Introvert mann

[Anonym bruker]

Min samboer flyttet inn til oss i fjor høst. Ting gikk litt galt og jeg fikk en følelse av at det var jeg som måtte organisere hele hverdagen vår. Tidligere gjorde jeg jo dette for meg og mine barn men nå fikk jeg plutselig en til som hang seg på lasset. Det har vært en hel haug med irritasjonsmomenter og til slutt følte jeg at jeg ikke fikk puste. Det ble trangt her i leiligheten fysisk, i tillegg har han to barn som kom innimellom men som ikke kom spesielt bra overens med mine (som er litt eldre). 

Det hele sprakk i mai og jeg måtte "avslutte". Etter mange diskusjoner ble vi enige om at det var best at han flyttet tilbake nærmere sine barn og at vi tok det derfra. Det gikk bedre i en periode, men vi var nok begge preget av situasjonen den siste måneden og atmosfæren var litt tyngende. Han snakker ikke mye om det, jeg orket ikke å ta det opp fordi jeg visste ikke hvor jeg skulle begynne. 

Han flyttet denne uken og måtte gjøre alt selv. Jeg har to barn hjemme på ferie og har hatt mitt å stri med den siste måneden også (økonomisk). Derfor har jeg ikke hatt ork til å hjelpe han noe særlig. Men han er jo en voksen mann, han hadde kompiser som stilte opp og jeg regnet med at han klarte dette selv.

Han flyttet på torsdag og jeg regnet med at han kom tilbake på kvelden, da han ikke hadde tatt med seg absolutt alt. Men så ringte han og sa han kom til å bli i leiligheten for å få ting på plass. Greit nok. Han snakket om å komme tilbake til lørdag og jeg sa at jeg var ferdig på jobb til lunsj. Så ringte han for å si at han ikke kom, da han skulle ut å kjøpe tv, og søndag klarte han heller ikke.

Dette har jeg jo bedt om, det var jeg som ønsket at han skulle flytte. Men likevel, jeg føler at han nå på død og liv skal svare med samme mynt ved å gjøre akkurat som han vil. Men realiteten er jo at det ikke funket fordi han var en slags "blindpassasjer" her hos oss. 

Jeg merker at jeg tenker mer og mer at det er et forhold uten kommunikasjon, hvor vi unngår å fortelle hverandre hva vi tenker, hva vi føler. Men NÅR vi gjør det så snakker vi veldig bra sammen. Da åpner han seg opp og kan fortelle alt han føler. Men i lange perioder så sier vi ingenting. Han har tidligere nevnt at han er konfliktsky og at han heller lukker seg inne i seg selv. Alle mennesker har sine feil og mangler, dette er tydeligvis hans.

Han kan også være lite pratsom til tider. Andre tider ikke. Men det er ofte jeg som drar i gang samtaler og jeg har et ganske mer åpent syn på det meste, prøver å se ting fra forskjellige vinkler for å forstå andre men ikke minst for å forstå meg selv. Noen ganger virker det som om han sitter fast i tankeganger som "man tenkte for 20-30 år siden, eller slik man alltid har tenkt - i stedet for å tenke nytt og prøve å gjøre ting annerledes enn slik man har gjort det før. 

Han har mange gode sider, dette er en god mann. Jeg er redd for å miste han selv om jeg i bunn og grunn ikke er redd for å bli alene igjen. Men jeg merker at jeg føler han ofte vil at jeg skal "dra" oss fremover, videre, finne på ting, prate om ting. Osv. 

Sitter her og merker at jeg blir irritert fordi han på en måte lukker meg ute, uten å fortelle meg hvorfor. Uten å sette ord på det han føler. Jeg må hele tiden anta og/eller gjette. Går og lurer på om alt er bra....eller om han ikke sier at noe er feil eller noe ikke funker for han.

Noen gode råd? Bør jeg snakke med han og si ting rett ut, kreve at han sier hva han føler.

Men det er vel personligheten hans som er sånn, han kommer vel ikke til å forandre seg? Noen med erfaringer?

 

Anonymkode: fe039...cb2

[Anonym bruker]

Ble sliten av å lese dette. Du virker litt.. Krevende? Slitsom? 

Anonymkode: 08533...08e

[Anonym bruker]

Han er vel bare snurt fordi du kastet han ut.. La han surmule i fred og ta det når han har kommet i orden i sin nye leilighet og med sitt nye liv.. 

Anonymkode: 8f482...1b4

[Superdolly]

Du har skrevet her inne før om dette forholdet, har du ikke?

