Skilsmisse eller bli?

[Anonym bruker]

Jeg har skrevet her tidligere angående hvor destruktiv jeg blir når jeg er alene. Har barna 50% og har kroniske sykdommer, jobbet fult og mannen er utenlandsk og jobber fortsatt i hjemlandet. Han er derfor en del borte og jeg blir mye alene når barna er hos Pappan sin. 

Han kan enda ikke norsk etter 4-5 år og det sliter. Jeg må oversette og være "støttekontakt" her. I tillegg har han ingen venner her siden han heller ikke jobber her. Det blir da min vennegjeng. 

Uansett, neste uke er barna tilbake til meg etter ferie med Pappan og før de skla på nok en ferie med Pappan i 2 uker etter neste uke. Da har han planlagt salgsmøte før sine ansatte og de flyr inn på mandag og drar torsdag. Det begrenser jo veldig hva vi kan finne på med barna. Det er igjen kultur i hans land til å at ut ferie. Vi har allerede vært en tur i syden med barna rett etter skoleslutt og han mener da det holder. Selv om han jobbet litt hver dag der nede også. 

Han ønsket at jeg skulle være med ut og spise med teamet hand iallefall en kveld. Jeg sier jeg får se om jeg får barnevakt og jeg ønsker også å endelig møte venner med alle barna som vi aldri får tid til ellers. Da sier han "det skal alltid være på andres premisser og ikke våres". Jeg ble irritert og sa at JEG ble ikke TVUNGET av andre til å møte venner men noe JEG ønsket. Han ble forbanna på jobb og smalt igjen kontordøren (vi leier samme kontorlokaler som vi jobber i når han er her) og pratet høyt rundt i gangene om hvor deitt lei han var og at han ikke hadde noe selvstendighet her. Det ble stille i mange timer før vi begynte å snakke om det og han ble plutselig sint da vi pratet. Tok armen og raste ned alt på bordet så glasset og en stor lysestake knuste utover hele gulvet. Han skreik at han ikke orket mer og skulle dra hjem til England og gikk ned formå pakke. Jeg at ikke er ord for jeg vet at det blir verre hvis jeg sier noe eller hisser meg opp. 

Hentet en pose og skulle plukke glasskår da han kommer opp igjen og sier at han faen kkke skulle dra for det er like mye hans hus så jeg måtte dra. Gikk ned og pakket en bag og tenkte å kjøre opp på hytta. Så kommer han ned når han har ryddet oppe og sier han drar på hytta. Han tok med seg noe pg dro. Etter 1,5 time er han tilbake. Han her snudd halvveis og vil prate. Helt rolig og er veldig unnskyldende. Så får jeg en melding av en venn spm jeg hadde sendt en melding for å prate. Han ble flyforbanna igjen og ville se alle meldingene mine. Sa at det hadde ikke han noe med. Han raste ned trappa, pakket en bag og dro på hytta. 

Han dro på torsdag og kom en liten tur i går for å levere bilen til meg og hente leiebil. Han er så lei seg og vil at vi skal prate. 

Han ville at jeg skulle komme opp på hytta i dag for å prate men jeg har bestemt meg for å ikke dra. Sendte melding om det og at jeg trengte tid. Han ringte nå og var helt knust. Kunne ikke skjønne hvordan vi kom hit. 

Han er en fantastisk mann og vi fungerer bra men jeg er lei hverdagslivet hvor jeg må oversette alt og føle meg ansvarlig for hans hverdag. I tillegg føler jeg at jeg ikke kan si alt jeg ønsker for jeg er redd han blir sint. Han ville aldri gjort meg noe men han kastet ting rundt seg. Har gjort det tidligere også men aldri knust noe. 

Jeg har ingen å prate med og aner ikke hva jeg skal gjøre videre... jeg vil ha tid mens han vil prate og få ekteskapet tilbake på skinner. 

Noen tanker? 

Anonymkode: c2913...7f8

[Anonym bruker]

Ingen som kan hjelpe meg sortere? 

Han sender masse koselige meldinger nå og sier han skjønner at han må lære språket og at det har vært stort press på meg i 5 år. 

Men ville dere fortsatt forholdet med en om knuser ting eller kaster ting under krangler? Og dette er etter at han har blitt mye bedre til å regulere sinnet sitt. Før var han visstnok verre. 

