Misfornøyd barn som gir oss "silent treatment"

[Anonym bruker]

Hjelp! 

Jeg har nylig flyttet inn med kjæresten min og hans to barn, og vi trenger virkelig hjelp til å rett og slett takle livet med 9-åringen i huset. Han tåler ikke den minste motstand uten å gå i fullstendig lås. Ikke snakker han, og ser på oss gjennom smale øyne med hodet på skrå. Han overser irettesettelser og er rett og slett helt umulig å snakke med, og det spiller ingen rolle hvem av oss som snakker til han. Vi kan ta det opp med han på senere tidspunkt, og ber han bruke ordene sine når han blir sint, men det går virkelig ikke inn. Nå har han vært hos oss siden starten av sommerferien, og hver en eneste dag har vært kjip og vond for oss alle fire i hjemmet, på grunn av hans oppførsel. Det trenger ikke være noe mer enn et lite nei på kor han har bestemt seg for at han skal. Vi prøver å unngå disse situasjonene, og jeg merker at jeg rett og slett unngår å rette på han dersom han gjør noe han ikke har lov til (f.eks ødelegge for storesøster sin lek etc) fordi jeg er redd for at også denne dagen skal bli ødelagt. For har det først startet, så greier vi ikke å snu ham. Det må han komme på selv. 

Dette tar ALL energien fra både far og meg, og vi synes det er urettferdig at søstera må tolerere dette hver eneste dag. Hun bor jo her hun også, og er generelt blid og lager sjelden noe ut av seg. Nesten for lite...

Vi føler oss helt rådløse, og vi vil hjelpe gutten til å få bedre dager. Vi vet bare ikke hva vi kan gjøre? Vi er veldig påpasselig på at han spiser og drikker nok, for dersom han er sulten er det garantert at "monsteret" kommer frem😏 

Hilsen nybakt bonusmamma. 

Ps. Han virker greit fornøyd av og til, og tidvis virker det som at han prøver å "gjøre opp for seg" morgenen etter at han har hatt en vanskelig dag. Vi avslutter ALLTID dagen med nattaklem og ønske om en god natt, uansett om dagen hat vært kjip. 

Anonymkode: b7195...e97

[Anonym bruker]

Har han bestandig vært sån eller er det noe som har dukket opp nå?

 

Anonymkode: 0dcb5...a58

[Anonym bruker]

Slik jeg forstår det har dette vært måten hans å få viljen sin på siden han var liten. Det har skjedd noen ganger hos oss før, gjerne dersom vi har stresset og gjort mange ting på en dag og slurvet med maten. Men aldri før hver eneste dag. Han er visst sånn hos mor også, men det har det vært slik lenger der. Der blir han i tillegg ofte sint og vil flytte. Hun bor forresten med en ny mann med flere barn, i tillegg til at de har fått tvillinger sammen. 

Anonymkode: b7195...e97

[Anonym bruker]

Uff, det er nok ikke bare bare å være barn i disse lappeteppefamiliene, og han flytter mellom to slike hjem. Det er nok mye som koker rundt i hodet hans og da får utløp gjennom dårlig oppførsel. 

Kanskje han trenger noen utenforstående å snakke med? Helsesøster, miljøterapeuten på skolen e.l?

Han er gammel nok til å forstå at han må oppføre seg skikkelig og behandle menneskene rundt seg med respekt, så dere må helt klart fortsette å stille krav til han når det kommer til dette. Men samtidig er han bare et barn, som har opplevd veldig mange endringer i sitt liv og tydeligvis ikke har det helt bra oppi alt sammen. 

Anonymkode: 1a5c3...15d

[Anonym bruker]

14 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Uff, det er nok ikke bare bare å være barn i disse lappeteppefamiliene, og han flytter mellom to slike hjem. Det er nok mye som koker rundt i hodet hans og da får utløp gjennom dårlig oppførsel. 

Kanskje han trenger noen utenforstående å snakke med? Helsesøster, miljøterapeuten på skolen e.l?

