hvis en aldri flytter sammen eller gifter seg

[Anonym bruker]

Er forholdet like alvorlig da?

Anonymkode: 14766...270

[Anonym bruker]

Det er det bare hvert enkelt par, eller hver part i forholdet, som kan svare på, vil jeg tro.

Vet noen som mener det, men for meg personlig ville det ikke vært et like alvorlig forhold. Det viktigste er at begge i et slikt forhold har samme forventninger til forholdet og at begge er fornøyd med måten de arrangerer seg. Da er ikke andres mening viktig.

Anonymkode: 6183e...2ff

[Anonym bruker]

Høres ypperlig ut å aldri flytte sammen. Gifte seg er praktisk, men ikke nødvendig.

Anonymkode: b1929...a3d

[Anonym bruker]

Et forhold er vel så seriøst som en selv gjør det til/blir enig om. 

Var sammen med eksmannen min i 6år uten at vi flyttet sammen. Vi oppholdt oss hos hverandre men mest hos meg. Vi kranglet mindre enn andre forhold jeg har vært i og var koselig å savne han og se han igjen når vi hadde vært borte også. Dessuten følte jeg vi hadde mer å prate om. Er fordeler og ulemper med samboerskap/giftemål men om begge parter elsker hverandre og stoler på hverandre vil jeg helt klart si ja at det km være like alvorlig som tradisjonelle forhold. Finnes jo så mange rare løsninger idag 😊

Anonymkode: e0a4f...e27

[Anonym bruker]

Jeg vil jo, men ikke han. Selv om det var han som tente spiren i meg.

Er også Koselig å bo hver for oss ser den. Spes for meg som har 3 mindre barn.

Føler vel litt på at det er så lett å bare gå....

Anonymkode: 14766...270

[Anonym bruker]

Om forholdet og følelsene er gode etc er det vel ikke noe poeng i å gå. Er lett å gå men ikke alltid så lett å finne gode partnere man er mentalt og fysisk på bølgelengde med

Anonymkode: e0a4f...e27

[Anonym bruker]

44 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Om forholdet og følelsene er gode etc er det vel ikke noe poeng i å gå. Er lett å gå men ikke alltid så lett å finne gode partnere man er mentalt og fysisk på bølgelengde med

Anonymkode: e0a4f...e27

Du sier noe der. Er bare gode følelser.

Elsker han bare så høyt.

Anonymkode: 14766...270

[Anonym bruker]

24 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Du sier noe der. Er bare gode følelser.

Elsker han bare så høyt.

Anonymkode: 14766...270

Da er det for meg en enkel sak. La tiden vise hvordan dere håndterer det. Kanskje det leder til et sterkere forhold som kan lede til en veldig naturlig sammenslåing til slutt. Litt romantisk også, lettere å overraske hverandre og andre positive ting ved å ha to steder å bo på en måte også. 

Anonymkode: e0a4f...e27

[Anonym bruker]

Jeg mener det kan være like alvorlig selv om man ikke flytter sammen eller gifter seg. Er i starten på et forhold nå, og jeg vil ikke flytte sammen med han på mange år enda i alle fall... Blir litt annerledes når man er godt voksen, og har barn på hver sin kant. 

Anonymkode: cdbf1...996

[Anonym bruker]

Jeg bodde med en mann i 10 år, så var jeg sammen med en mann i 2 år, uten å bo med han. Jeg elsket han jeg var sammen med i 2 år mest, han jeg var sikker på at jeg ville dele resten av livet mitt med. Så om man bor sammen, eller ikke spiller ikke så stor rolle.

Nå er jeg singel, men får jeg kjæreste, så vil jeg vente i mange år, før vi flytter sammen. Men det betyr ikke, at det er mindre seriøst.

Anonymkode: e480f...04f

[Superdolly]

Det er bare de to som er i forholdet som kan definere hvor alvorlig det er. Det er også de to som bør bli enige om samlivsform: Særboerskap, samboerskap eller ekteskap. 

Men imho er det viktig at begge er fornøyde med løsningen de velger. Hvis en må føye seg og gå med på noe annet enn hun (han) egentlig vil, tror jeg at det på sikt vil ødelegge forholdet. Kanskje ikke så alvorlig at de går fra hverandre eller gjør det slutt, men jeg tror at det vil ligge der som noe vondt og usagt mellom de to. 