 

HI

Anonymkode: c2913...7f8

[Hjertefru]

Hm... Det er et faresignal at han har for vane å kaste ting rundt seg når han blir sint. Tyder på at han ikke har temperamentet sitt under kontroll, skummel egenskap hos en mann.

 

[Anonym bruker]

Tenker at du må følge hjertet ditt, og gjøre det som er riktig for deg og barna. Hva vi mener er irrelevant. Det som er viktig er at du og barna har det bra, og om dette ekteskapet i det store og det hele tilfører deg noe positivt, eller om det negative overskygger de gode tingene. 

Anonymkode: d6ed3...cf3

[Anonym bruker]

Du har ikke unger med denne mannen, men bare med x? Om du da bare har ungene en uke mellom fars fere med barna må du selvfølgelig prioritere de. Kan du ikke gjøre ting med ungene dine uten denne mannen ? 

Er du mer destruktiv alene med ungene enn sammen med han? Har ungene det bra med denne mannen i livene sine?

Anonymkode: f029e...e04

[Anonym bruker]

13 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Du har ikke unger med denne mannen, men bare med x? Om du da bare har ungene en uke mellom fars fere med barna må du selvfølgelig prioritere de. Kan du ikke gjøre ting med ungene dine uten denne mannen ? 

Er du mer destruktiv alene med ungene enn sammen med han? Har ungene det bra med denne mannen i livene sine?

Anonymkode: f029e...e04

Jeg har barna totalt 4 uker denne sommeren men en uke nå mellom to bolker med Pappan. 

Jeg kan selvgøellg gjøre ting alene med de. Det hele bare startet med at jeg var frustrert over denne prioriteringen og presset fra han om at jeg må være med ut en kveld. Særlig etter en stooor krangel i mai hvor jeg var uhyre lei meg for at jeg alltid er alene og han booker jobbturer når det er langhelger her. Han har jo at kkke helligdagene vi har her selv om han er her og når han endelig har helligdag så har ikke jeg det. Det sliter på meg å se familiene tett rundt her koser seg med grillmat og ferie/langhelger mens jeg er alene og sitter og spiser knekkebrød. 

Jeg har ikke barn med mannen min og vi skal heller ikke ha det. Det er kun mine barn som bor her. Hans er voksne og bor i hans hjemland. 

Hjertet mitt sier forskjellige ting. Jeg elsker han og vi har det veldig fint bare han og jeg. Men hverdagen er til tider tøff da han ikke skjønner hva som foregår rundt han og jeg blir den evige oversetteren. Også ovenfor han pg barna selv om de skjønner han mer nå. På fotballkamper etc for barna så blir jeg dratt mellom å stå med han eller å prate med andre foreldre eller Pappan til barna. Han er sjalu på eksen men vi er venner pg det er viktig for meg at barna ser vi står sammen og prater. Mannen min nå tar aldri inititativ til å mingle eller prate med noen. Og han forventer at alle andre skal ta inititativ. 

Han vil at vi nå skal sette oss ned og prate sammen og komme oss videre. Jeg ønsker at vi er fra hverandre. Jeg trenger å kjenne på hvordan hverdagen er uten han. Det betyr at han må bo på hotell til uken mens han har salgsmøte pg deretter dra hjem til hjemlandet (som han uansett skulle til uken deretter i noen dager)  

Setter stor pris på svarene deres 💕

 

HI 

Anonymkode: c2913...7f8

[Pobie]

Er det du som har skrevet før?

Ville ikke funnet meg i å være oversetter for mannen etter 5 år i Norge. Jeg ville satt noen betingelser hvis jeg skulle bli værende, hvor den første betingelsen er at han må dra seg på norskkurs. Ville nektet å oversette noe som helst for han fra nå av.

 

[Anonym bruker]

Akkurat nå, Pobie skrev:

Er det du som har skrevet før?

Ville ikke funnet meg i å være oversetter for mannen etter 5 år i Norge. Jeg ville satt noen betingelser hvis jeg skulle bli værende, hvor den første betingelsen er at han må dra seg på norskkurs. Ville nektet å oversette noe som helst for han fra nå av.

 

Han har skrevet et par ganger tidligere. 

