Jeg er redd for...

[Anonym bruker]

å ikke bli en like bra mamma som jeg selv forventer. Jeg er 22 år og om alt går etter planen er jeg mamma i januar. Jeg har alltid forgudet barn og er tante til 2 jenter som jeg er utrolig nærme. Jeg har alltid tatt meg selv i å tenke at jeg skal ikke gjøre ditt og datt, som jeg er storesøsteren min gjør med sine barn. Alt i fra å vise ekstrem aggresjon foran barna, skyve de bort  når man selv har en dårlig dag, eller rett og slett ha heilt feil fokus- gir oppmerksomheten til telefonen i stedet for barna. Jeg har fått høre "vent til du blir mamma selv!", titusen ganger fra både min egen mor og søster, siden jeg har vært såpass opptatt av dette med oppdragelse..

Men nå skjønner jeg at jeg er jo helt uvitende selv! Jeg aner ikke hvordan jeg skal oppdra et barn. Jeg er livredd for å ikke strekke til som mamma.. Det er jo min største drøm å bli mamma, og jeg er så heldig som er gravid! 

 

Er det mulig å spørre om råd angående dette? Eller er det bare å finne seg i at det finnes ingen fasit på oppdragelse? Uansett, er det andre som føler det samme?

Anonymkode: 97b6f...1e6

[Anonym bruker]

Der er ikke meningen at du skal være helt perfekt og korrekt hele tiden altså!

Barna dine skal bli kjent med deg på ordentlig, de skal lære av deg at det er ok å vise følelser og hvordan de kan takle dem. De skal lære seg at de ikke alltid har førsteprioritet, men må vente, at det ikke er verdens undergang å bli avvist. 

Jeg tenkte alltid at jeg skulle bli en helt annen mamma enn min egen, men har visst endt opp med å bli nokså lik og funnet ut at det igrunn er helt greit. 

Å bli mamma kan være ganske selvutslettende. 

Anonymkode: e07ac...ed3

[Anonym bruker]

Ekstrem aggresjon foran barna er jo ikke bra, men å vise dem at du har en dårlig dag, eller å se på telefonen, det har de bare godt av. Alt kan ikke handle om dem hele tiden, det gjør en ikke til en god mor. Du kommer helt sikkert å takle dette helt fint! Og du må gjerne snakke med søsteren din og fortelle henne at du nå har innsett at du har vært altfor kritisk og dømmende overfor henne.  

Anonymkode: 7dd24...a81

[Gjest Antarctica]

Det er ALDRI noe galt i å søke kunnskap og å prøve å være forberedt, altså! Du har gjort deg noen gode og kloke tanker hvis du reagerer på at hun er aggressiv overfor barna og fokuserer på mobilen i stedet for dem. Faktisk syns jeg godt din søster kunne ta det til seg.

Hos noen er dessverre "vent til du prøver det selv" bare en unnskyldning. Hvis man virkelig vil noe, har et gjennomtenkt verdisett og noen klare ønsker om hvilken mor man akter å bli, så er det faktisk lettere å følge den visjonen, enn hvis man bare lar seg selv kollapse inn i "dette er så vanskelig, og de som ikke er meg kan ikke ane hvor slitsomt det er og derfor trenger jeg ikke høre på dem."

Jeg passet også to små slektninger veldig mye, i mange år før jeg ble mor. Og i møte med den oppdragelsen deres mor drev med, ga jeg meg selv noen løfter. Jeg skulle ikke bli så tvetydig som henne (først si nei, så ja, så angre på ja-et og gå og irritere seg over at hun ikke klarte å holde på nei-et), jeg skulle ikke la ungene tyrannisere sosiale settinger med sine matnykker, jeg skulle ikke la ungene trekke legginga ut i halvannen til to timer... Og vet du hva, den erfaringa og det jeg reagerte på hjemme hos dem, har ført til at jeg unngikk alt dette med mine! 

Klart man gjør sine feil, og klart man noen ganger står i en situasjon man aldri hadde forutsett. Men nettopp da skal man jo falle tilbake på de verdiene man holder høyest. Og prøve å være den mammaen man planla å bli. 

Endret 28. mai 2017 av Pashla

[Marriet]

