Ligger bare her og gråter.

[Anonym bruker]

Er 18 uker på vei med barn nr 2. Uplanlagt og jeg har hele veien vinglet mellom panikk og glede. Nr 1 er snart 2 år og naturligvis ganske krevende. Igår fikk mannen min diagnosen ADD og jeg føler det lille håpet jeg hadde om at han skulle "skjerpe seg" forsvinne. Nå har han en diagnose på hvorfor han overlater alt til meg og all den jobben jeg har gjort for å få han til å bidra mer føles bortkastet. Har vært våken siden kl halv fem når han kom og kjeftet fordi barnet vårt ikke ville sove (jeksler på vei). Jeg er hormonell og vil bare forsvinne fra alt, fatter ikke hvordan jeg skal klare å ta meg av et barn til når jeg vet omtrent all byrde vil falle på meg. Jeg er sliten og fortvilt, gruer meg til oul imorgen i tilfelle noe er galt med den lille. Dårlig samvittighet fordi jeg ofte tenker at jeg burde ha tatt abort og sint på samboeren fordi han overbeviste naive meg om at ting ville bli bedre og dette skulle vi klare. Samtidig tror jeg ikke jeg hadde klart å gjennomføre en abort uansett. Det føles så himla håpløst alt sammen...! 

Anonymkode: 049c6...6ce

[Anonym bruker]

Det er vel heller slik at nå vet han hva han må jobbe med for å takle familien han valgte å få.

Nå får han virkelig ta tak i ting eller gjør du lurt i å gå før ungen kommer. Du kan ikke la ungene leve med en person som ikke har gangsyn og ødelegger barndommen ( og livet) deres.

 

Her må du puste dypt og gjøre det rette for barna.

Anonymkode: 31a27...7bf

[Anonym bruker]

3 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Det er vel heller slik at nå vet han hva han må jobbe med for å takle familien han valgte å få.

Nå får han virkelig ta tak i ting eller gjør du lurt i å gå før ungen kommer. Du kan ikke la ungene leve med en person som ikke har gangsyn og ødelegger barndommen ( og livet) deres.

 

Her må du puste dypt og gjøre det rette for barna.

Anonymkode: 31a27...7bf

Er helt enig i det. Det som gjør ting betraktelig mer komplisert er at vi har null familie her. Blir jeg alene er jeg helt nødt til å flytte nærmere familien min som er 90 mil unna, men der er det klin umulig å få seg jobb eller gjøre ferdig utdanningen jeg har 1 år igjen av. Jeg er under betalt omskolering og tjener bedre enn samboeren, men det er den rent praktiske biten som er håpløs. Vi har vært gjennom mye og har faktisk hatt det bedre enn på lenge det siste halvåret, men jeg er 90% sikker på at dette vil velte lasset. Håper jo at han vil bruke denne diagnosen til å bli bedre, men føler det er mer sannsynlig at han vil bruke det som en unnskyldning for å slippe "skyld" i diskusjoner og konflikter. 

Anonymkode: 049c6...6ce

[Anonym bruker]

3 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Er helt enig i det. Det som gjør ting betraktelig mer komplisert er at vi har null familie her. Blir jeg alene er jeg helt nødt til å flytte nærmere familien min som er 90 mil unna, men der er det klin umulig å få seg jobb eller gjøre ferdig utdanningen jeg har 1 år igjen av. Jeg er under betalt omskolering og tjener bedre enn samboeren, men det er den rent praktiske biten som er håpløs. Vi har vært gjennom mye og har faktisk hatt det bedre enn på lenge det siste halvåret, men jeg er 90% sikker på at dette vil velte lasset. Håper jo at han vil bruke denne diagnosen til å bli bedre, men føler det er mer sannsynlig at han vil bruke det som en unnskyldning for å slippe "skyld" i diskusjoner og konflikter. 

