Datteren min isolerer seg... på en måte

[Anonym bruker]

Jeg er litt bekymret for datteren min, og hadde satt veldig stor pris på om noen her hadde noen tanker og råd rundt vår situasjon.

Datteren min har alltid vært en tilbakeholden jente helt blottet for spisse albuer. På barneskolen hadde hun to gode venner, samt noen klassekamerater hun var sammen med innimellom. Det har gått veldig greit så lenge ungene var i den alderen at de løp rundt og spurte etter hverandre, og vi foreldre avtalte litt på vegne av dem også. 

Etter at hun begynte på ungdomsskolen har det blitt mindre og mindre sosialisering på fritiden. Altså, hun er med på to fritidsaktiviteter som tar mye tid, der det er helgesamlinger m.m., og da er det aldri noe problem. Hun har ikke noe problem med å snakke med folk når hun er plassert i en sosial setting, og andre ungdommer liker henne, det ser jeg selv. Det er bare det at når det ikke eksisterer noen planer og hun må organisere selv, så gjør hun det ikke. Ikke snakk om, har prøvd å lokke (du skal få penger til kino hvis du spør noen, jeg kan kjøre/hente hvor som helst etc.), har prøvd å presse på, men ingenting hjelper.

Noen ville sagt at hun er aktiv nok, så det er ikke noe problem. De helgene hun har fri trenger hun sikkert å slappe av. Joa, men det er et par problemer med det. Helgene hun ikke har planer trekker hun seg tilbake til rommet sitt når hun kommer fra skolen på fredag, og kommer ikke ut før mandag om jeg ikke haler henne ut. Det sitter hun og leser, som hun elsker, men merker at det ikke er bra for humøret hennes å isolere seg sånn. Hun blir ofte sur og kranglete slike helger. De helgene hun har planer derimot, er hun i veldig godt humør og sprudlende. Er rett og slett noen ganger redd for at hun skal gli inn i en depresjon, dessuten er det viktig at hun lærer å ta ansvar for å organisere og lage planer i sitt eget liv. Ta initiativ rett og slett, ikke bare forholde seg til de gitte planene til fritidsaktivitetene. Det er også trist å se på nå som det har blitt vår, at andre fra skolen hennes samles uformelt etter skolen på en fotballbane, går og kjøper seg en is etter skolen og sitter i sola og snakker etc., mens hun bare strener rett hjem. Er helt sikker på at noen i klassen hadde vært interessert i å henge litt med henne etter skoletid, dersom hun bare hadde spurt!

Det er veldig vanskelig å ta dette opp med henne, for hun går i forsvarsposisjon og vil ikke snakke om det. Det skjønner jeg veldig godt, det er sikkert veldig sårt for henne. Men hvordan kan jeg hjelpe henne da? Har prøvd å ikke nevne noe og ikke blande meg inn i lange perioder, men det skjer likevel ingenting.

Noen innspill på hva jeg kan gjøre? Har veldig lyst til å sende henne på folkehøgskole, det har hun veldig lyst til selv også. Der hadde hun fått det topp, blir hun først plassert i en sosial setting så klarer hun seg bra. Samtidig har hun jo veldig behov for å lære seg å ta initiativ, hun kan jo ikke fortsette å gå gjennom livet og vente på at andre skal ta initiativ og kontakt.

Anonymkode: 8726b...341

[Anonym bruker]

Selv om hun går på ungdomsskolen, går det fortsatt an å snakke med andre foreldre (diskret) Er det ikke noen du kjenner godt? Ellers ville jeg benyttet sjansen en gang dere er ute og kjører bil, bare dere to. Da er det ikke nødvendig med øyekontakt, samtidig ikke mulig å stikke av. Snakk åpent om at du bekymrer deg litt, og spør om hva hun tenker.

Anonymkode: 5232a...f2f

[Anonym bruker]

Jeg syns du virker masete og invaderende. Det er helt normalt at tenåringer sitter på rommet når de ikke har planer.

