Er på tur til klikke!

[Anonym bruker]

Dette er nok ikke riktig sted å ta dette på men jeg prøver: 
Jeg er i begynnelsen av 20 årene og har ikke hatt noen bra oppvekst. Oppvokst med foreldre som misbruker alkohol og vært mye vold i mellom dem. Mye skremmende hendelser, som har vært, rett og slett, som en krig for meg. Sliter med dette nå i voksen alder. 

Men har aldri vært så ille som nå. Jeg er så sur, bitter, lei meg og skuffa. Er så sur! Skikkelig sur på alt! Holder på å klikker. Vet ikke hva eller hvor jeg skal gjøre av meg!! 

Verste er at dette er jo ikke meg. Jeg har pleid å være rolig..... Nå er jeg motsatt. Sur og grinete, tar det folk sier negativt, og legger ikke følelsene på rett sted, men uttrykker sinnet mitt mot alle som kommer i min vei  

Får hjelp hos psykolog, og skal dit i morgen. Men trenger hjelp allerede nå! Hjelp til å få noen ord på det her, og hjelp til å roe meg ned... 
Ikke lett for dere, men noen som har erfaring eller vil legge igjen noen ord?

Anonymkode: 1beca...86e

[Anonym bruker]

Jeg måtte også til psykolog for å bearbeide ting fra min oppvekst.

Er du alene eller har du mann og barn? Har du mann, snakk med ham, forklar hvordan du har det.

Jeg vil tro at mye av sinnet ditt er følelser som egentlig er sinne fra ting som har skjedd deg tidligere uten at du da kunne gi uttrykk for følelsene dine? Ofte er også sinne når det oppstår (opprinnelig) et uttrykk for frykt. Hvis du var barn og redd, og kanskje også sint på dine foreldre, så kunne du ikke ta det ut? Kanskje har du også et sinne pga. at du ikke hadde en god oppvekst, og at det sinnet kanskje egentlig dekker over en sorg?

Ikke sikkert det er slik for deg, men jeg vet at det hjalp meg å forstå hvor følelsene mine kom fra da jeg gikk til psykolog. Da var det lettere for meg å ikke ta ut de følelsene på andre også.

Det vanskeligste for meg var å akseptere at jeg måtte akseptere at jeg ikke kunne endre noe fra fortiden. Uansett hvor mye jeg snudde og vendte på ting så ville jeg aldri få den gode og trygge oppveksten som jeg burde hatt. Det er vondt, det er nesten som å oppleve et dødfall av noen som står en nær, i hvert fall var det det for meg. Og jeg var vel da også noe deprimert pga. det, selv om det var vanskelig å innrømme den depresjonen.

For meg lå mye av nøkkelen til å komme meg videre i det med å akseptere fortiden. Den var det den var. Det er ikke noe man kan gjøre for å endre den. Det eneste vi kan gjøre, det er å bestemme hvor mye fortiden skal få lov til å påvirke nåtiden og fremtiden vår! For det kan vi faktisk bestemme.

Det at du har kommet deg gjennom barndommen uten å gå til grunne, det viser at du har stor styrke inni deg. At du nå er sårbar og trenger hjelp, det endrer ikke den styrken du tross alt har inni deg!

Jeg skal ikke legge meg borti den behandlingen du får, men vær oppmerksom på at psykologer kan jobbe ut fra ulike teorier. Noen kan ha best av å snakke om alt som har skjedd i fortiden og bearbeider det på den måten, selv om det kan være tøft også. For andre kan det å stadig snakke om fortiden på den måten virke nærmest retraumatiserende igjen, og for disse er det ikke nødvendigvis bra å snakke om fortiden like mye. For disse kan det være bedre å forklare bare det man må og så heller fokusere på f.eks. kognitive teknikker som kan brukes i nåtiden og fremover for å takle vanskelige følelser når de dukker opp, måter å snu tanker på osv. Det kan virke som om du nå kanskje trenger noen teknikker for å fokusere mer på nåtiden og fremover, måter å takle følelsene dine i nåtid.

Hold ut, du får det bedre igjen! Klem <3

Anonymkode: 092d9...4b7

[Anonym bruker]

Hei og takk for et bra svar!
Jeg har kjærest. Men ingen barn. Prater mye med han om det. Eller har gjort det. Men nå vil jeg la han slippe meg. Slik at jeg ikke sårer han på veien..

Vil tro det, at det har mye med at det egentlig er følelser jeg aldri kunne slippe igjennom tidligere. 
Men skriker etter å være egoistisk nå. Gjøre hva jeg vil. Gi blaffen.  Men da kan jeg ikke ha en kjærest ved min side, som jeg kan såre. 

Har egentlig bestemt meg for å la det gå rett i do nå... 

Skal lese igjennom det du skrev engang til. Nå er jeg så fokusert på dette at jeg ikke klarer å svare noe mer akkurat nå..

Takk <3

Anonymkode: 1beca...86e

[Anonym bruker]

3 timer siden, Anonym bruker skrev:

Hei og takk for et bra svar!
Jeg har kjærest. Men ingen barn. Prater mye med han om det. Eller har gjort det. Men nå vil jeg la han slippe meg. Slik at jeg ikke sårer han på veien..

Vil tro det, at det har mye med at det egentlig er følelser jeg aldri kunne slippe igjennom tidligere. 
Men skriker etter å være egoistisk nå. Gjøre hva jeg vil. Gi blaffen.  Men da kan jeg ikke ha en kjærest ved min side, som jeg kan såre. 

Har egentlig bestemt meg for å la det gå rett i do nå... 

Skal lese igjennom det du skrev engang til. Nå er jeg så fokusert på dette at jeg ikke klarer å svare noe mer akkurat nå..

Takk <3

Anonymkode: 1beca...86e

Ikke dropp kjæresten din akkurat nå som du har det som verst, det kan hende du kan angre på. La også ham få et valg i dette. Noen menn kan stå i en slik vanskelig periode og vil stå i det. Noen greier det ikke. Men ikke skyv ham fra deg hvis han ønsker å være der for deg og du er glad i ham.

Er det riktig for deg å være alene nå, gjør det slutt. Men ikke gjør det slutt hvis du egentlig ønsker ham i livet og han også ønsker å være der for deg gjennom dette og når du har fått det bedre.

Anonymkode: 092d9...4b7