Å ta lett på samlivsbrudd

[Anonym bruker]

Jeg ser stadig svar som går ut på å bryte med partner pga små og store utfordringer. Er det virkelig så enkelt å bryte opp en familie uten tanke på hvordan det påvirker barna?

De fleste forhold går i bølgedaler og min mening er at det skal ganske alvorlige ting til for at et brudd er til barnets beste. 

Jeg har barn som er sent i tenårene, og det jeg ser er felles for de i vennegjengen som har problemer og utfordringer er at de, uten unntak, er skilsmissebarn. 

Det gjelder de med alvorlig anorexia, hun som er langt i prosessen med å skifte kjønn, hun som veksler fra uke til uke med ulik stil og seksuell legning, han som etter to år med gode karakterer ikke besto tredjeåret på vgs etter at foreldrene gikk fra hverandre, hun som etter år med konflikt mellom foreldrene må være best på skolen, i idretten sin og sine tre ekstrajobber i tillegg til skolen osv. 

Jeg lurer bare på om foreldrene nå, etter å ha fått 'fasiten', fremdeles mener at bruddet var riktig og at ' er mor/far lykkelig så er barna det også'? 

Anonymkode: 36df5...447

[Anonym bruker]

Du kan ikke ta det som skrives her for god fisk. Jeg har et samlivsbrudd bak meg, pga alvorlige saker som fysisk og psykisk vold. Selvsagt har dette preget barnet vi har sammen, og gjør det enda 12 år etter, men jeg kunne ikke tillate meg å være i et forhold hvor jeg konsekvent ble brutt ned for å tekkes barnet. Barnet i seg selv har omsider sett omfanget av hvordan faren er og velger nå å ikke være hos han. Så ja, det er fortsatt verdt det. 

Jeg har nå etter 10 års samliv med ny mann begynt å lure på om det er noe liv laga. Vi er så ulike og har opplevd frytkelig mye motgang, som jeg velger å stå i nettopp pga barna vi har sammen, og det faktum at jeg har revet opp eldste en gang før fra det som var trygt. Denne gangen er det ikke noe alvorlig, annet enn at vi nok har vokst fra hverandre og bruker den lille tiden vi har sammen i en hektisk hverdag på å være misfornøyde med hverandre. Jeg bruker mye tid og energi på å forsøke å få ting til å fungere, mens han legger ting bak seg og fortsetter i samme tralt. Kort fortalt har han gått bak ryggen min i 8 år og  næret kontakt med andre damer (ikke fysisk, som jeg vet om), og det tok han ganske lang tid å si at det var dumt. Først forsto han ikke hvorfor det var et problem.... at han utleverte meg, baksnakket meg, la fremtidsplaner med den ene, etc. Ingen andre enn oss vet omfanget av denne saken, så om jeg velger å gå kan det for mange se ut som om at jeg gir opp for lett, når sannheten er at jeg de siste 4 årene har kjempet for å få tilbake det vi engang hadde, når jeg mener det er han som burde kjempe...

Så alt er ikke nødvendigvis så enkelt som det ser ut utenifra. Og gå fra mannen sin fordi han ikke gidder å lage middag blir for lett. Og gå fra mannen fordi han er konsekvent en lathans som ikke gidder å bidra til noen verdens ting i Familien AS syns jeg er en real sak. Man skal ikke være nødt til å være alene i et forhold. Det funker ikke. 

Anonymkode: be892...434

[Anonym bruker]

Og jeg kjenner flere med harmoniske familier og foreldre som holder sammen, som også sliter med diverse psykiske utfordringer. Jeg er selv skilsmissebarn, og har klart meg helt fint. 

50% av alle ekteskap ender i skilsmisse, så da bør halvparten av alle barn og unge ha problemer ifølge din teori? 

Jeg skriver ikke dette fordi jeg føler meg truffet, jeg bor med far til barna mine. Jeg dømmer likevel ikke de som velger å bryte opp. Man har bare ett liv, og jeg synes ikke man skal holde ut for barnas skyld dersom samlivet ikke fungerer. (Men mener selvsagt at man skal tenke seg om dersom man velger å få barn. Har du fem barn med fire fedre har det gått litt fort i svingene liksom..)

Anonymkode: 2190a...1dd

[Manubrium]

Jeg tror ikke det er noen som tar lett på samlivsbrudd! Det er kjempevanskelig, og det ligger oftest mange ting bak et brudd som man ikke forteller Gud og hvermann om. Om noe er lett med samlivsbrudd, så er det å stå på utsiden og si at det er for lett... 

[Luksusdyret]

16 minutter siden, Manubrium skrev:

Jeg tror ikke det er noen som tar lett på samlivsbrudd! Det er kjempevanskelig, og det ligger oftest mange ting bak et brudd som man ikke forteller Gud og hvermann om. Om noe er lett med samlivsbrudd, så er det å stå på utsiden og si at det er for lett... 

