Rakk ikke reise før bestefar døde :(

[Anonym bruker]

Det er knapt en måned siden vi fikk beskjed om at han kom til å dø pga sykdom. Pga jobb, studier, avtaler måtte jeg ta et valg om jeg kunne reise der og da eller ikke. Jeg tok en avgjørelse om å ikke reise fordi det lot seg ikke gjøre. Han bodde på et annet sted i landet slik at det tar lang tid å reise. Man kan ikke bare dra en helg fordi selve reisen tar to døgn tur-retur. Tross valget mitt har jeg  prøvd å få til å reise hele tiden, men det gikk ikke. Ting skjedde veldig fort og det gikk bare 5 timer fra vi fikk beskjed om at nå har han ikke lenge igjen til han døde. 

Nå er jeg så trist over at jeg ikke rakk det. Jeg hadde fått fri til å reise om kun to uker, men så ble han akutt dårligere. Jeg er så trist for det! Og nå er det ingenting å gjøre med det..  Jeg må reise i begravelsen i stede. Jeg sa heller ikke noe om at jeg ville komme, at jeg prøvde å komme fordi jeg ikke ville skuffe han. Det angrer jeg på nå fordi kanskje han trodde at jeg ikke brydde meg?

 Nå trenger jeg bare noen trøstende ord.. kanskje noen som har opplevd det samme?  Hvordan legge vekk disse destruktive tankene? Jeg viste denne dagen kom, men nå er det alt som tar opp tankene mine. At jeg ikke rakk å besøke han en siste gang. 

Min rasjonelle del vet at det ikke var noe sjanse. Hadde jeg fått beskjed bare et døgn tidligere eller noe så hadde jeg reist helt akutt. Men det gikk så fort.. Merker at en annen del av meg tenker "hvis-om-at-bare-kunne jeg". 

Har dere noen ord som kan hjelpe? 

Anonymkode: fd16d...218

[Anonym bruker]

Kondolerer❤

Jeg vet hvordan du har det. Jeg fikk ikke fri for å reise til min døende bestemor som bodde åtte timer unna. Fikk beskjed kvelden før om at det nærmet seg slutten. Dette var en torsdag, og siden jeg ikke fikk fri pakket jeg bilen klar til å reise etter endt dag. Da jeg var ferdig og klar til å reise kom beskjeden om at hun hadde gått bort helt alene på sykehjemmet😢 Det plager meg fortsatt, ni år senere. Varm klem til deg❤

Anonymkode: 11003...ddc

[Anonym bruker]

Hr ikke ord som hjelper, men opplevde det samme med min bestefar. Han var syk lengd, men ble frisk. Så fikk jeg beskjed om at han havnet i koma pga en komplikasjon og døde kort tid etter  Savner ham enda, 15 år etter:( 

Sender deg en stor klem ❤️

Anonymkode: 6a433...d31

[Anonym bruker]

Du sier jo at du egentlig kunne reist akutt. Da skjønner jeg ikke denne sutringen, hvorfor reiste du ikke? Det ser jo ut som det var nok tid til det.. Jeg óg tolker det slik at du brydde deg nok ikke nok..

Anonymkode: e46e1...8c6

[Anonym bruker]

Jeg skjønner deg HI ❤ Da min mormor plutselig døde nylig, lå jeg i senga med krampegråt og sa tusen ganger : jammen jeg skulle jo ringe henne! 💔 jeg hadde vært så hes og syk i 2 uker, så jeg sendte henne meld om at jeg ringer når jeg har blitt bedre. 🙁 men det går bra nå. Og det vil det med deg også ❤ Man tror at man har lengere tid med de syke. Du har vært opptatt med ditt liv. Ja, det var leit at du ikke fikk sett han. Men du må bare komme deg videre ❤ tenk heller på de gangene dere så hverandre , enn denne lille hendelsen ❤

Anonymkode: 7940d...f3b

[Anonym bruker]

Så trist! Klem til deg! Du har vel snakket med han på telefon noen ganger? Da vet han jo at du brydde deg. Han visste at det var lang reisevei og at du hadde mange forpliktelser. Det var vel andre familiemedlemmer som fikk besøkt han? 

Anonymkode: de270...b5e

[Anonym bruker]

Jeg opplevde noe lignende med min bestemor. Visste at hun var veldig syk, men ingen informerte meg om at hun en gang var kommet på sykehus og at de visste hun snart kom til å dø. En uke lå hun på sykehus. Jeg fikk først beskjed få timer før hun faktisk døde, at hun lå på sykehuset og at hun kom til å dø. Jeg dro med det samme, men da var hun allerede i koma. Familien tillot meg ikke en gang å få fem minutter alene med henne, jeg tryglet om å få ett eller to minutter alene. Flere av dem smilte og sa aldri i verden, for jeg måtte ikke tro jeg var av noen betydning. Jeg var en av to i familien min bestemor stod aller nærmest, og det tålte de ikke, spesielt ikke hennes barn, mine tanter og onkler.