Han er gammel nok til å forstå at han må oppføre seg skikkelig og behandle menneskene rundt seg med respekt, så dere må helt klart fortsette å stille krav til han når det kommer til dette. Men samtidig er han bare et barn, som har opplevd veldig mange endringer i sitt liv og tydeligvis ikke har det helt bra oppi alt sammen. 

Anonymkode: 1a5c3...15d

Enig i dette. I tillegg reagerer jeg på at du/dere har sluttet å rette på ham fordi dere er redde for at resten av dagen skal bli ødelagt. Det eneste som skjer da, tror jeg, er at dere er med på å forsterke hans dårlige adferd. Han vet at jo dårligere adferd han har, jo reddere er dere for å sette grenser - ergo har dere "lært" ham til å manipulere dere.

Jeg ville søkt profesjonell hjelp jo før jo heller. Han er bare ni år, så jo før dere får snudd ham, jo bedre.

Kan det være at han sliter med å finne seg til rette med de nye familiene. Det er en enorm overgang å gå fra mor-far-to søsken til mor-kjærest-flere stesøsken-tvillinghalvsøsken OG far-kjærest-to søsken. Ikke rart om han ev. trenger å snakke med noen. Jeg tenker at det at han når han er hos mor sier han vil flytte, da er det et tegn på at han ikke har funnet seg til rette i mors nye familie. Siden mor har fått tvillinger vil jeg tro hun også har mindre tid til å gi sine største mer oppmerksomhet, og i tillegg har de flere andre barn i familien. Det er mulig at søsteren også sliter mer enn dere tror siden hun gjør så lite ut av seg, nesten for lite, skriver du. Når hun i tillegg blir plaget av broren uten at dere griper inn så bekrefter dere på et vis for henne at hun ikke fortjener bedre.

Men jeg ville søkt råd hos profesjonelle, både for deg og mannen og for barna..

Lykke til

Anonymkode: b8528...4ce

[Anonym bruker]

At en 9 åring sier han vil flytte betyr ikke at han faktisk vil flytte! Eller ikke har funnet sin plass.

Det er faktisk så vanlig at det var en Tine hvitost. "Ikke uten Folkets favoritt" om et barn på den alderen som skulle rømme. 

Har et barn som stadig ville flytte til bestemor og bestefar på den alderen. Pakket puten og kosebamsen satt seg på trappa, og ba meg ringe så de kunne komme å hente henne 😉

 

Når det gjelder HI sin situasjon tenker jeg han trenger store mengder med bekreftelse. Også viktig å ikke særbehandle, å være medgjørlig med han, det sender signal om at han er på siden, og ikke lik alle andre. Han trenger å vite at han er som alle andre. 

Han trenger nok pappa tid, og kanskje også mamma og pappa tid sammen. 

Anonymkode: f3f7d...4b5

[Anonym bruker]

23 timer siden, Anonym bruker skrev:

 

Det er bare jeg som ikke orker å ta opp kampen, pappaen får ta hovedansvaret for oppdragelsen i huset😂 Men selv om jeg tar litt avstand, viser jeg tydelig at jeg er enig med pappa i hus og at jeg vet om hva som blir avtalt mellom de to angående oppførsel. 

Det er nok forferdelig vanskelig å skulle forholde seg til så mye nytt på så kort tid. Særlig mye nytt er det hos mor, men også her hjemme med oss der det har komt inn en ny dame som skal være med på å bestemme. Dette tenker og snakker jeg og samboer mye om, kanskje ikke nok med barna.. Heldigvis har jeg blitt utrolig godt mottatt av barna, og de kommer like gjerne til meg og spør om ting som til pappa. Begge hører på meg når jeg setter grenser, ofte mer enn på far. Frem til at han låser seg, da kunne politiet komt og han ville fortsatt på samme måten:p Hvordan det er hjemme med mor vet jeg lite om, kommunikasjonen til oss derfra er veldig mangelfull.. 

