Hvordan vite om andre har et virkelig usunt forhold? (Superlangt)

[Anonym bruker]

Jeg har en slektning, la oss kalle henne Petra for enkelhetsskyld, som alltid har hatt kjærester. En om gangen selvfølgelig, men jeg har møtt minst 6 ulike kjærester opp igjennom åra. 

Petra har vært svært tydelig forelsket/betatt av alle disse kjærestene, og de har klint og ledd slik bare nyforelskede kan, slik som gjør alle rundt litt sånn ubekvemme. Etter et år, eller mindre tid, har kjæresten blitt byttet ut med en ny, og Petra har vært stormforelsket på samme måte. 

Dette har vi (resten av familien) aldri tenkt noe over, da vi har likt hennes kjærester, men aldri møtt noen vi tenkte passet helt for Petra. Så vi har bare tenkt at hun ikke hadde møtt "den rette" enda. (Poenget med denne forhistorien er å prøve å beskrive Petra slik hun var før. Leende og klinende).

 

Så traff hun en ny kjæreste. La oss kalle ham Espen. 

Jeg mislikte Espen fra første stund. Det er noe ved ham som fremkaller ubehag i meg. Jeg vet ikke hva, men feks har jeg aldri klart å ha ham rundt mine barn, eller holde mine babyer. Hvorfor vet jeg som sagt ikke. Men han fremkaller som sagt ubehag i meg. Dette preger jo selvfølgelig mitt syn på det som jeg nå skriver. 

For det som er er at forholdet mellom Petra og Espen utviklet seg ekstremt fort. De flyttet sammen etter fire uker. De forlovet seg to uker senere, og litt over et år etter de ble sammen, var de gift. De har så fått flere barn på kort tid. 

Etter Petra ble sammen med Espen har hun endret seg. Jeg har ikke sett henne le mens Espen er i samme rom. De har aldri kysset/vist kjærtegn foran oss. 

I bryllupet var det ingen av hennes venner tilstede, kun hans, og det er også kun disse vennene de omgås nå i ettertid. Vi møter aldri Petra uten Espen. De har flyttet til hans hjemby, selv om hun var midt i studie da de ble sammen. 

Og når jeg har en samtale med Petra, om helt dagligdagse ting, så kommer alltid Espen bort. Og blir enten blir med i samtalen, eller spør Petra om noe som gjør at samtalen vår dør ut. 

Vi har jevngamle barn (2-6 år), men barna våre leker ikke sammen, da Espen gjeter ungene sine som en overivrig border collie. Så i familiesamlinger sitter alle barna sammen rundt et barnebord og koser seg, mens deres barn sitter ved voksenbordet. 

Det er så mye jeg kunne ha skrevet. Men det som jeg lurer på er hva jeg bør gjøre. Til nå har liksom hele familien tenkt litt at Espen er sær, men det er Petra sitt valg. Det er hun som skal leve med ham. 

Men hva viss han rett og slett ikke er sær, men kontrollerende på en slik måte hun ikke merker? Og at hun bør komme seg bort fra ham? 

Hva tenker dere? Hva hadde dere gjort i en liknende situasjon? 

Anonymkode: 55cd3...b44

[Anonym bruker]

Det er ingenting ved det du skriver som indikerer sterkt at hun bør komme seg unna vedkommende. 

Anonymkode: 4109b...e21

[Fugit]

Du kan kanskje fiske litt etter hva som hendte med vennene hennes? Om hun har kontakt med dem? 
Du kan spørre om hun har det bra. At du lurer fordi hun ikke ler sånn som før (at du savner å høre henne le slik feks). 
Hva med å ringe til henne på tider du antar at Espen er borte? Gjøre det flere ganger, og bare snakek om løst og fast? Det er mye man kan gjøre, og ikke burde gjøre.  

[Anonym bruker]

Så lenge Petra frivillig ønsker å være i dette forholdet er det ingenting du kan gjøre. 

Anonymkode: 85aef...ae2

[Anonym bruker]

Jeg synes det er en del ting som høres som det skurrer, men er jo vanskelig for meg å si som ikke kjenner vedkommende.

 

Er det mulig å invitere Petra hjem til deg? Ha en jentekveld e.l.. Og så snakke litt åpent om det du tenker på. 

Anonymkode: ab72f...592

[Anonym bruker]

Herregud..hun er sammen med en narsissist!!!!!

Jeg har vært der! Hun evner ikke til å se seg selv lenger og kommer ikke til å ane noen ting av antydningene dine, muligens litt etter litt, men et menneske som lever med en sllik mann ser ikke hva som foregår..