Helt enig. Men han har brukt titusener på privat norskkurs uten å komme noen vei. :-( 

han skjønner noen ord og det er det. Han sier han skal lære nå men det har han sagt flere ganger tidligere. 

HI

Anonymkode: c2913...7f8

[*Miss Marple*]

Det der hadde jeg ikke giddet altså! Så slitsomt å bo sammen med en som løpfører seg som en pubertal dramaqueen når verden går han i mot. 

Å knuse en ting i frustrasjon kan godtas en gang, men når det blir vanlig reaksjonsmønster når han blir frustrert er det ikke greit. 

[Anonym bruker]

Skal dere ha noe som helst sjanse til å få et likeverdig forhold må han i terapi for sitt temperament. Ta kontakt med ATV. Du kan også gå i partnersamtale der. 

Videre derfra bør dere oppsøke familiekontoret for parterapi. Dere har helt klart en lang vei å gå med tanke på prioritering, familieverdier og maktbalanse. 

Kun etter at dere begge har tatt imot hjelp og fått hjelp til å snakke sammen, og sammen komme frem til et felles grunnlag for forholdet, vet du om dette er noe du kan leve med...

Anonymkode: 273b7...44a

[Anonym bruker]

Han vil tydeligvis ikke være del av en "familie idyll" med deg og dine barn. Han har tydeligvis ikke interesse av det. 

Han har jobben sin, sosialisering med kundene sine og deg. Sin "trophy wife"? Han digger nok den siden av deg som ikke er husmor. 

Du trenger ikke oversette, folk i dette landet snakker engelsk. 

Barna dine blir snart store. Da blir det lettere å ha et liv som passer dere to sammen. 

Anonymkode: 5adb3...637

[Gjest Antarctica]

4 timer siden, Anonym bruker skrev:

Ingen som kan hjelpe meg sortere? 

Han sender masse koselige meldinger nå og sier han skjønner at han må lære språket og at det har vært stort press på meg i 5 år. 

Men ville dere fortsatt forholdet med en om knuser ting eller kaster ting under krangler? Og dette er etter at han har blitt mye bedre til å regulere sinnet sitt. Før var han visstnok verre. 

 

HI

Anonymkode: c2913...7f8

Verre..?!? Ok. Hva gjorde han da, da? Dengte folk?

Mannen din trenger hjelp. Og du trenger et eget hus og et eget liv.

[Gjest Antarctica]

3 timer siden, Anonym bruker skrev:

Han har skrevet et par ganger tidligere. 

Helt enig. Men han har brukt titusener på privat norskkurs uten å komme noen vei. :-( 

han skjønner noen ord og det er det. Han sier han skal lære nå men det har han sagt flere ganger tidligere. 

HI

Anonymkode: c2913...7f8

Da er han enten lat eller tett i pappen. Ikke en person jeg hadde giddet.

[Anonym bruker]

"Han vil at vi nå skal sette oss ned og prate sammen og komme oss videre."  Tja... men å prate er vel også det eneste han er villig til, dere skal prate sammen, "bli enige", han skal liksom ta ansvar for språk osv.... og når dere har blitt enige og det er blitt fred i huset igjen så fortsetter han som før. Hvor mange ganger orker du dette, hvor mange år skal du fortsette å være så frustrert og fortvilt over forholdet?

Jeg har svart deg i den tidligere tråden din også. Der skrev jeg at du må ta tak i det som er ditt problem - det at du går ned for telling når du ikke har barna dine og heller ikke mannen er hos deg. Det tror jeg du skulle få hjelp til?

Men det som er helt klart er at hvis det skal være noen vits i å fortsette forholdet til denne mannen, da er det tre absolutte krav som må på plass. 1. Dere må i parterapi. 2. Han må jobbe med seg selv og gå sinnemestringskurs. 3. Han må prioritere å lære seg norsk foran det meste annet.

Selv om dere har det bra i korte stunder innimellom - er det virkelig verdt det? Er han verdt alle disse vonde følelsene, all denne frustrasjone, det at du blir deprimert, det at du føler du ikke er prioritert, at så mye skal gå på hans premisser? Det går utover helsen din, ikke bare psyken din, men også din fysiske helse, for du virker å leve i et konstant stress.

