Hjelp hva skal jeg gjøre? Depresjon.

[Anonym bruker]

Har vært sykemeldt en stund. Er kjempesliten, stresser og gråter for den minste lille ting. Har moderat depresjon fikk jeg vite. Mannen min har aldri vært så mye borte som nå. Trenger å ha han her, men det er akkurat som han rømmer, og ikke vil snakke med meg: ( virker som han bare tror jeg bløffer. : ( Hvordan skal jeg få han til å forstå? 

Anonymkode: 74889...52c

[Anonym bruker]

Dessverre er det sånn at det er vanskelig å forstå. Vært deperimert i over 20 år- moderat og ekstremt. Jeg forstår ille selv hva slm skjer med meg og hvorfor jeg er sånn. Jeg trekker meg unna folk og de trekker seg unna meg. Det beste man kan gjøre er å ikke legge egen depresjon på andre og heller vise de at det er de som er lyspunktet i livet ditt. Man kan ikke forvente at andre skal forstå noe en selv ikke forstår. 

Gå til psykolog og snakk om det som plager deg og la de nærmeste få gleden av å være lyset i livet ditt er mitt beste råd.

Anonymkode: cfca7...f15

[Anonym bruker]

Takk

Anonymkode: 74889...52c

[Anonym bruker]

Går du i behandling hos lege eller psykolog/psykiater? I så fall kan du kanskje få ham med dit, da kan de forklare litt mer for ham hvordan problemene dine arter seg for deg. Det kan hjelpe når en fagperson forklarer det til ham og ikke bare du.

Ellers er sykdom hos en i et forhold ikke bare slitsomt for den som er syk og kjenner det på kroppen, men også for den som er partner. Det kan være stress, det kan være frykt, det kan være sorg. Og noen takler ikke det så godt som de burde. Kanskje mannen din rømmer fordi han er dårlig til å håndtere følelser? Eller kanskje han er redd for å snakke med deg om det fordi han ikke ønsker å belaste deg mer og ikke ser at det kanskje belaster deg mer at han "rømmer"?

Jeg tror det kan være lurt for dere å gå litt i parterapi parallelt med den behandlingen du selv får. For å få snakket ordentlig sammen, for å forstå hverandre og hvordan dere begge kan ta bedre hensyn til den situasjonen ikke bare du, men hele familien deres, nå er i. Du må gjøre ditt mtp. din behandling, og så må dere sammen ta tak i forholdet for at dere skal komme dere styrket gjennom denne perioden.

Snakk med mannen din, si at du forstår at din sykdom også er en belastning for ham, ikke bare for deg, og at du ønsker at dere skal gå i parterapi for å forebygge større problemer i forholdet. Dere er i en båt sammen, da lønner det seg å ro i samme retning. Så ring familievernkontoret og bestill time til dere der. Vil mannen i utgangspunktet ikke være med, ta timen likevel og gå dit alene slik at du får snakket om forholdet der og kanskje få tips til hvordan du kan få ham til å endre mening og bli med.

Det er vondt å ha det som du har det, men hold fokus og troen på at du skal bli frisk igjen. Lykke til videre

Anonymkode: 1126f...41f

[Anonym bruker]

I dag hørte jeg en podcast med et godt råd mot depresjon. Damen som sa det har (hatt) depresjoner og til og med et selvmordsforsøk bak seg, og hun sa at selve depresjonen gjør henne veldig selvopptatt. Dette kjente jeg igjen i meg selv i alle fall. Det ligger i depresjonens natur, hun sa det ikke for å være slem eller noe, men ut fra det var hennes råd å være "of service". Altså oppsøke noen du kan gjøre noe for, som frivillig et eller annet sted, for eksempel Røde Kors, Leksehjelpen, eldrehjelp, for Dyrebeskyttelsen eller hva som helst. Du trenger å oppleve at du er nyttig og at det finnes en verden utenfor depresjonen. Jeg syntes det var et veldig godt råd, men ser at det kan være (mye!) lettere sagt enn gjort, spesielt ved tyngre depresjoner.

Samtidig trenger man jo de andre tingene, som du sier, for eksempel at mannen din burde være en større støtte for deg akkurat nå, i tillegg til profesjonell hjelp, men om du kan finne et sted der du får "brukt deg" kan du i det minste få et pusterom fra depresjonen.

God klem.

Anonymkode: eb173...606

[Anonym bruker]

Hjelper ikke at han ikke vil høre noe om fortiden min overhode. Han har aldri villet se på på bilder eller noe. Det synes jeg er kjemperart...han takler ting kjempedårlig.. men har liksom ikke tvunget på han noe da heller men er vanskelig for meg at jeg ikke kan snakke med den som står meg nærmest

Anonymkode: 74889...52c

[Anonym bruker]

Kan ikke si annet enn at jeg skjønner mannen din veldig godt. Jeg har levd i 20 år sammen med en mann med moderat depresjon, og det kan til tider være blytungt. Deprimerte personer krever og krever fra sine nærmeste uten å gi noe særlig tilbake... Og joda, jeg skjønner at det er tungt og vanskelig å være deprimert. Hadde jeg ikke skjønt det hadde jeg jo gått for lenge siden. Men det koster og er nærmest selvutslettende å bo sammen med noen som er deprimert....

Anonymkode: 7aa09...428

[Anonym bruker]

Vet deprimerte kan være slik.. men føler at jeg gir veldig mye : ) 

Anonymkode: 74889...52c

[Anonym bruker]

11 timer siden, Anonym bruker skrev:

Hjelper ikke at han ikke vil høre noe om fortiden min overhode. Han har aldri villet se på på bilder eller noe. Det synes jeg er kjemperart...han takler ting kjempedårlig.. men har liksom ikke tvunget på han noe da heller men er vanskelig for meg at jeg ikke kan snakke med den som står meg nærmest

Anonymkode: 74889...52c

Helt ærlig - er dette rett mann for deg? Han avviser deg jo total, både i fortid og nåtid. Er det mannen for din framtid...? 

Anonymkode: ace04...e5c