Noen tips til å hanskes med sur og kranglete mann?

[Anonym bruker]

Jeg har en mann som egentlig er snill og god på mange måter. Han gjør like mye husarbeid som meg, unner meg å gjøre mine ting og klager ikke på at han da må passe ungene, stiller opp når jeg trenger han.

Men, han er utrolig sur, lettfornærmet og kranglete, og det påvirker humøret mitt på en negativ måte. Hver gang jeg påpeker noe jeg skulle ønske han kunne gjøre annerledes, blir han skikkelig sur og defensiv. Hvis jeg for eksempel ytret ønske om at han skal vaske kaffetrakteren noen ganger (han vasker/tørker aldri av den uten oppfordring, skvalper kaffe utover så den blir full av fastbrent gammel kaffe og stinker), så blir han dritsur og begynner å påpeke alt jeg gjør feil og at jeg ikke er noe bedre selv. Et problem her er at han er litt lat, velger alltid minste motstands vei, og kan for eksempel la sprut fra en ketchupflaske være klint utover veggen i ukesvis dersom jeg ikke påpeker det eller fjerner det selv. Han er også langsint, og har ingen problemer med å være sur et par dager dersom jeg ikke tar initiativ til å få han ut av det.

En annen ting er at han er vanvittig kranglete. Jeg kan ikke komme med et synspunkt uten at han må motsi meg. Altså, han kan virkelig ikke kunsten å gi støtte til synspunkter, eller iallfall anerkjenne mine synspunkter men si på en ukranglete måte at han er uenig. Han må ALLTID leke djevelens advokat. Det er ikke det at jeg trenger å snakkes etter munnen, jeg tåler at folk er uenige med meg. Men hvor naturlig er det at han ALDRI er enig med meg? Dessuten er det også som sagt noe med måten han gjør det på. Han er litt nedlatende og går aktivt inn for å finne masse argumenter for å motsi meg.

Han klager over labert sexliv, men nekter å innse/klarer ikke å forandre seg, selv om jeg sagt ettertrykkelig ifra at en sur, langsint, kranglete og kverulerende (og lat...) mann IKKE er sexy.

Hva gjør jeg? Noen som har erfaringer eller råd?

Anonymkode: 11076...0a2

[Anonym bruker]

Har hatt en sånn. Har dessverre ingen råd. Vi gikk i samtaleterapi, men er likevel ikke sammen i dag.

Anonymkode: 714c5...497

[Anonym bruker]

7 timer siden, Anonym bruker skrev:

Har hatt en sånn. Har dessverre ingen råd. Vi gikk i samtaleterapi, men er likevel ikke sammen i dag.

Anonymkode: 714c5...497

Gikk du fra han pga dette?

Anonymkode: 11076...0a2

[Anonym bruker]

Noen andre innspill?

Anonymkode: 11076...0a2

[Anonym bruker]

Har en sånn en hjemme jeg også. Han har alltid rett, krangler vi er det alltid min feil, jeg må ikke finne på å pirke på noe han gjør eller ikke gjør, og han stikker av når han blir sur. Da går han på soverommet og legger seg og furter, er gjerne sur en dag eller to også alt etter som. Min konklusjon etter 5 år med dette mennesket er at hans selvtillit er alt for liten, men selvbilde alt for stort. Han har gjort seg opp veldig høye tanker om sin egen intelligens og meninger, men innerst inne er han en redd liten gutt som ikke liker seg selv, og dermed ikke tror at andre heller kan like han. Den får jeg nemlig slengt i fjeset når vi diskuterer noe, at jeg hærer jo ikke ha han i hus likevel. Selvfølgelig rent svada, men jeg tror faktisk han tror på det selv.

Mitt råd til deg? Han kommer aldri til å endre seg. I beste fall kan du prøve å ta han med i terapi, men mest sannsynlig vil han si at psykologen er en idiot om han ikke er enig med mannen din. Du må ta et valg om du vil ha det slik resten av livet ditt, eller gå din vei. Jeg for min del er kun i dette forholdet fordi jeg er for feig til å komme meg ut, men det er det jeg egentlig vil.

Anonymkode: 9b8e4...7e9

[Anonym bruker]

27 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Har en sånn en hjemme jeg også. Han har alltid rett, krangler vi er det alltid min feil, jeg må ikke finne på å pirke på noe han gjør eller ikke gjør, og han stikker av når han blir sur. Da går han på soverommet og legger seg og furter, er gjerne sur en dag eller to også alt etter som. Min konklusjon etter 5 år med dette mennesket er at hans selvtillit er alt for liten, men selvbilde alt for stort. Han har gjort seg opp veldig høye tanker om sin egen intelligens og meninger, men innerst inne er han en redd liten gutt som ikke liker seg selv, og dermed ikke tror at andre heller kan like han. Den får jeg nemlig slengt i fjeset når vi diskuterer noe, at jeg hærer jo ikke ha han i hus likevel. Selvfølgelig rent svada, men jeg tror faktisk han tror på det selv.

