Forlate kronisk syk mann?

[Anonym bruker]

Det er så vanskelig dette her. Mannen fikk en kronisk diagnose for 4 år siden og blir gradvis verre. Jeg synes det er fryktelig trist, det er tøft og se at han har det vondt, det er tøft og se hvordan kroppen forandrer seg, men ikke minst er det er vanvittig tøft og se hvordan han har forandret seg som person. Jeg elsker mannen fortsatt...tror jeg...for jeg har dager/timer/minutter hvor jeg kan sverge på at jeg hater ham.

Hva har skjedd men han? Han har blitt en bitter, selvsentrert mann, klager over absolutt alt, SUGER livskraften ut av meg-formelig drar den ut. Jeg kan våkne i godt humør og tenke at nå- nå skal det blir en hyggelig dag, så kommer mannen ned, klager og bærer seg, hjertet synker i brystet og jeg blir tung til sinns. Må komme meg ut av huset, bort fra elendigheten. Har jeg vært borte i 6 timer med ungene, kommer jeg hjem til et surt tryne med spørsmål om hvorfor jeg ikke kunne bli lenger, han hadde jo akkurat satt seg ned.

Jeg har dager hvor jeg har lyst til å forlate han, dra min vei med barna. Jeg vil bli kvitt klumpen i magen. Jeg vil ha en kjæreste, en som får meg til å føle meg elsket, sett, bli elsket med. Det er lite nærhet, den nærheten som er er det jeg som sørger for. Hvor lenge skal jeg ha det slik?

Føler meg som verdens verste menneske når jeg på det aller tøffeste dagene nesten håper at han ikke blir gammel så jeg slipper å leve med dette i mange, mange år. For ti år siden hadde jeg sagt at man var utrolig selvsentrert og ego om man valgte å forlate en syk mann, men nå er jeg ikke så sikker lenger. Er alt greit bare fordi han er syk? Jeg synes ikke det. Jeg drømmer og drømmer om et liv uten sykdomssnakk og elendighet.

Anonymkode: 34501...acc

[Anonym bruker]

Du må leve det livet du ønsker å leve. Og mannen din må faktisk få vite at hans helse ikke er en egen person i familien, som skal tillates å ta så stor plass. Vil han leve sine syke år i en familie, må han være verdifull for den familien. Det kan han nemlig, uansett sykdom!

Anonymkode: f85c6...aa4

[Mamma`n til Will& Ailo]

Ja, det kan du! 

Du fortjener å leve et godt og lykkelig liv! 

Be han ta seg sammen ellers så er det over!

[Anonym bruker]

Har du snakket med mannen din om dette? Høres ut som han synes mest synd på seg selv, og lar det gå utover deg.

Snakk med han og fortell hva du føler. Si at når du tar med deg barna ut av huset, så bør han jo prioritere å slappe av når dere drar ut, og at du ikke må føle at du ikke er velkommen i ditt eget hjem fordi han ikke har slappet av enda.

Jeg vet ikke om jeg hadde klart å leve det livet du lever nå, høres ut som du har en del begrensninger.

Anonymkode: e3c56...8e2

[Anonym bruker]

Jeg føler med deg. Min mann har også en kronisk sykdom. Han har også endret personlighet, blitt latere, tar mindre initiativ, sliten hele tiden+++++.

Jeg forstår godt hvorfor folk går fra hverandre. For mannen din er jo ikke lenger mannen som du en gang giftet deg med? Kriser kan endre oss veldig mye, ikke bare den som blir syk,men også den pårørende.

Mine råd:

Min mann har gått til psykolog og det har vært redningen for oss. Han har gjenvunnet troen på seg selv, bygget opp selvbildet og selvfølelsen. Har dere nettverk innen diagnosegruppen? Hvor du kan treffe andre i samme situasjon og ikke minst HAN kan treffe andre i samme situasjon.? Har dere prøvd parterapi?

Ikke øa noe være uprøvd. 

Anonymkode: 48487...ce4

[Anonym bruker]

Får mannen den hjelpen han trenger?

Jeg er kronisk syk selv, og vet alt om hvor bittert det er, hvor stor sorg det er, hvor vanskelig det er å akseptere og takle. Men jeg vet også at det er en stor belastning på partner og familie.

Det er kanskje annerledes når man er kvinne? At man er mer obs på det mener jeg, mer bevisst hvor tungt det også er for partneren?

Uansett, jeg er med i en støttegruppe, har hatt mange samtaler med fastlege og sykepleier på sykehuset. Det er godt å få lesset av seg og klagd sin nød til noen som er proffe, det er også godt å få satt ting i perspektiv og få den hjelpen man trenger fra proffe. Får mannen din denne hjelpen? Kanskje kunne han ha godt av noen timer hos en psykolog for å få hodet på plass og jobbe med bitterheten som han tydeligvis lar gå utover deg?

Jeg er veldig bevisst at mannen min fikk "katta i sekken". Han giftet seg med en aktiv og sprek, positiv og livsglad jente, og fikk en kronisk syk ufør dame. Det kan ikke være lett, og jeg er å glad for at han har stått ved min side gjennom dette og fremdeles er glad i meg, for det er ingen selvfølge. Det virker som mannen din fremdeles er i sin egen egoistiske boble full av bitterhet over skjebnen og ikke klarer se og sette pris på deg?