Som jeg også har nevnt tidligere så mener jeg det er respektløst og en form for passiv-agressiv kontroll når han fremdeles nekter å lære seg norsk og ikke isolere seg selv og deg pga. språket. For du blir mer isolert når han nekter å lære seg norsk, han henger på deg som et frimerke, det begrenser hvem du kan snakke med og hva du kan snakke om. Og ikke minst er det forferdelig respektløst overfor dine barn. Han har selv valgt å dele livet med deg og barna dine, å da leve sammen med barna i fem år uten å kommunisere med barna på deres språk er uhørt, etter min mening.

Jeg tror det her bunner ned til - hvor mange ganger til vil du høre ham love at han skal lære seg norsk, hvor mange år til er du villig til å la deg begrense og bli påført urimelig ekstra stress fordi han ikke vil integrere seg i Norge eller med nordmenn? Hvor mange år til er du villig til at han passivt skal kontrollere deg med sine manglende språkkunnskaper? Hvor mange år til er du villig til å være redd for for temperamentet hans og hans sjalusi - og om du ikke er redd stadig vekk, hvor mange år gidder du veie dine ord, handlinger, hvem du snakker med for å ikke trigge hans sinne og sjalusi? Hvor mange år er du villig til å la deg isolere fordi han ikke vil lære seg språket?

Tror jeg også skrev sist at det hjelper ikke om dere egentlig er glade i hverandre hvis dere ikke greier å leve sammen på en slik måte at dere har det godt. Hans livsstil passer ikke deg, han vil ikke endre det. Du blir deprimert, destruktiv og blir garantert også dårligere av alt stresset dette forholdet gir deg. Jeg tror ikke fordelene har veid opp for ulempene på... flere år?

Det du forteller i dag, sammen med dine tidligere tråder, gjør at jeg synes forholdet ditt nå begynner å ligne på et forhold med psykisk vold. Neivel, han slår ikke deg, men han blir fysisk voldelig mot materielle ting (og det er etter han har forbedret seg ift. hvordan han var før dere ble sammen...). Han er sjalu, noe som begrenser deg. Jeg tror han bevisst eller ubevisst bruker sine manglende språkkunnskaper til å kontrollere deg. Du er også redd for å si alt du mener når dere krangler, for da vet du han blir verre. Det er ikke et forhold, etter min mening, det er å leve med psykisk vold.

Jeg synes også at du når du går fra ham (for jeg tror det er det som vil skje, enten nå eller i fremtiden, såsant han ikke går i terapi, lærer seg språk på det neste halvåret og dere går i parterapi), skal være forsiktig. Dette er en mann som er sjalu, han har problem med sinnemestring. Slike menn kan bli farlige når de blir dumpet. Så når du gjør det slutt, allier deg med noen som står deg nær slik at de kan sjekke at du har det bra. Vet at du trolig mener dette er overdrevet, men ha det i bakhodet. Forhåpentligvis skjer ikke noe, men det er uansett lurt å ta noen forholdsregler.

Helt ærlig - hvor lenge er det siden fordelene med dette forholdet ble utkonkurrert av alle frustrasjonene og ulempene?

Anonymkode: 37ce4...a3b

[Anonym bruker]

💕🙏🏻

Jeg kjenner deg igjen fra tidligere svar du har gitt meg og jeg er så takknemlig for at du tar deg tid til de lange gode svarene dine. 

Jeg har tatt tak. Går til psykolog via sykehuset og det er godt. Har endret mønsteret med at jeg er flinkere til å komme meg ut, samtidig som jeg har en mer positiv holdning. Når jeg prater med mannen som er i utlandet så fokuserer jeg på det positive og vi får en finere tone. Jeg har vært der 3 ganger og skal igjen nå i slutten av juli. Psykologen har pratet mye om belastning i hverdagen. Sykdommene får jeg ikke gjort noe med men belastningen utenfra kan jeg til en viss grad styre. Der kommer språket til mannen inn. At jeg ikke skal føle meg som en støttekontakt. Hun at at jeg skulle la han få kjøre seg alene uten å blande meg inn. Det var det jeg gjorde på torsdag. Han ville at jeg skulle ordne og bestille lunch til møtet hans neste uke og jeg svarte at han kunne Google catering i området. Han svarte at det var vanskelig å skjønne hva fe serverte og jeg hjalp han litt da han ringte noen opp. Da jeg fortalte han hvorfor jeg var så "negativ" som han forklarte det senere på kvelden så eksploderte han. 

