01...aa3

Når du skammer deg over dette så psyker du jo bare deg selv ned enda mer, så det kan du bare slutte med med det samme

Jeg slet en del med noe av det samme tidligere. Veldig kritisk til meg selv, perfeksjonist og "snill pike". "Snill pike" på en nesten selvutslettende måte, sa alltid ja når jeg ble spurt om en tjeneste, også selv om det egentlig ikke passet meg. Å si nei var veldig vanskelig for meg, da fikk jeg skyldfølelse og følte at da ville andre ikke like meg. For å fortelle noe. Det du forteller om at du trenger stadig bekreftelse av menn har jeg ikke hatt, ikke utover at jeg setter pris på det når jeg får positive tilbakemeldinger.

Jeg kom til et punkt hvor jeg fant ut at jeg slet meg selv ut på å være perfeksjonist. Jeg måtte lære meg selv å si at "godt nok er godt nok" og så slå meg til ro med det. Akseptere at jeg gjorde mitt beste, og at det er nok. Det er greit å ikke ha tid til å gjøre noe perfekt, det er greit å ikke alltid få til alt, det er greit å ikke alltid mestre, det er greit å akseptere også noe som ikke er perfekt. Det er mye i det gamle ordtaket - "ikke la det perfekte bli det godes fiende".

Jeg var en pussig blanding av perfeksjonist, snill pike, ja-menneske, dårlig selvtillit/-bilde og min egen største kritiker samtidig som jeg nok var ganske grenseløs på mange måter. Jeg fant ut at jeg måtte respektere meg selv, at jeg ikke alltid trengte å forvente mer av meg selv enn jeg forventer av andre, og måtte stadig fortelle meg selv at godt nok kunne være det riktige, at det ikke alltid er ok å søke det perfekte, og at jakten på det perfekte gjerne fører med altfor mye negativt på andre områder.

Så aksept var en stor del av det for meg. Og også det du skriver - jeg måtte lære meg at det faktisk er helt ok å gi f... i hva andre mener om meg (såsant jeg ikke oppfører meg dårlig mot andre). Jeg trenger ikke andres bekreftelser på absolutt alt.

Jeg gikk også til psykolog en periode for å rydde opp i ting fra fortiden. Det var mye fra barndommen som gjorde at jeg ikke hadde særlig godt selvbilde, at jeg alltid søkte å være perfekt, at jeg ikke tok plass, at jeg alltid tok hensyn til alle andre mer enn meg selv. Det var en nyttig bevisstgjøring å finne ut hva som lå bak. Viste seg at noe av behovet mitt for bekreftelse og perfeksjon kom fra foreldre som ga uttrykk direkte og indirekte at jeg ikke skulle ta plass, at mine behov ikke var så viktig m.m. Psykisk sykdom hos min ene forelder og en fraværende andre foreldre gjorde ikke saken bedre. Men det var nødvendig for meg å få satt litt ord på dette, bli bevisst det, da trengte jeg ikke fortsette med de ubevisste mønstrene mine nå som voksen, men kunne begynne å endre dem.

For meg var det en prosess. Aksept. Respekt for meg selv. Gi f... Men også det å søke ting som ga meg ny mestring og ikke minst glede, bare for min egen del. Jeg begynte å prøve ut ting som var utfordrende for meg. Hadde angst for å stupe etter en hendelse som barn - da satte jeg meg fore å lære meg å stupe. Ikke perfekt, men det å faktisk kunne gjennomføre det. Det ga meg stor mestringsfølelse! Redd for å snakke foran en forsamling - da jobbet jeg mot det å begynne å like det (fremdeles nervøs, men kan faktisk glede meg til det nå!). Trodde ikke jeg kunne nå en bestemt fjelltopp (ikke ekstrem på noen måte, men fysisk sett en stor utfordring for meg), trente bevisst og nådde den, brukte sikkert fire ganger mer tid enn normalt, men jeg gjennomførte. Men også ting som å greie å si nei uten å få dårlig samvittighet og skyldfølelse kan gi mestringsfølelse. Det å greie å si stopp på et prosjekt når det er godt nok, og være fornøyd med det, gir også en godfølelse (trening, først bare akseptere at det er greit, senere kommer mer godfølelsene rundt det). Det å si til meg selv "det er ikke så farlig om noen ikke liker meg, da er de uansett ikke riktig for meg, for for de rette er jeg god nok". Jeg begynte å snu litt på det, istedenfor at jeg alltid skulle være "god nok" for andre, så begynte jeg å fokusere på om det var personer jeg ønsket å ha mer med å gjøre, eller ikke. Tidligere var det mer ukritisk at jeg søkte bekreftelse av "alle", uten egentlig å finne ut hva jeg selv ønsket. Hva betyr det om en eller annen fremmed ikke liker deg? Ikke noe. Folk er forskjellige, ingen kan like alle eller bli likt av alle.

Ble litt langt. Men poenget er at man kan "trene" på mange områder, bare man blir bevisst sine egne mønster og hva som ligger bak. Og så er det viktig å ta det som en prosess, slutte å være så kritisk til seg selv. So what om man "feiler" i denne prosessen (eller med andre ting) innimellom. Der jeg før psyket meg selv ned, ofte i lange tider, om jeg følte jeg ikke hadde vært bra nok, der spør jeg meg selv nå heller "hva kan jeg lære av dette?" eller "bryr dette meg egentlig noe særlig, er dette egentlig viktig for meg?" (og svaret på det siste er forbausende ofte nei). Og underveis ble jeg også flinkere til å le av meg selv, det tror jeg er viktig.

Kan være du kan ha nytte av psykolog, eller til og med en dyktig coach kan være nyttig for å bli bevisst gamle tankemønster og dermed snu gamle handlingsmønstre til mer konstruktive og positive tanker og handlinger.

 

Anonymkode: d21a6...60e