Jeg mener at du etter fire år kan sette krav til han. Ja, han er kronisk syk og ja det er vondt og vanskelig for han, men han må bare lære seg å leve med det uten å la allverdens dritt og vonde følelser gå ut over deg som tross alt er den han skal elske og ære. Forlang at han oppsøker hjelp med disse vanskelige følelsene som kommer på toppen av å takle sykdommen i seg selv.

Anonymkode: 3f201...638

[Anonym bruker]

Takk for svar, Begrensninger ja. Jeg gjør jo alt her hjemme. Alt med barna, alt husarbeid. Det aller meste egentlig. Det er lite tid til andre ting. Venninner har jeg jo nesten ikke prioritert de siste årene. Prøvde å være borte noen kvelder regelmessig for ett par år siden, men da brukte han det mot meg senere og sa han ikke hadde energi til å være alene med barn og at han ikke kunne legge minste fordi det var så slitsomt- siden da har jeg egenltig ikke vært ute med venner. Han derimot drar en del på besøk for det er jo så slitsomt her hjemme med barn og greier. Skal si jeg føler meg verdsatt. Har begynt å tenke på hva positivt han egentlig tilfører livet mitt. Ikke mye er jeg redd.

Uff, jeg ser jeg virker bitter...jeg er vel også i ferd med å bli det. Er bare 35 år, så jeg har jo egentlig mange gode år igjen.

Anonymkode: 34501...acc

[Anonym bruker]

Han vil ikke ta imot hjelp. Han innser ikke hvor stort problemet er. Han eier ikke selvinnsikt lenger. Hadde jeg kunnet prate med ham og han forsto, hadde det vært en ting, men mannen er jo ikke mottakelig for korreksjon av noe slag. Jeg bare lever på de få gode dagene vi har. Det er fortsatt noen.

Anonymkode: 34501...acc

[Anonym bruker]

"In sickness and om health" ironisk nok...

Anonymkode: 00412...e87

[Anonym bruker]

25 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Han vil ikke ta imot hjelp. Han innser ikke hvor stort problemet er. Han eier ikke selvinnsikt lenger. Hadde jeg kunnet prate med ham og han forsto, hadde det vært en ting, men mannen er jo ikke mottakelig for korreksjon av noe slag. Jeg bare lever på de få gode dagene vi har. Det er fortsatt noen.

Anonymkode: 34501...acc

Da må du fortelle ham hvordan du har det. Still krav. Dersom han ikke vil ta imot profesjonell hjelp flytter dere ut. Han kan ikke ødelegge resten av livet for deg og barna. 

Anonymkode: c78bb...7b0

[Anonym bruker]

Dere har mest sannsynlig 40 år+ sammen hvis du blir. Orker du det? Hvis svaret er nei er det vel bedre før enn senere 

Anonymkode: 8947d...bc6

[Anonym bruker]

Fortell ham at han har endret seg så mye etter han ble syk at forholdet mellom deg og han ikke fungerer, du føler deg ensom i forholdet, at han ikke lenger setter pris på deg, at du gjør alt med hus og familie. Si til ham at hvis dere skal greie å redde forholdet og familien så trenger dere hjelp, og så ber du ham bli med i parterapi. I parterapien kan du ta opp mer av det med sykdommen hans, hvordan han har endret seg, at han ikke bidrar på noen måte lenger osv. Jeg tror det kan være større sjanse for at han da kanskje forstår at han trenger hjelp pga. diagnosen sin, takle den best mulig.

Og vil han ikke - si klart fra til ham at da velger han bort familien, du er villig til å prøve, men du kan og vil ikke lenger dra lasset helt alene. Spør ham da igjen - vil han bli med i parterapi? Vil han ikke, si at du bestiller time til mekling og at dere må begynne å planlegge skillsmissen.

Å være sammen med en syk partner påvirker alle i familien. Det kan fungere godt, men det krever at også den som er syk bidrar med det den kan. Og om den ikke kan bidra særlig mye med de praktiske oppgavene så kan personen likevel velge å være en støtte, en god partner når det kommer til det følelsesmessige. Melder man seg helt ut, slik din mann gjør, Hi, da er det ingen vits å forsøke å holde sammen hvis han heller ikke er villig til parterapi samt ta ansvar for egen helse og eget liv.

Anonymkode: ea4c4...345

[sug lut]

Du forlater ham ikke fordi han er syk. Det går under gode og onde dager. Men du forlater ham fordi han er en egoistisk og nedbrytende person å leve med. Det går under livskvalitet.

Endret 28. juli 2017 av sug lut

[Anonym bruker]

Enig, Sug Lut. Hi, du er ansvarlig for DITT liv, han er ansvarlig for sitt. ( Begge for barna, naturligvis) Der han er nå, er det han og hans lidelse som er viktigst. Det funker ikke i en familie, og hvis han fortsatt vil være en del av familien, så må han faktisk klare å se hva dette gjør med dere andre. Hvis ikke, må han nesten bare fermentere i egen bitterhet, men da uten resten av familien.

Anonymkode: c0375...94b