Igjen lei og og føler destruktive trang..

[Anonym bruker]

Har skrevet her tidligere angående hvordan jeg ofte føler det når jeg er alene. 

I dag hadde jeg to avtaler på sykehuset. En med overlege for den revmatiske sykdommen min og deretter fatigue sykepleier rett etterpå. Siden jeg sliter så fælt med smerter selv med regelmessige infusjoner så har nå legen rekvirert MR av nakke, ryggsøyle, korsrygg og bekken. I etterkant av MR skal jeg innlegges for full utredning for å se om de kan komme opp med noe mer som kan hjelpe meg i hverdagen. Annen behandling og/eller om jeg har flere diagnoser. 

Under samtalen med fatigue sykepleieren var det fokus på psykososiale, belastning i hverdagen etc. Mange faktorer. Lurte på om jeg hadde noen å prate med. Hele timen gikk helt fint frem til hun spurte om jeg var trist. da begynner jeg å gråte. Fast når jeg er hos legen og jg blir spurt om hvordan jeg har det. For jeg prater aldri om det og blir aldri spurt ellers. Hun anbefalte meg psykolog via sykehuset og henviste meg.

Kom hjem og mannen satt og jobbet hjemmefra og vi skulle sammen med min far intet møte med noen snekkere. Pappa var her allerede da jeg kom hjem. Ingen spurte hvordan det gikk på sykehuset. Mannen var irritert og sikkert stresset angående jobb og var småsur på meg da jeg måtte pakke en postpakke for jobb som han holdt for meg. Endte med at pappa og jeg dro alene på møte for han fikk en tlf og ville helst jobbe. Greit nok for han skjønner ikke språket uansett. 2 timer i bil tilsammen med pappa og ikke et eneste spørsmål om sykehuset i dag. 

Kom hjem og var hjemme med mammen i 1 time før jeg skulle kjøre han til flytoget. Ikke et spørsmål. Nå har han dratt til hjemlandet for jobb igjen for et par dager. Så her sitter jeg. Fryktelig skuffet over at ingen spurte meg. 

Her skal jeg legges inn og til psykolog for å takle smertene i hverdagen hvor jeg ikke har noen å prate med. Og ingen gidder å spørre meg engang når jeg kommer hjem. Jg sliter allerede med denne destruktive følelsen og den er ikke akkurat bedre nå. Har ingen å prate med heller så derfor ble kanalen jeg pøser det ut her. Føles iallefall bedre å få noe ut i dag... 

Anonymkode: 5cb3e...20b

[Anonym bruker]

Er jeg dramaqueen som føler det sånn og er lei leg eller bør jeg kunne "forvente" litt omtanke fra nærmeste familie? 

HI

Anonymkode: 5cb3e...20b

[Anonym bruker]

Du kan absolutt forvente oppmerksomhet og omtanke fra de rundt deg, ihvertfall din mann.

Jeg har svart deg tidligere. Du er i et forhold som helt tydelig ikke fungerer for deg. Gjør noe med det og jeg tror du vil få det bedre. Få mannen med i parterapi. Og vil han ikke - slutt å kaste bort livet ditt i et forhold hvor du ikke blir sett, ikke får omtanke!

Anonymkode: 6584f...33d

[Anonym bruker]

37 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Du kan absolutt forvente oppmerksomhet og omtanke fra de rundt deg, ihvertfall din mann.

Jeg har svart deg tidligere. Du er i et forhold som helt tydelig ikke fungerer for deg. Gjør noe med det og jeg tror du vil få det bedre. Få mannen med i parterapi. Og vil han ikke - slutt å kaste bort livet ditt i et forhold hvor du ikke blir sett, ikke får omtanke!

Anonymkode: 6584f...33d

Tusen takk for at du tok deg tid til å lese og svare 💜

Jeg føler meg virkelig elsket i det forholdet jeg er i nå. Han gjør alt for meg og overøser meg med kjærlighet. Inviterer meg ut på date og åpner dører for meg. 