 

Ærevære deg får at du ser det, det er det svæææært få mennesker som gjør! Håper du klarer å hjelpe henne <3

Anonymkode: a8b31...9b7

[Anonym bruker]

Dette høres ikke bra ut. Høres ut som hun har mistet friheten sin. Dette skurrer i mine øver.

Anonymkode: ff12a...364

[Anonym bruker]

Grunnen til at det skurrer skikkelig er fordi at ei ejnte som er vandt til å leke rundt får å finne frem havnet hos en som klarte å flytte sammen med henne, forlove seg med henne før den hete fasen gikk ut.. hun var ikke den typen jente, og ville naturlig brukt lenger tid på å finne ut av forholdet enn 1 år.. Han har bundet henne med å sette mange barn på henne, og dermed er det ikke lett for henne å se realiteten i det hun lever i selv.

 

Regner også med at hun får spm hele tiden av ham om hva hun og andre snakker om, hva hun sa, hva de sa, hvorfor hun svarte som hun gjor og hva hun egentlig mente om samtalen.. Syke jævler der ute..

Anonymkode: a8b31...9b7

[Anonym bruker]

Jeg ser at det kan være vanskelig å skjønne hva jeg synes skurrer, da jeg jo egentlig ikke har skrevet noen spesielle episoder dem i mellom. 

Men feks så kan er det ingen som kan snakke med Petra, uten at Espen kommer inn i samtalen i løpet av få minutter.  Da skifter han ofte tema på samtalen, eller bare overstyrer fullstendig. 

Han kontroller hva ungene gjør til et hvert sekund. Og det er ikke mye overdrivelse en gang. Som toåring ble barnet hans (hylende) matet med skje ved voksenbordet, mens storfamiliens andre toåringer satt sammen og spiste selv (og tulla). Våre barn kommer ikke lenger på å leke med barna deres, da Espen bryter inn i all lek og passer på at ingen kommer borti hans barn (unger som leker sammen krangler jo innimellom. Men han fjerner barnet før situasjonene oppstår). Han er også oppsatt på at hans barn må være bedre enn jevnaldrende. Så da min snakket i setninger mens deres fremdeles sa mamma og pappa (som begge deler var innenfor normalen for alderen), så skyldtes det at mitt barn var 10 dager eldre...

Petra ler aldri. Selv ikke på bryllupsdagen lo hun. Og brudebildene ser ut som de bryllupsbildene for femti-hundre år siden, hvor alle smilte tvungent til kamera. Ikke at jeg er en mal på normalitet, men jeg husker jeg fniste meg gjennom hele bryllupet mitt av lykkerus. 

 

Det er så mange episoder jeg kunne nevnt.  Ingen galne. Men så enormt mye småting, som å spørre Petra 40 ganger på 5 min om hun har med lommebok (Petra er ikke en distré type). Eller smøre på ungene solkrem hvert 10ende minutt. Eller mase på Petra om at hun må spise mer, eller passe på at hun drikker i varmen. Det kan sikkert høres omsorgsfullt ut, men det er noe med måten ting gjøres på, slik at det fremstår som vesentlig mer overbeskyttende og kontrollerende enn omsorgsfullt. 

Alt han gjør fremstår som et ledd i å ha fullstendig kontroll over sin familie. Og jeg er absolutt ikke den eneste som reagerer. Men Petra har aldri vært lett å snakke dypt med, og små kommentarer som at vi savner latteren hennes, blir møtt med forbauselse fra hennes side, akkurat som om hun ikke merker at hun aldri lenger ler. 

Det er så mye ved ham og hans oppførsel  som minner mest om en ufordragelig drittunge. Og lenge har jeg bare tenkt at han mangler sosiale antenner. Og det er jo selvfølgelig greit. 

Hvis Petra ønsker å være med en som ikke gjør henne lykkelig, så skal hun absolutt få lov til det. Men en del av meg er redd for at han sakte, men sikkert har overtatt kontroll over henne uten at hun merker det, og at hun burde ha fått hjelp på ett eller annet vis. Om ikke annet til å gi ungene mer frihet, de blir så overbeskyttet av faren at det virkelig har tippet over.

 

Det jeg lurer på er om jeg bør være bekymret (og hva bør jeg i så fall gjøre?). Eller om jeg bare skal leve videre med tanken om at Espen er en tufs som jeg heldigvis slipper å være gift med. 

