Mindre tilknytning til barnet

[Anonym bruker]

Når jeg var hjemme i permisjon med jenta vår følte jeg så enormt stor tilknytning til henne. Dersom hun gråt slet jeg med å la pappaen ta henne, fordi jeg følte hun trengte meg. Nå går hun i barnehagen og jeg jobber igjen, og nå føler jeg ikke den samme tilknytningen lenger. Dersom hun gråter nå og pappaen ikke klarer å trøste henne tar jeg meg i å tenke at heldigvis er det "hans tur" nå. Ikke misforstå meg..jeg elsker henne over alt på jord, men det er ikke det samme.

er dette normalt? Savner den sterke båndet vi hadde når jeg gikk hjemme.

Anonymkode: 910e0...8bf

[Anonym bruker]

Det første året kalles "den symbiotiske tilstanden" mellom mor og barn. 

Men det skal ikke fortsette slik. Ungen skal ut i verden, og båndene må løses litt etter litt. Jeg har en 18-åring i huset og kan lese  "Profeten" for meg selv;

"Deres barn er ikke deres barn.

Deres barn er ikke deres barn.
De er livets sønner og døtre med egne lengsler.
De kommer gjennom dere, men ikke fra dere?
Og selv om de er sammen med dere, tilhører de dere ikke?

Dere kan gi dem deres kjærlighet, men ikke deres tanker, 
for de har egne tanker..
Dere kan gi hus til deres kropper, men ikke deres sjeler..
For deres sjeler bor i morgendagens hus, som dere ikke kan besøke, selv ikke i deres drømmer?

Dere kan strebe etter å ligne dem, men prøv ikke å få dem til å ligne dere!
For livet går ikke bakover eller dveler ved i går.

Dere er de buer som deres barn blir skutt ut fra som levende piler.
Byeskytteren ser merket på evighetens sti, og han bøyer deg med sin kraft, 
så hans piler skal fly langt og fort.
Vær glad over å bøyes i bueskytterens hånd, for slik han elsker pilene som flyr, 
elsker han også den trygge buen."

- Kahlil Gibran, Profeten

Anonymkode: c9a40...33f