Klarer dere å gi hvert enkelt barn nok og god oppmerksomhet ?

[Anonym bruker]

Hva gjør dere i såfall? Venter nr tre nå og er livredd for å ikke klare å gi alle tre nok oppmerksomhet. Nå går det bra, føler jeg klarer å "dele" meg nok slik at de får litt begge. Men hvordan blir det med tre? Hva gjør dere? Tips??

Anonymkode: a2af0...fc8

[Anonym bruker]

Jo flere en får, jo mindre oppmerksomhet får de. Sånn er livet! 

Anonymkode: 1381f...6ab

[Anonym bruker]

Overhodet ikke. Glemmer ofte han i midten fordi han ikke krever noe. Yngste krever meg med hud og hår hele tiden, og for å holde husfreden sånn noenlunde så blir det sånn. Eldste krever også mye, men "heldigvis" er hun såpass stor at hun ikke er på meg 24/7

Anonymkode: 5b56d...e21

[Anonym bruker]

Det er jo ren matematikk. Like mange timer i døgnet + fler barn = mindre tid per barn. Jeg har også tre. Stort sett får de jevn oppmerksomhet alle tre, men av og til er det ulike behov med ulikt oppmerksomhetsbehov. Man gjør så godt man kan og som regel er det mer enn godt nok😊

Anonymkode: 2a61d...1ec

[Anonym bruker]

Jeg synes babytiden er vanskelig. Babyen vil ha pupp hele tiden og pappa er ikke bra nok. Må innrømme at det blir lite tid til de to eldste etter at lillegutt kom for 9 uker siden. 

Anonymkode: 6a9ee...cd7

[Anonym bruker]

Jeg har lyst til å si ja, men jeg vet at det ant ikke er helt sant, samtidig vet jeg at barna ikke lider noen nød. De får oppmerksomhet i bøtter og spann, alle tre, men på ulik måte. Vår eldste er veldig aktiv med idrett og har mange aktiviteter utenfor skolen. Det krever sitt av oss voksne. De andre barna må ofte være med på stevner, cuper, kamper og treninger, men vi står jo da på sidelinja med barna og "underholder" de. Hun er veldig selvstendig ellers og krever svært lite oppmerksomhet annet enn at vi bruker mye tid på hennes aktiviteter.

Mellomste har diagnoser som krever en del av oss foreldre. Vi må ha øynene på henne hele tiden, og hun krever konstant voksenkontakt. Hun er et veldig "se på meg"-barn, og krever og tar oppmerksomhet når hun føler seg tilsidesatt i to minutter. Ikke bare av oss, men av alle andre også. Hun blir fort sjalu, selv på andre barn hun ikke kjenner. I tillegg tar dette barnet også mye tid pga instansmøter osv knyttet til diagnoser. 

Minstemann er også på mange måter selvgående, og krever ikke all verden, men det er han tidsklemma går utover. Han dilter liksom bare etter, men er stort sett fornøyd. Likevel ser jeg at han har et behov for mer lek og aktivisering med oss voksne. Han spør ofte om vi kan leke sammen, og det stikker i hjertet mitt hver gang jeg må si at jeg ikke har tid, for jeg må lage middag, gjøre lekser med storesøsken etc. Jeg vet han har det fint, han lider ingen nød, men jeg går konstant med litt dårlig samvittighet ovenfor ham, samtidig som det er han som får mest kos ekstra goder i hverdagen, han elsker å sitte på fanget og kose (helst til mellomste kommer og dytter ham bed), noen ganger ligger jeg i senga med ham til han sovner, og han er den som ønsker å være med meg p lage middag, henge opp klær osv, så på den måten får han dekket en del av voksenkontakten han søker. Når vi har mulighet får han også være hjemme fra Bhg/blir hentet tidlig mens de to andre er på skolen. 

Alt i alt får de masse oppmerksomhet, men på ulik måte:)

Anonymkode: ad55d...5bd

[Anonym bruker]

Jeg kommer til kort hver eneste dag. Er alene med tre barn.

Anonymkode: c800f...dab

[Anonym bruker]

Jeg er eldst av 6 søsken. Ble så og si overlatt til meg selv og var konstant barnepike. Jeg har 2 barn, føler jeg kommer til kort 🙁 Men det viktigste  HI , er at du er obs på det , og det er du jo. 😆❤

Anonymkode: b8e80...9b1

[Anonym bruker]

Man må prioritere, så får man tid til det man vil. En løsning er feks at barna kan trene med de voksene, så sparer man tid og er sammen, man kan redusere stillingen, man kan skjerme et par helger i mnd der man kun er sammen som familie osv osv. Det er ikke gitt at de med flest barn bruker minst tid med hvert barn! 

Anonymkode: 114ab...b5f

[Anonym bruker]

Jeg tror det har noe med å finne den rette balansen, se hvert enkelt barns behov og ikke sammenligne seg med alle andre. Finn det som er riktig for akkurat din familie og akkurat dine barn.

