Nye diagnoser - men hvordan jobber jeg med det?

[Anonym bruker]

Jeg går på AAP på 6. måneden nå, etter å ha vært delvis sykmeldt et år. 

 

Jeg har begynt i samtaler på Dps og har fått diagnosene dystymi og sosial fobi. Det var ingen overraskelse. Jeg har også et forferdelig selvbilde.

 

Jeg synes ikke jeg får så mye ut av samtalene, ser ikke hva som er planen.. jeg har tidligere prøvd meg i kognitiv terapi men det fikk jeg så prestasjonsangst av + at jeg følte det ikke berørte meg følelsesmessig og dermed ikke ga noen endring på tankegangen min. Det er mulig jeg ikke prøvde lenge nok altså, men fikk helt angst og ble mer deprimert - og avsluttet behandlingen.. feigt, men sånn var det.. 

 

Nå er jeg veldig motivert for å få det bedre, og jeg ser at jeg trenger hjelp.. 

 

Jeg tilbringer stort sett dagene mine i sengen.. bortsett fra når jeg har barna.. da sover jeg mens de er på skole og i bhg og legger meg når de legger seg. Jeg er sliten og tom hele tiden - Alt er slitsomt og jeg gjør heller ingenting som gir energi.. Å handle inn mat til uken med barna, holde huset i orden, holde rede på bursdager og aktiviteter for ungene, venner med hjem etc tar alt jeg hsr og mer til føles det som.. Jeg er alltid på etterskudd og flykter til sengen.. 

Jeg har ikke andre mennesker i livet mitt fordi det koster mer enn det smaker.. på kort sikt..  og jeg tynges av en ensomhetsfølelse som av og til nesten ikke er til å bære.. og alt sammen er min egen feil.. 

 

Hvordan behandles sånt egentlig?! Jeg synes jeg bare stamper rundt i noe uten retning hos psykologen.. Jeg ser ikke hva planen er, og når jeg spør får jeg tåkete svar synes jeg. 

 

Det kunne være interessant å høre om noen andre har mottatt behandling for noe lignende, hva det innebar, hvor langvarig og hva slags virkning det hadde.. og ikke minst: hva er MINE arbeidsoppgaver nå for å bli bedre?

 

takker på forhånd for svar 😊

Anonymkode: b55a9...05c

[Anonym bruker]

Helt uavhengig av diagnoser så tenker jeg at ditt ansvar oppi dette er å holde et sunnest mulig kosthold (masse grønnsaker, gode fettsyrer, rent kjøtt, bær, nøtter, noe frukt) og at du passer på å holde deg i fysisk aktivitet og ev. trene deg opp igjen fysisk.

Når du tilbyr kroppen din riktig ernæring og du styrker den, da påvirker du også psyken din og gjør deg selv mer mottakelig for enhver behandling. Du får mer overskudd, og en sterkere kropp vil også gi deg en bedre selvfølelse.

Og så tenker jeg at det er viktig at du finner i hvert fall én ting som gir deg glede.

Er du veldig utrent, ta ting forsiktig, begynn på så lavt nivå at du kjenner mestring, at du ikke blir helt utslitt. Ofte skal det ikke så mye til før du merker endring, jo dårligere trent du er, jo raskere kjenner du endring også. Begynn enkelt. Nå er det en flott tid fremover. Bestem deg for at hver dag skal du ut og gå en tur, en halv time hver dag i dagslys. Så kan du sette opp f.eks 4 styrke/stabilitetsøvelser som du skal gjøre to ganger i uken. Og så tøyer du litt etter at du har gått tur også.

Jeg har fysisk sykdom, og har måttet trene meg opp fra helt elendig form, nesten bare sengeliggende to ganger tidligere i livet. Så fikk jeg ny sykdom, og nå er jeg midt i det igjen. Fremtiden er usikker, men jeg gjør det jeg kan. Og jeg lar være å kritisere meg selv eller tenke negativt de dagene jeg ikke greier noe. Jeg velger heller å tenke at ok, det gikk ikke i dag, da begynner jeg på nytt i morgen. Ved å slutte å tenke negativt om meg selv (ingenting fungerer, jeg er for svak, har ikke krefter, jeg er negativ, jeg er svak osv. osv.) og heller bare akseptere de dårligste dagene, så snur jeg tankegangen min. Og så er jeg veldig bevisst på å rose meg selv, også for små ting som andre gjerne tar for gitt i hverdagen.

Hvis det finnes Aktiv på Dagtid eller Friskvernklinikk der du bor så finnes det mange fine tilbud der, noen kommuner har også "grønn resept". Det kan være en god og trygg måte å komme seg litt ut, omgås andre som alle har sine egne utfordringer. I uken som var skulle jeg være med på en slik aktivitet. En time med trening. Jeg kom dit da det var 25 minutter igjen og var med siste 25 minuttene. Jeg kunne latt være å gå. Tidligere ville jeg latt være å gå og tenke negativt om både helsen min og meg selv. Men nå tenker jeg positivt. Jeg kom meg faktisk dit og jeg gjennomførte de 25 minuttene! Det er 25 minutter mer enn ingenting! Jeg ser på alt jeg gjør i hverdagen som trening, alt fra handling til matlaging og klesvask til det å ordne i huset. Når man har hatt så lavt funksjonsnivå så vil nesten hva som helst være trening. Og da synes jeg også det er lettere å rose meg selv. Jeg lar være å irritere meg over alt jeg ikke greier, velger å fokusere på det jeg greier og det jeg gjør. Jeg går på den ene smellen etter den andre, men da tenker jeg ikke at jeg burde visst bedre - da tenker jeg at nå lærte jeg mer om meg selv og hva jeg tåler og ikke tåler. Hva kan jeg gjøre for å tåle det om en stund igjen?

Dette ble langt, men tenk enkelt. Sunt kosthold, ut en halvtime hver dag og begynn å trene lett for å bygge opp igjen kroppen din. Om du føler at du ikke er på bølgelengde med psykologen du går til, se om du kan finne en annen som du kan kommunisere bedre med, eller prøv å jobbe for å få bedre kommunikasjon med den du har. Si fra når du føler svarene er tåkene - "hva mener du nå? dette ble litt tåkete for meg, kan du forklare det litt tydeligere?". Be også om å få en henvisning til en psykomotorisk fysioterapeut, de jobber med både kropp og psyke og kan være et godt tilskudd til en psykologbehandling.

Flott at du nå er motivert og ønsker å komme deg videre! Når du er motivert kan du skape store endringer i livet ditt

Anonymkode: 6058b...07b

[Anonym bruker]

Du må ut og gå, hver dag. Ligge i senga ødelegger alt.

Anonymkode: 015a5...903

[Anonym bruker]

Får du noe medisiner? Hvis ikke burde du kanskje spørre legen din om stemningsstabiliserende, evt antidepressiva? Jeg var som deg, og klarte ingenting/hadde ikke nytte av noe før jeg begynte på antidepressiva  ( har også angstdempende effekt). Etter noen uker på denne medisinen ( tar noen uker før den har full effekt ), først da var jeg såpass bra at jeg kunne nytte terapi og samtalebehandlinger... Jeg er ikke helsepersonell, og anbefaler heller ikke tabletter. Bare sier at noen trenger å bli litt bedre før de kan bli bra. 

Anonymkode: 4f651...44e