Anonymkode: 049c6...6ce

Du kan søke etter en "reservebesteforelder" eller en ungdom som kan være lidt barnevakt. Om homestart har avdeling der du er er det også mulig å snakke med dem om de kan hjelpe. Det er et år du trenger hjelp for å få ferdig utdannelsen din. Det er ganske viktig. Noen ganger må man lete etter hjelp uten for familien. Det måtte jeg selv da mannen plutselig flyttet ut. Det løser seg!

Ellers tror jeg du må ta en alvorsprat med mannen. Han kan ikke bare skjule seg bak en diagnose. Det er barna hans det er snakk om. 

Anonymkode: fde59...2a6

[Anonym bruker]

Akkurat nå, Anonym bruker skrev:

Du kan søke etter en "reservebesteforelder" eller en ungdom som kan være lidt barnevakt. Om homestart har avdeling der du er er det også mulig å snakke med dem om de kan hjelpe. Det er et år du trenger hjelp for å få ferdig utdannelsen din. Det er ganske viktig. Noen ganger må man lete etter hjelp uten for familien. Det måtte jeg selv da mannen plutselig flyttet ut. Det løser seg!

Ellers tror jeg du må ta en alvorsprat med mannen. Han kan ikke bare skjule seg bak en diagnose. Det er barna hans det er snakk om. 

Anonymkode: fde59...2a6

Har vurdert dette, barnet vårt på snart 2 år er mer krevende enn gjennomsnittet så det kreves en voksen person med litt erfaring for å håndtere barnet. Skal undersøke ang reservebesteforeldre. 

Har hatt utallige samtaler med han om dette, han lover bot og bedring hver gang. I korte perioder anstrenger han seg, men så glir alt ut igjen. Det tyngste synes jeg er at det til enhver tid er jeg som må passe på alt, ha all oversikt både med mine, barnets og hans gjøremål i overskuelig fremtid. Jeg må ta alt av planlegging, økonomi og bekymringer. Han klarer ikke se eller forstå hva som trengs så jeg må delegere og følge opp til enhver tid. Det er utrolig krevende for meg psykisk. Om han så bare skal hente eller levere i bhg så må jeg sørge for at det han skal ha med er pakket osv. Må hele tiden minne han på alt. Han er snill, god og kjærlig, men må liksom styres i riktig retning med alt. Barnet vårt forguder han og det er så mye potensiale i han, men jeg får det ikke ut. Han har endelig begynt i terapi så jeg håper det kan hjelpe, men det føles mørkt nå etter en søvnløs natt med mye tankekjør for meg. I tillegg vet jeg det blir sure miner når han står opp fordi han må ha så utrolig mye søvn for å fungere. 

Anonymkode: 049c6...6ce

[Anonym bruker]

Han er jo allerede sånn fra før og en diagnose kommer faktisk godt med nå- han kan jo starte med medisin og dermed muligens bli litt bedre strukturert. Her hadde jeg tatt en prat med dps der dere bor og bedt om å få være med på "pårørendegrupper " og samtaler med dere begge. Husk at dps også ofte tilbyr samtaler til barn som har foreldre med adhd/add- dette for å gi barna en bedre forståelse av hva det er og hvordan det kan påvirke hverdagen deres. ( kommer jo selvsagt an på alder til barnet)

Anonymkode: 88b84...c84

[Anonym bruker]

Akkurat nå, Anonym bruker skrev:

Han er jo allerede sånn fra før og en diagnose kommer faktisk godt med nå- han kan jo starte med medisin og dermed muligens bli litt bedre strukturert. Her hadde jeg tatt en prat med dps der dere bor og bedt om å få være med på "pårørendegrupper " og samtaler med dere begge. Husk at dps også ofte tilbyr samtaler til barn som har foreldre med adhd/add- dette for å gi barna en bedre forståelse av hva det er og hvordan det kan påvirke hverdagen deres. ( kommer jo selvsagt an på alder til barnet)

Anonymkode: 88b84...c84

Han sa igår at psykologen gjerne ville prate med meg også siden han ikke har noe annen familie her. Skal undersøke dette med pårørendegrupper. Har selv to kroniske diagnoser samt senskader etter kreft som 21-åring, men jeg har lært meg å leve med det og har lite utfordringer i hverdagen egentlig. Han fremstår veldig egoistisk, men når jeg leser om ADD så kan det forklare mye.

