Hva er det som skjer med meg??!!! (Ang. jobb)

[Anonym bruker]

Har alltid jobbet 100% og trives med det. Så gikk jobben min konkurs da jeg var i permisjon og gikk over på dagpenger etter endt permisjon. Gikk hjemme nesten 2 år til sammen. Holdt på å bli gal. Finnes ikke husmor. Har alltid elsket å jobbe.

Nå har jeg endelig fått meg jobb. Hipp hurra. Elsker jobben, storkoser meg når jeg er der og elsker å være i aktivitet. Har fått en jobb med høyt tempo og det er det jeg er vant med fra før. 

Men, hver kveld gruer jeg meg til å legge meg fordi jeg vil ikke jobb dagen etter. Sliter med å stå opp fordi det er tungt å komme i gang og jeg gruer meg til å dra på jobb. Når jeg kommer meg dit (6 måneder siden jeg begynte og har ikke vært borte en dag) er jeg ikke full gang og stor koser meg. Forstår bare ikke hvorfor jeg gruer meg slik 😨. Noen som har opplevd noe lignende?

Anonymkode: 08008...4d2

[Anonym bruker]

høres ut som du egentlig mangler tiltaket til å ha strukturerte, effektive morgener  

du er nok kanskje blitt vandt til å dasse litt rundt på morgenkvisten og finne døren i ditt eget temp uten hast  

det går seg til, tenker jeg. 

Anonymkode: 174cc...3fb

[Anonym bruker]

18 minutter siden, Anonym bruker skrev:

høres ut som du egentlig mangler tiltaket til å ha strukturerte, effektive morgener  

du er nok kanskje blitt vandt til å dasse litt rundt på morgenkvisten og finne døren i ditt eget temp uten hast  

det går seg til, tenker jeg. 

Anonymkode: 174cc...3fb

Har 3 barn i skole og barnehage alder. Så aldri vært daffing på morgenen her. ☺ har hele veien (med unntak fra da minste var bitteliten) stått opp til samme tid som nå. ☺

Anonymkode: 08008...4d2

[Anonym bruker]

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

Har 3 barn i skole og barnehage alder. Så aldri vært daffing på morgenen her. ☺ har hele veien (med unntak fra da minste var bitteliten) stått opp til samme tid som nå. ☺

Anonymkode: 08008...4d2

men nå skal du i tillegg ha deg selv ut døren, vet du

en ting er å stå opp og organisere barna. men så er det seg selv. klær og hår og vesken og skoene og helst litt frokost før deadline der du må være gått ut døren for å rekke jobben. 

 

Anonymkode: 174cc...3fb

[Anonym bruker]

Alt er en overgang, sa reven, han ble flådd.

Anonymkode: 6d131...b9b

[Anonym bruker]

Jeg er intensivsykepleier. Hver eneste dag tenker jeg; "i morgen skal jeg ringe meg syk". Det gjør at jeg klarer å gå på jobb igjen neste dag, merkelig nok. Jeg er så ufattelig sliten av turnusjobb, høyt arbeidstempo og utilstrekkelighet. Alltid etter dagvakt kollapser jeg på sofaen! MEN jeg går alltid på jobb, har nesten ikke fravær, jeg skulker aldri.. 

Så jeg skjønner tankegangen din, så trist det enn er å gå å grue seg til hver dag.. Føler du deg sett og verdsatt i jobben din? 

Anonymkode: 39231...245

[Anonym bruker]

8 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jeg er intensivsykepleier. Hver eneste dag tenker jeg; "i morgen skal jeg ringe meg syk". Det gjør at jeg klarer å gå på jobb igjen neste dag, merkelig nok. Jeg er så ufattelig sliten av turnusjobb, høyt arbeidstempo og utilstrekkelighet. Alltid etter dagvakt kollapser jeg på sofaen! MEN jeg går alltid på jobb, har nesten ikke fravær, jeg skulker aldri.. 

Så jeg skjønner tankegangen din, så trist det enn er å gå å grue seg til hver dag.. Føler du deg sett og verdsatt i jobben din? 

Anonymkode: 39231...245

Ja, masse skryt og oppbakking. God opplæring fra dag en. Godt arbeidsmiljø. Kjempe trivelige folk. Som sakt, storkoser meg på jobb. Derfor jeg synes det er så rart at jeg gruer meg hver dag 😂

Anonymkode: 08008...4d2

[Anonym bruker]

15 timer siden, Anonym bruker skrev:

Har alltid jobbet 100% og trives med det. Så gikk jobben min konkurs da jeg var i permisjon og gikk over på dagpenger etter endt permisjon. Gikk hjemme nesten 2 år til sammen. Holdt på å bli gal. Finnes ikke husmor. Har alltid elsket å jobbe.

Nå har jeg endelig fått meg jobb. Hipp hurra. Elsker jobben, storkoser meg når jeg er der og elsker å være i aktivitet. Har fått en jobb med høyt tempo og det er det jeg er vant med fra før. 

Men, hver kveld gruer jeg meg til å legge meg fordi jeg vil ikke jobb dagen etter. Sliter med å stå opp fordi det er tungt å komme i gang og jeg gruer meg til å dra på jobb. Når jeg kommer meg dit (6 måneder siden jeg begynte og har ikke vært borte en dag) er jeg ikke full gang og stor koser meg. Forstår bare ikke hvorfor jeg gruer meg slik 😨. Noen som har opplevd noe lignende?

Anonymkode: 08008...4d2

Hadde det akkurat slik i første jobb etter studier. For meg hjalp det veldig å jobbe ca 9-17 isteden for 8-16. Det er sikkert litt mer komplisert med barn men for meg er det morgenstresset jeg gruer meg til, ikke jobben. Kanskje mannen din kan gjøre mer om morgenen?

Anonymkode: bf8ce...ef1

[Anonym bruker]

11 timer siden, Anonym bruker skrev:

Hadde det akkurat slik i første jobb etter studier. For meg hjalp det veldig å jobbe ca 9-17 isteden for 8-16. Det er sikkert litt mer komplisert med barn men for meg er det morgenstresset jeg gruer meg til, ikke jobben. Kanskje mannen din kan gjøre mer om morgenen?

Anonymkode: bf8ce...ef1

Mulig det er "morgenstresset" jeg kvier meg for, som flere her har dratt frem ☺ mannen kan ikke gjøre mer enn han allerede gjør, da ender det med at han gjør alt 😂. Her er det god deling.

Typisk morgen for oss er at vi står opp sammen. Han tar med minstemann på kjøkkenet, smører matpakker og lager frokost. Mens jeg er på badet med de 2 eldste for å få dem klare. Vi spiser frokost. Skolejentene går for å ta bussen rundt samme tiden som jeg kjører på jobb. Mannen spiser ferdi frokosten sammen med minstemann før han steller og kjører han i barnehagen. For så å dra på jobb selv. 

Føler ikke vi stresser på morgenen. Håper det går seg til. Er bare så rart. Når man trives så godt på jobb og føler at dette er noe man virkelig mestrer også skal man grue seg sånn. 😂😂😂 føler meg passe teit egentlig. 

Anonymkode: 08008...4d2

[Anonym bruker]

Angst?

Anonymkode: 4bb23...098

[Anonym bruker]

10 timer siden, Anonym bruker skrev:

Angst?

Anonymkode: 4bb23...098

Kanskje det ja. Har slitt med angst i mange år, men følte at jeg hadde jobbet meg ut av angsten. Alt har vært så bra, men ble mye alene da jeg var permisjon og gikk arbeidsledig. Rett og slett angsten som har "tatt" meg. 🤔 

Anonymkode: 08008...4d2