Jeg leser innleggene dine slik at du gjerne vil flytte sammen med ham eller gifte deg med ham, mens han er fornøyd med å være særboer. Du gir deg. Det er bare du som kan svare på om dette er liv laga, eller om du etter hvert vil bli frustrert og usikker fordi han ikke vil bo sammen med deg. 

Jeg tror at det er lett å få tanker om at han ikke elsker deg nok, ikke like mye som du elsker ham, for da hadde han villet være sammen med deg hele tiden slik du vil med ham. 

Så da må du finne ut om du klarer å leve med det, eller ikke. Og så får du eventuelt ta en prat med ham om fremtiden og hva han ser for seg for dere to.

[Anonym bruker]

Takk for bra svar. Ja jeg vil gjerne mer, kan ikke tvinge.

Han sier han elsker meg like høyt uansett, men tankene kommer allikevel.

Samtidig er jo dette mannen jeg vil ha, og jeg vet han elsker meg.

Anonymkode: 14766...270

[Mordi]

Har det litt likt som deg. Vært sammen i 2,5 år, begge har et barn hver.

Samtidig er jeg livredd for å føkke opp noe dersom vi tar steget og flytter sammen. 

Redd i forhold til om det kommer til å fungere med barna, det er en dealbreaker om det ikke gjør det. Redd for at den gode følelsen og forelskelsen vil avta. Redd for at det vil dukke opp nye sider som gjør at det ikke fungerer og vi må flytte fra hverandre. Redd for å savne egentiden med meg selv og tv'n og meg selv og sønnen.

Min konklusjon har blitt å vente til barna er større, er ikke mer enn 5 år til eldste av de er 18 og tiden går fort. I mellomtiden tenker jeg å fortsette som nå, kose oss og være kjærester, være sammen som familie i helger innimellom og på ferier, være alene og kunne si at nå vil jeg bare slappe av når det trengs.

Innimellom dukker disse tankene opp hos meg også, men innerst inne er jeg takknemlig for å ha det forholdet vi har, og etter såpass lang tid sammen føle spenningen og forelskelsen enda. Det er ikke verdt å gjøre noen endringer sålenge alt fungerer så bra når vi er sammen. Godt å savne hverandre litt innimellom også merker jeg 😊

[Mordi]

Må legge til at vi bor bare en 3 minutters spasertur fra hverandre så det gjør nok ting litt enklere også.

[Anonym bruker]

Ofte er det praktisk. Har man barn på hver sin kant og bor langt fra hverandre er det viktigere at man følger opp barna enn at man bor sammen. Jeg har vært singel så lenge at jeg er blitt et sykt vanedyr og ille pokker om noen skal begynne å være i mott hus og gjøre ting med det!! Så jeg jar det nok best med å bo alene

Anonymkode: fd837...e24

[Anonym bruker]

Vi bor 20 min fra hverandre med bil nå. Jeg flytter nærmere i august da det også blir nærmere jobb og mine foreldre.

Hans barn er voksne mine er 7 til 11 år.

Vært sammen 1 år og 2 mnd i dag, kjent hverandre i 3 år💕

Anonymkode: 14766...270

[Manubrium]

Det er nok uenigheten om dette innad i forholdet som er problemet. Jeg er litt i samme situasjon. Har hatt en kjæreste i to år, og vi har det fint sammen, snakker om at vi vil dele livet sammen, men han ønsker ikke å flytte sammen. Ikke enda i hvert fall. Det tærer litt på meg, merker jeg, for han er rimelig vag på hva han ser for seg. Han har av ymse grunner ikke hatt et skikkelig sted å bo på en stund, og ønsker å bo for seg selv en periode. Men nå drøyer han noe voldsomt å finne et sted å bo. Jeg prøver å være forståelsesfull, og gi han tid og frihet til å ordne opp i ting. Nå begynner jeg å bli lei av å vente. 

Vi må helt klart snakke mer sammen om dette. Man bør ha felles planer for framtida. Den som ikke vil flytte sammen, setter liksom premissene for forholdet. Det føles litt urettferdig. 

(Jeg vet jeg kan gå fra han, men det føles som et tynt grunnlag. Jeg ønsker virkelig å være sammen med han)