Sønnen min er så engstelig.

[Anonym bruker]

Sønnen min er nå 10 år. Han har alltid vært en veldig rolig, forsiktig, engstelig og sårbar gutt. Men alle har sagt, at han blir sikkert tøffere jo eldre han blir. Men nå er han 10 år, og jeg synes det blir verre. Nå klarer han ikke å sove hos kompiser lenger, dette har han alltid klart før. Men nå bare gråter han, og savner meg. Han fikk tilbud om å overnatte hos en kompis i morgen. Og han har grått som bare det, for han tror ikke han klarer det. Bare jeg skal på kino en kveld, så gråter han. Han har en bror på 17 år, som passer han da. Og han gråter selv om jeg kommer hjem før han legger seg. Ellers har han aldri turt å gjøre noe galt, han er livredd for å få kjeft. Og han takler ikke kjeft, da gråter han. Det og bare snakke til han og, kan føre til at han gråter. Det er så utrolig mye han gråter av. Men han har det bra på skolen, har en lærer som forstår han, og han har mange gode venner. Men så blir denne sårbarheten hans bare verre. Og jeg er så bekymret.

Noen andre som har sånne barn? Og gjør dere noe for å bedre det? Eller dere som har hatt sånne barn, hvordan har det gått?

Anonymkode: df45a...7c1

[Anonym bruker]

Har ei på 12 som er veldig lik.. hun har desverre utviklet angst oc måtte slutte på aktiviteter. Vi får oppfølging av ppt iforhold til skole. Så har ingen gode råd, men følger tråden.

klem fra en mor til en annen❤

Anonymkode: 9d980...36c

[Anonym bruker]

Jeg har en slik datter, men hun er ikke så ille som sønnen din.

Hun er nok det de kaller sensitiv, og har hatt perioder med seperasjonsangst og mye engstelse. Siste gangen var nå i vinter, og da vurderte jeg å oppsøke hjelp. Da klarte hun plutselig ikke overnatte hos venninner, ville ikke i bursdager, ikke på besøk, ikke på fritidsaktiviteten sin som hun jo elsker heller. Jeg var en stund redd hun ikke bare hadde en engstelig periode, men var i ferd med å utvikle skikkelig angst.

Men så gikk det seg til igjen. Nå overnatter hun, drar på besøk osv igjen.

Jeg har aldri latt henne slippe ting det er normalt at en 9-10 åring skal kunne gjøre på egenhånd da, men jeg har trygget henne så godt jeg kan. F.eks da hun var invitert i bursdag på bowlingen og ikke turte gå, da hadde hun med seg mobilen sin i en liten veske og jeg lovet å sette meg på en cafè i nærheten og lese i en bok mens hun var der. Da gjennomførte hun, og det gikk så greit. Jeg kom nesten 10 min før bursdagen var ferdig og da ville hun ikke hjem  Etter det løsnet det mer og mer til hun var helt "normal" igjen når det kommer til å gjøre ting på egenhånd.

Jeg leste litt om engstelige barn, her f,eks

https://www.familieverden.no/oppdragelse/gode-rad/ikke-push-barnet-for-mye/

Har også lest litt om sensitive barn, mange har jo fordommer mot den betegnelsen, men det er jo bare et personlighetstrekk. Noen barn er utadvendte, noen er rolige, noen aktive, noen litt engstelige, noen mangler impulskontroll, noen er sosiale, noen litt usosiale osv osv osv, og noen er sensitive. Det er ikke en sykdom, det er et personlighetstrekk, men noen hensyn er greit å ta. Min datter trenger f.eks mer søvn og alenetid enn de fleste på sin alder. Hun er sosial, leken, aktiv osv, men etter en dag på skolen vil hun gjerne ha en time i ro og fred på rommet sitt før hun er klar for videre lek med venner. Hun legger seg nok også tidligere enn mange av vennene sine om kvelden. Slike hensyn er helt greit å ta synes jeg.

Om du er i tvil så søk hjelp, snakk f.eks med helsesøster på skolen. At han er litt engstelig en periode er ikke unormalt, men om det hindrer han i å leve et normalt liv for 10-år gamle gutter så trenger han kanskje litt hjelp. Ikke vent for lenge om du tror han kan trenge hjelp.

Anonymkode: b8534...53b

[Anonym bruker]

Søk hjelp på Bup via legen. De har god kompetanse på engstelige barn

Anonymkode: bb7c7...60b

[Anonym bruker]

Vi hadde ei slik jente vi og. Helt forferdelig å se henne takle livet generelt så tungt. Vi var på HS og ressurs HS med henne. Til leger og snakket mye med henne. Alt var tungt og vanskelig. Mye vondt k magen, og legen/HS mente begynnende angst..

Viste seg i ettertid at hun har cøliaki! Uten typiske symptomer, men allikevel mye skjulte. Vi har gått på diett i 5 mnd nå og hun er totalt forandret! Hun smiler dagen lang, Glimt i øyet, tåler spøker, er frekk i munnen (at jeg skulle bli glad for det da!❤️), positiv og generelt ei helt normal 10 åring! Vi fikk ei ny jente i gave❤️ 

Så mitt lille tips i dag, har dere sjekket han for cøliaki eller andre sykdommer som kan påvirke humør ect? 

Anonymkode: c3c25...b72

[Anonym bruker]

Takk for svar.

Cøliaki tror jeg ikke det er, han har ingen tegn på det. Vi har det i familien, så vet litt hva vi skal se etter.

Han har bestemt seg for å prøve å overnatte. Så håper jeg bare det går bra. Er fortsatt mange timer han har, på å ombestemme seg.

BUP tar vi ikke kontakt med ennå. Da BUP her er elendige, er ganske sikker på at vi ikke engang ville fått time dit.

Anonymkode: df45a...7c1

[Anonym bruker]

45 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Takk for svar.

Cøliaki tror jeg ikke det er, han har ingen tegn på det. Vi har det i familien, så vet litt hva vi skal se etter.

Han har bestemt seg for å prøve å overnatte. Så håper jeg bare det går bra. Er fortsatt mange timer han har, på å ombestemme seg.

BUP tar vi ikke kontakt med ennå. Da BUP her er elendige, er ganske sikker på at vi ikke engang ville fått time dit.

Anonymkode: df45a...7c1

Du må jo hjelpe sønnen din. Ikke la han dyrke engstelsen

Anonymkode: 07321...e17

[Anonym bruker]

10 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Du må jo hjelpe sønnen din. Ikke la han dyrke engstelsen

Anonymkode: 07321...e17

Selvfølgelig hjelper jeg han. Jeg oppmuntrer og støtter det jeg kan.

Vi har hatt mye kontakt med BUP, grunnet det eldre barnet. Og de hjelper ikke, vi får bare avslag, og når vi endelig har fått hjelp, så er det samtaler og ikke noen form for behandling. BUP her vi bor, er kjent for å være elendige. Til største barnet skaffet vi derfor privat hjelp.

Sønnen min er og sånn, at han hadde aldri pratet med noen fremmede om dette, er så vidt jeg får han til å prate om dette. Og jeg gjør alt jeg kan for å oppmuntre han. Og ikke la han dyrke engstelsen. Vi finner på veldig mye, og jeg oppmuntrer alt jeg kan. Vi samarbeider veldig godt med læreren hans og. Skulle det bli verre, skaffer vi selvfølgelig hjelp.

Anonymkode: df45a...7c1