Han skriver nå meldinger fra hytta at han skjønner vi har problemer men at dette er overdrevet konsekvenser og at vi ikke kan rettferdiggjøre oppførselen våres nå med at vi ikke er sammen. Jeg svarte ikke og han prøvde å ringe meg da jeg var ute med hunden. Valgte å ikke svare og nå sitter jeg i solen på terrassen med en øl. Har ikke ringt tilbake..

hI

Anonymkode: c2913...7f8

[Anonym bruker]

2 timer siden, Pashla skrev:

Da er han enten lat eller tett i pappen. Ikke en person jeg hadde giddet.

Han er middelaldrende engelskmann. Det er da visstnok umulig å lære seg språk. 

 

Hi

Anonymkode: c2913...7f8

[Anonym bruker]

4 minutter siden, Anonym bruker skrev:

💕🙏🏻

Jeg kjenner deg igjen fra tidligere svar du har gitt meg og jeg er så takknemlig for at du tar deg tid til de lange gode svarene dine. 

Jeg har tatt tak. Går til psykolog via sykehuset og det er godt. Har endret mønsteret med at jeg er flinkere til å komme meg ut, samtidig som jeg har en mer positiv holdning. Når jeg prater med mannen som er i utlandet så fokuserer jeg på det positive og vi får en finere tone. Jeg har vært der 3 ganger og skal igjen nå i slutten av juli. Psykologen har pratet mye om belastning i hverdagen. Sykdommene får jeg ikke gjort noe med men belastningen utenfra kan jeg til en viss grad styre. Der kommer språket til mannen inn. At jeg ikke skal føle meg som en støttekontakt. Hun at at jeg skulle la han få kjøre seg alene uten å blande meg inn. Det var det jeg gjorde på torsdag. Han ville at jeg skulle ordne og bestille lunch til møtet hans neste uke og jeg svarte at han kunne Google catering i området. Han svarte at det var vanskelig å skjønne hva fe serverte og jeg hjalp han litt da han ringte noen opp. Da jeg fortalte han hvorfor jeg var så "negativ" som han forklarte det senere på kvelden så eksploderte han. 

Han skriver nå meldinger fra hytta at han skjønner vi har problemer men at dette er overdrevet konsekvenser og at vi ikke kan rettferdiggjøre oppførselen våres nå med at vi ikke er sammen. Jeg svarte ikke og han prøvde å ringe meg da jeg var ute med hunden. Valgte å ikke svare og nå sitter jeg i solen på terrassen med en øl. Har ikke ringt tilbake..

hI

Anonymkode: c2913...7f8

Så bra du har tatt tak og nå går til psykolog. Tror det er viktig. Ikke fordi det er noe galt med deg, men fordi enhver med så mye belastninger kan trenge å ha noen å sortere tanker og følelser med. Godt å høre at du har fått hjelp der

Episoden torsdag viser veldig godt hvor urimelig han er. Han har ikke giddet å gjøre nok innsats til å gjøre selv så enkle ting som en bestilling på norsk. På fem år har han ikke gjort nok innsats. Men han forventer at du skal gjøre en innsats hele tiden for ham og i tillegg være hans ubetalte privatsekretær...

Han har skapt situasjonen, og når du ikke gjør som han vil, da beskylder han deg for å være negativ. Når du ikke beklager, da eksploderer han. Du ser hvor urimelig det er?

Når han nå skriver til deg fra hytta om at han forstår at dere har problemer, men at "dette er overdrevet", da bagatelliserer han igjen. En mann som var litt mer oppegående mtp. relasjoner og med litt mer gangsyn når det kommer til respekt for partneren ville ha beklaget seg, lagt seg langflat - både fordi han tar deg for gitt og for sitt sinne hvor han knuste ting. Men han mener at det er overdrevet at du vil ha tid - dvs. igjen kritiserer han deg indirekte.

Jeg tror noe av uviljen hans til å gjøre noe mer med forholdet er fordi han har fordeler med å ikke lære seg språket (som jeg skrev over, både kontroll og isolering av deg) og fordi han egentlig har det veldig bra i det forholdet så lenge han kan styre som det passer ham og du gjør som han vil. Men det er jo ikke noe gjensidig forhold.