Anonymkode: 55cd3...b44

[Anonym bruker]

4 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg ser at det kan være vanskelig å skjønne hva jeg synes skurrer, da jeg jo egentlig ikke har skrevet noen spesielle episoder dem i mellom. 

Men feks så kan er det ingen som kan snakke med Petra, uten at Espen kommer inn i samtalen i løpet av få minutter.  Da skifter han ofte tema på samtalen, eller bare overstyrer fullstendig. 

Han kontroller hva ungene gjør til et hvert sekund. Og det er ikke mye overdrivelse en gang. Som toåring ble barnet hans (hylende) matet med skje ved voksenbordet, mens storfamiliens andre toåringer satt sammen og spiste selv (og tulla). Våre barn kommer ikke lenger på å leke med barna deres, da Espen bryter inn i all lek og passer på at ingen kommer borti hans barn (unger som leker sammen krangler jo innimellom. Men han fjerner barnet før situasjonene oppstår). Han er også oppsatt på at hans barn må være bedre enn jevnaldrende. Så da min snakket i setninger mens deres fremdeles sa mamma og pappa (som begge deler var innenfor normalen for alderen), så skyldtes det at mitt barn var 10 dager eldre...

Petra ler aldri. Selv ikke på bryllupsdagen lo hun. Og brudebildene ser ut som de bryllupsbildene for femti-hundre år siden, hvor alle smilte tvungent til kamera. Ikke at jeg er en mal på normalitet, men jeg husker jeg fniste meg gjennom hele bryllupet mitt av lykkerus. 

 

Det er så mange episoder jeg kunne nevnt.  Ingen galne. Men så enormt mye småting, som å spørre Petra 40 ganger på 5 min om hun har med lommebok (Petra er ikke en distré type). Eller smøre på ungene solkrem hvert 10ende minutt. Eller mase på Petra om at hun må spise mer, eller passe på at hun drikker i varmen. Det kan sikkert høres omsorgsfullt ut, men det er noe med måten ting gjøres på, slik at det fremstår som vesentlig mer overbeskyttende og kontrollerende enn omsorgsfullt. 

Alt han gjør fremstår som et ledd i å ha fullstendig kontroll over sin familie. Og jeg er absolutt ikke den eneste som reagerer. Men Petra har aldri vært lett å snakke dypt med, og små kommentarer som at vi savner latteren hennes, blir møtt med forbauselse fra hennes side, akkurat som om hun ikke merker at hun aldri lenger ler. 

Det er så mye ved ham og hans oppførsel  som minner mest om en ufordragelig drittunge. Og lenge har jeg bare tenkt at han mangler sosiale antenner. Og det er jo selvfølgelig greit. 

Hvis Petra ønsker å være med en som ikke gjør henne lykkelig, så skal hun absolutt få lov til det. Men en del av meg er redd for at han sakte, men sikkert har overtatt kontroll over henne uten at hun merker det, og at hun burde ha fått hjelp på ett eller annet vis. Om ikke annet til å gi ungene mer frihet, de blir så overbeskyttet av faren at det virkelig har tippet over.

 

Det jeg lurer på er om jeg bør være bekymret (og hva bør jeg i så fall gjøre?). Eller om jeg bare skal leve videre med tanken om at Espen er en tufs som jeg heldigvis slipper å være gift med. 

Anonymkode: 55cd3...b44

Går disse barna i barnehage? Jeg tenker da på sosial kontakt og å lære seg å forholde seg til andre barn, for i barnehagen kan jo ikke faren kontrollere dem. Barnehagen burde vel reagere dersom det var noe som ikke var rett.
Hva med å ikke ha plass til barna ved voksenbordet neste gang det er selskap?

Jobber disse menneskene? Kan du oppsøke Petra mens hun er på jobb?

Forstår at dette er en veldig vanskelig situasjon, og du er en flott venninne som ser dette, og kan prøvd å hjelpe henne, selv om dette nok kommer til å by på en del utfordringer.

Anonymkode: 50c35...961

[Anonym bruker]

Huff, forstår godt hvorfor du reagerer, Hi. Det du forteller er jo klare tegn på at Petra trolig ikke har det bra i det forholdet, at det ikke er et sunt forhold.

Jeg tror det er flere problemer når det kommer til å ta det opp med henne. Det ene er det du sier, at han har tatt over kontrollen over henne og hennes/familiens liv på en slik måte at hun tror det er normalen (det høres overhode ikke normalt ut!). Det andre er at det å være i slike dysfunksjonelle forhold, forhold hvor det er kontroll/manipulering inne i bildet ofte fører til at den som blir kontrollert ofte tror det er ens egen skyld, fordi det er dette hun blir fortalt. Og derfor kommer også det tredje, nemlig at det dessverre er forbundet med mye feilaktig skyldfølelse og skam å være i et slikt forhold.