En ting det å få egne barn førte med seg for min del er at jeg møter meg selv i døra, ofte. Jeg, som du hadde mange klare forestillinger om hva slags mor jeg skulle bli og kanskje aller mest, hva slags mor jeg IKKE skulle bli. Men mammarollen er krokete. Man må innom noen svinger også utvikler man seg masse på veien. Som Pashla nevner så er det viktig å være tro mot verdiene sine. Huske dem. Og ikke miste seg selv. Og barn er tilgivende sjeler. Gjør man en feil eller to så er det ingen problem å gjøre det godt igjen. Den siste uka har jeg vært verdens kjipeste mamma. Jeg skal ha eksamen og jeg føler et stort press. Det har selvsagt gått på bekostning av de unge håpefulle. Jeg har ikke hatt tid, jeg har vært fjern og jeg har vært utålmodig. Etter at minste hadde sovnet i sengen sin i kveld gikk jeg inn til han og sa unnskyld, og at på fredag da skal jeg og han ha kvalitetstid sammen på lekeland. Jeg sa det mens han sov fordi jeg ikke vil love han noe jeg muligens ikke kan holde, men jeg har sagt det og skal gjøre mitt ytterste for å gjøre det godt igjen. Og sånn går dagene. Konstant dårlig samvittighet, men med et dypt ønske om å fikse det ved en senere anledning. Og nå som du er gravid synes jeg ikke du skal bekymre deg i det hele tatt! Men nyte det, og jeg er faktisk temmelig sikker på at du kommer til å bli den perfekte mammaen for akkurat ditt barn. Det synes jeg dine refleksjoner rundt det å være mamma gjenspeiler. Så stol på det, stol på deg selv og senk skuldrene. I januar får du masse å bekymre deg for og tenke på, i mange år fremover! Kos deg nå og gled deg

[Anonym bruker]

Blir helt rørt her jeg! Det er så deilig å lese, og det gir meg motivasjon til å holde på de løftene jeg har til meg selv om å bli en god mamma, samtidig som at jeg skjønner at det er lov å gjøre feil på veien også. 

Jeg kjenner ingen på min alder som er mor, jeg fyller 23 år etter barnet er født, og jeg vil jo være et godt eksempel for de venninnene mine som senere får barn, om det gir mening? 

 

Også er det en ting til. Har dere bestandig vært enig med partneren deres om hvordan man skal oppdra barna? Jeg og min samboer virker så enige som vi kan bli, men jeg vil ikke være naiv- man vet jo aldri... Vi har jo ikke fått barnet heller så, haha.

Anonymkode: 97b6f...1e6

[Anonym bruker]

3 timer siden, Anonym bruker skrev:

å ikke bli en like bra mamma som jeg selv forventer. Jeg er 22 år og om alt går etter planen er jeg mamma i januar. Jeg har alltid forgudet barn og er tante til 2 jenter som jeg er utrolig nærme. Jeg har alltid tatt meg selv i å tenke at jeg skal ikke gjøre ditt og datt, som jeg er storesøsteren min gjør med sine barn. Alt i fra å vise ekstrem aggresjon foran barna, skyve de bort  når man selv har en dårlig dag, eller rett og slett ha heilt feil fokus- gir oppmerksomheten til telefonen i stedet for barna. Jeg har fått høre "vent til du blir mamma selv!", titusen ganger fra både min egen mor og søster, siden jeg har vært såpass opptatt av dette med oppdragelse..

Men nå skjønner jeg at jeg er jo helt uvitende selv! Jeg aner ikke hvordan jeg skal oppdra et barn. Jeg er livredd for å ikke strekke til som mamma.. Det er jo min største drøm å bli mamma, og jeg er så heldig som er gravid! 

 

Er det mulig å spørre om råd angående dette? Eller er det bare å finne seg i at det finnes ingen fasit på oppdragelse? Uansett, er det andre som føler det samme?

Anonymkode: 97b6f...1e6

Jeg syns du høres ut som en moden og oppegående jente 😃 Jeg er ikke bekymret for deg. 🌼Bare det at du reflekterer og tenker på dette med oppdragelse, gjør deg til en god mor 😊❤ Jeg fikk også slengt den frasen i trynet : Bare vent til du blir mor! Da jeg ble mor , tenkte / gjorde jeg helt annerledes enn dem fordet. Det eneste tipset jeg kan gi, er å ta det med ro. Jeg angrer på at jeg var så stressa med førstemann.  Du har god tid til å tenke på oppdragelse. Den første tiden med baby i hus går med til stell omtrent. Så blir det innført regler i heimen litt etter litt. Det går superbra 😃🌼

Anonymkode: d710b...692

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Blir helt rørt her jeg! Det er så deilig å lese, og det gir meg motivasjon til å holde på de løftene jeg har til meg selv om å bli en god mamma, samtidig som at jeg skjønner at det er lov å gjøre feil på veien også. 

Jeg kjenner ingen på min alder som er mor, jeg fyller 23 år etter barnet er født, og jeg vil jo være et godt eksempel for de venninnene mine som senere får barn, om det gir mening? 

 

Også er det en ting til. Har dere bestandig vært enig med partneren deres om hvordan man skal oppdra barna? Jeg og min samboer virker så enige som vi kan bli, men jeg vil ikke være naiv- man vet jo aldri... Vi har jo ikke fått barnet heller så, haha.

Anonymkode: 97b6f...1e6

Du trenger ikke være bekymra ass ! Du virker som en god mamma allerede 😊🌼 Mannen min og jeg er ikke alltid enige når det gjelder barna. Han har aldri vært i nærheten av barn, jeg har 5 småsøsken. Det viktigste er å ikke krangle foran barna. Og at mannen får lov til å gjøre ting på sin måte. 