Anonymkode: 0d95e...8da

[Anonym bruker]

17 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Selv om hun går på ungdomsskolen, går det fortsatt an å snakke med andre foreldre (diskret) Er det ikke noen du kjenner godt? Ellers ville jeg benyttet sjansen en gang dere er ute og kjører bil, bare dere to. Da er det ikke nødvendig med øyekontakt, samtidig ikke mulig å stikke av. Snakk åpent om at du bekymrer deg litt, og spør om hva hun tenker.

Anonymkode: 5232a...f2f

Takk for innspill

Har prøvd å ta det opp i slike situasjoner, på fjelltur, i bilen etc. Noen ganger får jeg henne litt på gli, men hun sier at hun ikke tørr, ikke vet hva hun skal si, hvem hun skal spørre etc. Prøver å gi noen tips, men det blåser hun av.

Å avtale med andre foreldre synes jeg blir litt rart for henne, tror kanskje eventuelle jenter hadde synes det var litt rart også - at foreldrene organiserer for 15-åringer? Får henne til å virke litt rar... eller?

Anonymkode: 8726b...341

[Anonym bruker]

9 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg syns du virker masete og invaderende. Det er helt normalt at tenåringer sitter på rommet når de ikke har planer.

Anonymkode: 0d95e...8da

Men at de aldri lager planer selv..?

Dessuten, merker at hun reagerer negativt på å isolere seg, det er ikke bra for psyken. Hun blir også i bedre humør hvis jeg klarer å få henne med ut på en fjelltur eller lignende.

Anonymkode: 8726b...341

[Anonym bruker]

3 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Men at de aldri lager planer selv..?

Dessuten, merker at hun reagerer negativt på å isolere seg, det er ikke bra for psyken. Hun blir også i bedre humør hvis jeg klarer å få henne med ut på en fjelltur eller lignende.

Anonymkode: 8726b...341

Passivitet kan jo gjøre noen og hver litt furten. Men jeg hadde da virkelig ikke planer hver eneste helg som ungdom! 

Anonymkode: 0d95e...8da

[Iiiiik]

Jeg har en jobb der jeg forholder meg til mange foreldre, og til mange ungdommer. Graden av sosialt liv er et konflikttema eller noe foreldrene bekymrer seg for i veldig mange familier. Det er gjennomgående at foreldrene synes ungdommene er for lite sosialt aktive, og det er gjennomgående at ungdommene synes foreldrene "stresser" for mye med deres sosiale liv. Det er nok sånn at ungdomslivet, særlig på ungdomsskolen, har endret seg mye fra foreldrene selv var ungdommer. Nå er det slik at mye av det sosiale livet skjer via en skjerm. Det er få som "henger" rundt, og det er flere som har et temmelig gjennomorganisert liv. 

Det er selvfølgelig slik at enkelte ungdom ikke vet sitt eget beste, og egentlig burde kommet seg mer ut. For min egen jente har jeg valgt å tenke at så lenge hun fortsatt deltar i den organiserte idretten med aktivitet tre-fire ganger i uka, så presser jeg ikke på så mye. Nå er hun 18 og har i hvert fall det siste året vært mer sosial også, så jeg frykter at jeg når russetiden kommer neste år, så kommer jeg til å angre på at jeg tenkte at hun burde vært mere ute... 

[Anonym bruker]

Kanskje hun er introvert og blir sliten av å hele tiden måtte være sammen med andre. Jeg var selv slik som ungdom. På grunn av samfunnets norm om at man bør være sosial og ha mange venner følte jeg meg nok litt som en som ikke klarte å få mange venner. Men ser nå som voksen og med erfaringer jeg har at jeg selv faktisk ubevisst velger vekk å ha for mange i livet mitt, det blir rett og slett for tappende og slitsomt. Men det kan jo være noe annet for jenta di, så godt at du bryr deg og ser det. Å på videregåendekan det jo være hun møte nye venner også. Kan det forresten være slik at de organiserte aktivitetene hun er med på nå gjør at de andre finner på mer sammen uten henne når hun er på de, slik at det kan være vanskelig å være den som bare er med en g annen gang når det ikke er noe organisert hun må på? Barn i den alderen henger jo ofte med litt færre enn på barneskolen og dermed kan det være litt vanskeligere å finne "sin" gjeng?

