Vise forståelse for en venn som ikke viste forståelse selv?

[Anonym bruker]

Trenger litt innspill her..

Jeg har ei venninne som er gravid i 4. Mnd nå. 

Da jeg ble gravid for 3 år siden var hun singel og viste omtrent ingen interesse for det. Jeg hadde et risikosvangerskap men opplevde at hun mente jeg var hysterisk når jeg fortalte om redsel for at morkaken skulle løsne etc. I årene etter at sønnen min ble født har hun vist lite interesse og vennskapet har visnet litt.

Men nå...er hun veldig ivrig på å snakke med meg. Særlig om alle mulige frykter hun har.

På den ene siden skjønner jeg henne godt, det kan være skummelt å være gravid. På den andre siden blir jeg faktisk provosert over at hun avfeide alle mine bekymringer da jeg var gravid.

Det er klart at noen ting forstår man bedre når man opplever det...men jeg merker en større og større lyst til å ta opp hvor ufølsom jeg opplevde henne når jeg trengte støtte fra henne.

Er det noe vits å ta det opp, eller bare la det fare? 

Anonymkode: 30b53...a24

[Himmel og hav]

Her har du en gylden mulighet til å være det for henne som hun ikke var for deg. Det tror jeg blir mye hyggeligere for dere begge to enn om du skal slepe fram gammel urett som du fortsatt gnager på. La det ligge. 

[Anonym bruker]

hun har vel endelig kommet selv i den situasjon at hun forstår og opplever hvordan du hadde det da du var gravid. 

synes du skal vise storsinn

Anonymkode: 72045...601

[Anonym bruker]

Vet du, her syns jeg du skal være storsinnet. Å være singel og ikke ha barn er en helt annen verden enn å være gravid og alt som hører med. Man vil aldri forstå det før man er der selv. 

Jeg er alene med mitt barn og gjør alt alene  ingen av mine venner som er alene med sine barn og de kan faktisk ikke skjønne hvordan det er. Utrolig lite gjennomtenkte utspill kommer støtt og stadig og har lyst til å si alt det de sier ikke passer seg. Men de skjønner kkke hvordan det er å ikke ha noen å støtte seg på. Så når en av de blir alene (statistisk sett blir en av de det) så skal jeg være det for de. 

Anonymkode: 251f5...c35

[sug lut]

Hvis du nå skal ta igjen bør hun finne seg en annen venninne. Det er ikke vennskap å skulle hevne seg, det er vennskap å tilgi. Du vet hvordan hun har det, siden du har vært der, hun visste ikke hvordan du hadde det for uten barn selv har man ingen formening om den angsten det kan medføre.

[Anonym bruker]

Jeg tenker at du kan si noe om det gnager deg. Det er måten du sier det på som er avgjørende. Da får hun mulighet til å beklage eller i alle fall skjønne din side av saken.

Jeg har selv vært sånn som din venninne. Det var ikke meningen å være så uinteressert, jeg var for ung og dum og selvopptatt til å kunne sette meg inn i hva venninnen min gjennomgikk som gravid og småbarnsmor.

Anonymkode: c95ef...b3f

[Anonym bruker]

Jeg er ikke helt enig med de som sier at man ikke kan forstå hvis man ikke har barn selv. Har man nok empati og er noenlunde moden så er det ikke noe problem i å sette seg inn i andres frykt og være en støtte selv om man ikke har barn selv. Jeg har ikke barn, men har støttet flere venninner gjennom flere risikosvangerskap, har da aldri bagatellisert deres (reelle) frykt, har latt dem prate om det når de har hatt behov for det og har fulgt dem opp så mye som mulig.

Er dere unge, Hi? Eller har din venninne vært veldig umoden? I så fall tenker jeg at du skal prøve å være den venninnen for henne hun ikke greide å være for deg den gangen. Men du kan godt flette inn en gang du og hun sitter sammen og prater og hun snakker om sin frykt: "nå forstår du kanskje hvordan jeg hadde det under mitt svangerskap da jeg hadde et risikosvangerskap og det var risiko for morkakeløsning og du mente jeg var hysterisk". Og hvis hun ikke har et risikosvangerskap nå, men bare har normale bekymringer for svangerskapet, da ville jeg nok påpekt det også på en veldig saklig måte "tenk så bekymret du er nå, selv om du har et normalsvangerskap, tenk hvor bekymret du hadde vært om du visste du hadde et svangerskapsrisiko". Hvis hun har lært noe disse årene så vil hun beklage seg over måten hun oppførte seg på overfor deg. Da kan dere begge være voksne og pleie vennskapet fremover.

