Sliter med å akseptere en diagnose mitt barn har fått :(

[Anonym bruker]

Gråter hver kveld og drømmer om at denne diagnosen ikke eksisterer og at dette går over snart. Når jeg blir påminnet om dette så gråter jeg og ønsker at ungen min skulle sluppet denne lidelsen og at det var best om jeg ikke satte barn til denne verden.

Og nei denne diagnosen vil for alltid følge barnet så kan ikke bli frisk heller

Er det normalt å føle det på denne måten?

Anonymkode: 613d5...638

[Anonym bruker]

Heisann. Vil aller først si at det er veldig normalt å føle slik du gjør og det skal du ikke ha dårlig samvittighet for. Jeg har selv et barn som har en diagnose og hadde det som deg. Min redning var å melde meg inn i foreninger og forbund og sider på Facebook og andre nettbaserte forum hvor jeg kunne møte andre med barn med samme diagnose. Veldig godt å ha noen som opplever det samme og utveksle erfaringer og rådføre seg med.

Kan jeg spørre hvilken diagnose barnet ditt har?

Anonymkode: 4c7ca...824

[sotosmor]

Å  føle på en sorg når barnet ditt får en diagnose som er varig, er helt normalt. Det kan være tøft å takle at barnet sitt, som er det kjæreste en har, får en diagnose. At livet blir annerledes enn en så for seg.

Jeg håper du har noen å snakke med.

[Anonym bruker]

Det er sunt å være litt skeptisk, i hvert fall hvis du selv er i tvil om diagnosen er rett.

Er det for eksempel ADHD det er snakk om, og du selv ikke syns dette passer, kan det jo hende det er du som har rett.

Det skader i så fall (hvis du er usikker, uansett hva det er for en diagnose) med en second opinion fra en annen lege/utreder.

 

Men barnet er jo den unike personen han/hun er uansett, og diagnosen forandrer ikke noe på det. 

 

Anonymkode: 3d731...c02

[Anonym bruker]

21 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Heisann. Vil aller først si at det er veldig normalt å føle slik du gjør og det skal du ikke ha dårlig samvittighet for. Jeg har selv et barn som har en diagnose og hadde det som deg. Min redning var å melde meg inn i foreninger og forbund og sider på Facebook og andre nettbaserte forum hvor jeg kunne møte andre med barn med samme diagnose. Veldig godt å ha noen som opplever det samme og utveksle erfaringer og rådføre seg med.

Kan jeg spørre hvilken diagnose barnet ditt har?

Anonymkode: 4c7ca...824

Ja det er sikkert helt normalt, men uansett vender jeg meg aldri til dette og at ungen min ikke får samme sjanse som andre mennesker som er funksjonsfrisk. Barnet fikk diagnosen lettere psykisk utviklingshemmet. Lærevansker er det som er representativt for barnet mitt.  Kun nærmeste familie vet om diagnosen da jeg klarer ikke snakke med andre om den.

Tenker dessverre altfor ofte på negative tanker, at barnet mitt kanskje ikke finner seg en partner og må bo alene resten av livet. Ikke kan få seg en vanlig jobb med funksjonsfriske mennesker etc...

Anonymkode: 613d5...638

[Anonym bruker]

14 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Ja det er sikkert helt normalt, men uansett vender jeg meg aldri til dette og at ungen min ikke får samme sjanse som andre mennesker som er funksjonsfrisk. Barnet fikk diagnosen lettere psykisk utviklingshemmet. Lærevansker er det som er representativt for barnet mitt.  Kun nærmeste familie vet om diagnosen da jeg klarer ikke snakke med andre om den.

Tenker dessverre altfor ofte på negative tanker, at barnet mitt kanskje ikke finner seg en partner og må bo alene resten av livet. Ikke kan få seg en vanlig jobb med funksjonsfriske mennesker etc...

Anonymkode: 613d5...638

Skjønner at du syns dette er vanskelig men det aller bedre for deg og barnet er åpenhet. 

Prøv å ikke tenke for langt frem i tid og gjør det beste ut av hverdagen som er nå.

Fremtiden er uviss for alle enten man har en diagnose eller ei så da er det viktig å ikke bruke tid på å bekymre seg for den og isteden gjøre det beste ut av situasjonen og sørge for å skape gode rammer og nettverk rundt dere.

Mitt barn har Downs og er lettere psykiske utviklingshemmet og vi kunne ikke vært stoltere av han.

 

Anonymkode: 4c7ca...824

[Anonym bruker]

Skjønner at du syns dette er vanskelig men det aller bedre for deg og barnet er åpenhet. 

Prøv å ikke tenke for langt frem i tid og gjør det beste ut av hverdagen som er nå.

Fremtiden er uviss for alle enten man har en diagnose eller ei så da er det viktig å ikke bruke tid på å bekymre seg for den og isteden gjøre det beste ut av situasjonen og sørge for å skape gode rammer og nettverk rundt dere.

Mitt barn har Downs og er lettere psykiske utviklingshemmet og vi kunne ikke vært stoltere av han.

Anonymkode: 4c7ca...824