Anonymkode: 5cc80...893

[Anonym bruker]

39 minutter siden, Iiiiik skrev:

Jeg har en jobb der jeg forholder meg til mange foreldre, og til mange ungdommer. Graden av sosialt liv er et konflikttema eller noe foreldrene bekymrer seg for i veldig mange familier. Det er gjennomgående at foreldrene synes ungdommene er for lite sosialt aktive, og det er gjennomgående at ungdommene synes foreldrene "stresser" for mye med deres sosiale liv. Det er nok sånn at ungdomslivet, særlig på ungdomsskolen, har endret seg mye fra foreldrene selv var ungdommer. Nå er det slik at mye av det sosiale livet skjer via en skjerm. Det er få som "henger" rundt, og det er flere som har et temmelig gjennomorganisert liv. 

Det er selvfølgelig slik at enkelte ungdom ikke vet sitt eget beste, og egentlig burde kommet seg mer ut. For min egen jente har jeg valgt å tenke at så lenge hun fortsatt deltar i den organiserte idretten med aktivitet tre-fire ganger i uka, så presser jeg ikke på så mye. Nå er hun 18 og har i hvert fall det siste året vært mer sosial også, så jeg frykter at jeg når russetiden kommer neste år, så kommer jeg til å angre på at jeg tenkte at hun burde vært mere ute... 

Kjenner meg igjen i mye av det du skriver!

Ja, ting var annerledes da vi vokste opp, da man i mye større grad fysisk oppsøkte hverandre og var sammen. Prøver å ta dette med i betraktningen, men ser at datteren min ikke er aktiv på snap, Instagram, Facebook eller skyper med andre heller. Ikke minst, ser at hun blir litt lei seg i de helgene hun ikke har kontakt med andre. Hun er egentlig en jente med mye energi og som trenger at noe skjer. Ser også at hvis noen tar kontakt er hun med med én gang, og humøret stiger flere hakk. 

Det er absolutt ikke det at jeg trenger at hun er populært og har masse venner, det jeg bekymrer meg for er at hun aldri tar kontakt med noen, og at hun virker trist i helgene hun er alene. Jeg tenker at hun har behov for å lære seg å ta kontakt og skape et sosialt liv for seg selv, uten at andre organiserer det for henne.

Anonymkode: 8726b...341

[Iiiiik]

Foreslår at du snakker med henne, omtrent på samme måte som du gjør med oss her inne om det. Spør om hun skulle ønske hun var mer sosial enn hun er, og om det er vanskelig å spørre noen om de skal finne på noe. For min egen datter vet jeg at skrekken for å få nei, gjorde at hun noen ganger lot være å spørre. Hvis hun skulle ønske at flere inviterte henne med på ting, spør henne om hun tror at de andre vet det, eller om det kan hende at de oppfatter at hun ikke er interessert. 

Noen av de ungdommene jeg treffer, sier at de skulle ønske de var mer sosiale. Ikke for sin egen del, men fordi mamma blir så jævla stressa av at jeg ikke er mer ute. Så derfor skulle jeg ønske jeg ble invitert på litt flere greier for å roe ned henne litt, og for å bli mindre pesa av at hun er stressa. Det er jo litt dumt da... 

[Anonym bruker]

24 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Kanskje hun er introvert og blir sliten av å hele tiden måtte være sammen med andre. Jeg var selv slik som ungdom. På grunn av samfunnets norm om at man bør være sosial og ha mange venner følte jeg meg nok litt som en som ikke klarte å få mange venner. Men ser nå som voksen og med erfaringer jeg har at jeg selv faktisk ubevisst velger vekk å ha for mange i livet mitt, det blir rett og slett for tappende og slitsomt. Men det kan jo være noe annet for jenta di, så godt at du bryr deg og ser det. Å på videregåendekan det jo være hun møte nye venner også. Kan det forresten være slik at de organiserte aktivitetene hun er med på nå gjør at de andre finner på mer sammen uten henne når hun er på de, slik at det kan være vanskelig å være den som bare er med en g annen gang når det ikke er noe organisert hun må på? Barn i den alderen henger jo ofte med litt færre enn på barneskolen og dermed kan det være litt vanskeligere å finne "sin" gjeng?

