Når egentlig alt går til helvete...

[Anonym bruker]

Jeg er konstant sliten og trøtt og det føles ut som jeg ikke har noe mer å gi noen i det hele tatt. Har tatt meg selv i å sitte på toalettet på jobb i arbeidstiden å grine "helt uten grunn" . Jeg blir dratt i alle retninger både i forhold til barn, familie og jobb og alle forventer at jeg skal stille opp i alle retninger og nå føles det egentlig bare ut som jeg har møtt veggen. 

Jeg gruer meg til å dra på jobb, gruer meg til å møte barna og kollegaer og vil aller helst bare ligge hjemme i senga å grine enn å gå rundt å måtte ta stilling til alle andre. Har brukt sykedager fordi jeg ikke klarte å dra på jobb, og det å måtte ljuge til sjefen/være hjemme fra jobb er ikke noe jeg tar lett på. Flere som har hatt det sånn og hvordan blir det bedre? 

Anonymkode: f44be...724

[Anonym bruker]

Kom deg til legen. Få en sykmelding før du møter veggen helt. Klem til deg! 

Anonymkode: 54237...30c

[Anonym bruker]

Du må ta deg selv og din egen helse på alvor - i morgen tidlig ringer du legen og ber om en akuttime. Få ev. en sykemelding.

Og så må du begynne å gjøre noe med det som trekker deg så mye ned. Du sier at du trekkes i alle retninger, da må du enten organisere dagene og ukene anderledes, eller du må begynne å si nei. Har du en mann så må dere se på arbeidsfordelingen mellom dere mtp. barna, hus og hjem. Har du ansvar for eldre foreldre må andre søsken stille opp eller dere må finne andre som kan hjelpe.

Ring legen din i morgen tidlig! Ingen unnskyldninger for å la være!

Anonymkode: f3b65...dce

[Anonym bruker]

Stoffskifte prøver, vitamin og jern  

kom dertil legen NÅ

Anonymkode: 5024f...3c0

[Anonym bruker]

Du må begynne å si nei og overlate ting til andre, ikke bre på jobb, men hjemme også.

Anonymkode: b281f...69a

[Anonym bruker]

Det er ingen trøst, men jeg har det akkurat likt som deg. Det er så fortvilende, vet ikke hva jeg skal gjøre for å komme meg opp igjen... har vært igjennom mye den siste tiden som nok har tappet meg fullstendig, men har også to små (minste veldig krevende) barn, og opplever at jeg blir utslitt bare av dette til vanlig.. 

Anonymkode: ccecd...174

[Anonym bruker]

Dette lar seg ikke løse bare med en sykemelding, selv om det nok er en del av det. Jeg har vært gjennom noe sv det samme, og mine råd er

*Tenk gjennom hva det er som trigger gråteanfallebe dine. Hva er det på jobben som gjør at du ikke orker å være på jobb. Hvilke tiltak må settes igang for at det skal bli bedre? 

* Snakk med sjefen din om hvordan du har det, at du er på grensen Tim sykemelding, og at du har tenkt på hvordan det skal kunne fungere på jobb. 

* Dersom det er snakk om at det skal gjøres endringer, prøv å være på jobb så mye du orker i den prosessen. Det er beintøft å komme tilbake, hvis du slipper taket nå. Da ksn det bli langvarig. Dersom du ser endringer mens du er på jobb, kan det bli lettere å fortsette. Etter en lang sykemelding er det vanskelig å komme tilbake uansett! 

Du er nødt til å ta hensyn til deg selv! Hvis du er helt tom, kan du ikke hjelpe andre. Hvem er det som drar i deg på fritiden? Del opp oppgavene i må gjøres og kan gjøres. Vær konsekvent på kutte alle "kan gjøre". Da gjør du ikke forskjell på noen. Si ifra om at du ikke har overskudd til noe annet enn det viktigste akkurat nå. 

Så må du finne ut av hva som er viktig for deg, hva gir deg glede og ro? 

Prat med mannen, forklar hva du trenger av ham akkurat nå, om det er at han legger ungene hver kveld i en periode så du får gått deg en tur. 

Det å ta vare på seg selv er ikke egoistisk, det er dn nødvendighet. Nå har du prøvd det motsatte, og det virker ikke, så nå er det på tide å prøve å sette seg selv først! Ta på din egen oksygenmaske, før du hjelper andre! 

Anonymkode: 9510c...192

[Anonym bruker]

Tusen takk for alle tips, dere er til god hjelp

Jeg er alene med et barn i skolealder og har ingen mann jeg kan lene meg på for hjelp med det hverdagslige og det gjør jo endel ting noe vanskeligere. Mye press på hjemmebane og mye press på jobb.

