Dagens foreldre

[Anonym bruker]

er angiveligvis så rolige, beherskede, pedagogiske og trygge. Folk hevder de ikke sier nei til barna, men forklarer og forteller. De veileder, men hever aldri stemmen osv. 

Jeg lurer bare på hvor disse foreldrene er... Nå har jeg reist mye og sett mange foreldre med barn, og helt ærlig, oppdragelsen er rimelig lik det den var da jeg var liten. De fleste hever stemmen og sier nei når barna gjør noe galt, de fleste viser at de er frustrert, sliten, oppgitt, lei og sint når barna ikke hører osv. Hvor er alle de pedagogiske foreldrene? 

Anonymkode: 37b3d...179

[Anonym bruker]

Er ikke det bare bra da? Synes ikke over-pedagogikk er veien å gå.

Anonymkode: 827df...212

[litekreativtbrukernavn]

9 minutter siden, Anonym bruker skrev:

er angiveligvis så rolige, beherskede, pedagogiske og trygge. Folk hevder de ikke sier nei til barna, men forklarer og forteller. De veileder, men hever aldri stemmen osv. 

Jeg lurer bare på hvor disse foreldrene er... Nå har jeg reist mye og sett mange foreldre med barn, og helt ærlig, oppdragelsen er rimelig lik det den var da jeg var liten. De fleste hever stemmen og sier nei når barna gjør noe galt, de fleste viser at de er frustrert, sliten, oppgitt, lei og sint når barna ikke hører osv. Hvor er alle de pedagogiske foreldrene? 

Anonymkode: 37b3d...179

🙋🏻 

Jeg er typen som forbereder, gir valg, og er tolmodig. Hever ekstremt sjeldent stemmen, men kan bli "tydelig" i tonen. Før jeg blir streng kommer en advarsel. Og de gangene jeg evt har "klikket", for Joda jeg har smelt hånden min i bordet en gang når 5-åringen tøyde strikken for langt, da ber jeg om unnskyldning etterpå (hvis jeg ble ufin) og/eller får de til å forstå hvorfor jeg "klikket". Barnas følelser skal taes på alvor, selv om man er tydelig. (Feks "jeg forstår at du blir sint/fortvilet/frustrert nå, men vi må .... fordi ...." eller "Hvorfor skriker du nå? Er du sint? Frustrert? Og hvorfor? Er det fordi vi ikke forstår hva du vil si? Eller ....?")

Denne måten å være på faller seg egentlig ganske naturlig, og jeg føler ikke jeg må jobbe hardt for å være sånn. (Så klart, noen dager er jeg sliten med kort lunte jeg også da, og må telle til både 10 og 50 😏) Det handler liksom om at alle i huset, uansett alder, fortjener å bli snakket til med respekt. -Og å skrike og kjefte til hverandre er ikke å ha respekt, syntes jeg. At 5-åringen kan sette i både jungelbrøl og dørsmelling skjer jo, men da skal ikke jeg som voksen gjøre det samme. 

[Gjest Antarctica]

3 timer siden, litekreativtbrukernavn skrev:

🙋🏻 

Jeg er typen som forbereder, gir valg, og er tolmodig. Hever ekstremt sjeldent stemmen, men kan bli "tydelig" i tonen. Før jeg blir streng kommer en advarsel. Og de gangene jeg evt har "klikket", for Joda jeg har smelt hånden min i bordet en gang når 5-åringen tøyde strikken for langt, da ber jeg om unnskyldning etterpå (hvis jeg ble ufin) og/eller får de til å forstå hvorfor jeg "klikket". Barnas følelser skal taes på alvor, selv om man er tydelig. (Feks "jeg forstår at du blir sint/fortvilet/frustrert nå, men vi må .... fordi ...." eller "Hvorfor skriker du nå? Er du sint? Frustrert? Og hvorfor? Er det fordi vi ikke forstår hva du vil si? Eller ....?")

Denne måten å være på faller seg egentlig ganske naturlig, og jeg føler ikke jeg må jobbe hardt for å være sånn. (Så klart, noen dager er jeg sliten med kort lunte jeg også da, og må telle til både 10 og 50 😏) Det handler liksom om at alle i huset, uansett alder, fortjener å bli snakket til med respekt. -Og å skrike og kjefte til hverandre er ikke å ha respekt, syntes jeg. At 5-åringen kan sette i både jungelbrøl og dørsmelling skjer jo, men da skal ikke jeg som voksen gjøre det samme. 