Søsteren trenger selvfølgelig både oppmerksomhet og rettferdighet, og det får hun. Og dersom vi har "glemt" henne litt så er vi påpasselig på å ha litt alenetid/kosetid eller bare en god liten samtale alene. Hun er 13 år og veldig reflektert. Vi blir ofte overrasket over at hun kan si til oss at hun skjønner hvorfor dagen har blitt som den har blitt. Men selvfølgelig skal hun også ha mye oppmerksomhet, jeg bare nevnte henne lite siden innlegget var om lillebror:) vi gjør veldig mye sammen, og har som mål at vi hver dag skal ha vært på besøk, gått en tur, spist ute i fjøra eller lignende. Noen ganger er jeg ikke med, men som regel er dette vår "familietid", for det er jo det vi fire har blitt eller holder på å bli. 

Det er nok Tine hvitost-flytting det er snakk om her også😆 Men det er nok vondt for mor å få høre dette ofte, selv om det ikke er alvorlig ment😅 

Vi jobber med oss selv og prøver å "ta dem i å gjøre noe bra", slik at vi kan rose dem for det. Der er det nok jeg som er flinkest enda, men pappa kommer hakk ihel. Jeg er vel kanskje av den typen som heller vil rose for noe lite bra, enn å irettesette for noe som ikke er bra, slik at vi får et positivt fokus. 

De skal få snakke med profesjonelle begge to, i tillegg til at jeg mener at mor og far også trenger å møtes på samme sted når det kommer til oppdragelse. Dessverre fungerer ikke kommunikasjonen særlig bra, og det er bestandig vi som tar kontakt for å forbedre noe som bør være annerledes. Derfor er det ikke aktuelt med tid sammen med mor og far samtidig. De har ikke bodd sammen på mange år, og barna vet at mor og far godt kan ta en kaffi og snakke, men ikke "finne på" noe sammen. Det ville ikke vært naturlig fra min partner sin side i alle fall.

Alt i alt innser vi at begge barna skal få snakke med noen som kan hjelpe, i tillegg til at jeg føler noen må hjelpe oss fire til å være gode voksne i barna sine liv. Det er såklart vanskelig å skulle komme inn for meg også, og "finne min plass" i dette digre puslespillet. Det første steget blir nok å snakke med helsesøster, så tar vi hennes råd derifra:)

Anonymkode: b7195...e97

[Anonym bruker]

Ut fra det siste innlegget ditt synes jeg det høres ut som dere er godt reflekterte i situasjonen, det, sammen med at dere nå kommer til å søke hjelp, er en god forutsettning for å snu dette.

Det er nok lurt å la far ta størsteparten av oppdragelsen, og, slik du beskriver, være tydelig på at du er enig med far. Likevel tror jeg at akuratt når det gjelder plaging av søsteren, så bør du gå inn å korrigere, med mindre far er tilstede og kan gjøre det. Dette både fordi søsteren bør skånes for plaging, og fordi det å bevist plage noen er helt totalt uakseptabelt. (Silent treatment er heller ikke greit, men det går tross alt ikke ut over andre på samme måten).

Nå kan det selvfølgelig hende at han gjør mer utav seg enn beskrevet i Hi, men hvis det i hovedsak er snakk om silent treatment, kan dere voksne gjøre mye for å unngå at det ødelegger hele dagen. Hvis han ikke sier noe, skakker på hodet og ser på dere med smale øyne, ja, så gjør han det da. Dere kan fortsette med det dere holdt på med likevel. Ikke gi ham makt til å ødelegge hele dagen for alle dere andre! Hvis dere holder på med en eller annen felles aktivitet, hadde jeg bare sett på ham og sakt "jeg vil gjerne at du skal være med å spille monopol/bake boller/"sett inn det som passer", men vi andre kan ikke brukehele dagen på å vente på at du vil snakke. Vi fortsetter å spille monopol/bake boller/"sett inn det som passer", det er bare å si fra når du er klar til å bli med." Hvis dette skjedde når dere ikke holdt på med noe sammen, hadde jeg brukt samme type taktikk, "jeg vil gjerne snakke med deg, men siden du ikke vil fortsetter jeg å lagemiddag/lese boka mi/"set inn det som passer", hvis du ombestemmer deg og har lyst til å snakke med meg må du bare si fra. Hvis han ikke kom for å være med/snakke, så hadde jeg gjentatt tilbudet med jevne mellomrom, for å unngå at han følte seg ekskludert.  

