Anonym bruker Skrevet 21. juli 2017 #1 Skrevet 21. juli 2017 Jeg har ptsd, depresjon og spiseforstyrrelse. Og nå er det skikkelig ille. Barna mine er hos far i 5 dager. De er ikke ofte hos han, og jeg takler ikke å være alene. Så jeg sliter veldig. Har heller ingen venner jeg kan være med. Da jeg og sliter med fysisk sykdom, så har mistet mine venner sakte men sikkert. Eneste jeg tenker på er å forsvinne, fantaserer om å bli drept, få hjertestans osv. For siden jeg har barn, så får jeg meg ikke til å avslutte det selv. Men føler jeg ikke lever, jeg bare eksisterer. Huff, vet virkelig ikke hva jeg vil med dette. Tror bare jeg måtte få det ut ett sted, for sliter sånn med tankene nå. Har nylig startet hos psykolog, og har time på mandag. Anonymkode: b0aed...c05
Gjest Antarctica Skrevet 21. juli 2017 #2 Skrevet 21. juli 2017 Aller først: sørg for at du slipper å være alene hele helga. Ring en venninne eller noe familie! Det er viktig. Og så tar du timen hos psykologen, og er ærlig omkring det du forteller her.
Anonym bruker Skrevet 21. juli 2017 #3 Skrevet 21. juli 2017 18 minutter siden, Pashla skrev: Aller først: sørg for at du slipper å være alene hele helga. Ring en venninne eller noe familie! Det er viktig. Og så tar du timen hos psykologen, og er ærlig omkring det du forteller her. Jeg har dessverre ikke noe familie, og eneste venninne jeg kunne ringt. Er i Spania nå. Jeg er ærlig hos psykologen, for jeg ønsker virkelig å bli bedre. Anonymkode: b0aed...c05
Fugit Skrevet 21. juli 2017 #4 Skrevet 21. juli 2017 Bor du i Oslo eller en annen storby? Der finnes det ofte tilbud, og ting man kan delta på for å treffe nye mennesker. Eller hva med å stikke på biblioteket eller en kafe og prøve å komme i snakk med noen? Kan du i det minste ringe familien din? Eller enda bedre: skype? Kjenner igjen følelsen av å bare eksistere. Det er vondt. Husk at det er lys i tunnellen, det tar bare så jævlig lang tid iblant å finne det... Klem
Anonym bruker Skrevet 21. juli 2017 #5 Skrevet 21. juli 2017 Takk for svar. Jeg har ikke familie. Så er jeg fysisk syk, så jeg orker dessverre lite. Er en av årsakene til at depresjonen har blitt så ille, er at jeg blir bare sykere og sykere, og litt redd for hvor ille det blir. Og hvordan ta meg av barna. Ikke bor jeg i Oslo heller. Anonymkode: b0aed...c05
Admin Skrevet 23. juli 2017 #6 Skrevet 23. juli 2017 Kjære trådstarter, Vi ønsker ikke å vurdere og tolke ordbruk når det kommer til vanskelige livssituasjoner hvor vi opplever at man befinner seg i en sårbar tilstand, og det er umulig for oss å vite hva den enkelte legger i ordene som brukes. Vi kan ikke vite om det er en generell følelse av å ville dø - i den forstand at man er nedbrutt og sliten, og ønsker å slippe - eller om det involverer en tanke om selvmord hvor man ønsker å utføre en handling som fører til døden for den som utfører det. Vi ønsker på ingen måte å tabubelegge de følelsene du har, men vi må stenge denne tråden med bakgrunn i det ovennevnte, samt at vi ikke har mulighet til å overvåke tråden din og vite hva slags kompetanse som ligger bak svarene du vil få. Hvis du sliter med slike tanker vil vi oppfordre deg til å ta kontakt med din fastlege/lege for samtale eller henvisning videre. Hvis du opplever at situasjonen er akutt, oppfordrer vi deg å kontakt med legevakt på tlf 16117 eller ringe nødnummer 113. Alternative kan du også ta kontakt med en hjelpetelefon hvor du vil treffe mennesker du kan prate med, som ønsker å hjelpe deg og som kan gi råd i den situasjonen du er i. Mental Helse: 116 123 Røde Kors: 800 33 321 Kirkens SOS: 22 40 00 40 Med vennlig hilsen, Ann Christin, admin
Anbefalte innlegg