Anonymkode: 5cc80...893

Takk for innspill

Du har nok rett i at hun trenger litt ro, men opplever ikke at det er selvvalgt med hele helger alene. Opplever at hun egentlig ønsker å være med andre, men sliter med å finne en måte å ta kontakt med andre på som hun er komfortabel med.

Jeg tror egentlig ikke det at hun er så mye opptatt med fritidsaktivitetene sine setter henne utenfor fellesskapet. Hun tar heller ikke initiativ til å treffe folk fra disse aktivitetene utenom de organiserte øvingene/treningene. Jeg tror saken er at hun ikke spør dersom ikke andre gjør det. Hun venter alltid på andres initiativ, virker livredd for avvisning eller å virke påtrengende.

Anonymkode: 8726b...341

[Anonym bruker]

3 minutter siden, Iiiiik skrev:

Foreslår at du snakker med henne, omtrent på samme måte som du gjør med oss her inne om det. Spør om hun skulle ønske hun var mer sosial enn hun er, og om det er vanskelig å spørre noen om de skal finne på noe. For min egen datter vet jeg at skrekken for å få nei, gjorde at hun noen ganger lot være å spørre. Hvis hun skulle ønske at flere inviterte henne med på ting, spør henne om hun tror at de andre vet det, eller om det kan hende at de oppfatter at hun ikke er interessert. 

Noen av de ungdommene jeg treffer, sier at de skulle ønske de var mer sosiale. Ikke for sin egen del, men fordi mamma blir så jævla stressa av at jeg ikke er mer ute. Så derfor skulle jeg ønske jeg ble invitert på litt flere greier for å roe ned henne litt, og for å bli mindre pesa av at hun er stressa. Det er jo litt dumt da... 

Ja huff, får virkelig ikke håpe det er det siste der, at det hun blir stressa av er at jeg maser... Er nok lurt å ta en prat med henne der jeg spør på en litt mer åpen måte, slik du foreslår. Takk for forslag

Ellers så ser jeg når jeg tenker meg om at denne forsiktigheten hennes er et problem for henne i andre sammenhenger enn akkurat det å ha noen å være med på fritiden også. For eksempel hvis hun skal på tilstelninger/sammenhenger der ungdommene selv skal lage grupper/par som skal gjøre noe sammen. Altså at ikke lærer/trener/lagleder etc. deler dem inn, men de må velge selv. Eksempler kan være hvem som skal sove på hotellrom sammen på cup, hvem som skal gå med bøsser sammen på innsamlingsaksjon, hvem som skal samarbeide om et opplegg i gymmen etc. Datteren min blir veldig usikker i slike situasjoner, og tar aldri initiativ til å høre om noen vil gå med henne/ligge på rom med henne/lage gruppe med henne. Hun venter alltid til alle får valgt "de de egentlig vil være sammen med", så tar hun de som er igjen. Det er så kjipt å se at hun har så liten tro på at noen skal ønske å være sammen med henne, og å se at hun kvier seg for å møte i noen sammenhenger i frykt for å bli stående som "Viggo venneløs" foran alle. Det verste er at hun skaper sin egen utenforhet ved å være så tilbakeholden, for jeg VET at mange av hennes jevnaldrende egentlig liker henne og ikke ville hatt noe imot å være på gruppe med henne.