Anonymkode: ab781...2bc

[Anonym bruker]

Det er jo et slags rop om å bli forstått da. Men så er han for liten til å formulerer hva problemet er. 

Han bør få snakke med noen om livssituasjonen sin. Kanskje helsesøster eller noen på skolen. Men far og du kan også snakke med han om dette. Eller snakke blir feil, jeg tenker egentlig bare på å spørre og lytte. Ofte ikke så mye mer som skal til. 

Anonymkode: de865...0a4

[Anonym bruker]

23 timer siden, Anonym bruker skrev:

Nå kan det selvfølgelig hende at han gjør mer utav seg enn beskrevet i Hi, men hvis det i hovedsak er snakk om silent treatment, kan dere voksne gjøre mye for å unngå at det ødelegger hele dagen. Hvis han ikke sier noe, skakker på hodet og ser på dere med smale øyne, ja, så gjør han det da. Dere kan fortsette med det dere holdt på med likevel. Ikke gi ham makt til å ødelegge hele dagen for alle dere andre! Hvis dere holder på med en eller annen felles aktivitet, hadde jeg bare sett på ham og sakt "jeg vil gjerne at du skal være med å spille monopol/bake boller/"sett inn det som passer", men vi andre kan ikke brukehele dagen på å vente på at du vil snakke. Vi fortsetter å spille monopol/bake boller/"sett inn det som passer", det er bare å si fra når du er klar til å bli med." Hvis dette skjedde når dere ikke holdt på med noe sammen, hadde jeg brukt samme type taktikk, "jeg vil gjerne snakke med deg, men siden du ikke vil fortsetter jeg å lagemiddag/lese boka mi/"set inn det som passer", hvis du ombestemmer deg og har lyst til å snakke med meg må du bare si fra. Hvis han ikke kom for å være med/snakke, så hadde jeg gjentatt tilbudet med jevne mellomrom, for å unngå at han følte seg ekskludert.  

 

Tusen takk for utrolig konkret tips!🙏🏼 Dette skal vi prøve😄

 

Vi vet at det er et rop om hjelp. Men vi kommer ingen vei med å snakke med gutten, selv om vi snakker hull i ørene på oss alle fire.. Vi snakker om følelser, hvordan vi har det, hvordan vi vil ha det, hvordan vi kan gå frem for å få det slik vi vil, hvordan vi som bor sammen påvirker hverandre, ja, alt egentlig. Men det er fint lite som kommer frem fra han i samtaler om eller rundt dette.. 

Nå skal de heldigvis være hos oss i 12 dager til, så vi håper på et ørlite gjennombrudd iløpet av desse dagene😄

Anonymkode: b7195...e97

[Anonym bruker]

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

Tusen takk for utrolig konkret tips!🙏🏼 Dette skal vi prøve😄

 

Vi vet at det er et rop om hjelp. Men vi kommer ingen vei med å snakke med gutten, selv om vi snakker hull i ørene på oss alle fire.. Vi snakker om følelser, hvordan vi har det, hvordan vi vil ha det, hvordan vi kan gå frem for å få det slik vi vil, hvordan vi som bor sammen påvirker hverandre, ja, alt egentlig. Men det er fint lite som kommer frem fra han i samtaler om eller rundt dette.. 

Nå skal de heldigvis være hos oss i 12 dager til, så vi håper på et ørlite gjennombrudd iløpet av desse dagene😄

Anonymkode: b7195...e97

Poenget mitt var at dere voksne skulle slutte å snakke og bare lytte. Å snakke/forklare hvordan dere føler, hvordan dere vil ha det osv er aldri noen god invitasjon til å åpne seg om et vanskelig tema. Tvert imot. 

Anonymkode: de865...0a4

[Anonym bruker]

19 minutter siden, Anonym bruker skrev:

 

20 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Poenget mitt var at dere voksne skulle slutte å snakke og bare lytte. Å snakke/forklare hvordan dere føler, hvordan dere vil ha det osv er aldri noen god invitasjon til å åpne seg om et vanskelig tema. Tvert imot. 

