Trodde leger sendte bekymringsmeldinger ved slike tilstander?

[Anonym bruker]

For noen år siden var jeg VELDIG deprimert! Gikk jevnlig til legen og var sykmeldt lenge. Hadde på den tiden kun ett barn som var 2 år på den tiden. Jeg var så langt nede at jeg var ærlig med legen om at jeg vurderte å kjøre bilen i en fjellvegg eller feil vei på motorveien. Hun spurte angående avlastning, men jeg takket nei. Jeg var veldig klar på at jeg gjorde så godt jeg kunne at det ikke skulle gå utover barnet og jeg gjorde hva som helst for barnet. Jeg tenkte på det nå, og trodde kanskje det var standard at det ble sendt bekymringsmelding til BV ved slike tilstander? Eller unngikk hun det for å unngå at det gjorde vondt verre? 

Må legge til at jeg er 100% frisk idag og er evig takknemlig for at jeg aldri utførte mine selvmordsønsker, selvom det var like før på den tiden

Anonymkode: 13439...bac

[Anonym bruker]

Her hadde det absolutt vært på sin plass med en bekymringsmelding ja!

Anonymkode: a37c6...357

[Anonym bruker]

Det kommer jo helt anpå. Hva var endelig diagnose? Moderat eller alvorlig depresjon? Behandling forutenom samtale med fastlege? Nettverk? Hbordan fungerer du i det daglige? Legen vil jo alltids vurdere alvorlighetsgraden av depresjon og anså vel ikke at du var til stor fare for deg selv eller andre, til tross for at du hadde tanker om å ende ditt eget liv. 

Anonymkode: 73b36...3c2

[Anonym bruker]

Jeg fungerer helt fint idag. Har ingen sykdom lenger heldigvis. Og er sjeleglad at det ikke ble sendt noen bekymringsmelding, jeg hadde nok fått det enda verre da. 

Jeg ble diagnostisert med depresjon, men var ikke så alvorlig at det ble innleggelse. Hadde ingen annen behandling utenom akutttime på DPS når jeg fortalte om mine tanker med bilen. Jeg har stort nettverk og det visste legen. Hadde en stabil og oppegående mann, besteforeldre og alt i umiddelbar nærhet.

Satt bare å tenkte på det nå, for jeg vet jo hvor syk jeg var den gangen

Anonymkode: 13439...bac

[Anonym bruker]

14 timer siden, Anonym bruker skrev:

Her hadde det absolutt vært på sin plass med en bekymringsmelding ja!

Anonymkode: a37c6...357

Det vet da virkelig ikke du. Det vet kun den som var behandlende lege for personen dengang.

Anonymkode: 05a3d...ae9

[Anonym bruker]

Kan virke som legen hadde en annen oppfatning av alvorlighetsgraden enn den du sitter med i dag. Leger treffer mange med varierende grad av depresjon, og selv om folk sier de tenker på å ende livet er det ikke hos alle en alvorlig trussel. Hadde hun oppfattet det som en alvorlig trussel hadde du blitt sendt rett på akuttpsyk og barnet tatt hånd om av familie evt barnevern. 

Din oppfatning er ikke alltid den samme som legens. Noen blir lagt inn med moderat depresjon, og de reagerer på at de bare har moderat depresjon. Men det handler litt om hva slags fungering en har. En depresjon må ramme familielivet, jobblivet eller det sosiale livet på en eller annen måte, for de fleste med alvorlig rammer det alle tre området. I tillegg blir mange så katatoniske at det å få gjort noe som helt blir en utfordring. Å gå på do blir en bragd, å dusje er for mange umulig (noen trenger hjelp) osv. 

Snakket med en lege som jobbet på mottaket på akutt psyk, han fortalte at hvordan folk forteller om sine selvmordsplaner er veldig avgjørende. De sitter på mye kunnskap om hvilke metoder som er vanligst, og de kjenner detaljer det er nødvendig å ha kontroll på for å få til å ta sitt eget liv. Pasienter kan veldig ofte fantasere om å ta livet, se for seg at de gjør det, uten av det egentlig er en plan. Å snakke om å ta livet sitt kan bli som en trøsteklut for mange, de snakker om det som en siste utvei, og det er alltid trygt å ha et valg når livet ellers kan føles så fastlåst. Helsepersonell er mer på vakt når det snakkes om noen metoder enn andre, dette er knyttet til kjønn og tidligere kunnskap om pasienten, samt hva er igangsatt av planer. 

De som er alvorligst rammet av depresjon kan ha utfordringer med å ta sitt eget liv, fordi det krever en viss innsats og gjennomføringsevne. 

Tidligere forsøk, tidligere sevlskadingsepisoder som er så alvorlige at de har gitt varig skade og nedsatt tåleevne i framtiden, konkrete og igangsatte planer, metode og tidligere historikk med både psykdom og kontakt med helsevesen har ofte noe å si i vurdering av risiko. Med dette sagt kjente jeg ei som var så lav i risiko at hun ble sendt hjem, og det gikk gale. Oftest går det bra, de færreste som tenker på å ta livet sitt gjør det, men i noen tilfeller kan medisinsk personell feilvurdere (overvurdere og undervurdere alvorlighetsgrad). 

Bekymringsbelding blir sendt hvis en en bekymret for barnet, det er tydelig at legen din ikke var det, hun så noe du selv kanskje ikke klarer å få tak i. Kanskje det var det ansvaret som holdt deg fra å bli alvorlig deprimert? Ankeret som holdt deg på plass. Det er mange mennesker som lever med alvorlige sykdommer, og selv om det ikke er gunstig for noen barn å oppleve, betyr det ikke at det er grunn til bekymring for barnet. Selv jobber jeg med barn, og ser hvor mye svikt som skal til før bv setter inn tiltak, tvinger tiltak gjennom eller flytter barnet. Høres ut som din vurdering av situasjonen er basert på din opplevelse av manglende kontroll, mens legens vurdering kanskje er mer virkelighetsnær (da du ikke gjorde noe og i dag ikke er syk på noen som helst måte). Leger sitter med et helt annet sammenlikningsgrunnleg enn du gjør. 

Håper du tar med deg de erfaringene du har gjort deg, og kjenner igjen tegn dersom du, eller noen du bryr deg om, skulle havne i samme situasjon igjen, da vet du hvordan du ville blitt møtt og kan kanskje være en person som utgjør en liten forskjell. 

Anonymkode: 993fd...330