Signerer. Og anoreksi er noe mange jenter sliter med på grunn av utseendepress i media, venninnegjengen, sosiale medier og så videre. Å eksperimentere med seksuell legning og stil i tenårene er heller ikke uvanlig og kan være sunt i prosessen med å finne seg selv. At noen skifter kjønn skyldes at man er født i feil kropp, og det er også vanlig at tenåringer, særlig gutter, blir skolelei mot slutten av videregående. Det KAN ha sammenheng med foreldrenes brudd, men sannsynligvis er det ikke det.

Endret 31. juli 2017 av MrsRiddick

[Manubrium]

12 minutes ago, MrsRiddick said:

Signerer. Og anoreksi er noe mange jenter sliter med på grunn av utseendepress i media, venninnegjengen, sosiale medier og så videre. Å eksperimentere med seksuell legning og stil i tenårene er heller ikke uvanlig og kan være sunt i prosessen med å finne seg selv. At noen skifter kjønn skyldes at man er født i feil kropp, og det er også vanlig at tenåringer, særlig gutter, blir skolelei mot slutten av videregående. Det KAN ha sammenheng med foreldrenes brudd, men sannsynligvis er det ikke det.

Ikke sant! De problemene som nevnes er vel mest sannsynlig problemer som ville oppstått uansett, selv om det selvfølgelig er umulig å vite. 

Jeg tror man kan være heldig med at egne barn/ungdommer ikke har noen store problemer, også tror man at det er fordi man selv har vært flink på en eller annen måte - som f eks å holde sammen med partneren. Realiteten er kanskje at man har vært heldig. 

[Superdolly]

Har du virkelig sett svar her inne som går ut på å bryte med partner pga små utfordringer? Store, ja, men små?

Jeg leser innlegg her inne hvor hi beskriver at hun i praksis er alenemor, mens mannen bor på hotell og lever som en ungkar. Med en og annen gjesteopptreden i familien hvis han gidder og hvis det er til hans fordel. Jeg leser her inne om kvinner som lever i forhold hvor han insisterer på fullstendig delt økonomi, han tjener selvsagt mest, og livsstilen legges opp etter hans inntekt. Så hun går i minus hver måned, har aldri råd til å kjøpe seg så godt som en truse eller dra på ferie. Jeg leser innlegg her inne hvor hun er syk og utslitt, på randen til å klappe sammen, og han blir sur og sint fordi han må "hjelpe til" med å "passe barna". Eller, som det nylige innlegget, hun som hadde en samboer som hadde ferie og derfor ikke kunne forventes å gjøre noe sammen med henne og barna, men heller ville gå på fylla med kompiser.

Selvsagt går alle forhold i bølger, og selvsagt skal man ikke gi opp for lett. Men det går ikke an å fikse et forhold alene, man må være to om den jobben. I tillegg har ikke jeg inntrykk av at den jevne DiB-kvinne gir opp lett, jeg har heller inntrykk av at hun finner seg i alt for mye alt for lenge. 

I den virkelige verden er det sjelden slik at man har full oversikt over det som skjer inne i et forhold, og det er lett å stå på utsiden og tenke og tro og mene at de ga opp for lett. Kanskje spesielt hvis de det gjelder velger å si noe slikt som "vi vokste fra hverandre" eller "følelsene var ikke der lenger". Men da er det greit å ha i bakhodet - gjerne før man dømmer - at det sannsynligvis ikke er hele sannheten.

[mipsmaster]

Jeg ser også de useriøse svarene hvor enkelte sier at dette hadde de ikke funnet seg i. "Jeg hadde dratt. Send han på dør". Det er enkelt å være sidekommentator i andre menneskers liv. 

Når det gjelder anoreksi så er det en del disponerende forhold. Genetikk, personlighet (negativt selvbilde, perfeksjonisme), familiære forhold, traumer og fysiske/seksuelle overgrep, kulturelle forhold, for eksempel slankepress.

Utløsende forhold for anoreksi er store endringer i livet . F.eks flytting, skilsmisse, tap eller konflikter, mobbing, store prestasjonskrav eller slanking. 

Familieforhold er kritisk for barns utvikling og nær sagt alle resultater senere i livet. Det er ikke det at det ikke er unntak. De er lett å finne, så det hjelper ikke med "Mitt barn tok doktorgrad og er skilsmissebarn". Skilsmissebarn kommer statistisk dårligere ut på alt fra kriminalitet, rus, utdannelse, odds for å bli skilt selv etc. etc. Jeg vet det er å banne i kirka, da dette gjelder en del kvinner her og få liker å høre slikt. Ofte får man servert noe rundt at far var voldelig, så det var best slik og det stemmer nok, men barnas resultater senere i livet blir likevel ikke bedre selv om det var en svært god grunn til å skille lag. Barn har hverken godt av å få bank eller å bli skilsmissebarn. Tidvis må man velge mellom pest eller kolera. Det er bare en ting som gjelder. Å ha stålkontroll på hvem man får barn med og ikke selv humpe på naboen og forårsake et brudd. 