Jeg tenker at det er fint at du endelig har kommet så langt at du har bedt ham flytte ut. Det er et skritt på veien. 

Jeg tenker også at denne mannen fremstår som en passiv blindpassasjer, og han kommer ikke til å endre seg. I alle dine innlegg har jeg fått inntrykk av at du ønsker at han skal forandre seg, åpne seg opp, bli mer aktiv, ta initiativ, ta seg av barna sine på en god måte, delta i livet deres uten at du må fortelle ham i detalj hva han skal gjøre og når og hvordan. 

Han kommer ikke til å endre seg. Folk endrer seg stort sett aldri. Så da må du nesten bare finne ut om du kan leve med denne passive mannen, eller ikke. For det er det som er valget. 

Valget er ikke en annen utgave av denne mannen, en mer aktiv og åpen mann som tar initiativ. Valget er denne mannen, slik han er. 

For meg ville denne passiviteten vært fullstendig avtennende, og jeg ville ha gått på veggen av utålmodighet for lenge siden. Jeg hadde aldri orket å være i et slikt forhold som du flere ganger har beskrevet. Men det er uvesentlig. Poenget her er hva du vil.

Sannsynligvis må du nå vente, purre og kanskje til og med mase for å få ham til å hente tingene sine. Så ta fram tålmodigheten din.

[Anonym bruker]

Jeg tror dette forholdet i realiteten er over. Det tror jeg du også innerst inne vet. Mulig han ikke henter tingene fordi han vil ha det på sin måte, men så slapp som han der høres ut, så tror jeg bare han ikke får ut fingern..

Anonymkode: 1fa36...35d

[Anonym bruker]

Og jeg hadde ikke orket å ha en sånn kar i hus!

Anonymkode: 1fa36...35d

[Gopherter]

Jeg er svært introvert, og kan kjenne meg igjen i noe av det du beskriver her, særlig det med å prate. Å prate om ingenting er for meg totalt unødvendig. I tillegg har jeg en langt videre definisjon av hva "ingenting" er i forhold til samtaler enn mange...

Og å prate om (mine egne) følelser gjør jeg helst ikke

Men jeg er ikke tafatt, og er mer plaget med å ha for lite tid til å gjøre alt jeg vil, det være seg alene eller med unga.

På meg virker det da som om mannen din har dobbelt opp som krasjer med deg, både uvilje mot å prate (eller, kanskje ikke uvilje, men det gir ikke utbytte for ham) og i tillegg er han tafatt/lat slubbert.

[Fugit]

Er det mulug at han ganske enkelt antar at det er slutt mellom dere? Og derfor egentlig driter i deg? 

 

Først måtte han flytte inn, venne seg til å leve i det jeg vil anta er et allerede etablert hjem. Kanskje han slet med å finne sin plass i "ditt" hjem? Deretter gikk ikke ting som forventet av ymse årsaker og resultatet er at han må flytte IGJEN. 

Hadde dette vært meg og jeg antok at forholdet var slutt ville jeg nok gitt litt f... altså. Er ikke bare du som har investert i dette forholdet. Er mye styr, arbeid og utgifeter med å flytte. Så om han nå bare vil feste med gutta og pleie forholdet til egne barn, er det kanskje ikke det rareste som har hendt...

(Jeg antar at dere ikke har felles barn.)

[Anonym bruker]

Du kastet ham ut, han måtte ordne alt selv og du er ganske kritisk mot ham, at han ikke har lyst til å snakke om dette i det vide og brede er vel ikke så rart. 

Anonymkode: bca8b...de5

[Anonym bruker]

Det er slutt, du kastet han ut! 

Han plikter da på ingen måte å stå skolerett for deg hver gang du knipser. Skjønner godt at han ønsker litt fri og litt avstand nå. 

Han var ikke noe for deg, dere passet ikke sammen. La han fare.... 

Anonymkode: 05d15...232

[Anonym bruker]

Hi

Takk for alle svar. Nei det er ikke sånn at jeg kastet han ut. Jeg tror og mener vi begge må ta ansvar for at det gikk som det gikk og at vårt forhold egentlig har det bedre av at vi bor hver for oss. Han nærmere barna sine, vi og jeg uten å måtte ha huset fullt opp av en mann som ikke klarte å følge vår rytme og ett av to av hans barn som klenget seg til mine barn eller meg fordi hun hadde et stort oppmerksomhetsbehov. I en liten leilighet med tre soverom og barn som var på forskjellige stadier i oppvekst så ble det vanskelig. Hans løsning på det hele var å ha sine barn når jeg ikke hadde barn, men da var det plutselig barn her hele tiden. 

