Gå til innhold

Noen som har vært til psykolog for å "endre tankegang"...


Anbefalte innlegg

Skrevet

Jeg har i det siste bare blitt mer og mer lei meg og trist. Kan ikke kalle det deprimert heller.

Jeg har masse tanker i hodet,- hele tiden. Bortsett fra på jobb (har jobbet masse overtid og er overlesst på jobb for tiden. Men det er helt greit, det "tærer ikke" på meg)

 

Det er tiden utenom jobb! Noe av det jeg tenker på er:

Jeg er bekymret for ene barnet,- og de bekymringene gir meg dårlig samvittighet ovenfor det andre,- fordi jeg føler at jeg tenker for lite på og omgåes dette barnet "kaldere" enn det barnet jeg bekymrer meg for.

Jeg hater det stygge trynet mitt mer og mer,- og føler meg ekkel og heslig på mange områder. Etter å ha slitt med dårlig selvbilde i tenårene, har jeg hatt et "voksenliv" jeg har akseptert og funnet meg selv "Normal",- nå sklir det snart rett tilbake til tenårene. Å bli tatt bilde, av eller TENKE på ta selfie, gjør meg kvalm.... Ikke en overdrivelse en gang...

Huset vårt HATER jeg. Stygge farger på gulv, ferdigmalte lister og vinduskarmer gulner,- det ligger rot over alt,- skittent,- møblene er satt sammen av hummer og kanari,- anskaffet etter behov og hva vi har hatt økonomi/Lyst til å bruke på det over tid. Vi bor på gård, så mye utearbeid mtp vedlikehold, så meste av husarbeid er mitt. Men å rydde på plass etter seg når vi har spist,- eller man har laget seg mat,- tørke over bord og kjøkkenbenk etter dette,- samt få skittentøyet sitt NEDI skittentøykurver og rent tøy som ligger brettet sammen på benken på vaskerommet tilbake der det skal, det forvetner jeg alle skal gjøre. Det er ikke rydding når man tar dette fortløpende etter seg selv, men for MEG er det rydding når jeg hele tiden må ta det etter de tre andre. Tro meg,- har prøvd å la være. Klær falt over på gulvet og jeg fikk ikke akset EGET tøy en gang,- og jeg ble kvalm og av hvor skittent alt ble på kjøkken om jeg bare skulle rydde etter meg og mitt!!!! JEg har lyst til å kaste ALT vi har og kjøpe inn litt etter litt etter hva vi får råd til..... Men da blir det smalahnas i MAAAANGE år fremover... Legg til bytte ut gulv, tak, male om vegger osv....Bytte ut kjøkkeninnreding som har slått sprekker i lakken (Huset er bare 10år), flislegge ad som foreløpig bare har våtromsbelegg som jeg likte der og da,- men blir KVALM av fargen/mønster nå...

Gruer meg til å være med barna på kamper/oppvisning, for jeg føler jeg føler jeg "mangler sosial kompetanse",- så har ALLTID en følelse av å ha sagt/gjort ting jeg ikke skulle, eller motsatt. Dette skjer det mye av,- hver uke. Jeg har mange bursdager dette åert blant familie og venner som medfører situasjoner med mye folk jeg "kjenner litt",- igjen dette sosiale... Har til og med begynt  slite med å treffe venner og gruer meg til å si hei/hadet,- fordi jeg vet ikke helt om vi skal klemme eller ikke og andre ting. Redd for å begynne å snakke for mye om meg selv, eller for å spørre om for intime ting osv osv

Jeg har brukt å koble av ved å jogge/Trene. I det siste så har tankene nevnt ovenfor,- og andre, kommet også under joggeturene. Før var eneste "bekymring" å komme meg i mål, og bare nyte turen og musikk på øret....Jeg har begynt med Yoga, men den "rolige" utgaven så begynner jeg å stresse og føler jeg  misbruker tid jeg EGENTLGI burde trent for å bli sterkere eller raskere, ikke bare "bøy og tøy",- når jeg trener skikkelig styrke (etter treningsvideo) så klarte jeg før aldri gjøre annet enn å tenke "litt til",- og presse meg....Glede meg til å bli ferdig,- nå tar jeg meg selv i å tenke på hvor dårlig jeg er på øvelsene i forhold til de på videoen, at valkene mine henger under den og den øvelsen, at jeg ser dum ut i den og den posituren osv osv...NÅr jeg tar tida på joggeturene m ine så er jeg tregere enn hva jeg noensinne har vært,- men mer sliten enn aldri før nå jeg kommer ut av dusjen..

 

Noen gang gjør disse tankene (samme hvilke av disse nevnte eller andre "Unevnte" det gjelder) at jeg blir så overveldet at jeg begynner å gråte. Har heldigvis kontrollert det slik at ingen vet det. Har snakket med,- og er i tankegrop for å begynne med psykolog, har tatt kontakt med ei som er aktuell. Men jeg er så redd at i stedet for å hjelpe meg å jobbe med hvordan tenke for å sette pris på alt det som er bra (som at vi har et stort og egentlig praktisk hus, jeg har mann som hjelper til masse med barn og er hendt i huset, barna er snille, normalt gode på skolen og begge har mange gode venner,- jeg er i god form, sjelden syk og er flink til å trene og komme meg ut osv osv) og "glemme" det som IKKE er så bra,- så vil denne prøve å finne ÅRSAKER i livet mitt som det har forløpt seg til nå for å finne en grunn til at jeg er som jeg er nå.....Jeg er ikke interessert i å gjøre noe med fortiden,- fordi takket være den, både på godt og vondt,- så er jeg der jeg er i dag,- egentlig et veldig BRA sted, men jeg klarer ikke få hodet mitt med i tankene på dette. Og det er DET jeg vil! Jeg er redd at for mye "roting" i fortida OGSÅ vil  fjerne meg fra det jeg VET er bra i livet mitt, det jeg vil behold og det jeg vil skal vokse til å bli en større del av hverdagen min enn det negative er.