Jeg var utrøstelig fordi jeg ikke hadde besøkt henne siste halvannen uken (bodde i nabobyen og var midt i eksamensperiode), følte at hun måtte tro at jeg ikke brydde meg.

Jeg måtte snu tankene mine. Jeg innså at ingenting kunne ta fra min bestemor og meg de følelsene vi alltid hadde hatt. Ingenting kunne ta fra oss historien vår. Ingenting kunne ta fra oss alle de gode stundene. At jeg ikke rakk å få sagt farvel til henne endret ikke noe. Jeg innså at jeg måtte akseptere det jeg ikke kunne forandre. Jeg kunne ikke endre det faktum at jeg ikke fikk snakket med henne mens hun var bevisst. Jeg kunne ikke endre det faktum at jeg har en familie full av smålige personer som nektet meg et siste godt øyeblikk med henne. Jeg måtte også tilgi meg selv for å ikke ha dratt på besøk til henne uken før som jeg egentlig hadde følt jeg ville (så var det de eksamene).

Det som fikk meg til å gi slipp på alle de vonde følelsene var at jeg minnet meg selv på at de valgene jeg tok ang. skole/eksamener, de valgene var de som virket absolutt riktigst akkurat der og da når jeg tok dem. Da jeg tok dem var det ingenting som tydet på at min bestemor skulle få en så akutt forverring. Dermed visste jeg at min bestemor også hadde villet at jeg skulle prioritere fremtiden min. Ut fra det jeg visste da jeg tok valgene så var valgene riktige der og da. Det å sitte i ettertid, når nye fakta er kommet på bordet, og si at jeg valgte feil, det har ingen hensikt. Hadde jeg visst hun skulle få en akutt forverring hadde jeg selvfølgelig prioritert anderledes. Fordi jeg ikke visste, og heller ikke fikk vite at hun lå på sykehuset så hadde jeg ingen grunn til å reise hjem - jeg skulle jo uansett hjem den dagen hun døde. Jeg innså at jeg måtte tilgi meg selv, og også at det egentlig ikke var noe å bebreide meg selv. Ingenting som skjedde de siste dagene kunne endre den kjærligheten og den nærheten hun og jeg alltid delte. Ingenting kunne ta fra meg den vissheten.

Så Hi, du tok valg denne siste måneden ut fra det du hele tiden hadde av informasjon. Ut fra det du visste var det riktige valg der og da. At det dessverre endret seg, det er ikke noe du kan gjøre noe med. Annet enn å akseptere at det ble som det ble. Du vet at du hadde sluppet alt om du hadde visst. Ingenting kan ta fra deg den kontakten du og din bestefar hadde!

Klem <3

Anonymkode: bdf09...5e7

[Anonym bruker]

Skjønner ikke hvor dere bor der det tar et døgn å komme til?

Anonymkode: 11428...e2a

[Anonym bruker]

2 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Skjønner ikke hvor dere bor der det tar et døgn å komme til?

Anonymkode: 11428...e2a

Det var det viktigste du fikk ut fra His innlegg?

Siden du ikke har forstått det... Norge er et langt land, det går ikke fly eller tog alle steder. Og det er heller ikke alle som har råd til å reise med fly på fullprisbilletter, spesielt om det er en hel familie som skal reise.

Anonymkode: bdf09...5e7

[Anonym bruker]

7 timer siden, Anonym bruker skrev:

Du sier jo at du egentlig kunne reist akutt. Da skjønner jeg ikke denne sutringen, hvorfor reiste du ikke? Det ser jo ut som det var nok tid til det.. Jeg óg tolker det slik at du brydde deg nok ikke nok..

Anonymkode: e46e1...8c6

Hva er galt med deg? 

Anonymkode: 6a433...d31

[Anonym bruker]

Har opplevd liknende, på en måte. Jeg var den som stilte opp for min bestemor. Var der mange ganger i løpet av uka. Gjerne hver dag i perioder. Pga fødsel 8 dager før hun døde, greide jeg ikke dra dit like mye de siste ukene. Hun døde med personal ved siden av seg. Nydelig personal, men jeg var ikke der😢😢 det gnager meg enda, over 10 år etterpå. Drømmer til og med om det, at jeg har glemt å besøke henne, kommer alltid for seint, huff😞

Anonymkode: d1018...68a

[Anonym bruker]

Akkurat nå, Anonym bruker skrev:

Har opplevd liknende, på en måte. Jeg var den som stilte opp for min bestemor. Var der mange ganger i løpet av uka. Gjerne hver dag i perioder. Pga fødsel 8 dager før hun døde, greide jeg ikke dra dit like mye de siste ukene. Hun døde med personal ved siden av seg. Nydelig personal, men jeg var ikke der😢😢 det gnager meg enda, over 10 år etterpå. Drømmer til og med om det, at jeg har glemt å besøke henne, kommer alltid for seint, huff😞

Anonymkode: d1018...68a

Den siste halvannen uka... men hun fikk hilse på lille og visste hva han heter, og likevel gnager det meg. Føler jeg sviktet henne på det aller siste...

Anonymkode: d1018...68a