Anonymkode: 8726b...341

[Iiiiik]

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

Ja huff, får virkelig ikke håpe det er det siste der, at det hun blir stressa av er at jeg maser... Er nok lurt å ta en prat med henne der jeg spør på en litt mer åpen måte, slik du foreslår. Takk for forslag

Ellers så ser jeg når jeg tenker meg om at denne forsiktigheten hennes er et problem for henne i andre sammenhenger enn akkurat det å ha noen å være med på fritiden også. For eksempel hvis hun skal på tilstelninger/sammenhenger der ungdommene selv skal lage grupper/par som skal gjøre noe sammen. Altså at ikke lærer/trener/lagleder etc. deler dem inn, men de må velge selv. Eksempler kan være hvem som skal sove på hotellrom sammen på cup, hvem som skal gå med bøsser sammen på innsamlingsaksjon, hvem som skal samarbeide om et opplegg i gymmen etc. Datteren min blir veldig usikker i slike situasjoner, og tar aldri initiativ til å høre om noen vil gå med henne/ligge på rom med henne/lage gruppe med henne. Hun venter alltid til alle får valgt "de de egentlig vil være sammen med", så tar hun de som er igjen. Det er så kjipt å se at hun har så liten tro på at noen skal ønske å være sammen med henne, og å se at hun kvier seg for å møte i noen sammenhenger i frykt for å bli stående som "Viggo venneløs" foran alle. Det verste er at hun skaper sin egen utenforhet ved å være så tilbakeholden, for jeg VET at mange av hennes jevnaldrende egentlig liker henne og ikke ville hatt noe imot å være på gruppe med henne.

Anonymkode: 8726b...341

Det er jo dumt av treneren å la dem velge rom selv f.eks, jeg tenker at det da kan hende at noen i tillegg til å bli stående til slutt kan bli møtt av kjipe kommentarer. Dessuten er det bra for laget at alle kan forholde seg til hverandre. 

Jeg stemmer for den åpne samtalen. Vær nysgjerrig og hør hva hun selv tenker. Får hun høy puls og blir stressa av situasjoner der de skal organisere seg, tenker hun at hun håper noen velger henne, gir hun bare opp og tenker at det ikke er så viktig? Det er vanskelig som mamma, men jeg har fått andres ungdommer til å være med på et "eksperiment" der de skal ta initiativ tre ganger. Poenget er ikke å få ja, men å kjenne etter hva som skjer når de gjør det, og hvor ubehagelig det er. Veldig ofte er "bivirkningen" at de faktisk får ja på spørsmålet, andre ganger erfarer de i hvert fall at de klarte å spørre. Hvis de ikke klarer å spørre selv om de hadde bestemte seg, er det lettere å bli enige i at det er lurt å øve seg. 

[Anonym bruker]

4 minutter siden, Iiiiik skrev:

Det er jo dumt av treneren å la dem velge rom selv f.eks, jeg tenker at det da kan hende at noen i tillegg til å bli stående til slutt kan bli møtt av kjipe kommentarer. Dessuten er det bra for laget at alle kan forholde seg til hverandre. 

Jeg stemmer for den åpne samtalen. Vær nysgjerrig og hør hva hun selv tenker. Får hun høy puls og blir stressa av situasjoner der de skal organisere seg, tenker hun at hun håper noen velger henne, gir hun bare opp og tenker at det ikke er så viktig? Det er vanskelig som mamma, men jeg har fått andres ungdommer til å være med på et "eksperiment" der de skal ta initiativ tre ganger. Poenget er ikke å få ja, men å kjenne etter hva som skjer når de gjør det, og hvor ubehagelig det er. Veldig ofte er "bivirkningen" at de faktisk får ja på spørsmålet, andre ganger erfarer de i hvert fall at de klarte å spørre. Hvis de ikke klarer å spørre selv om de hadde bestemte seg, er det lettere å bli enige i at det er lurt å øve seg. 

Det eksperimentet likte jeg, det skal jeg prøve å få datteren min med på. I tillegg til å ta en samtale der jeg tar en mer passiv og undrende rolle.

Tusen takk for innspill, høres ut som om du har erfaring med denne typen problemstillinger

Anonymkode: 8726b...341