 

Huff, vet ikke helt hva jeg vil her, men noen skjønner kanskje hva jeg mener,- og vet hva jeg er redd for og kan forsikre meg at sånn ER det ikke til psykologer alltid. At det ER veien å gå. Har vurdert andre terapi/samtaleformer,- men det finnes ikke i nærheten av der ejg bor,- og dette skal jo være et "hemmelig" prosjekt ovenfor kollegaer, barn og venner/familie,- bortsett fra mannen.... Hvis jeg ikke skal benytte meg av hjelp utenfra,- hva kan jeg prøve å gjøre selv? "tenk positivt" er ikke et råd som funker :) Det er jo det som er MÅLET å få til......

Anonymkode: ff8f0...d9a

Videoannonse
Annonse
Skrevet

Kjære deg, jeg synes absolutt du burde gått til en psykolog. Virker som om du har en form for sosial angst..? Og veldig dårlig selvtillitt/selvbilde. Jeg har selv gått til psykolog, og han hjalp meg virkelig til å endre tankemønsteret! Og UTEN å grave i fortida. :-)

Anonymkode: 8786f...49e

Skrevet

Dette er depresjon på vei mot utbrenthet. Klassisk: små ting blir store og uoverkommelige, fordi du er tom for ressurser innvendig. Søk hjelp!!!

Anonymkode: e7916...ccf

Skrevet

Takk for svar :) Jeg skal prøve å snakke med mannen om det i helga og ta avgjørelse da,- er jo FRYKTELIG dyrt,- og økonomi er jo et annet "problem" jeg dveler ved i tide og utide...........så det er et ganske stort ankepunkt føler jeg.

 

Takk igjen.

Anonymkode: ff8f0...d9a

Skrevet

Gå til fastlegen din først. Han/hun kan hjelpe deg og evt henvise til psykolog. Jeg var utbrent og deprimert, og fikk god hjelp av samtaler med fastlege. 

Sjekk om du evt har psykolog el gjennom bedriftshelsetjeneste eller forsikring. 

Du burde absolutt snakke med noen. Kjenner meg igjen i det du sier og det er vondt å ha det slik. Håper du får god hjelp 😊

Anonymkode: dfe08...e22

Skrevet
2 timer siden, Anonym bruker skrev:

Takk for svar :) Jeg skal prøve å snakke med mannen om det i helga og ta avgjørelse da,- er jo FRYKTELIG dyrt,- og økonomi er jo et annet "problem" jeg dveler ved i tide og utide...........så det er et ganske stort ankepunkt føler jeg.

 

Takk igjen.

Anonymkode: ff8f0...d9a

Ikke bestill time privat. Gå til fastlegen, og få han til å henvise deg. Da blir det gratis når du er kommet over grensa for egenandeler, og den kommer du fort over når du går hos psykolog.

Anonymkode: 8786f...49e

Skrevet

Å dra til lege blir så alvorlig,- jeg er jo ikke syk. Enda i alle fall. Og har ikke lyst til å "bryte sammen" foran legen min,- har gjort det en gang før, og da var det "Ingenting" viste det seg i ettertid,- så jeg vil tro han ser på meg som en person som overdramatiserer det meste,- så å gå dit å si "jeg trenger psykolog" blir feil.

En annen ting er at på siden til kommunepsykologene så står det (ikke direkte sitert, vil ikke risikere at noen finner ut hvor dette er og hvem jeg er...) at de jobber med folk som har fått "påvist psykiske problem" hos sin fastlege eller annet helsepersonell som kan henvise. De jobber med å finne årsak til at ting har blitt som de har blitt og prøver å hjelpe ved å bearbeide dette. Det står vel også noe som kan hentyde til at de også kan bruke ANDRE metoder for å hjelpe hivs behovet/problemene tilsier det,- men da er det spesifikt nevnt Bl.a parsamtaler, familiesamtaler og videre henvisning til gruppebehandlinger med "likesinnede":.. Det åpner jo for at de kan jobbe "med nuet", men jeg er ikke sikker... Lurer også på om den ene av de to er han jeg hadde da jeg var innlagt for anorexia som ung. Husker ikke navnet hans, men det er noe der og jeg kan liksom ikke spørre om BILDE av behandlerne for evt utelukke dette. Det er denne behandleren som har gitt meg "avsky" for psykolog og som har gjort at jeg i første omgang er i tvil om det er det rett for meg,- for der var fokuset fullt og helt at det var noe,- aller helst NOEN,- i fortiden min som var skyld i min spiseforstyrrelse. Da jeg kom meg såpass opp i vekt at jeg gikk for frisk,- så fikk jeg det mye bedre den dagen jeg hørte at nå skulle jeg ikke lenger trenge psykolog. Det var som et lodd ble tatt av mine skuldre,- og jeg følte jeg ENDELIG  "fikk lov" til å skylde på meg selv og egen forfengelighet og uvitenhet om kropp, trening og mat (vanskelig å forklare det sånn eksakt) og selv om jeg brukte tid,- for jeg måtte jo hele tiden jobbe med mitt syn på meg selv og ensidig fokus på utseende,-så følte jeg alltid en fremgang etter det....

Huff, vanskelig dette. Men takk igjen for mange gode svar.

HI

Anonymkode: ff8f0...d9a

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...