Har egentlig kjent at det har holdt på å bikke over i noen måneder uten at jeg har tatt dette opp med lege. Har også en jobb som krever mye av meg som person og at jeg har noe å gi. Familiemedlemmer som lener seg mye på meg, og som jeg vet har behov for at jeg stiller opp.  Jeg merker jo selv at jeg er lett grinete stort sett hele døgnet, og jeg får ikke gjort en brøkdel av det jeg burde gjort. Energien holder akkurat og knapt det.

hi

Anonymkode: f44be...724

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Tusen takk for alle tips, dere er til god hjelp

Jeg er alene med et barn i skolealder og har ingen mann jeg kan lene meg på for hjelp med det hverdagslige og det gjør jo endel ting noe vanskeligere. Mye press på hjemmebane og mye press på jobb.

Har egentlig kjent at det har holdt på å bikke over i noen måneder uten at jeg har tatt dette opp med lege. Har også en jobb som krever mye av meg som person og at jeg har noe å gi. Familiemedlemmer som lener seg mye på meg, og som jeg vet har behov for at jeg stiller opp.  Jeg merker jo selv at jeg er lett grinete stort sett hele døgnet, og jeg får ikke gjort en brøkdel av det jeg burde gjort. Energien holder akkurat og knapt det.

hi

Anonymkode: f44be...724

Hva med dine behov? Hvis du fortsetter å stille opp på en slik måte at du blir syk, da vil du ikke kunne hjelpe lenger.

Hva er det du må stille opp med overfor dem? Hvordan stiller de opp for deg?

Som en over sa - snakk med sjefen din om at det er så mye press på jobb at du nå er i ferd med å bli syk av det. Fortell at du nå tar tak i ting som presser deg på fritiden, men at jobben likevel må gjøre noe med det som gir deg altfor mye press på jobb.

Anonymkode: f3b65...dce

[Anonym bruker]

Liten oppdatering fra når jeg laget denne tråden
Takk for alle råd! 

Jeg møtte veggen som det hylte etter, og fikk på toppen av dette prolaps og tok opp dette med at jeg var utslitt og egentlig verken fungerte på jobb eller på hjemmebane med legen. Nå er jeg sykemeldt og satser på at jeg er klar igjen når det nye barnehageåret starter

Anonymkode: f44be...724

[Anonym bruker]

Godt du ble sykemeldt, alt tilsa at du trengte det, HI. Kjedelig med en prolaps på toppen, men det var kanskje også et desperat rop fra kroppen om at hvis du ikke tar signal på alvor så må den stoppe deg

Ta vare på deg selv fremover, sett deg mål, men finn en balanse i det å være fornuftig mtp. hvor mye du begynner å jobbe igjen. Om du ikke er klar til å jobbe fullt når du ønsker det, snakk med legen og hør på de rådene du får der.  Aldri, aldri, aldri la det gå så langt igjen som du gjorde nå!

God bedring og lykke til videre

Anonymkode: f3b65...dce

[Anonym bruker]

4 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Godt du ble sykemeldt, alt tilsa at du trengte det, HI. Kjedelig med en prolaps på toppen, men det var kanskje også et desperat rop fra kroppen om at hvis du ikke tar signal på alvor så må den stoppe deg

Ta vare på deg selv fremover, sett deg mål, men finn en balanse i det å være fornuftig mtp. hvor mye du begynner å jobbe igjen. Om du ikke er klar til å jobbe fullt når du ønsker det, snakk med legen og hør på de rådene du får der.  Aldri, aldri, aldri la det gå så langt igjen som du gjorde nå!

God bedring og lykke til videre

Anonymkode: f3b65...dce

Tusen takk Jeg lot det nok gå alt for langt, så nå har jeg lært det og gjør ikke det igjen med det første

Har pratet med sjefen og flere gode kollegaer, de har vist stor forståelse for situasjonen slik den har blitt. Det gjorde det hele langt enklere. Legen mente jeg ikke skal gå ut i full stilling om jeg starter opp nå i august, men det må vi ta litt etterhvert for å se hva som funker og ikke - det er jo enda litt fram i tid. Men akkurat nå var det en god start, og det hjelper nok enormt mye. 

De første dagene sov jeg i 12-14 timer, så har søvnbehovet gradvis gått nedover. Tusen takk igjen
 

Anonymkode: f44be...724

[Anonym bruker]

11 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Tusen takk Jeg lot det nok gå alt for langt, så nå har jeg lært det og gjør ikke det igjen med det første

Har pratet med sjefen og flere gode kollegaer, de har vist stor forståelse for situasjonen slik den har blitt. Det gjorde det hele langt enklere. Legen mente jeg ikke skal gå ut i full stilling om jeg starter opp nå i august, men det må vi ta litt etterhvert for å se hva som funker og ikke - det er jo enda litt fram i tid. Men akkurat nå var det en god start, og det hjelper nok enormt mye. 

De første dagene sov jeg i 12-14 timer, så har søvnbehovet gradvis gått nedover. Tusen takk igjen
 

Anonymkode: f44be...724

Høres ut som om du har en fornuftig lege Godt at du også har forståelsesfulle kolleger

Skynd deg i akkurat passe tempo, om det er snegletempo som skal til, så aksepterer du det. Ha en god kommunikasjon med både legen din og sjefen din når du begynner på igjen.

 

Anonymkode: f3b65...dce