Tenker dere ofte på at foreldrene deres skal dø en dag?

[Anonym bruker]

Jeg er litt over 40 år og min mor fyller 78 til sommeren. Pappa er litt yngre. De er friske og raske som bare det men jeg ser jo at de begynner å bli gamle.

Jeg sliter med tanken på at om få år vil de enten ikke bo hjemme eller kanskje være borte.

Jeg tenker på hvor tungt det vil være å ikke ha dem i livet mitt og å kunne spørre om små og store ting jeg lurer på. Å ikke ha noen som elsker meg betingelsesløst.

Tenker på barndomshjemmet som må selges og at jeg må ta stilling til hva som skal skje med innboet etter dem.

Er det flere som tenker slik eller er jeg ekstremt sentimental? Har venner som har mistet foreldrene sine for flere år siden og er jo veldig heldig sånn sett.

Anonymkode: ebc0c...21d

[Anonym bruker]

Pappa døde som 52 åring og mamma har uhelbredelig kreft, 54 år. Så ja, jeg lever midt oppi det og "unge foreldre " er ingen garanti. 

Anonymkode: 678ec...125

[Anonym bruker]

Min far fyller 89 om noen dager, og det eneste han, og jeg også, ønsker, er at han snart kan få dø. Han er skrøpelig og egentlig pleiepasient. Det beste hadde vært om han kunne få slippe. Mor er noen år yngre og i noe bedre form, men hun har heller ikke så lenge igjen. De er slitne, utslitt av lange liv med hardt fysisk kroppsarbeid. 

Det blir egentlig en lettelse den dagen de er borte, men tungt også, for da er jo en vegg i livene våre borte og vi søsken er plutselig eldste generasjon. 

Anonymkode: adcf3...567

[Anonym bruker]

Ja tenker mye på det og mine foreldre er kun 65 og 67 år. Jeg er 40 år. Har et veldig nært og godt forhold til foreldrene mine og tenker daglig på hvor raskt tiden går og er så redd for å miste. De er sunne og spreke men har alltid vært de sterke som jeg kan gå til. Hvem skal "passe på meg" og  hvem skal jeg gå til når de en dag blir borte? 

Merket at mange av disse tankene kom da de ble pensjonister for et par år siden. De har alltid vært så aktive så det virker så unaturlig å ha pensjonerte foreldre. Da føler det så "endelig". 

Anonymkode: 8d7b0...733

[Anonym bruker]

Min mor har kreft med spredning, så ja, det tenker jeg på daglig!! 😢

Anonymkode: e41da...d24

[Anonym bruker]

Mine foreldre døde relativt tidlig. Mamma var 55, pappa var 56. Blodpropp og hjerteinfarkt. Så en vet aldri hvor lenge en har de

Anonymkode: 4b443...a06

[Anonym bruker]

Akkurat nå, Anonym bruker skrev:

Mine foreldre døde relativt tidlig. Mamma var 55, pappa var 56. Blodpropp og hjerteinfarkt. Så en vet aldri hvor lenge en har de

Anonymkode: 4b443...a06

Jeg har forresten samme blodsykdom som begge mine foreldre var bærere av. Gir økt risiko for blodpropp og hjerteinfarkt. Min onkel hadde det også (han ble 60)  Så jeg har dobbelt opp.  Håper jeg lever litt lenger... har 3 barn selv

Anonymkode: 4b443...a06

[Anonym bruker]

Ja, det tenker jeg ofte på. Min oldemor døde veldig sent (90-årene), mens min bestemor døde da hun kun var 70 år. En av mine foreldre er alvorlig hjertesyk og jeg har hele livet levd med redselen for at hn skal dø. 

Eget tap og sorg klarer jeg å stå i, men jeg gruer meg til at mine barn skal oppleve det å miste besteforeldrene sine som de er så utrolig glad i. Så egoistisk sett håper jeg de opplever det tapet når de blir voksen.. 

Men jeg prøver å ikke tenke på døden. Jeg prøver å ha med besteforeldre på mest mulig for man vet aldri hva morgendagen bringer. 

Anonymkode: e34a6...51d

[Anonym bruker]

Nei, altså ikke mer en at det er en realitet at det kan skje når som helst -og tenker derfor på praktiske elementer rundt det. 