Mitt råd til deg? Han kommer aldri til å endre seg. I beste fall kan du prøve å ta han med i terapi, men mest sannsynlig vil han si at psykologen er en idiot om han ikke er enig med mannen din. Du må ta et valg om du vil ha det slik resten av livet ditt, eller gå din vei. Jeg for min del er kun i dette forholdet fordi jeg er for feig til å komme meg ut, men det er det jeg egentlig vil.

Anonymkode: 9b8e4...7e9

Uff, ikke oppmuntrende lesing. Jeg ser foreløpig såpass mange fordeler i forholdet (felles barn, lik fordeling av arbeidsoppgaver, samme humor etc.) at jeg ikke er klar til å gå. Men må innrømme at det røyner på noen ganger...

Jeg har også vært inne på tanken om dårlig selvtillit, da kan det jo være vanskelig å ta imot kritikk. Og angrep er jo beste forsvar.

Kanskje vi burde prøve terapi for å se om det er noe i dynamikken mellom oss som kan endres.

HI

Anonymkode: 11076...0a2

[Anonym bruker]

6 timer siden, Anonym bruker skrev:

Gikk du fra han pga dette?

Anonymkode: 11076...0a2

Dette også.

Anonymkode: 714c5...497

[Anonym bruker]

Det kan jo i alle fall ikke skade med terapi tenker jeg. Men er han som min, så vil den minste motgang få han til å skylde på psykologen, for det kan jo ikke tenkes at det er din mann det er noe galt med. Jeg klarte lure min med på tanken, men ved å si at det var jeg som trengte dette, ikke han. Helt håpløst. Endte med at vi ikke gjorde det likevel, men jeg vurderer det fortsatt. Jeg bare har en stygg mistanke om at det kommer ikke til å hjelpe uansett. Kan ikke fylle en kopp som allerede er full

Anonymkode: 9b8e4...7e9

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Uff, ikke oppmuntrende lesing. Jeg ser foreløpig såpass mange fordeler i forholdet (felles barn, lik fordeling av arbeidsoppgaver, samme humor etc.) at jeg ikke er klar til å gå. Men må innrømme at det røyner på noen ganger...

Jeg har også vært inne på tanken om dårlig selvtillit, da kan det jo være vanskelig å ta imot kritikk. Og angrep er jo beste forsvar.

Kanskje vi burde prøve terapi for å se om det er noe i dynamikken mellom oss som kan endres.

HI

Anonymkode: 11076...0a2

Et år etter at vi hadde gjort det slutt kom i alle fall min eks og innrømte at akkurat dette var grunnen til at han alltid gikk i angrep. Til dels stygge angrep. Det skyldtes at han hadde for lavt selvbilde. Han hadde gjort en rivende utvikling etter bruddet, søkt hjelp og endret på enormt mye ved seg selv.

Men jeg kunne ikke ta ham tilbake. For meg var det "too little, too late". Og jeg følte meg så utsultet og deprimert av å ha levd med ham i 5 år. Jeg brukte lang tid på å bli "normal" etterpå. Jeg var jo blitt så vant til at alle mind utsagn skulle skytes ned, alle bagateller skulle lede til krangel, alle initiativer skulle møtes med avmålt negativitet og plukkes i filler før han aller nådigst kunne delta på ett av ti. Jeg forventet motstand i alle ledd. Gikk rundt og forberedte samtaler inni hodet mitt sånn at jeg kunne møte argumentene hans. Jeg vil faktisk si at jeg til slutt hadde flere dialoger med ham inni meg enn ute i lufta. Altså, jeg kvernet på mulige ting å si flere timer i døgnet. Hans negativitet tok opp absolutt all plassen i hodet mitt. Det fikk meg til å tenke på om det var verd det!

 

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

Han har gjort seg opp veldig høye tanker om sin egen intelligens og meninger, men innerst inne er han en redd liten gutt som ikke liker seg selv, og dermed ikke tror at andre heller kan like han. Den får jeg nemlig slengt i fjeset når vi diskuterer noe, at jeg hærer jo ikke ha han i hus likevel. Selvfølgelig rent svada, men jeg tror faktisk han tror på det selv.

Anonymkode: 9b8e4...7e9

Dette kjenner jeg meg også igjen i. For enkelte ganger vippet det over til en slags sjalusi. Ikke bare den "seksuelle sjalusien", altså at man mistenker partneren for å ha en annen eller blir sur hvis hun gir noen for mye oppmerksomhet. Men en slags "eksistensiell sjalusi". Jeg beveget meg bl a i et miljø der han følte seg liten og overflødig. Mine venner og kolleger var alle del av dette miljøet - men nettopp fordi jeg trivdes der, og han følte seg mistilpass blant dem, brukte han enormt mye tid på å snakke stygt om dem! Det var ikke måte på for noen idioter jeg var omgitt av. Selv om ingen noen sinne var annet enn vennlige mot ham (de tok godt imot fordi han var samboeren min) så kunne han sitte i bilen hjem fra enhver middag og slenge dritt. Etter et julebord med kollegaene mine brukte han flere TIMER på å rakke ned på alt som hadde skjedd. Maten, talene, musikken, underholdningen, enkeltpersonene. Det var langt ut på morgensiden, og jeg skulle omtrent ikke få lov å sove, for han hadde så mye på hjertet av hvor dumt alt hadde vært. 

