Langt langt innlegg, om helse, arbeid, og ufør.....

[Anonym bruker]

Jeg har kronisk migrene. Med i snitt, basert på hodepinedagbok-føring daglig de siste 4 år, 17 dager pr mnd med annfall  som krever migrenemedisin. 

Jeg har fibromyalgi, og har grusome smerter, søvnvansker, iritabel tarm, angst, depresjon og alt som følger med. 

Jeg er gbp opperert, for 7 år siden, veier i dag 100 kg.

Plaget med plantarfacitt.

Jeg har dysleksi. 

Jeg har fagbrev i omsorgsarbeiderfag. Det er 25 år gammelt. Og jeg besto bare så vidt. 

Jeg har jobbet litt i bhg, og litt med eldre. Nå er det 5 år siden jeg jobbet. 

Jeg gikk ut av grunnskolen med NG, i alle fag. 

Jeg fikk kun 2 og 3 på grunnkurs helse og miljø, og på vk1 omsorgsfag. 

Jeg holdt på å stryke på tverrfaglig eksamen og på fagprøven. 

Jeg er beskjeden, og har lav selvfølelse og selvtilitt. Jeg er usikker og har ikke meningers mot. 

Dersom jeg prøver ta ordet begynner altid andre å snakke, og det jeg prøvde si bare koker bort i kålen. Jeg er usikker og blir å stotre og stamme.

Dermed sier jeg aldrig noe, ikke på fau møter, ikke på foreldremøter, ikke i klasserommet, ikke på personalmøter eller avdelingsmøter. 

De gangene jeg har jobbet i bhg blir jeg altid overkjørt.....dersom jeg bestemmer at ungene trenger ikke så mye klær ute, det og det er nok, da kommer altid noen andre og sier, nei nei nei, dette er for lite, og tar inn ungene og tar på mer klær.

Dersom jeg bestemmer at vi kan leke slik og sånn, blir det galt, og vi må gjøre sånn i stede.

Har uendelig uendelige eksempel på det. 

Jeg er rund som en ball, tar ingen beslutninger, vrir alle spørsmål til andre...."neeeei, tjaaaaa, du torhild, hva skal ungene ha på seg i dag???trenger de regnklær tror du??

Jeg kan lite, husker lite, og vet lite.

Jeg kan sitte på interesange kurs, men greier ikke fortelle mannen min etterpå hva vi lærte, hva det handlet om. 

Jeg gikk grunnkurs helse og miljø i sin tid ene og alene forde det ikke var matte og engelsk der. 

Jeg har ike sånn realkompetanse eller hva det heter. Og kan ikke begynne på noe slags utdanning, forde jeg mangler alt.

Jeg har ett barn i 4 klasse. Jeg greier ikke hjelpe han i det meste av matten. Jeg har pugget gangetabellen sammen med barnet mitt, opp og ned og i mente. Men det går ikke inn hos meg. 

Jeg greier ikke konsentrere meg, greier ikke følge med. Jeg detter ut, og tenker på andre ting. 

Jeg tør ikke snakke med folk, stammer litt ehhh, jah,,tjaaaa, vet ikke, kanske, jo......... og så blir det stille. Jeg har ikke noe å si. 

Jeg har 3 bekjente. Kan vel ikke kalld de veninder. De tar ikke kontakt. Jeg tar ikke kontakt.  Barnet mitt har spurt hvorfor jeg ikke har venner. Jeg svarer at jooooo da, mamma har venner, bare at hun og hun bor ikke her, og hun tredje, hun er så travelt opptatt. 

Mannen min jobber ofshore og har ingen omgangskrets, har en kompis som han snakker med online, på team speak om kveldene når de kjører bilspill. 

Han sitter stort sett på datarommet med lukket dør, jeg og ungen styrer oss her på stua. Han går på datarommet og lukker døra for å kjøre bil og spille. Stort sett fra middag til han legger seg. Ikke altidhan ser barnet resten av dagen  etter middagen, forde da er han på dataen. 

Jeg går og legg meg ca 23, og han pleier komme å legge seg 01-02 tiden.

Han er ofshore som sagt, og har fri når han er hjemme. Sex kanskje 1 gang hver fritur, noen ganger 2. 

Heldigvis bor vi i område med masse barn, slik at barnet vårt er godt sosialisert. 

Jeg leser dårlig, og skriver dårlig, tør ikke ringe å snakke med noen, tar ikke telefonen ved ukjent nummer. Jeg hadde ikke engang greid å selge rullestol til en lam. 

Jeg har vert hos psykolog, han mente på jeg ikke trengte videre oppfølging. Han mente jeg likte være alene, og at jeg var avvisende til hjelp. 