Hvis hun fortsetter å bagatelliserer og mener hun i et normalsvangerskap har mer grunn til frykt enn du hadde i ditt risikosvangerskap, da hadde nok jeg faset henne ut. Det er ikke noen konkurranse, men da viser hun at hun ikke har modnet særlig på disse årene, og da tenker jeg at dere kanskje har vokst fra hverandre?

Anonymkode: 5084b...324

[Anonym bruker]

Takk for svar. Jeg er egentlig enig i at jeg burde være en mer generøs person..samtidig som jeg er redd det er for sent å redde dette vennskapet. 

Dråpen var nok at hun viser meg ørten ultralydsbilder som jeg viser interesse for. Når jeg viste bilde av sønnen min fra 17. Mai så sier hun ingenting.. Hun har ikke sett sønnen min siden han var 6 mnd tror jeg. Han er 2.5

Men igjen..takk for svar. Jeg er enig i svarene, men kjenner at vennskapet vårt er for sentrert rundt hennes liv. 

Vi er forøvrig 36 år...

Anonymkode: 30b53...a24

[Anonym bruker]

Jeg er helt uenig med dem som sier man ikke kan forstå før man har barn selv. Hvis man har et snev av empati så forstår man at en gravid kvinne i et risikosvangerskap er bekymret og trenger noen å snakke med. Man stiller opp, forsøker å stille noen vettuge spørsmål, og viser empati.

Hvis du ønsker å redde vennskapet, så synes jeg du skal fortelle henne hva du tenker. Vennskap fortjener at man tør å være ærlig med hverandre.

Anonymkode: abc82...291

[Gjest Antarctica]

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

Takk for svar. Jeg er egentlig enig i at jeg burde være en mer generøs person..samtidig som jeg er redd det er for sent å redde dette vennskapet. 

Dråpen var nok at hun viser meg ørten ultralydsbilder som jeg viser interesse for. Når jeg viste bilde av sønnen min fra 17. Mai så sier hun ingenting.. Hun har ikke sett sønnen min siden han var 6 mnd tror jeg. Han er 2.5

Men igjen..takk for svar. Jeg er enig i svarene, men kjenner at vennskapet vårt er for sentrert rundt hennes liv. 

Vi er forøvrig 36 år...

Anonymkode: 30b53...a24

Hadde ikke giddet å være hennes venn. Hun trenger jo ikke venner, hun trenger et publikum. Det er noe helt annet. 

[Anonym bruker]

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

Takk for svar. Jeg er egentlig enig i at jeg burde være en mer generøs person..samtidig som jeg er redd det er for sent å redde dette vennskapet. 

Dråpen var nok at hun viser meg ørten ultralydsbilder som jeg viser interesse for. Når jeg viste bilde av sønnen min fra 17. Mai så sier hun ingenting.. Hun har ikke sett sønnen min siden han var 6 mnd tror jeg. Han er 2.5

Men igjen..takk for svar. Jeg er enig i svarene, men kjenner at vennskapet vårt er for sentrert rundt hennes liv. 

Vi er forøvrig 36 år...

Anonymkode: 30b53...a24

Når dere er 36 år, da er jeg faktisk enig med deg. Da kommer hun nok ikke til å endre seg. Når hun heller nå ikke viser noen interesse for deg og ditt liv så er det ikke lenger et vennskap, da er hun bare ute etter oppmerksomheten din.

Noen ganger er det bedre å gi slipp, og et vennskap som er så skjevt som deres er ikke særlig verdt. Jeg tenker at noen venner er med oss hele livet, noen for en større del av livet, og noen venner er der bare for kortere perioder. Og det er ok.

Anonymkode: 5084b...324