Anonymkode: 049c6...6ce

[Anonym bruker]

Det ordner seg, uansett ❤️ Lykke til på oul. Babyen er heldig som får nettop deg til mamma og husk at du vil elske det over alt på jord når han eller hun kommer. Da vil all anger forsvinne, uansett hvordan det går med deg og mannen din. Nå fremover må han være villig med å jobbe for at du skal ha det greit. Litt utenom tema og jeg forstår om du ikke vil eller orker svare, men hvilke symptomer hadde han og hva fikk han til å gå til legen? Har det veldig likt som deg❤️ Men han er ikke utredet. Klem

Anonymkode: b9d7d...460

[Anonym bruker]

20 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Det ordner seg, uansett ❤️ Lykke til på oul. Babyen er heldig som får nettop deg til mamma og husk at du vil elske det over alt på jord når han eller hun kommer. Da vil all anger forsvinne, uansett hvordan det går med deg og mannen din. Nå fremover må han være villig med å jobbe for at du skal ha det greit. Litt utenom tema og jeg forstår om du ikke vil eller orker svare, men hvilke symptomer hadde han og hva fikk han til å gå til legen? Har det veldig likt som deg❤️ Men han er ikke utredet. Klem

Anonymkode: b9d7d...460

Takk for det, det føles litt bedre nå etter en time søvn og med babyen som sparker. Han begynte hos psykolog fordi han har vært deprimert til og fra over tid. Han har hatt en tøff barndom med omsorgssvikt i alle ledd og det har innhentet han som voksen så jeg insisterte på at han startet terapi så han kunne få det bedre. Da han kom dit ble han utredet og fikk diagnosen. Symptomer han har er fks at han sliter sosialt og ofte blir misforstått, han tåler kritikk dårlig, veldig glemsom og ustrukturert, "lat", tiltaksløs, rotete og gjør stort sett alt bare halvveis uten at han ser det selv. Han er også veldig selvsentrert uten at han ser det selv. Det er disse tingene som gjorde at de begynte å mistenke ADD.

Anonymkode: 049c6...6ce

[Anonym bruker]

Det går bra 😊❤ Husk at du er ekstra hormonell nå da . Ta en dag omgangen 😊 Jeg skjønner at det er slitsomt. Her hjemme faller alt på meg. Og jeg er kronisk syk med flere diagnoser. Føles ut som jeg skal stryke med mange ganger, men pust! Det går bra 😊

Anonymkode: 39aa3...e19

[Anonym bruker]

34 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Det går bra 😊❤ Husk at du er ekstra hormonell nå da . Ta en dag omgangen 😊 Jeg skjønner at det er slitsomt. Her hjemme faller alt på meg. Og jeg er kronisk syk med flere diagnoser. Føles ut som jeg skal stryke med mange ganger, men pust! Det går bra 😊

Anonymkode: 39aa3...e19

Ja, jeg er uten tvil veldig hormonell. Håper jeg klarer å se lysere på det etter ul imorgen, det hjelper jo alltid å se den lille.

Høres ut som om vi er i samme båt, jeg gråter av utmattelse rett som det er, han er som å ha et ekstra barn mange ganger. Men nå i disse skatte og feriepengedager har jeg bestilt vaskehjelp og reiser snart på ferie til familien min, så det hjelper nok med en pause fra alt. Jeg er heldig som blir tilnærmet "frisk" av mine diagnoser under graviditet og amming pga hormonene så jeg slipper iallefall mye smerter en lang stund nå. Får tenke positivt

Anonymkode: 049c6...6ce