De gangene jeg prøver å være ærlig og åpne meg får jeg kjeft. Jeg ble kastet ut og utestengt fra ett forum for gbp opererte, forde jeg havna i krangel med nien som mente jeg var for pessimist  og negativ, sur og muggen.

Jeg oppretta dagbok på vektklubb.no men fikk beskjed om at slik negativitet ville de ikke ha. 

Alle mener jeg bør snakke med noen, og slutte å snakke meg selv ned. 

Selv mener heg st jeg er realistisk, ikke sur. 

Jeg har ingen mulighet for å gå jobb, jeg har ingen kvalifikasjoner. Mitt gamle fagbrev i omsorgsfag er ikke verd papiret det er skrevet på..... yrkestittelen er ikke lenger ibruk. 

Jeg husker ingenting av det å jobbe med eldre, eller noe. 

Trivdes med å jobbe på småbarnsavdeling ibhg,men når de begynte kreve vi skulle ha samling, ha annsvar for tegne-aktivitet på fredager etter hviling osv, da fikk jeg fnatt. 

Jeg lytter, og sier altid ja, jeg stiller altid opp, jeg er introvert, og jeg mener jeg er høysensitiv, jeg gråter når askepott og prinsen gifter seg på tegnefilm, jeg gråter noe noen synger vakkert på idol, jeg gråt i går når jeg lastet ned sissel kyrkebø og vestland vestland på spotify. 

Jeg føler på andres sinnsstemninger, jeg føler stemningen mellommin bror og hans kone. 

Min storebror bor 40 minutt unna, vi har ikke noe uoppgjort, men ei heller til felles. Han snakker bare om seg og sitt og alle andre er idioter. Kan gå 5-6 mnd mellom hver gang jeg treffer han. 

Våre foreldre er gamle, ogde har lite og ingen kontakt med sine søsken og øvrig familie. Mammas søster bor 15 minutt unna, men med unntak av mormors begravelse har ikke mamma og hennes storesøster snakket hverken på tlf eller irl på 15 år. 

Vet ikke hvorfor, sier mamma, det har bare blitt sånn.....

Jeg får til lite, husker ikke noe og de gangene jeg gjør som nå. Er ærlig og sier det som det er, så er tilbakemeldingen at jeg er negativ, og pesimistisk. At det er bare tull, at klart jeg kan, jeg greier det jeg vil.  

Jeg har kronisk migrene og fibromyalgi, er helsemessig heilt på en felg, sitter stort sett inne og går lite ut pga sol og lys. Lever med nedtrekte blendingsgardiner, og bak solbriller pga migrenetrigger som sol og lys. 

Og jeg har utbetalt vel 10 000,- kr pr mnd i aap. 

Familien har det knallhardt økonomisk. Takk og pris for at mannen kommer hjem med 45 000,- pr mnd.  Men vi har nytt hus og 3.5 mil i gjeld. Det er tøft....... 

Skulle ønske jeg hadde en jobb, bakerst innerst i en koridor, der jeg satt og gjorde noe enkelt, uten ansvar, putta ark i konvolutter eller noe.

Æsj, jeg vet ikke hva jeg vil med dette lange lange innlegget........beklager skriveleifer. Dysleksi sa ppt kontoret når jeg gikk i 9 klasse.....

Kontaktpersonen min på Nav sa at kanskje uføre var en mulighet. Vi skulle snakkes til høsten. Har hatt aap i snart 4 år. 

 

Anonymkode: 0f0b7...be3

[Anonym bruker]

Hva vil du med livet ditt, HI - og er du villig til å gjøre noe for å få det bedre?

Anonymkode: 1e2bc...402

[Anonym bruker]

Hva har du jobbet med disse fire årene med AAP? Altså, ikke i form av arbeid, men hvilke grep har du tatt?

Jeg leser ut av innlegget ditt at du har mange plager og lite nettverk, og forsåvidt små ressurser. Men jeg ser ingen tegn til hva du ønsker. Hva VIL du? Og hvor mye er du villig til å legge i å få det du vil ha? 

Er det å få en uføretrygd slik at du kan fortsette det livet du lever med litt romsligere rammer men like mye tomhet? Eller ønsker du å forsøke å overkomme noen av hindringene?

I forholdet mellom deg og mannen, er det datamaskinen som drar han inn på datarommet eller rømmer han inn dit? Er det bare hans ansvar å slutte å spille, ditt ansvar å gjøre det hyggeligere å komme ut, eller har dere i fellesskap skapt denne usunne dyamikken og bør ta felles ansvar for å komme ut av den? Er det mannen du ønsker, eller er det de 45 000 han drar inn som gjør at du fortsetter forholdet?