Til slutt begynte jeg å gråte. Det var til og med jeg som hadde sittet i julebordskomiteen og laget underholdningen. Det visst han, men hans sjalusi var større enn evnen til å abstrahere. Det endte med at jeg sa jeg ikke ville høre et ord til, og "hvis du mener at alle de jeg liker og beundrer er idioter, så er det faktisk meg du kaller idiot." Da begynte han å be om godt vær, men jeg bare gråt. Til dags dato husker jeg skyllebøtta hans bedre enn selve julebordet...

Anonymkode: 714c5...497

[Anonym bruker]

9 timer siden, Anonym bruker skrev:

Et år etter at vi hadde gjort det slutt kom i alle fall min eks og innrømte at akkurat dette var grunnen til at han alltid gikk i angrep. Til dels stygge angrep. Det skyldtes at han hadde for lavt selvbilde. Han hadde gjort en rivende utvikling etter bruddet, søkt hjelp og endret på enormt mye ved seg selv.

Men jeg kunne ikke ta ham tilbake. For meg var det "too little, too late". Og jeg følte meg så utsultet og deprimert av å ha levd med ham i 5 år. Jeg brukte lang tid på å bli "normal" etterpå. Jeg var jo blitt så vant til at alle mind utsagn skulle skytes ned, alle bagateller skulle lede til krangel, alle initiativer skulle møtes med avmålt negativitet og plukkes i filler før han aller nådigst kunne delta på ett av ti. Jeg forventet motstand i alle ledd. Gikk rundt og forberedte samtaler inni hodet mitt sånn at jeg kunne møte argumentene hans. Jeg vil faktisk si at jeg til slutt hadde flere dialoger med ham inni meg enn ute i lufta. Altså, jeg kvernet på mulige ting å si flere timer i døgnet. Hans negativitet tok opp absolutt all plassen i hodet mitt. Det fikk meg til å tenke på om det var verd det!

 

Dette kjenner jeg meg også igjen i. For enkelte ganger vippet det over til en slags sjalusi. Ikke bare den "seksuelle sjalusien", altså at man mistenker partneren for å ha en annen eller blir sur hvis hun gir noen for mye oppmerksomhet. Men en slags "eksistensiell sjalusi". Jeg beveget meg bl a i et miljø der han følte seg liten og overflødig. Mine venner og kolleger var alle del av dette miljøet - men nettopp fordi jeg trivdes der, og han følte seg mistilpass blant dem, brukte han enormt mye tid på å snakke stygt om dem! Det var ikke måte på for noen idioter jeg var omgitt av. Selv om ingen noen sinne var annet enn vennlige mot ham (de tok godt imot fordi han var samboeren min) så kunne han sitte i bilen hjem fra enhver middag og slenge dritt. Etter et julebord med kollegaene mine brukte han flere TIMER på å rakke ned på alt som hadde skjedd. Maten, talene, musikken, underholdningen, enkeltpersonene. Det var langt ut på morgensiden, og jeg skulle omtrent ikke få lov å sove, for han hadde så mye på hjertet av hvor dumt alt hadde vært. 

Til slutt begynte jeg å gråte. Det var til og med jeg som hadde sittet i julebordskomiteen og laget underholdningen. Det visst han, men hans sjalusi var større enn evnen til å abstrahere. Det endte med at jeg sa jeg ikke ville høre et ord til, og "hvis du mener at alle de jeg liker og beundrer er idioter, så er det faktisk meg du kaller idiot." Da begynte han å be om godt vær, men jeg bare gråt. Til dags dato husker jeg skyllebøtta hans bedre enn selve julebordet...

Anonymkode: 714c5...497

Uff, det der høres jo helt forferdelig ut! Og det høres ut som om din var mye verre enn min. Likevel kjenner jeg igjen tendensen, så det er nok de samme mekanismene som er i sving.

For min del er det som sagt foreløpig tolererbart, og når jeg tenker meg om har han også faktisk gjort framskritt. Bare i dag kom han faktisk og bare om unnskyldning fordi han er så hissig og kranglete. 

Kjipt at dårlig selvtillit skal få slike utslag, at man ikke heller kan støtte hverandre og bygge hverandre opp slik at begge kan få god selvtillit...

Anonymkode: 11076...0a2

[Anonym bruker]

Er det slik at det går an å sitte dere ned som to voksne og snakke om disse problemene? Når det ikke er en opphetet situasjon. Kanskje du kan være ærlig og si hva du føler. Muligens er det noe du gjør som provoserer han også. Det kan høres ut som du styrer litt i heimen. Mange kan bli litt trassig hvis de føler seg urettferdig behandlet osv. 