Jeg synes mange barn i dag får for mye oppmerksomhet, de tror verden spinner rundt dere og deres behov og alle andres behov skal legges tilside for deres skyld. Det er ikke sunt. Det er altfor mange bortskjemte barn, med bobleplast og puter under armene, som tror alt skal handle om dem hele tiden, livet er ikke sånn.

Jeg er opptatt av å oppdra selvstendige og empatiske barn, jeg tror ikke de blir det om de skal ha voksnes oppmerksomhet og tilrettelegging hele tiden.

Men samtidig skal selvfølgelig alle barn føle seg elsket og sett. Det skal få hjelp med lekser, bli fulgt opp i forhold til fritidsaktiviteter og venner, alt som følger med det å få barn.

Vi har 4 barn og jeg har valgt å jobbe redusert. Jobber bare 4 dager i uken og da 6 timers dager.

For oss er også leggerutinen en viktig del av det å se hvert enkelt barn. De legger seg ikke samtidig, så alle blir fulgt til sengs. Jeg drar igjen gardinene, snakker litt om dagen som har vært, dagen som kommer i morgen. Sitter litt på sengekanten, og den fortrolige samtalen der er viktig. Selv eldstemann som er 16-år snakker jeg litt med på rommet hans før han legger seg om kvelden, da kommer betroelsene, ting som har skjedd i vennegjengen, kjæresteprat osv.

Kjærtegn i hverdagen er også viktig, her gir alle fire barna meg en klem før de går på skolen om morgen. Det smilet, den klemmen, ønsket om en god dag fra mamma, det er også viktig.

Selvfølgelig blir det mindre timer pr barn når døgnet skal fordeles på 4 stykker, men senest i går fikk jeg spørsmål om vi ikke kunne få en baby til. Det er ingen her i huset som lider noen nød, alle blir elsket, sett og fulgt godt opp. At de også må være selvstendig, klare seg litt selv, vente på tur, dele og ha omsorg for hverandre er bare positivt.

Den type oppfølging som mange andre driver med er ikke jeg interessert i å ha, som f.eks 13-åringen som har 1,5 km på gangvei til fotballtrening. Han er en av to som må sykle, resten blir kjørt og hentet. Vi har 1 km til skolen, nabobarna blir kjørt mens mine må gå/sykle.

Vi har alltid tid til den gode praten, vi har alltid tid til å kose/klemme, vi har alltid tid til å spørre hvordan dagen har vært, vi spiser middag sammen stort sett hver eneste dag og snakker sammen, ingen av barna her blir oversett eller får for lite tid. De er alle harmoniske, blide, sosiale og lykkelige barn. Vi er selvfølgelig heldige som har fire friske barn da, skjønner at det blir litt annerledes når man har barn med ekstra behov.

Jeg har forresten fire søsken selv, og aldri noen gang følt at det var negativt. Mannen min er yngst av tre søsken og har alltid satt pris på sine søsken. Vi kommer begge fra hjem med mye kjærlighet og omsorg, det har heller vært penger det har skortet litt på, men aldri oppmerksomhet. Det er fullt mulig å gi barna en trygg, god og kjærlig oppvekst selv om man har mer enn to barn altså, men det er klart det en periode ikke blir så mye tid igjen til en selv. Er man veldig opptatt av egentid, kjærestetid osv uten barna er det nok ikke riktig å få mange barn, all min tid går egentlig til barna

 

 

Anonymkode: 4b194...c65

[Anonym bruker]

Jg har to, men til tross for at jeg vier masse oppmerksomhet (om han vil eller ikke) til den eldste så føler han seg tilsidesatt ovenfor babyen. Jeg er en av 4 søsken. Jeg var midtbarnet og ble ofte glemt (på godt og vondt). Bra at du er obs på det, men det sier seg selv at det blir mindre tid desto flere barn du har.

Anonymkode: 00fdf...675

[Nyttårs barn]

6 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg tror det har noe med å finne den rette balansen, se hvert enkelt barns behov og ikke sammenligne seg med alle andre. Finn det som er riktig for akkurat din familie og akkurat dine barn.

Jeg synes mange barn i dag får for mye oppmerksomhet, de tror verden spinner rundt dere og deres behov og alle andres behov skal legges tilside for deres skyld. Det er ikke sunt. Det er altfor mange bortskjemte barn, med bobleplast og puter under armene, som tror alt skal handle om dem hele tiden, livet er ikke sånn.

Jeg er opptatt av å oppdra selvstendige og empatiske barn, jeg tror ikke de blir det om de skal ha voksnes oppmerksomhet og tilrettelegging hele tiden.

Men samtidig skal selvfølgelig alle barn føle seg elsket og sett. Det skal få hjelp med lekser, bli fulgt opp i forhold til fritidsaktiviteter og venner, alt som følger med det å få barn.