Anonymkode: d710b...692

[Anonym bruker]

6 timer siden, Anonym bruker skrev:

Du trenger ikke være bekymra ass ! Du virker som en god mamma allerede 😊🌼 Mannen min og jeg er ikke alltid enige når det gjelder barna. Han har aldri vært i nærheten av barn, jeg har 5 småsøsken. Det viktigste er å ikke krangle foran barna. Og at mannen får lov til å gjøre ting på sin måte. 

Anonymkode: d710b...692

Tusen takk, så hyggelig oppmuntring! ☺️

Og digg å høre at det er lov å være uenige også. Takk for svar! Dette hjelper myye..

Anonymkode: 97b6f...1e6

[Gjest Antarctica]

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

Tusen takk, så hyggelig oppmuntring! ☺️

Og digg å høre at det er lov å være uenige også. Takk for svar! Dette hjelper myye..

Anonymkode: 97b6f...1e6

Tror likevel det er viktig at hvis man er uenig, så er man enige om at det er viktig å snakke om det. Enten etter situasjonen, eller at man kan ta en lynhurtig time-out i et annet rom og snakke om det.

For hvis du systematisk opplever at den andre går inn og overstyrer dine regler, eller gir barna to  valgmuligheter (mammas eller pappas regler) så vil det gi grobunn for konflikter.

[Anonym bruker]

8 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jeg syns du høres ut som en moden og oppegående jente 😃 Jeg er ikke bekymret for deg. 🌼Bare det at du reflekterer og tenker på dette med oppdragelse, gjør deg til en god mor 😊❤ Jeg fikk også slengt den frasen i trynet : Bare vent til du blir mor! Da jeg ble mor , tenkte / gjorde jeg helt annerledes enn dem fordet. Det eneste tipset jeg kan gi, er å ta det med ro. Jeg angrer på at jeg var så stressa med førstemann.  Du har god tid til å tenke på oppdragelse. Den første tiden med baby i hus går med til stell omtrent. Så blir det innført regler i heimen litt etter litt. Det går superbra 😃🌼

Anonymkode: d710b...692

Tusen hjertelig takk, så fint og hyggelig sagt 🌸💓 og tusen takk for tips! Skal ta de til meg 🤞🏻

Anonymkode: 97b6f...1e6

[Anonym bruker]

6 minutter siden, Pashla skrev:

Tror likevel det er viktig at hvis man er uenig, så er man enige om at det er viktig å snakke om det. Enten etter situasjonen, eller at man kan ta en lynhurtig time-out i et annet rom og snakke om det.

For hvis du systematisk opplever at den andre går inn og overstyrer dine regler, eller gir barna to  valgmuligheter (mammas eller pappas regler) så vil det gi grobunn for konflikter.

Ja det er helt sant. Han mener at jeg ikke trenger å stresse, for vi har ganske lik oppfatning av ting og da inkludert barneoppdragelse, men man vet jo aldri når man først er blitt foreldre.

Vi krangler relativt sjelden, men når vi gjør det så er vi høylytte og sier så utrolig mye stygt som vi ikke mener engang, så det er en ting jeg vet vi må ordne opp i før vi får barn.. 

Er det noe man klarer å legge bort siden man får barn? 

Anonymkode: 97b6f...1e6

[Anonym bruker]

23 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Tusen takk, så hyggelig oppmuntring! ☺️

Og digg å høre at det er lov å være uenige også. Takk for svar! Dette hjelper myye..

Anonymkode: 97b6f...1e6

Så koselig 😊🌼🌼🌼 Jeg har jobbet myyyye med meg selv. Jeg har syntes at mannen er håpløs mang en gang hehe. Men om han feks gir grøt og ikke brødskive, tar på en annen body enn det jeg tenkte, glemte å bade ungen. .. Så går det bra likevel 😊 Jeg har også blitt bedre på å snakke med far på kammerset,enn å bli oppgitt og klage på far foran barnet. Vi må stå sammen som en forran Barna, men vi kan godt diskutere i enerom . 

Anonymkode: d710b...692

[Gjest Antarctica]

10 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Ja det er helt sant. Han mener at jeg ikke trenger å stresse, for vi har ganske lik oppfatning av ting og da inkludert barneoppdragelse, men man vet jo aldri når man først er blitt foreldre.

Vi krangler relativt sjelden, men når vi gjør det så er vi høylytte og sier så utrolig mye stygt som vi ikke mener engang, så det er en ting jeg vet vi må ordne opp i før vi får barn.. 

Er det noe man klarer å legge bort siden man får barn? 

Anonymkode: 97b6f...1e6

Ikke automatisk, nei. Å bli foreldre er ingen personlighetsforandring i seg selv. Men det kan bli en spore til endring i dem som ønsker å endre seg. Og det du beskriver her, er jo et viktig arbeidspunkt for dere.