Og du, det med at han mener middelaldrende (engelsk)menn ikke kan lære seg språk... Han er tydeligvis en intelligent mann, så dette går på vilje til å lære, vilje til å prioritere og ikke minst villighet til å blottstille seg litt i den perioden han må snakke et språk han ikke mestrer fullt ut. Han er ikke villig. Han har flere ganger sagt at han skal ta tak i det med språket, har han gitt deg noen som helst grunn til å tro at han mener det noe mer denne gangen enn tidligere? Jeg hørte nylig om et engelsk ektepar som hadde bestemt seg for å flytte til Portugal for å få mer sol og varme. De kunne ikke språket, bare engelsk, men begge to var helt bestemt på at skulle de flytte dit og bo der, da måtte de lære seg språket. Så de hadde allerede tatt i bruk ordbøker og program for å lære seg, og de praktiserte portugisisk ved enhver anledning, på butikken, på restaurant. De var akkurat blitt pensjonister og nærmet seg 70 år

Det viktigste nå er at du finner ut hva du vil, hva du kan leve med. Hvordan ønsker du at livet ditt skal være? Er du villig til å gi ham flere år av livet ditt om han ikke viser handling, bare masse tomme lovnader? Hvordan tror du han vil reagere hvis du stiller krav om språk, sinnemestringskurs og parterapi til ham for å fortsette forholdet?

Anonymkode: 37ce4...a3b

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Så bra du har tatt tak og nå går til psykolog. Tror det er viktig. Ikke fordi det er noe galt med deg, men fordi enhver med så mye belastninger kan trenge å ha noen å sortere tanker og følelser med. Godt å høre at du har fått hjelp der

Episoden torsdag viser veldig godt hvor urimelig han er. Han har ikke giddet å gjøre nok innsats til å gjøre selv så enkle ting som en bestilling på norsk. På fem år har han ikke gjort nok innsats. Men han forventer at du skal gjøre en innsats hele tiden for ham og i tillegg være hans ubetalte privatsekretær...

Han har skapt situasjonen, og når du ikke gjør som han vil, da beskylder han deg for å være negativ. Når du ikke beklager, da eksploderer han. Du ser hvor urimelig det er?

Når han nå skriver til deg fra hytta om at han forstår at dere har problemer, men at "dette er overdrevet", da bagatelliserer han igjen. En mann som var litt mer oppegående mtp. relasjoner og med litt mer gangsyn når det kommer til respekt for partneren ville ha beklaget seg, lagt seg langflat - både fordi han tar deg for gitt og for sitt sinne hvor han knuste ting. Men han mener at det er overdrevet at du vil ha tid - dvs. igjen kritiserer han deg indirekte.

Jeg tror noe av uviljen hans til å gjøre noe mer med forholdet er fordi han har fordeler med å ikke lære seg språket (som jeg skrev over, både kontroll og isolering av deg) og fordi han egentlig har det veldig bra i det forholdet så lenge han kan styre som det passer ham og du gjør som han vil. Men det er jo ikke noe gjensidig forhold.

Og du, det med at han mener middelaldrende (engelsk)menn ikke kan lære seg språk... Han er tydeligvis en intelligent mann, så dette går på vilje til å lære, vilje til å prioritere og ikke minst villighet til å blottstille seg litt i den perioden han må snakke et språk han ikke mestrer fullt ut. Han er ikke villig. Han har flere ganger sagt at han skal ta tak i det med språket, har han gitt deg noen som helst grunn til å tro at han mener det noe mer denne gangen enn tidligere? Jeg hørte nylig om et engelsk ektepar som hadde bestemt seg for å flytte til Portugal for å få mer sol og varme. De kunne ikke språket, bare engelsk, men begge to var helt bestemt på at skulle de flytte dit og bo der, da måtte de lære seg språket. Så de hadde allerede tatt i bruk ordbøker og program for å lære seg, og de praktiserte portugisisk ved enhver anledning, på butikken, på restaurant. De var akkurat blitt pensjonister og nærmet seg 70 år

Det viktigste nå er at du finner ut hva du vil, hva du kan leve med. Hvordan ønsker du at livet ditt skal være? Er du villig til å gi ham flere år av livet ditt om han ikke viser handling, bare masse tomme lovnader? Hvordan tror du han vil reagere hvis du stiller krav om språk, sinnemestringskurs og parterapi til ham for å fortsette forholdet?