Anonymkode: a1ac1...654

[Anonym bruker]

3 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Er det slik at det går an å sitte dere ned som to voksne og snakke om disse problemene? Når det ikke er en opphetet situasjon. Kanskje du kan være ærlig og si hva du føler. Muligens er det noe du gjør som provoserer han også. Det kan høres ut som du styrer litt i heimen. Mange kan bli litt trassig hvis de føler seg urettferdig behandlet osv. 

Anonymkode: a1ac1...654

Det er sant, og det gjør vi. Samtidig er han som sagt litt lat, og jeg forbeholder meg retten til å ikke være alene om å rydde/vaske - noe som fordrer at jeg må påpeke ting med jevne mellomrom. Det hadde vært langt å foretrekke om han så og tok tak i dette selv, men slik fungerer det dessverre ikke hos oss.

Anonymkode: 11076...0a2

[Anonym bruker]

40 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Uff, det der høres jo helt forferdelig ut! Og det høres ut som om din var mye verre enn min. Likevel kjenner jeg igjen tendensen, så det er nok de samme mekanismene som er i sving.

For min del er det som sagt foreløpig tolererbart, og når jeg tenker meg om har han også faktisk gjort framskritt. Bare i dag kom han faktisk og bare om unnskyldning fordi han er så hissig og kranglete. 

Kjipt at dårlig selvtillit skal få slike utslag, at man ikke heller kan støtte hverandre og bygge hverandre opp slik at begge kan få god selvtillit...

Anonymkode: 11076...0a2

Deilig å høre at han klarte å si unnskyld! Det er faktisk et godt trekk. Min eks kunne også det - til slutt. Altså, når jeg endelig hadde begynt å gråte og bare følte at alt var dritt, så kunne han gå og tygge litt på situasjonen, begynne å angre seg litt, få dårlig samvittighet - og så etter et døgn eller noe, kunne han til slutt komme og gjøre et klønete forsøk på å si unnskyld. Og da var min prosess kommet så langt forbi det punktet hvor jeg fortsatt var "mør" og emosjonell, så jeg klarte omtrent ikke svare skikkelig på det. Jeg hadde jo allerede tilbragt et døgn eller to med å føle meg først tråkka på, deretter ignorert og til slutt forbitra. Så når han typisk begynte å be om godt vær, var jeg over på den andre siden og kald som en fisk. Ikke noe "falle i hverandres armer og bli venner igjen". 

Anonymkode: 714c5...497

[Anonym bruker]

Jeg tenker at d har veldig mye å si HVORDAN du kritiserer han/gir tilbakemeldinger på. Jeg har en mann som til tider kan være sårbar på dette området, og det jeg har lært meg er å "kjenne tempen" på når jeg kan si det jeg vil, og alltid si ting på en vennlig og kjærlig måte (forsøke i alle fall!) 

Eks.: "Per, er det greit at du kaster søpla rett i søppelboksen, i stedet for på benken? Det blir mindre rot på benken da. "  Prøver å si dette uten å kjefte, og på en rolig og vennlig måte, slik du ville sagt det til en venn på besøk. Merker at det betyr mye for hvordan mannen min tar imot beskjedene/kritikken. 

Ønsker man endring i et parforhold: ALLTID start med deg selv først! 😉❤️

I tillegg tenker jeg at i et kjærlighetsekteskap/samboerskap, så handler vel hverdagen også om å overse litt av feilene til hverandre, la ting gå, ikke ta alle kamper hele tiden. Er det noe mannen din er dårlig til å huske, ta det for han. Man er der for å utfylle hverandre🌹 Ikke for å forme den andre til å bli helt lik deg selv. Tar man ting med kjærlighet, blir irritasjonen borte 💗 Men ingen er perfekt, dette er noe jeg PRØVER å etterleve, men får det selvfølgelig ikke alltid til. 

Fokuser på de gode sidene! Skryt mye av mannen din, gi han bekreftelser, da tåler han plutselig mer 😉

Anonymkode: 71cfe...934

[Rivjernet]

7 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jeg tenker at d har veldig mye å si HVORDAN du kritiserer han/gir tilbakemeldinger på. Jeg har en mann som til tider kan være sårbar på dette området, og det jeg har lært meg er å "kjenne tempen" på når jeg kan si det jeg vil, og alltid si ting på en vennlig og kjærlig måte (forsøke i alle fall!) 

Eks.: "Per, er det greit at du kaster søpla rett i søppelboksen, i stedet for på benken? Det blir mindre rot på benken da. "  Prøver å si dette uten å kjefte, og på en rolig og vennlig måte, slik du ville sagt det til en venn på besøk. Merker at det betyr mye for hvordan mannen min tar imot beskjedene/kritikken. 