Så han har nok et ansvar for å ikke klare og gjøre hverdagen min noe enklere (hjelpe til med husarbeid, lage mat  innimellom) så det ble til at jeg fikk en fjerde passasjer på skipet mitt. En som hang seg på mens jeg rodde og heiste seil om hverandre. I tillegg så har jeg fått masse av utfordringer denne vinter/våren og jeg vet at det ikke var så mye han kunne gjøre for å hjelpe meg selv om han ville, men han kunne ha hjulpet meg å få orden i kaoset som oppsto. I stedet klaget han over at jeg var opptatt og ikke hadde tid til å sette meg ned med han. Men husarbeidet, det orket han ikke så mye av og matlagning var tydeligvis veldig vanskelig.

I de siste dagene så har jeg blitt kontaktet av en i familien hans. Hun hadde noen "problemer" som hun ønsket å diskutere om seg selv og siden vi fant tonen veldig godt da jeg traff henne, så har vi snakket masse. I går begynte vi å komme inn på min kjæreste og eks'en hans og helt naturlig så begynte jeg å spørre litt om han, slik at jeg kan forstå det hele litt bedre. Mitt siste spørsmål var at jeg noen ganger hadde følelsen av at det fremdeles var eks'en hans som la opp hele livet hans, fortalte han når han skulle ha barna og hun ga til og med idéer om hva de skulle gjøre, innimellom ga hun også penger til dette. I etterkant har jeg hatt en følelse at han bare er tilskuer til sitt eget liv, andre styrer og ordner opp og han gjør som de sier. Når han bodde her så bestemte jeg middag, jeg lagde den, jeg visste når vi skulle gjøre innkjøp, jeg tok meg av regninger, og jeg planla helgen når barna hans skulle komme i forhold til mat i hvert fall. Han levde litt på siden av dette og han gjorde med glede ting jeg ba han om men forble ganske initiativløs. Dette familiemedlemmet skal svare meg ila kvelden da hun ikke hadde tid akkurat der og da, men hun bekreftet at jeg var inne på noe. En eks som styrer og dirigerer, min kjæreste som forblir passiv så lenge man ikke forteller han hva han skal gjøre.

Det er klart jeg ikke orker å leve med dette. Men jeg har likevel tro på at dette kan gjøres noe med. Nei, jeg forandrer ikke han som person og han vil forbli introvert. Men å hjelpe han til å ta ansvar for sitt eget liv og sine egne ønsker, ta initiativ og ikke forbli passiv - det er jeg sikker på at han kan lære, om han vil. Det er vel det det står og faller på.

Det er derfor jeg tror han ikke har kommet de siste dagene, det er for mye ork. Så ja, han har full rett til å bli der han bor nå, komme seg på plass og slappe av litt - ikke bare komme diltende til meg fordi jeg ønsker det. Men det må være lov for meg å sette spørsmålstegn på hvor kommunikasjonen har blitt av. Hvis han ønsker å fortsette forholdet, så må det være greit at vi lærer oss begge til å gi beskjeder om hvor vi er, når vi kommer, hva vi skal gjøre osv. Hvis ikke så blir det bare tull. Hvis han ikke ønsker å være i forholdet mer (jeg tror ikke det, han har sagt at han ønsker det), ja da må han jo bare si fra.

Jeg merker at jeg prøver å forholde meg relativt likegyldig til hans fravær og mangel på kommunikasjon, for det sårer meg jo egentlig. Men vi har vel begge noe å lære i denne situasjonen. Vi er dårlig på kommunikasjon, rett og slett. 

Anonymkode: fe039...cb2

[Anonym bruker]

Jeg husker dine tidligere tråder om denne mannen, og jeg tror det er det eneste riktige som har skjedd nå. Helt ærlig så har jeg lite tro på at denne mannen vil orke å ta jobben for å fortsette forholdet. Jeg har heller ikke tro på at han ønsker å lære seg å ta ansvar for eget liv. Jeg tror han kommer til å gå inn i et forhold med en dame som liker å styre mannen - og så blir han der inntil hun går lei av å måtte gjøre og planlegge alt også.

Jeg tror du har rett i at det hele står på om han vil eller ikke. Ut fra det du har fortalt så hadde jeg ikke vært særlig optimistisk mtp. at han plutselig skal finne vilje og glede i å ta mer initiativ i eget liv :/ Om han ville kunne han nok lært, ja, men han virker ikke typen som er villig til å ta jobben.

Uanset, jeg tror du har gjort det rette for deg og barna dine med å få ham ut. Lykke til videre

Anonymkode: a994f...275