[Anonym bruker]

25 minutter siden, mipsmaster skrev:

Jeg ser også de useriøse svarene hvor enkelte sier at dette hadde de ikke funnet seg i. "Jeg hadde dratt. Send han på dør". Det er enkelt å være sidekommentator i andre menneskers liv. 

Når det gjelder anoreksi så er det en del disponerende forhold. Genetikk, personlighet (negativt selvbilde, perfeksjonisme), familiære forhold, traumer og fysiske/seksuelle overgrep, kulturelle forhold, for eksempel slankepress.

Utløsende forhold for anoreksi er store endringer i livet . F.eks flytting, skilsmisse, tap eller konflikter, mobbing, store prestasjonskrav eller slanking. 

Familieforhold er kritisk for barns utvikling og nær sagt alle resultater senere i livet. Det er ikke det at det ikke er unntak. De er lett å finne, så det hjelper ikke med "Mitt barn tok doktorgrad og er skilsmissebarn". Skilsmissebarn kommer statistisk dårligere ut på alt fra kriminalitet, rus, utdannelse, odds for å bli skilt selv etc. etc. Jeg vet det er å banne i kirka, da dette gjelder en del kvinner her og få liker å høre slikt. Ofte får man servert noe rundt at far var voldelig, så det var best slik og det stemmer nok, men barnas resultater senere i livet blir likevel ikke bedre selv om det var en svært god grunn til å skille lag. Barn har hverken godt av å få bank eller å bli skilsmissebarn. Tidvis må man velge mellom pest eller kolera. Det er bare en ting som gjelder. Å ha stålkontroll på hvem man får barn med og ikke selv humpe på naboen og forårsake et brudd. 

Vis meg statistikker som viser at barn som bor med voldelige foreldre og blir jevnlig mishandlet, gjør det bedre enn skilsmissebarn.

Anonymkode: 8920e...a79

[mipsmaster]

17 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Vis meg statistikker som viser at barn som bor med voldelige foreldre og blir jevnlig mishandlet, gjør det bedre enn skilsmissebarn.

Anonymkode: 8920e...a79

Jeg påstår ikke det du sier. Jeg presiserte at barn har hverken godt av å få bank eller å bli skilsmissebarn. Det er valget mellom pest og kolera. Fritt valg på øverste hylle og ingen av delene positivt for barna selv om det ene er bedre enn det andre.

[Anonym bruker]

Du kan virkelig ikke sammenligne skilsmisse med fysisk mishandling. Tror de aller aller fleste har gått mange runder før de skiller seg fra partneren og de aller fleste prøver å gjøre det beste for barna sine. Er selv vokst opp i et hjem med foreldre som burde gått fra hverandre. Selv om voksne ikke krangler merker barn veldig godt dårlig atmosfære. 

For en stygg ting å skrive! 

Anonymkode: 82a13...739

[mipsmaster]

Forstår ikke mye av innlegget over. Man kan sammenligne biler med reker. Man kan sjeldent sidestille dem. Både vold og skilsmisse har konsekvenser for barn. Hvordan dette er stygt å skrive er meg en gåte. 

[Nyttårs barn]

Det er jo klart at det å vokse opp i en velfungerende familie med begge foreldrene sine er det beste. Jeg ser også det som HI sier i vennegjengen og blant elevene mine, de som vokser opp i trygge stabile familier kan også få problemer i tenårene men det er langt færre av dem.

Men så er det jo det med høna og egget. Det er nok også slik at mange som er mer disponert for problemer også blir skilt. Er vanskelig å fungere med andre om man ikke er nogenlunde i vater selv. Foreldre som har litt bagasje vil ofte overføre dette til barna sine som blir mer disponert for problemer.

Er også slik at de foreldrene som samarbeider bra ikke så ofte ender opp med å bli skilt, da skilsmisse blant de med barn ofte bunner i frustrasjon angående fordeling av arbeid og uenighet om familielivet. Disse ender jo da ofte opp med å samarbeide dårlig også etter skilsmissen, noe som igjen går ut over barna.

Det er mange som får barn med feil person, ofte flere ganger på rad. Dette er jo også et utrykk for umodenhet og dårlig dømmekraft, selv om det ikke bestandig er slik. Høna og egget igjen.

Endret 1. august 2017 av Nyttårs barn