Jeg er usikker på hva som er riktig fremgangsmåte - men jeg synes det er flott at du ønsker å gjøre noe med det for å hjelpe henne om hun trenger hjelp.

Kan det være en mulighet å arrangere f.eks. en "kusinehelg" (hvis dere f.eks. er kusiner) hvor det bare er kusiner som møtes, ingen barn, ingen mann? Et sted ikke langt fra der hun bor, slik at det ikke vil koste henne særlig? Og så er det kanskje bare du eller maks en til. Tror det er enklere å få henne til å snakke om hun kommer seg unna mannen og heller ikke har barna i nærheten. Men om han er så kontrollerende som du tror så er det vel usikkert om hun får lov å dra bort :-/. 

Jeg har tro på å snakke med henne ansikt til ansikt, men hvis det er umulig ville jeg forsøkt å finne ut litt om mannens vaner. Trener han eller noe fast så ville jeg ringt henne når du vet han ikke er hjemme, eller avtale å ringe henne hvis hun er borte fra ham.

Du sier at hun virker å ikke forstå når du sier at du savner å høre henne le, at hun ikke ler lenger. Tror det er bra at du sier slike ting, for det vil gjøre henne mer bevisst på at hun har mistet noe av seg selv i det forholdet hun er i.

Om det er riktig for deg/henne, det vet jeg ikke, men av og til kan det være riktig å være 100 % åpen og ærlig også. "Petra, jeg er bekymret for deg. Alt i forholdet ditt skjedde så raskt, du har heller ikke kontakt med noen av dine venner lenger, du bor langt unna, det er tydelig at du ikke får snakke med noen uten at din mann bryter inn og kontrollerer samtalen, du ler ikke lenger. Jeg føler at du har mistet deg selv i dette forholdet og er redd for at mannen din kanskje ikke er snill med deg og at du ikke har det godt - for den Petra jeg/vi kjente før viste alltid når hun hadde det godt og var glad. Jeg/vi er glade i deg og er bekymret for deg! Kan jeg hjelpe deg med noe, trenger du hjelp? Uansett hva det gjelder så vil jeg alltid stille opp for deg og hjelpe deg, Petra, så vær så snill si fra om du ikke har det bra og trenger hjelp!"

Jeg synes det er vanskelig å vite hva som er best å gjøre. Kanskje tipse Petra om å lese litt om menn med psykopatiske trekk også kan hjelpe?

Jeg hadde nesten vurdert å snakke med en fagperson om hva som ev. er best å gjøre. Kanskje du også kan ta kontakt med krisesenteret nærmest der du bor, de bør ha kompetanse på å vurdere det du forteller og ev. også kunne gi råd om hvordan du best kan gå frem?

Anonymkode: 3bf44...649

[Anonym bruker]

2 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Går disse barna i barnehage? Jeg tenker da på sosial kontakt og å lære seg å forholde seg til andre barn, for i barnehagen kan jo ikke faren kontrollere dem. Barnehagen burde vel reagere dersom det var noe som ikke var rett.
Hva med å ikke ha plass til barna ved voksenbordet neste gang det er selskap?

Jobber disse menneskene? Kan du oppsøke Petra mens hun er på jobb?

Forstår at dette er en veldig vanskelig situasjon, og du er en flott venninne som ser dette, og kan prøvd å hjelpe henne, selv om dette nok kommer til å by på en del utfordringer.

Anonymkode: 50c35...961

Espen jobber, mens Petra går hjemme (og i delvis vikariater) da hun sluttet midt i studiet for å flytte til hans hjemsted. De bor nå 70 mil unna oss, og jeg har små barn og jobb, så det er ikke lett å få til noe besøk. Jeg og Petra har heller aldri vært særlig nære, så det er litt unaturlig om jeg brått skal være den som kommer med bekymringer føler jeg. 

Ungene går i barnehage, så antar at de lærer sosiale koder der. Men barnehagen ser jo ikke hvordan Petra har endret seg, da de jo ikke kjente den engasjerte personen hun var før Espen.  

Før var hun aktiv politisk og i kollektivet og i linjeforeninger osv. Glødende engasjert og levde livet til det fulle 

40 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Huff, forstår godt hvorfor du reagerer, Hi. Det du forteller er jo klare tegn på at Petra trolig ikke har det bra i det forholdet, at det ikke er et sunt forhold.

