Jeg savner de sorgfrie vennene mine

[Anonym bruker]

Vi lo så mye, herregud så mye moro vi har hatt det. Det var så lett stemning alltid. Vi tok det som det kom, impulsive som vi var.

Jeg elsker å være sammen med vennene mine enda, særlig de gangene den gamle gjengen får samlet seg. Men vi har opplevd ting, vi har blitt eldre, har fått barn, gått på en smell, sitter med ansvar. Så det er noe alvorlig over oss. Vi slipper oss ikke løs som før, vi ler ikke med hele ansiktet - ikke med øynene som før.

Det er bare nyanser det er snakk om. Vi har ikke blitt sure grinebitere, men det har skjedd noe med oss.

Og jeg savner dem sånn, disse bekymringsløse versjonene av oss..

Bare et lite hjartesukk

Anonymkode: 9c6ec...914

[sug lut]

Det høres ganske trist ut, som om gleden deres har krympet. Min erfaring er at gleden kan være like altomfattende, lattermild, lett og impulsiv som før - at vi heller har utvidet plassen for også å ha plass til det andre og tyngre i livet enn å forminske det lette, glade, unge vi var før.

[Anonym bruker]

Jeg ler mer og hjerteligere nå, etter sykdommer og dødsfall i familien, enn jeg noen gang før har klart. Deler ikke ditt syn på studietida og den delen av livet som hadde færre forpliktelser. 

Det var ikke "sorgløse" dager, det var meningsløse dager. Dager fulle av i-landsproblemer og fjolleri. Og latteren var overfladisk. Nå er den ekte. 

Anonymkode: 7c75f...3ef