Men når det gjelder å prate om hvordan jeg føler meg og om sykdommen så føler jeg meg veldig alene. Jeg initierer heller ingen samtaler om dette. Ser han at jeg har veldig vondt en kveld så kan han gi meg en lang massasje når vi ligger i sengen. Men ofte så har jeg vondt, både i kroppen og sinnet, uten at jeg sier noe. Jeg forventer ikke at andre skal ta tak i det men føler meg virkelig alene om sykdommen min når ingen spør hvordan det gikk på sykehuset engang. Det var liksom ikke bare en vanlig 6 mnd kontroll. Nå får jeg meldinger om at han landet og sitter i taxi etc mens jeg sitter her og gråter. Men det vet ikke han.. så føler meg litt overfølsom. Samtidig som jeg er ekstremt lei meg, og lei sykdom. 

Anonymkode: 5cb3e...20b

[Anonym bruker]

Jeg føler dette blir litt tosidig. Du vil ikke klage, ikke vise dine svakheter. Men du forventer at de skal se deg, støtte deg, og vite hvor tøft dette er for deg. Samtidig kunne de spurt, og vist hensyn. Men vet de hvordan du har det? Vet de alle dine følelser og tanker? For kanskje det hjelper å dele litt?

Anonymkode: ecb66...efa

[Anonym bruker]

2 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg føler dette blir litt tosidig. Du vil ikke klage, ikke vise dine svakheter. Men du forventer at de skal se deg, støtte deg, og vite hvor tøft dette er for deg. Samtidig kunne de spurt, og vist hensyn. Men vet de hvordan du har det? Vet de alle dine følelser og tanker? For kanskje det hjelper å dele litt?

Anonymkode: ecb66...efa

Ja enig... men vil ikke være den typen hvor alt blir om sykdom. Jeg har lagt ut en del til mine foreldre og jeg vet det er hardt for min mor. Pappa har noenganger sagt at jeg kan laste ting på han men må spare mamma litt. Så nå prater jeg aldri om det. Men skulle ønske de hadde spurt. Så jeg iallefall kunne svare at jeg skal bli innlagt for å sjekke om jeg har flere diagnoser eller evt endring av behandling. 

Jeg forventet vel mer enn noe annet enn at mannen spurte meg da jeg kom inn døra. Jeg var på sykehuset i 3 timer og han spør ikke et spørsmål før han drar noen timer senere. Nå vil jeg nesten ikke ta det opp for jeg er så skuffa. Men jeg vet jo at jeg er ansvarlig selv for at andre vet hvordan jeg har det. Men siden jeg ikke gjør det så er det vel kanskje derfor jeg blir henvist til psykolog på sykehuset. 

Anonymkode: 5cb3e...20b

[Anonym bruker]

Det jeg har erfart i slike situasjoner er at mannen venter på at jeg selv skal ta initiativ til å fortelle hvordan jeg har hatt det. Kanskje han tenker at du ikke vil snakke om det siden du ikke sier noe. Menn og kvinner tenker ofte veldig forskjellig når det kommer til kommunikasjon. Men jeg forstår at du ble skuffet, det hadde jeg også blitt. Jeg sier ofte da:"du har ikke spurt meg om hvordan det gikk ...der og der..." mannen svarer ofte da: "Åja, jeg har ikke rukket å spørre deg, hvordan gikk det?", eller "jeg tenkte du ikke ville si noe, derfor har jeg ikke spurt". Tror ikke det handler om at han ikke bryr seg om deg, han viser det bare ikke nøyaktig slik du forventer eller ønsker. 

Snakk med han om det! Det hjelper forhåpentligvis ❤️

Anonymkode: 36c3c...035

[Anonym bruker]

19 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Tusen takk for at du tok deg tid til å lese og svare 💜

Jeg føler meg virkelig elsket i det forholdet jeg er i nå. Han gjør alt for meg og overøser meg med kjærlighet. Inviterer meg ut på date og åpner dører for meg. 