Ønsker man endring i et parforhold: ALLTID start med deg selv først! 😉❤️

I tillegg tenker jeg at i et kjærlighetsekteskap/samboerskap, så handler vel hverdagen også om å overse litt av feilene til hverandre, la ting gå, ikke ta alle kamper hele tiden. Er det noe mannen din er dårlig til å huske, ta det for han. Man er der for å utfylle hverandre🌹 Ikke for å forme den andre til å bli helt lik deg selv. Tar man ting med kjærlighet, blir irritasjonen borte 💗 Men ingen er perfekt, dette er noe jeg PRØVER å etterleve, men får det selvfølgelig ikke alltid til. 

Fokuser på de gode sidene! Skryt mye av mannen din, gi han bekreftelser, da tåler han plutselig mer 😉

Anonymkode: 71cfe...934

Er han et barn?? Burde man ikke kunne forvente at ett voksent menneske drar sin del av lasset på hjemmebane, uten å bli snakket til med pusestemme?

Jeg har tilgode å møte den mannen som går slike omveier for å kommunisere med partneren sin.

[Ina1972]

På 1.6.2017 den 0.20, Anonym bruker skrev:

Jeg har en mann som egentlig er snill og god på mange måter. Han gjør like mye husarbeid som meg, unner meg å gjøre mine ting og klager ikke på at han da må passe ungene, stiller opp når jeg trenger han.

Dette sjokkerer meg litt. Han passer ungene?? Er det ikke deres unger? Er dere sammen er dette en selvfølge! han passer dem ikke, han har dem  Slik du har dem  . 

Men, han er utrolig sur, lettfornærmet og kranglete, og det påvirker humøret mitt på en negativ måte. Hver gang jeg påpeker noe jeg skulle ønske han kunne gjøre annerledes, blir han skikkelig sur og defensiv.

Dette skjønner jeg godt han blir, hvorfor må han gjøre ting på "din måte" eller annerledes enn han gjør? Vær glad han gidder å gjøre noe, uansett hvordan. Dere kan heller bli enige om hvordan dere kan gjøre ting best sammen  

Hvis jeg for eksempel ytret ønske om at han skal vaske kaffetrakteren noen ganger (han vasker/tørker aldri av den uten oppfordring, skvalper kaffe utover så den blir full av fastbrent gammel kaffe og stinker), så blir han dritsur og begynner å påpeke alt jeg gjør feil og at jeg ikke er noe bedre selv. Et problem her er at han er litt lat, velger alltid minste motstands vei, og kan for eksempel la sprut fra en ketchupflaske være klint utover veggen i ukesvis dersom jeg ikke påpeker det eller fjerner det selv. Han er også langsint, og har ingen problemer med å være sur et par dager dersom jeg ikke tar initiativ til å få han ut av det.

Skaff dere to kolber til kaffemaskinen. Så kan han bruke den han ikke gjør rent selv, så har du egen (du kan gjemme den bort) som er ren, og som gir deg deilig kaffe. Da kan det jo hende han gjør den rent til slutt..? Ketchp på veggen er helt uakseptabelt! Det er møkk som bør tørkes/ askes vekk med en gang. Hva med å bruke hans lønn på en som kan komme å gjøre rent hver uke? Eller bare vask det vekk med en gang selv, kanskje litt provoserende, uten å si noe, men slik at han ser hva du gjør?

En annen ting er at han er vanvittig kranglete. Jeg kan ikke komme med et synspunkt uten at han må motsi meg. Altså, han kan virkelig ikke kunsten å gi støtte til synspunkter, eller iallfall anerkjenne mine synspunkter men si på en ukranglete måte at han er uenig. Han må ALLTID leke djevelens advokat. Det er ikke det at jeg trenger å snakkes etter munnen, jeg tåler at folk er uenige med meg. Men hvor naturlig er det at han ALDRI er enig med meg? Dessuten er det også som sagt noe med måten han gjør det på. Han er litt nedlatende og går aktivt inn for å finne masse argumenter for å motsi meg.

Jeg vet ikke hvor lenge dere har vært sammen, men når man bor sammen og er sammen skal man støtte hverandre. jeg ville blitt såret av dette, og forklart dette for min mann (som stort sett støtter meg, selv om vi kan være uenige om en ting). Man skal bygge opp selvtilliten til den man lever med, ikke tråkke på den. Fortsetter han er han feil for deg (lett å si). Sorry, men dette skal du ikke tåle uten videre!

Han klager over labert sexliv, men nekter å innse/klarer ikke å forandre seg, selv om jeg sagt ettertrykkelig ifra at en sur, langsint, kranglete og kverulerende (og lat...) mann IKKE er sexy.

Happy wife, happy life!! Dette vet vel alle?? 
Har dere virkelig fått snakket sammen? En god lang samtale om hva som plager dere? Det virker som det er noe underliggende her! Noe som "plager" ham el. Som de fleste andre tror jeg nok damer er flinkere til åpne seg og snakke om følelser, har du spurt han ut, forsiktig, og ikke bare buset på? Som noen andre skriver her, hva med å få inn en 3.part? En som har erfaring med dette profesjonelt? Det høres ikke ut som dere har det noe godt.