Vi har 4 barn og jeg har valgt å jobbe redusert. Jobber bare 4 dager i uken og da 6 timers dager.

For oss er også leggerutinen en viktig del av det å se hvert enkelt barn. De legger seg ikke samtidig, så alle blir fulgt til sengs. Jeg drar igjen gardinene, snakker litt om dagen som har vært, dagen som kommer i morgen. Sitter litt på sengekanten, og den fortrolige samtalen der er viktig. Selv eldstemann som er 16-år snakker jeg litt med på rommet hans før han legger seg om kvelden, da kommer betroelsene, ting som har skjedd i vennegjengen, kjæresteprat osv.

Kjærtegn i hverdagen er også viktig, her gir alle fire barna meg en klem før de går på skolen om morgen. Det smilet, den klemmen, ønsket om en god dag fra mamma, det er også viktig.

Selvfølgelig blir det mindre timer pr barn når døgnet skal fordeles på 4 stykker, men senest i går fikk jeg spørsmål om vi ikke kunne få en baby til. Det er ingen her i huset som lider noen nød, alle blir elsket, sett og fulgt godt opp. At de også må være selvstendig, klare seg litt selv, vente på tur, dele og ha omsorg for hverandre er bare positivt.

Den type oppfølging som mange andre driver med er ikke jeg interessert i å ha, som f.eks 13-åringen som har 1,5 km på gangvei til fotballtrening. Han er en av to som må sykle, resten blir kjørt og hentet. Vi har 1 km til skolen, nabobarna blir kjørt mens mine må gå/sykle.

Vi har alltid tid til den gode praten, vi har alltid tid til å kose/klemme, vi har alltid tid til å spørre hvordan dagen har vært, vi spiser middag sammen stort sett hver eneste dag og snakker sammen, ingen av barna her blir oversett eller får for lite tid. De er alle harmoniske, blide, sosiale og lykkelige barn. Vi er selvfølgelig heldige som har fire friske barn da, skjønner at det blir litt annerledes når man har barn med ekstra behov.

Jeg har forresten fire søsken selv, og aldri noen gang følt at det var negativt. Mannen min er yngst av tre søsken og har alltid satt pris på sine søsken. Vi kommer begge fra hjem med mye kjærlighet og omsorg, det har heller vært penger det har skortet litt på, men aldri oppmerksomhet. Det er fullt mulig å gi barna en trygg, god og kjærlig oppvekst selv om man har mer enn to barn altså, men det er klart det en periode ikke blir så mye tid igjen til en selv. Er man veldig opptatt av egentid, kjærestetid osv uten barna er det nok ikke riktig å få mange barn, all min tid går egentlig til barna

 

 

Anonymkode: 4b194...c65

Veldig enig i dette. Barn har godt av å få oppgaver og utfordringer tilpasset alder og modning. Vi voksne kan ikke ordne  opp og tilrettelegge alt hele tiden.

I en familie med mange barn får jo også de mindre søsknene mye "gratis" oppmerksomhet av de eldre, de har flere rundt seg og lærer av hverandre.

[Anonym bruker]

Nei. Jeg har 5 og da de yngste var små, følte jeg nok det gikk på bekostning av de eldste. Den i midten føler jeg iblant at jeg "glemmer" siden han krever så lite. Fler likevel det er enklere nå som de vokser til. Har gode samtaler med de eldste, og prøver å gi alle litt alene tid hver dag.

Anonymkode: 31bfb...c5c

[Anonym bruker]

8 timer siden, Anonym bruker skrev:

Hva gjør dere i såfall? Venter nr tre nå og er livredd for å ikke klare å gi alle tre nok oppmerksomhet. Nå går det bra, føler jeg klarer å "dele" meg nok slik at de får litt begge. Men hvordan blir det med tre? Hva gjør dere? Tips??

Anonymkode: a2af0...fc8

Man skal ikke late som om man har 3 enebarn, og man skal ikke stille klokka etter hvor lenge man har kosa med hver av dem. Bare vær mamma. Prøv å ha følsomhet overfor hva de trenger. Man kan fint gi av seg selv til to og tre og fire på én gang.

Anonymkode: fd59a...e7e

[Anonym bruker]

Jeg har tre barn der tredjemann er 7 mnd,andremann 6 år og førstemann 7 år. Babyen krever mest av meg,faren er god til å aktivisere to eldste men er veldig mye sånn at den som krever mest,får mest oppmerksomhet. Han ser ikke den som er stille og rolig og ikke krever. Konklusjon førstemann får oppmerksomheten mens andremann mindre.jeg prøver så godt jeg kan å bruke tid sammen med andremann men det er ikke så lett fordi babyen er alltid med,han sover mindre nå som han er større og andremann er ennå på bhg. Så ja, en skal jobbe bevisst med det stille barnet,det barnet som GODTAR " vent litt vennen min,jeg er litt opptatt".

Anonymkode: 7e702...3e5