Fire-åringen min er ikke til å kjenner igjen

[Anonym bruker]

Har et barn på fire år som har blitt en helt annen person på så kort tid. Vi har fortsatt de samme rutinene selv om det er sommerferie, hun som alltid har vært så harmonisk og snill, har blitt forvandlet til en utagerende jente med mye sinne. 

Vi er flinke til å finne på ting, alt fra scrapbooking til bading i basseng, lekeland, tegning, baking, you name it. 

Kan ta et eksempel fra idag, tok fram masse scrapbooking stæsj og satte meg ned med henne for å kose oss, etter 5 minutter gikk hun lei og tømte all glitteret over hele gulvet selv om jeg ba henne ikke gjøre det. Hun begynte og kaste alt på gulvet og var skikkelig ufin. Det som var ment for å være noe koselig ble et helvete. Jeg sa til henne at dette var siste gang vi skulle finne på noe koselig sammen på en god stund. Pedagogisk feil, jeg vet. Men ble bare så lei meg.

Igår skulle jeg skifte klærne hennes da jeg skulle ta henne med til parken for å leke. Hun ville ikke høre etter og begynte å løpe å herje rundt. Det ble til at vi ikke gikk ut. 

Har vært så mange slike episoder i det siste. Aner ikke hva vi skal gjøre. Føler jeg går rundt og  irettsetter henne hele dagen.

Men andre barn er hun alltid den må bestemme, deler ikke, og er bare ufin. Hun er enebarn, men vi har forklart henne gang på gang viktigheten med å dele med andre. 

Kan nevne at skolen ikke starter før i slutten av september. Vi bor i utlandet og barna starter på skolen som 3 åringer for dere som lurer. (Ikke lekser og sånne ting, er mer som en barnehage)

Skjønner det blir lange dager for henne, men som nevnt ovet finner vi på mye gøy og sosialieserer henne med andre barn. 

Føler jeg feiler som mamma, hadde en veldig trist barndom, så jeg bruker all krefter på at barnet mitt skal ha en harmonisk og god barndom.

Dette ble langt og uoversiktlig, Men aner ikke hva vi skal gjøre lenger.

Vi bruker time out, kjefter sjelden, prater med henne veldig mye og gir henne masse ros når hun gjør noe bra. 

Noen som har noen råd til meg?

Takk for forhånd

 

Anonymkode: 2684a...599

[Anonym bruker]

Trassalder 

Anonymkode: d6885...014

[Anonym bruker]

Spør om hun synes det er hyggelig med kjeft.. Her har jeg satt i trappa, tatt fra leker, kjefta, avledet osv men så begynte jeg å snakke mye mere MED ungen, ikke TIL, og da virket det som om det skjedde noe. Da hørte ungen bedre etter og jeg prøvde å ikke bli så bråsint der det egentlig ikke var nødvendig. Ganske harmonisk her i dag, også enebarn denna her og det hjelper å dra på besøk/ha besk av jevngamle venner. Unga er såpass store som 4 åringer at mamma/pappa kan bli kjedelig i lengden.

 

Anonymkode: 4b3b7...3d5

[MerraSomGår]

Er du veldig "på"? Aktiviserer du ungen og styrer mye av hennes hverdag? Er du med henne og forteller henne hva dere skal leke, med hvem, hvordan det skal gjøres og til hvilken tid? 

Kanskje hun trenger litt mer tid og rom til å tenke sjæl. 

[Anonym bruker]

Suksuell misbruk på gang

Anonymkode: 5669c...f48

[Gjest Antarctica]

Syns det høres ut som at du skal gjøre det hele så riktig, og sørge for å gjøre henne så innmari lykkelig og harmonisk, at du helt glemmer å selv ta plass som individ. Mammaer har også følelser. Mammaer kan godt bli sinte og kreve at den som søler ut glitteret jammen får ta og støvsuge det opp også! 

Hvis du er ekte og tilstedeværende i ditt liv og ditt samvær med henne, vil hun få mer respekt for deg. Du vil tre i karakter. Nå er du hennes aktivitør og hennes tilrettelegger, og det er uekte. Ikke ta fram scrapbook-tingene for å underholde henne, ta fram dine egne hobbyer og interesser fordi du liker det. Da vil ditt eget engasjement smitte over. 

https://www.aftenposten.no/norge/Har-du-barna-i-fokus-hele-tiden-Det-er-en-darlig-ide-72832b.html

Endret 24. juli 2017 av Pashla

[Anonym bruker]

Generelt er det ofte sånn at foreldre som skal kompensere for egen barndom (feks en trist barndom) har en tendens til å "tippe over". Jeg kan selvsagt ikke vite om det gjelder deg, men det kan kanskje se sånn ut fra det du skriver. 

Du skal ikke bruke alle kreftene dine på å gi henne en harmonisk barndom. Det blir en veldig tung bør for henne å bære, for da legger du din lykke på hennes skuldre. 

Gjør som Pashla skriver; lev ditt eget liv! Med både positive og negative følelser. Med sinne og avlyste turer. Livet er ikke alltid en dans på roser og barna skal jo lære seg å takle motgang. 

Jeg har tre barn og yngste er nå 3,5 år. Hun er et lite fyrverkeri og det skaper mange utfordrende situasjoner og frustrasjon. Men siden det er nr tre har jeg is i magen, og tenker at det er helt greit. Det er ikke min jobb å bære henne på gullstol gjennom livet. Hun må lære seg livets spilleregler som de to eldre søsknene. Og jeg lever mitt liv helt uavhengig av hennes trasseanfall!

Anonymkode: 2dc36...306

[Anonym bruker]

Lar du henne gjøre ting på egne premisser noen gang? Alle aktivitetene du ramser opp er så veldig strukturerte.

Anonymkode: 7119d...de0