Hadde ikke giddet å "be om unnskyldning" for å slå hånda i bordet, altså. Da lærer man jo bare ungene at omtrent alt er noen andres feil - også når man selv er grunnen...

[litekreativtbrukernavn]

15 timer siden, Pashla skrev:

Hadde ikke giddet å "be om unnskyldning" for å slå hånda i bordet, altså. Da lærer man jo bare ungene at omtrent alt er noen andres feil - også når man selv er grunnen...

Du var ikke der da...  Men å slå hånden i bordet og rope høyt/brøle ber jeg selvfølgelig om unnskyldning for, ikke for at jeg ble sint men for måten jeg håndterte det på. Hvordan skal jeg ellers forsvare at jeg ikke aksepterer at mitt barn brøler til meg, når jeg da gjør det til han?! 

Det er forskjell på å ta på seg skyld for dårlig håndtering, og å ta på seg skyld for andres oppførsel (noe jeg ikke gjør). 

[Anonym bruker]

1 minutt siden, litekreativtbrukernavn skrev:

Du var ikke der da...  Men å slå hånden i bordet og rope høyt/brøle ber jeg selvfølgelig om unnskyldning for, ikke for at jeg ble sint men for måten jeg håndterte det på. Hvordan skal jeg ellers forsvare at jeg ikke aksepterer at mitt barn brøler til meg, når jeg da gjør det til han?! 

Det er forskjell på å ta på seg skyld for dårlig håndtering, og å ta på seg skyld for andres oppførsel (noe jeg ikke gjør). 

Jeg tror det er bra at barn lærer at det er normalt å uttrykke følelser, også sinne. Jeg lærer dem å banne og smelle med dørene. Å ødelegge ting eller skade andre er helt forbudt. Men de skal lære både å få utløp for eget sinne og å takle at menneskene rundt dem er sinte.

Anonymkode: 33bef...92c

[litekreativtbrukernavn]

15 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg tror det er bra at barn lærer at det er normalt å uttrykke følelser, også sinne. Jeg lærer dem å banne og smelle med dørene. Å ødelegge ting eller skade andre er helt forbudt. Men de skal lære både å få utløp for eget sinne og å takle at menneskene rundt dem er sinte.

Anonymkode: 33bef...92c

Enig i at følelser ikke skal kamufleres. Men her iallefall så er det sånn at hvis jeg smeller i bordet å brøler til, da sier jeg etterpå "unnskyld for at jeg skrek til deg, men du skjønner hvorfor jeg ble sint nå?!" Og så snakker vi om det. 

Folk får banne og skrike så mye de vil til sine unger, men her har vi andre utløp for følelsene. Banning er jo bare dårlig språk... 😏 

Selv vokste jeg opp i et hjem hvor følelser skulle ties. Du beit i puta, og holdt kjeft, for å si det sånn. (Ellers ble det juling). Og sånn skal vi ikke ha det her. Følelser skal uttrykkes og annerkjennes. 

Noe av det jeg gjør funker jo tydeligvis, for vi har pr dags dato ikke en eneste gang hatt et raseri utbrudd i butikken (ser at andre drar rundt med sutrende unger, eller unger som legger seg ned og skriker), og følelser får utløp men i det øyeblikket det blir personlig så viser vi respekt til hverandre ved å si unnskyld (for at jeg kalte deg ...). Et barn i bhg sa til moren sin "du er ei drittkjerring!" her en dag, da bare så gutten min på meg med store øyne "noen ganger kan jeg bli ordentlig sinna på deg mamma, men sånt var ikke pent å si! Ikke sant?!" Han kan smelle med dører, og rope i lufta, og få lov til det. Men så snakker vi om hvorfor det ble sånn, når ting har roet seg. Og da ber han om unnskyldning også (fordi han ser at vi gjør det, og føler selv at det er allright). 

Så hos oss fortsetter vi sånn da.

Kommer sikkert til å fucke opp på en annen arena, men akkurat dette med følelser og oppførsel funker ganske så bra og smertefritt i dette huset frem til nå  

[Gjest Antarctica]

"Følelser skal anerkjennes - bare ikke mammas følelser, for hun skal være fullkommen. Og viser hun følelser, bør hun samtidig være litt skyldbetynget".