En ting er jeg sikker på, så lenge du ikke har det bra, tror jeg heller ikke han har det bra.

Hva gjør jeg? Noen som har erfaringer eller råd?

Håper jeg kunne vær til hjelp! Lykke til

Anonymkode: 11076...0a2

 

[Anonym bruker]

9 minutter siden, Ina1972 skrev:

 

Takk for gode tilbakemeldinger

Ja, det er sant at jeg kan bli litt masete, i så stor grad at jeg noen ganger ikke liker meg selv faktisk... Men det bunner jo i at han lar vær å gjøre ting jeg synes er helt opplagt at man må gjøre, som å tørke vekk den ketchupen for eksempel. 

Og når jeg sier jeg skulle ønske han ville gjøre ting annerledes, så mener jeg ikke nødvendigvis på MIN måte, men være hygienisk og ryddig - ikke feks la vår felles seng flyte over av hans skittentøy. Ting jeg mener er selvsagt da, men han og jeg har helt tydelig et forskjellig forhold til ryddighet og hygiene.

Vi har det faktisk ok sammen store deler av tiden, men sliter med kommunikasjonen rundt ting man ønsker å forandre/som man ikke er fornøyd med. Og det bør jo være rom i et forhold for å ta opp sånne ting, man kan ikke være positiv hele tiden? 

Jeg vil påstå at jeg er raus med komplimenter og ros, skryter og sier fine ting til han hver dag. Og det gjør bra ting for forholdet vårt, derfor synes jeg også jeg skulle få lov til å si ifra om ting som ikke er så bra.

HI

Anonymkode: 11076...0a2

[Ina1972]

Min mann og jeg holdt på å gå fra hverandre da vi hadde vært sammen i ca 7 år, av ulike grunner.
Vi gikk til samslivsterapaut og lærte oss gode måter å kommunisere på, nå har vi vært sammen i 17 år og har det veldig fint. 

Ikke glem: "kvinner er fra Venus, men fra Mars", vi vil alltid være ulike.

Jeg kjenner din frustrasjon... Når jeg spør om min mann kan støvsuge så sier han "jeg skal ta det etterpå" så vet jeg nå at det kan ta alt fra 20 minutter til tre dager. Til og begynne med ble jeg dritsur men nå bryr jeg meg ikke, for jeg vet det skjer. Nå sier jeg heller "Jeg skulle så gjerne fått vasket gulvet og da hadde vært fint om du kunne støvsugd først, kan du ta det innen en time, så det ikke blir så sent for meg å vaske over?". Da er det aldri noe problem, da blir det støvsugd ganske tidlig/ raskt.

Lykke til med frustrasjon mm. 

Hans skittentøy på senga?? hvem vil ha skittentøyet i senga si? hehe

[Gjest Antarctica]

4 timer siden, Stinkerbelle skrev:

Er han et barn?? Burde man ikke kunne forvente at ett voksent menneske drar sin del av lasset på hjemmebane, uten å bli snakket til med pusestemme?

Jeg har tilgode å møte den mannen som går slike omveier for å kommunisere med partneren sin.

Helt enig! 

Kvinner gjør generelt mange flere innrømmelser, i form av å tilpasse seg til mannen, skreddersy utsagn så de passer ham å respondere på, ta hans meninger og følelser inn i beregningen før hun tar avgjørelser, ta hensyn til hans særheter og så videre.

Menns tilnærming er å være "entitled" til en masse ting, og bli kjempeforbløffa når kona blir skuffa, sint eller lei seg. Og så furter de etterpå over at kvinner er uforståelige. Vi ER IKKE det, vi bare trenger at noen hører hva vi sier før vi er nødt til å rope det. "Emotional intelligence" er ikke jevnt utdelt fra naturens side...

Denne artikkelen sier litt mer om det: 

https://www.gottman.com/blog/emotionally-intelligent-husbands-key-lasting-marriage/

[Anonym bruker]

På 2.6.2017 den 13.37, Pashla skrev:

Helt enig! 

Kvinner gjør generelt mange flere innrømmelser, i form av å tilpasse seg til mannen, skreddersy utsagn så de passer ham å respondere på, ta hans meninger og følelser inn i beregningen før hun tar avgjørelser, ta hensyn til hans særheter og så videre.

Menns tilnærming er å være "entitled" til en masse ting, og bli kjempeforbløffa når kona blir skuffa, sint eller lei seg. Og så furter de etterpå over at kvinner er uforståelige. Vi ER IKKE det, vi bare trenger at noen hører hva vi sier før vi er nødt til å rope det. "Emotional intelligence" er ikke jevnt utdelt fra naturens side...