Anonymkode: de865...0a4

Lytte til et barn som ikke snakker? Har du et tips til hvordan vi kan få gutten til å snakke, så mottas det med takk... 

Anonymkode: b7195...e97

[Anonym bruker]

Forresten, når jeg sier "vi" snakker jeg om alle fire.

Anonymkode: b7195...e97

[Gjest Antarctica]

På 4. juli 2017 den 15.37, Anonym bruker skrev:

Slik jeg forstår det har dette vært måten hans å få viljen sin på siden han var liten. Det har skjedd noen ganger hos oss før, gjerne dersom vi har stresset og gjort mange ting på en dag og slurvet med maten. Men aldri før hver eneste dag. Han er visst sånn hos mor også, men det har det vært slik lenger der. Der blir han i tillegg ofte sint og vil flytte. Hun bor forresten med en ny mann med flere barn, i tillegg til at de har fått tvillinger sammen. 

Anonymkode: b7195...e97

Stakkars unge. Dette ligner jo en episode av en viss svensk serie. Måtte du virkelig flytte inn akkurat nå...?

[Gjest Antarctica]

På 4. juli 2017 den 15.43, Anonym bruker skrev:

Uff, det er nok ikke bare bare å være barn i disse lappeteppefamiliene, og han flytter mellom to slike hjem. Det er nok mye som koker rundt i hodet hans og da får utløp gjennom dårlig oppførsel. 

Kanskje han trenger noen utenforstående å snakke med? Helsesøster, miljøterapeuten på skolen e.l?

Han er gammel nok til å forstå at han må oppføre seg skikkelig og behandle menneskene rundt seg med respekt, så dere må helt klart fortsette å stille krav til han når det kommer til dette. Men samtidig er han bare et barn, som har opplevd veldig mange endringer i sitt liv og tydeligvis ikke har det helt bra oppi alt sammen. 

Anonymkode: 1a5c3...15d

At en nærmest "selektiv mutist" skal åpne opp og gå i gang og snakke i en slags "samtaleterapi" med en fremmed er vel det minst sannsynlige her.

Utover det så tror jeg du har rett i at han ikke trives som familiemedlem i dette lappeteppet.  Barn har lite makt og bruker alle de små virkemidler de har - om så bare å holde kjeft. Og så er jammen dét galt også...

[Anonym bruker]

På 7.7.2017 den 9.28, Pashla skrev:

Stakkars unge. Dette ligner jo en episode av en viss svensk serie. Måtte du virkelig flytte inn akkurat nå...?

Ja, det måtte jeg. Hittil har det gått fint når jeg har bodd sammen med dem. Jeg har bodd en halvtime med kjøring fra der de har bodd, og leiligheten som jeg eide er solgt. Vi har praktisk talt bodd sammen siste året, og barna ble overrasket over at jeg ikke bodde der allerede da vi sa at jeg skulle flytte inn, så det at jeg er tilstede er ingen ny situasjon. Dessuten mener jeg at det absolutt er på tide å flytte inn etter snart to år som kjærester. Vi har tatt det sakte, og nå er det på tide at vi får starte på det livet som vi ønsker å ha sammen. 

Anonymkode: b7195...e97

[Anonym bruker]

På 7.7.2017 den 9.33, Pashla skrev:

At en nærmest "selektiv mutist" skal åpne opp og gå i gang og snakke i en slags "samtaleterapi" med en fremmed er vel det minst sannsynlige her.

Utover det så tror jeg du har rett i at han ikke trives som familiemedlem i dette lappeteppet.  Barn har lite makt og bruker alle de små virkemidler de har - om så bare å holde kjeft. Og så er jammen dét galt også...

Vi må prøve det som prøves kan. Vi er nermest desperate etter å hjelpe gutten til å få det bedre. Det trenger både vi og han hjelp til å få til. Dersom en utenforstående kan hjelpe så er dette gull verdt. Vi vil ordne dette før det går for langt. 

Jeg har ALDRI sagt at det er galt. Nå legger du ord i munnen på meg. Jeg ba om råd til å takle denne situasjonen, og gjøre ting bedre for alle involverte. 

Anonymkode: b7195...e97