Det høres ut som om du har gjort livet ditt til noe som bare skjer med deg, men som du ikke påvirker. Denne passiviteten vil ikke gi deg noe som helst positivt, det eneste du kan oppnå på denne måten er at det går videre i samme tralten, eller eventuelt nedover.

Anonymkode: 11ff8...46c

[Gjest Antarctica]

Huff, dette var leit! 

Men vet du hva - jeg syns ikke du skriver så dårlig i det hele tatt. Du har en og annen skrivefeil, men du uttrykker deg kjempegodt ("kunne ikke solgt rullestol til en lam" var friskt og fikk meg til å le!)

Hvis du skulle snu dette litt - hva liker du selv aller best? Hva får hjertet til å slå fortere hos deg? 

[Anonym bruker]

Enig med pashla, du skriver veldig godt! Både innhold og grammatisk. Kanskje du vil skrive en bok? Baser hovedpersonen på deg og ditt eget liv, det vil fasinere

Anonymkode: 3cd00...72b

[Evablaum]

Så godt at sønnen din er sosial  

Er du deprimert? 

[Anonym bruker]

Jeg synes det er trist at du trykker deg selv ned i søla så til de grader, det er jo ikke rart at du ikke tror du kan noe hvis det er dette du forteller deg selv hele tiden. Snu på det, hva kan du? Hva gjør du i hverdagen for å bli bedre, er alt prøvd i forhold til migrenen, har du vært i arbeidsutprøving, hva gjør du når du er hjemme om dagen? Hva ønsker du, ønsker du uføre eller ønsker du å kunne jobbe litt, (hvis du ser bort fra det økonomiske), ser du for deg at du kan jobbe litt hvis du finner den rette jobben?

Anonymkode: 975d1...8bb

[Mamma`n til Will& Ailo]

Uff, får vondt av deg.

Jeg vet selv hvordan det er å være syk , på aap og ha et dårlig nettverk. Var der selv i mange år.

Dessverre så må man ta seg selv i nakken og klatre opp den tunge bratte bakken for det er ingen som gjør det for deg! 

Det er kjempetøft og hvert steg føles som en mil, men for hvert steg blir det litt lettere 😀

Det første du må gjøre er å starte med å like deg selv igjen og få bedre selvtillit. Og det er kanskje den aller tøffeste jobben!

En god måte er å sette seg små mål i starten.

Start dagen med å se deg i speilet å si høyt: I dag skal bli en bedre dag enn i går mens du smiler 😀 Smil til deg selv hver gang du går forbi et speil. Tren på å smile til andre når du er ute.

Når du har gjort det en uke, så start med å si hei og smil til naboen, kassadama ol 

Gå deg en lang tur

Dra til frisøren 

Lek og le med sønnen din

Lag deg noen mål hver dag.

Gå til fastlegen å få andre migrenemedisiner som gjør at du kan fungere bedre.

Alt dette vil gi deg mestringsfølelsen du mangler og motivasjon til å fortsette.

Jeg er sikker på at du klarer det, men du må legge inn litt innsats selv! 

Klem ❤️

[Anonym bruker]

Har du vært utsatt for noe traumatisk i oppveksten? Overgrep eller omsorgssvikt? Mobbing? Mye av det du beskriver, både fysisk og psykisk, kan være reaksjoner hos folk med traumer. Og det finnes det hjelp for!

Anonymkode: e9279...0db

[Anonym bruker]

Dette svaret hullet du er i nå er ikke lett å komme ut av på egenhånd, men har du muligheten til å få et opphold på et sånt rekreasjonssted? Finnes mange sånne steder, hvor man får hjelp av psykolog, kostholdsveileder, fysioterapeut osv. Et tverrfaglig hjelpeapparat. 

For du vet jo at fibromyalgien og mest sannsynlig migren også vil bli mye bedre med riktig kosthold, mosjon og at du kommer deg ned i normalvekt. Kanskje blir psyken bedre av det også... 

Det høres ut som du har gitt opp, som du tror at livet ikke har noe mer å tilby deg, men det er ikke sant. Du kan finne glede i ting igjen du også, men du må ta fleste skritt selv, og jeg tror det kan være en god start med f.eks 4 uker på et sånt kurs-sted 

Anonymkode: 868ed...3fc

[Anonym bruker]

Har du foresten prøvd psykomotorisk fysioterapi? Eller trening i terapibasseng med revmatismegruppa? Du må ha hjelp ut av apatien, og dette er ting som kan hjelpe deg 

55.000 inn i måneden er heller ikke lite til bare tre personer 

Jeg tjener 22.000 og mannen 25.000 (netto), vi har 3 mill i gjeld og fire barn hvor de to eldste er tenåringer. Vi klarer oss da helt ok. 

Anonymkode: 868ed...3fc