Denne artikkelen sier litt mer om det: 

https://www.gottman.com/blog/emotionally-intelligent-husbands-key-lasting-marriage/

Jeg plukket opp denne gamle tråden igjen, fordi jeg fortsatt sliter med det samme...

Den artikkelen du linket til var jo litt amerikansk/svulstig 😜, men pekte likevel på mye viktig og gjenkjennbart.

For eksempel det å lytte og vise interesse når partneren din har noe på hjertet.

Jeg kan komme med noe viktig og noe jeg virkelig ønsker respons på til samboeren. For det første snur han seg absolutt ikke til meg eller stopper det han holder på med. Han sier som oftest noe etter jeg er ferdig med å prate, som viser at han ikke er interessert og sannsynligvis ikke har hørt etter. For eksempel: jeg forteller om noe som har skjedd på jobben, og hans respons er: "hvem skal hente ungene i barnehagen i morgen?".

En annen ting fra artikkelen, og som jeg har bekymret meg jevnlig for lenge: han er en emosjonelt dysfunksjonell far, rett og slett. Jeg tviler ikke på at han er glad i ungene, men han snakker sjelden med dem - kun TIL dem. Spesielt i konfliktsituasjoner, noe det blir mange av mellom han og dem. Han bjeffer og er sur mot dem en stor del av tiden, han koser ikke med dem, han er inkonsekvent og sender avgårde en haug med trusler som han aldri gjennomfører. Og mye mer. Jeg har et mye tettere forhold til den enn han har, de sier selv at de foretrekker meg. Det er fordi jeg er emosjonelt til stede, er tydelig og konsekvent i oppdragelsen, er interessert i dem og deres univers.

Det minner meg på en annen ting, flere ting han sier og gjør viser meg at han liksom ikke har hovedidentitet som familiemann. Han har liksom den litt sutrete tilnærmingen "hva med MEG da, når skal det bli MIN tur, hva får JEG ut av dette?" - i situasjoner der det er naturlig for meg å ta valg/prioritere til beste for familien.

Har begynt å gruble igjen veldig siste tiden, da han har vært ekstremt mye sur siste tiden. Naturlig kanskje, da vi har mange barn i forskjellige aldre og mye som skjer nå fram mot sommeren. Men der jeg prøver å ta det med godt humør, le litt av alt kaoset og stresset og prøve å nyte øyeblikkene, går han rundt med et konstant surt ansikt. Jeg kan ikke få sagt hvor intenst lei jeg er av det ansiktet. Det er som en femårings ansikt, som må presses med på masse kjedelige greier mens han egentlig vil være sammen med vennene sine og leke. Jeg kan selvfølgelig også bli sint og smelle til i alt stresset, men da blir jeg ferdig med det og går tilbake til godt humør.

De siste dagene har han vært syk og jeg har styrt skuta alene, det har gått så mye bedre! Færre konflikter med ungene, ting går mer på skinner fordi jeg bare gjør ting selv, alle er i bedre humør.

Men jeg er ikke klar til å gå fra far til mine barn, samt at han har bra sider og vi har det bra i perioder. Bare ser ikke at det kan forandres dette her, og det bør det - spesielt pga ungene.

HI

Anonymkode: 11076...0a2

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Jeg plukket opp denne gamle tråden igjen, fordi jeg fortsatt sliter med det samme...

Den artikkelen du linket til var jo litt amerikansk/svulstig 😜, men pekte likevel på mye viktig og gjenkjennbart.

For eksempel det å lytte og vise interesse når partneren din har noe på hjertet.

Jeg kan komme med noe viktig og noe jeg virkelig ønsker respons på til samboeren. For det første snur han seg absolutt ikke til meg eller stopper det han holder på med. Han sier som oftest noe etter jeg er ferdig med å prate, som viser at han ikke er interessert og sannsynligvis ikke har hørt etter. For eksempel: jeg forteller om noe som har skjedd på jobben, og hans respons er: "hvem skal hente ungene i barnehagen i morgen?".

En annen ting fra artikkelen, og som jeg har bekymret meg jevnlig for lenge: han er en emosjonelt dysfunksjonell far, rett og slett. Jeg tviler ikke på at han er glad i ungene, men han snakker sjelden med dem - kun TIL dem. Spesielt i konfliktsituasjoner, noe det blir mange av mellom han og dem. Han bjeffer og er sur mot dem en stor del av tiden, han koser ikke med dem, han er inkonsekvent og sender avgårde en haug med trusler som han aldri gjennomfører. Og mye mer. Jeg har et mye tettere forhold til den enn han har, de sier selv at de foretrekker meg. Det er fordi jeg er emosjonelt til stede, er tydelig og konsekvent i oppdragelsen, er interessert i dem og deres univers.

Det minner meg på en annen ting, flere ting han sier og gjør viser meg at han liksom ikke har hovedidentitet som familiemann. Han har liksom den litt sutrete tilnærmingen "hva med MEG da, når skal det bli MIN tur, hva får JEG ut av dette?" - i situasjoner der det er naturlig for meg å ta valg/prioritere til beste for familien.

