trenger råd ang barn etter samlivsbrudd :(

[Anonym bruker]

Jeg flytta fra mannen for en uke siden. Vår felles datter på 4 år ble med meg. Allerede dag 3 begynte datteren min å skrike til meg, sutrer mye, slår meg (hardt!), roper, beordrer meg til å gjøre ting for henne (hente ting etc), hun sier "hvis ikke du gjør ditt og datt så dytter jeh deg, slår deg etc". Dette startet dagen etter første samvær med pappaen. Å børste håret, dusje, gå på do osv er en kamp. Hun skriker av full hals og er skikkelig ufyselig.

 

Hve gjør jeg? Hvem kan jeg snakke med? Skjønner at dette har med bruddet å gjøre, men jenta trenger hjelp, og det nå. Jeg kan ikke sitte å vente på at dette kanskje roer seg.

Anonymkode: d299f...64b

[Anonym bruker]

Gutten min var 4 år ved bruddet. Han reagerte også litt slik. 

Jeg fikk spørsmålet:"Hva ville du gjort før om han oppførte seg slik?" Og så fikk jeg besked på å gjøre akkurat det samme.

I løpet av de første par måneder testet han omtrent samtlige grenser på nytt. Jeg måtte være konsekvent og gjøre akkurat som alltid før. Da ga det seg. For han  var verden snudd opp ned og han ble utrygg. Da måtte han teste alt ut på nytt for å finne ut hvordan verden fungerte nå etter bruddet.  Det var en kjempetøff prosess. Men etterpå fant han roen igjen.

Anonymkode: dd541...bc5

[Giss]

Du kan kontakte helsestasjonen. De har mye erfaring med dette og i tillegg vet de hvilke andre tilbud dere har i kommunen. 

[Anonym bruker]

Hun er bare redd,forvirret og utrygg. Tester deg ut. Gi masse omsorg. Si at sånn snakker man ikke og overse språket og truslene hennes. Ros henne når hun prater fint og lyer. Prat masse med henne om følelsene hennes rundt bruddet. Si at det går bra. Mamma og pappa elsker deg akkurat like mye. Ingenting er din feil. Noen ganger har bare mammaer og pappaer det best uten hverandre. Vi er fortsatt glad i hverandre og skal gjøre vårt beste for at dette skal gå greit for deg. Hun kan også være sint fordi dete dro fra pappa eller fordi pappa måtte dra. Fortell at dere sammen ble enige om dette og at det er det beste for at alle skal kunne være glad. Si det går bra med dere begge to. Dere er glade og vil hun også skal være det. Tror det kan hjelpe å si dette. Mamma sa dette til meg. Jeg var litt eldre, så husker godt hvor mye det betydde å høre disse tingene. 

Anonymkode: 177b3...729

[Anonym bruker]

Takk, trengte virkelig å høre dette. Skal prate masse med henne, berolige henne.. Stakkars, er ikke lett å være 4 år og få livet snudd opp ned.

Anonymkode: d299f...64b

[Anonym bruker]

Jeg håper du annerkjenner hennes følelser, og lar henne eie de. Samtidig må du hjelpe henne ut av sorgen. For henne er dette en sorg. Følelsene kommer ut som sinne og utagering, men egentlig er hun kanskje utrygg, forvirra og lei seg. 

Samtidig trenger hun å veiledes i hvordan hun kan vise følelser uten å slå osv. Der må du være tydelig. Ikke enkelt dette, men håper det ordner seg for deg og jenta di☺ 

Tenker også litt på hvordan far prater om deg til jenta? Stygt brudd? Det gjør ekstra vondt, og er mer strevsomt hvis konfliktnivået mellom foreldrene er høyt.

Anonymkode: 8d68d...d51

[Anonym bruker]

Ble litt usikker, hva gjør jeg for å anerkjenne følelsene hennes og la henne eie de? Jeg har alltid sagt til henne feks "jeg skjønner at du blir sint når....", er hun sutrete etter bhg: "er du sliten i dag jenta mi?" hun nikker og setter seg på fanget mitt feks.

"Det er lov å være sint, men man har aldri lov til å slå".

"Jeg ser at du er sint nå, men vi skriker ikke selv om vi er sint. Vi bruker vanlig stemme og kan heller ta en pause om vi blir så sint".

Bla bla bla... Kommer ikke på gode eksempler. Prøver å vise forståelse og omsorg, men når hun skriker så naboen tror hun blir drept bare hun må dusje, så blir jeg irritert. Da går det i to valh: inn i dusjen frivillig eller mamma sier 1-2-3, og så er ungen vips inni dusjen.

Vanskelig. Det er synd på henne, men jeg må også være konsekvent. Uansett hvor utrygg og redd bruddet gjør henne så er det uaktuelt å slå etc.

Anonymkode: d299f...64b