Anonymkode: 37ce4...a3b

Han sier nå at han skjønner hvordan det har vært for meg når han ikke kan språket. Og sier at vi skal sette krav til hverandre for å få ting tilmå fungere og greier vi ikke kravene så er det vår egen skyld at forholdet går til helvete. Sinnemestringskurs vet jeg ikke og tror ikke han vil gå på men han har selv foreslått parterapi. Så da er det vel jeg som må ringe rundt å finne en som snakker flytende engelsk.. 

HI

Anonymkode: c2913...7f8

[Anonym bruker]

Akkurat nå, Anonym bruker skrev:

Han sier nå at han skjønner hvordan det har vært for meg når han ikke kan språket. Og sier at vi skal sette krav til hverandre for å få ting tilmå fungere og greier vi ikke kravene så er det vår egen skyld at forholdet går til helvete. Sinnemestringskurs vet jeg ikke og tror ikke han vil gå på men han har selv foreslått parterapi. Så da er det vel jeg som må ringe rundt å finne en som snakker flytende engelsk.. 

HI

Anonymkode: c2913...7f8

Nei, da sier du at nå får han bevise at han virkelig mener alvor og du forventer at han sørger for å ordne med parterapeut som kan engelsk   I parterapien kan du foreslå sinnemestringskurs også.

Men du må kreve helt konkrete ting av ham, og du bør passe på at han faktisk følger opp. Lag regler om at dere fra nå av snakker norsk i hverdagen, når det er ting som gjelder forholdet kan dere snakke engelsk, men skal han lære seg norsk så må dere snakke norsk i hverdagen. Han må også snakke norsk med barna dine. Da kan du også se om han faktisk gjør noe og har noen fremgang. Og han må gå kurs og følge opp dette, ev. også skaffe seg en privatlærer om han har behov for det.

Men diskuter alt med psykologen også, eller du kan ta timer alene på familievernkontoret for å diskutere forholdet. For jo mer du har fortalt om forholdet, jo mer er det som er bekymringsfullt, synes jeg. Tror du også bør gjøre det klart at det er nå eller aldri, om han ikke følger opp nå så vil forholdet ta slutt.

Tenk gjennom hva DU ønsker og hva du orker å gjøre av innsats for dette forholdet, Hi. Du må først og fremst tenke på deg selv og det som er bra for deg. Gjør det som best tar vare på deg selv.

Anonymkode: 37ce4...a3b

[Anonym bruker]

Jeg går kanskje litt mot strømmen her, men jeg tenker ikke han er all skyld i dette jeg. Temperamentet er definitivt noe han må få kontroll på, men av ordbruken din Hi synes jeg du spiller litt i overkant offer. "Stakkars meg spiser knekkebrød mens alle andre spiser god mat" og "stakkars meg som må oversette", "han har visst nok vært værre". Dette er det da du som bestemmer selv? Du trenger ikke tillatelse fra oss eller en "peptalk" for å stille noen krav til han du skal leve med og lage deg noe mat du liker. Og du har hørt at han var mannevond en eller annen gang for mange år siden, før dere ble sammen visstnok....? Ærlig talt.

Om det å leve alene så mye er noe du ikke egentlig orker er det jo innmari dumt å kjøpe et hus med en mann og å ha en plan om å leve et sånt liv fremover, samtidig som du drasser med deg disse unga inn i et uavklart samliv? Da tenker jeg du skylder alle å brette opp armene, slutte å synes så synd på deg selv, og å faktisk legge en konstruktiv plan. Hva kan du leve med? Hva kan du ikke leve med? Ekteskap er ikke noe man inngår over en lav sko og drasser unger inn og ut av. Kommuniser de tingene du har behov for uten å svartmale situasjonen eller mannen du lever med for å få sympati og medhold fra alle andre. Da blir ting ofte mye enklere.

Anonymkode: 5bd22...d48

[Gjest Antarctica]

17 timer siden, Anonym bruker skrev:

Han er middelaldrende engelskmann. Det er da visstnok umulig å lære seg språk. 

 

Hi

Anonymkode: c2913...7f8

Men å lære å oppføre seg ordentlig, er det også umulig...?