Men nå jobber jeg med "liv og død", for å sette det på spissen. Og har sett hvor mye pårørende kan bli vippet av pinnen, selv når mennesket nærmer seg 100år, derfor er jeg vel mer forberedt på at "sånn er det". Uungåelig for oss alle. 

Tror det er sunt å tenke igjennom det. De som bare skyver det unna er jo ofte de som går i sjokk når noen rundt seg dør. 

Anonymkode: 3f97d...a14

[Anonym bruker]

Faren min døde for 3 mnd siden, så tenker naturlig nok på mor mi. Forhåpentligvis er det vel 20 år til minst. Forhåpentligvis blir det lettere etterhvert. 

Anonymkode: c71ac...a4c

[Anonym bruker]

Ja, det er en del av 40 års krisen min at jeg tenker mye på dem rundt meg som begynner å bli gamle. I tillegg bor foreldrene mine 50 mil unna, så den dagen de trenger meg blir det vanskelig å stille oppi stor grad. 

Anonymkode: b57b2...361

[sotosmor]

Jeg mistet pappa for to år siden. Og barndomshjemmet skal selges neste år. Så jeg tenker jo en del på at min mor også vil dø en 72gang, for håpentligvis så har vi henne i livet vårt lenge ennå. Hun er 72 år.

[Anonym bruker]

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

Min mor har kreft med spredning, så ja, det tenker jeg på daglig!! 😢

Anonymkode: e41da...d24

Min også.... Fikk vite det (spredningen,  vi trodde hun var "friskmeldt" ) for noen uker siden og det ligger selvsagt i bakhodet hele tiden. Stor klem til deg ❤

Anonymkode: 58c30...7b4

[Anonym bruker]

Mamma og pappa døde for 13 og 8 år siden, så tenker mer på hvordan det faktisk ville vært å ha besteforeldre til barna mine.

 

Anonymkode: 07544...a9f

[Anonym bruker]

Ja, både pappa og svigermor har kreft (bra prognoser da, men likevel), så det ligger i bakhodet. Men tenker ikke på det hver dag.

Anonymkode: 69cec...de1

[Anonym bruker]

Etter at mamma døde så altfor tidlig, tenker jeg på å møte menneskene i livet mitt på beste måte, tilgi, elske, le, hjelpe til, leve. 

Anonymkode: b6adb...a6e

[Førstemann]

Mamma ble bare 52, pappa er foreløpig sprek, men jeg ser jo at han begynner å bli gammel. Han blir 68 år. Jeg tenker ikke mye på det, men gruer meg til dagen kommer

[Anonym bruker]

Nei, det tenker jeg sjelden på.

Men for meg vil det ikke utgjøre noen stor forskjell i livet mitt. Pappa er psykisk syk og slo hånden av meg da han og mamma ble skilt. Jeg måtte velge, ville jeg ha han i livet mitt kunne jeg ikke ha kontakt med mamma for da tok jeg i hans verden parti med henne og det kunne kan ikke finne seg i... Har ingen kontakt med han i dag.

Mamma er også psykisk syk, hun er veldig selvsentrert og tar aldri kontakt. Har ingen interesse av meg og mine barn egentlig, har nok med sitt. Jeg ringer henne et par ganger i måneden og tar med ungene på besøk til henne kanskje en gang hver fjerde til sjette uke, men hun tar aldri kontakt med meg og kommer aldri på besøk hit. Hun har aldri ønsket å stille opp som barnevakt, ha barnebarn på overnatting eller slike ting.

Selvfølgelig trist den dagen de blir borte, men det vil ikke påvirke livet mitt nevneverdig.

Anonymkode: 66b04...480

[Anonym bruker]

Ja, det tenker jeg veldig ofte på. Foreldrene mine er min klippe i livet. Moren min er min beste venninne, da jeg ikke har noen andre nære venner. Hun vet dette og inviterer oss med på mye forskjellig i hverdagen, alt fra shoppingturer, utenlandsturer, vinterferie, påskeferie og de sitter barnevakt ofte. De har også et veldig godt og nært forhold til barna mine. Alle på min mors side har dødd helt plutselig av hjerteinfarkt så jeg tenker at det skjer snart med min mor også. Jeg kommer til å bli veldig ensom den dagen det skjer.

Anonymkode: adf66...4fa

[februarprins2013]

ikke så mye egentlig