Jeg tror det er flere problemer når det kommer til å ta det opp med henne. Det ene er det du sier, at han har tatt over kontrollen over henne og hennes/familiens liv på en slik måte at hun tror det er normalen (det høres overhode ikke normalt ut!). Det andre er at det å være i slike dysfunksjonelle forhold, forhold hvor det er kontroll/manipulering inne i bildet ofte fører til at den som blir kontrollert ofte tror det er ens egen skyld, fordi det er dette hun blir fortalt. Og derfor kommer også det tredje, nemlig at det dessverre er forbundet med mye feilaktig skyldfølelse og skam å være i et slikt forhold.

Jeg er usikker på hva som er riktig fremgangsmåte - men jeg synes det er flott at du ønsker å gjøre noe med det for å hjelpe henne om hun trenger hjelp.

Kan det være en mulighet å arrangere f.eks. en "kusinehelg" (hvis dere f.eks. er kusiner) hvor det bare er kusiner som møtes, ingen barn, ingen mann? Et sted ikke langt fra der hun bor, slik at det ikke vil koste henne særlig? Og så er det kanskje bare du eller maks en til. Tror det er enklere å få henne til å snakke om hun kommer seg unna mannen og heller ikke har barna i nærheten. Men om han er så kontrollerende som du tror så er det vel usikkert om hun får lov å dra bort :-/. 

Jeg har tro på å snakke med henne ansikt til ansikt, men hvis det er umulig ville jeg forsøkt å finne ut litt om mannens vaner. Trener han eller noe fast så ville jeg ringt henne når du vet han ikke er hjemme, eller avtale å ringe henne hvis hun er borte fra ham.

Du sier at hun virker å ikke forstå når du sier at du savner å høre henne le, at hun ikke ler lenger. Tror det er bra at du sier slike ting, for det vil gjøre henne mer bevisst på at hun har mistet noe av seg selv i det forholdet hun er i.

Om det er riktig for deg/henne, det vet jeg ikke, men av og til kan det være riktig å være 100 % åpen og ærlig også. "Petra, jeg er bekymret for deg. Alt i forholdet ditt skjedde så raskt, du har heller ikke kontakt med noen av dine venner lenger, du bor langt unna, det er tydelig at du ikke får snakke med noen uten at din mann bryter inn og kontrollerer samtalen, du ler ikke lenger. Jeg føler at du har mistet deg selv i dette forholdet og er redd for at mannen din kanskje ikke er snill med deg og at du ikke har det godt - for den Petra jeg/vi kjente før viste alltid når hun hadde det godt og var glad. Jeg/vi er glade i deg og er bekymret for deg! Kan jeg hjelpe deg med noe, trenger du hjelp? Uansett hva det gjelder så vil jeg alltid stille opp for deg og hjelpe deg, Petra, så vær så snill si fra om du ikke har det bra og trenger hjelp!"

Jeg synes det er vanskelig å vite hva som er best å gjøre. Kanskje tipse Petra om å lese litt om menn med psykopatiske trekk også kan hjelpe?

Jeg hadde nesten vurdert å snakke med en fagperson om hva som ev. er best å gjøre. Kanskje du også kan ta kontakt med krisesenteret nærmest der du bor, de bør ha kompetanse på å vurdere det du forteller og ev. også kunne gi råd om hvordan du best kan gå frem?

Anonymkode: 3bf44...649

Takk for svært godt svar. (Det gjelder også mange av dere andre!) 

 

Jeg må sove og tenke litt nå. Men virkelig takk for alle svar! Det er fryktelig godt å lese at jeg ikke er den eneste som synes ting kanskje skurrer. 

 

HI

Anonymkode: 55cd3...b44

[Anonym bruker]

Det skjedde noe rart i mitt forrige innlegg. Jeg hadde begynt på et langt, som jeg trodde hadde forsvunnet. Men nå er jeg for trøtt til å fikse det.  Det får bli i morgen.  

Men takk for alle svar!  

 

HI

Anonymkode: 55cd3...b44

[Anonym bruker]

Jeg tror jeg ville prøvd å fortelle henne raskt, før Espen kommer galopperende, at den dagen hun trenger å komme seg vekk, så er du der. Og du kan finne flere som kan hjelpe.

Dette kan sette i gang en prosess hos henne som kan føre til at hun våger å gå.

Anonymkode: c9ebf...938

[Gjest Antarctica]

Når hun blir isolert av ham (hennes venner blir ikke bedt i bryllup osv), da ringer varselbjellene hos meg.