Har begynt å gruble igjen veldig siste tiden, da han har vært ekstremt mye sur siste tiden. Naturlig kanskje, da vi har mange barn i forskjellige aldre og mye som skjer nå fram mot sommeren. Men der jeg prøver å ta det med godt humør, le litt av alt kaoset og stresset og prøve å nyte øyeblikkene, går han rundt med et konstant surt ansikt. Jeg kan ikke få sagt hvor intenst lei jeg er av det ansiktet. Det er som en femårings ansikt, som må presses med på masse kjedelige greier mens han egentlig vil være sammen med vennene sine og leke. Jeg kan selvfølgelig også bli sint og smelle til i alt stresset, men da blir jeg ferdig med det og går tilbake til godt humør.

De siste dagene har han vært syk og jeg har styrt skuta alene, det har gått så mye bedre! Færre konflikter med ungene, ting går mer på skinner fordi jeg bare gjør ting selv, alle er i bedre humør.

Men jeg er ikke klar til å gå fra far til mine barn, samt at han har bra sider og vi har det bra i perioder. Bare ser ikke at det kan forandres dette her, og det bør det - spesielt pga ungene.

HI

Anonymkode: 11076...0a2

Kast han på dynga! Fy flate hvorfor gidde å kaste bort livet sitt på sure gamle gubber?! Finn deg et eget liv med unger og deg selv. Livet er egentlig ikke tilpasset «kjernefamilien/monogamiet/livet ut».

Alle har drifter og lyster som kommer og går. Det eneste varige er foreldreskap og som mor er du ment til å ha omsorg for barna dine mens mannen din skulle hatt omsorg for deg og sørget for at du har det du trenger til «redet». En sur dritmann er det bare å kvitte seg med!!

 

Anonymkode: 517fa...212

[Anonym bruker]

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

Kast han på dynga! Fy flate hvorfor gidde å kaste bort livet sitt på sure gamle gubber?! Finn deg et eget liv med unger og deg selv. Livet er egentlig ikke tilpasset «kjernefamilien/monogamiet/livet ut».

Alle har drifter og lyster som kommer og går. Det eneste varige er foreldreskap og som mor er du ment til å ha omsorg for barna dine mens mannen din skulle hatt omsorg for deg og sørget for at du har det du trenger til «redet». En sur dritmann er det bare å kvitte seg med!!

 

Anonymkode: 517fa...212

Drifter ja... De er forsvunnet - i forhold til mannen - for lengst. Men det synker liksom ikke inn hva som er grunnen til at sexdriften forsvinner... Mye bedre strategi å prøve å sutre seg til, og bli sur hvis jeg ikke stiller opp.

Anonymkode: 11076...0a2

[Anonym bruker]

32 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Drifter ja... De er forsvunnet - i forhold til mannen - for lengst. Men det synker liksom ikke inn hva som er grunnen til at sexdriften forsvinner... Mye bedre strategi å prøve å sutre seg til, og bli sur hvis jeg ikke stiller opp.

Anonymkode: 11076...0a2

De forsvinner fordi dere ikke har lyst på hverandre lengre! Det er evolusjonens måte å sikre at genene legges i ulike gen-pools. Ingen vet hva fremtiden bringer, derfor bør man sikre genene sine i ulike settinger. 

Om man vil beholde lysten på mannen sin over flere år og etter barn må man faktisk gjøre noe aktivt som kan «lure» hormonene sine. 

Anonymkode: 517fa...212

[Anonym bruker]

45 minutter siden, Anonym bruker skrev:

De forsvinner fordi dere ikke har lyst på hverandre lengre! Det er evolusjonens måte å sikre at genene legges i ulike gen-pools. Ingen vet hva fremtiden bringer, derfor bør man sikre genene sine i ulike settinger. 

Om man vil beholde lysten på mannen sin over flere år og etter barn må man faktisk gjøre noe aktivt som kan «lure» hormonene sine. 

Anonymkode: 517fa...212

Er ikke enig i det. Vet par som er samkjørte både fysisk og psykisk over mange år, og da følger sexlysten med.

Anonymkode: 11076...0a2

[Anonym bruker]

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

Kast han på dynga! Fy flate hvorfor gidde å kaste bort livet sitt på sure gamle gubber?! Finn deg et eget liv med unger og deg selv. Livet er egentlig ikke tilpasset «kjernefamilien/monogamiet/livet ut».

Alle har drifter og lyster som kommer og går. Det eneste varige er foreldreskap og som mor er du ment til å ha omsorg for barna dine mens mannen din skulle hatt omsorg for deg og sørget for at du har det du trenger til «redet». En sur dritmann er det bare å kvitte seg med!!

 

Anonymkode: 517fa...212

Amen!! Skjønner ikke at noen orker å ha det sånn!

Anonymkode: 1e3f4...c4e