Men når det gjelder å prate om hvordan jeg føler meg og om sykdommen så føler jeg meg veldig alene. Jeg initierer heller ingen samtaler om dette. Ser han at jeg har veldig vondt en kveld så kan han gi meg en lang massasje når vi ligger i sengen. Men ofte så har jeg vondt, både i kroppen og sinnet, uten at jeg sier noe. Jeg forventer ikke at andre skal ta tak i det men føler meg virkelig alene om sykdommen min når ingen spør hvordan det gikk på sykehuset engang. Det var liksom ikke bare en vanlig 6 mnd kontroll. Nå får jeg meldinger om at han landet og sitter i taxi etc mens jeg sitter her og gråter. Men det vet ikke han.. så føler meg litt overfølsom. Samtidig som jeg er ekstremt lei meg, og lei sykdom. 

Anonymkode: 5cb3e...20b

Jeg er enig med hun over som sier at du selv også må dele dine tanker og følelser.

Du har skrevet før at du føler deg elsket av mannen. Og likevel er du dønn ulykkelig med å leve som du gjør med en mann som er så mye borte. Jeg har sagt det før, du og mannen må finne en måte å leve på som fungerer for dere begge. Nå fungerer det tydeligvis bare for ham. Og det vil det fortsette å gjøre så lenge du ikke gjør det klart hva som fungerer og hva som ikke fungerer og hva som må endres. Jeg har foreslått for deg før at dere bør forsøke parterapi, men det tror jeg ikke du har kommentert. Hvorfor tar du ikke tak i dette, er ærlig med mannen at det ikke fungerer for deg at han er så mye borte, og at dere også trenger å begynne å kommunisere på en annen måte? Dette er ikke din manns feil, dette gjelder like mye dere begge - dere kommuniserer ikke godt nok. Hvorfor får du ham ikke med i parterapi?

Anonymkode: 6584f...33d

[Anonym bruker]

Forstår deg så utrolig godt! Klart du har "lov" til å bli lei deg når dine nærmeste ikke spør. 

 

God klem til deg! Håper du får hjelp på sykehuset💜

Anonymkode: 6aad4...7a6

[Anonym bruker]

5 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg er enig med hun over som sier at du selv også må dele dine tanker og følelser.

Du har skrevet før at du føler deg elsket av mannen. Og likevel er du dønn ulykkelig med å leve som du gjør med en mann som er så mye borte. Jeg har sagt det før, du og mannen må finne en måte å leve på som fungerer for dere begge. Nå fungerer det tydeligvis bare for ham. Og det vil det fortsette å gjøre så lenge du ikke gjør det klart hva som fungerer og hva som ikke fungerer og hva som må endres. Jeg har foreslått for deg før at dere bør forsøke parterapi, men det tror jeg ikke du har kommentert. Hvorfor tar du ikke tak i dette, er ærlig med mannen at det ikke fungerer for deg at han er så mye borte, og at dere også trenger å begynne å kommunisere på en annen måte? Dette er ikke din manns feil, dette gjelder like mye dere begge - dere kommuniserer ikke godt nok. Hvorfor får du ham ikke med i parterapi?

Anonymkode: 6584f...33d

Antakelig for at mannen ikke kan norsk og det blir ytterligere en arena for frustrasjon over språk og kommunikasjon. Jeg syns det er veldig vanskelig å uttrykke meg til en tredjeperson som er norsk på engelsk for at mannen skal forstå. 

Anonymkode: 5cb3e...20b

[Anonym bruker]

2 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Antakelig for at mannen ikke kan norsk og det blir ytterligere en arena for frustrasjon over språk og kommunikasjon. Jeg syns det er veldig vanskelig å uttrykke meg til en tredjeperson som er norsk på engelsk for at mannen skal forstå. 

Anonymkode: 5cb3e...20b

Du og mannen har språkproblemer, dere mestrer i tillegg ikke å kommunisere om følelser og det som skjer i forholdet. Da er det jo dessto større grunn til å skaffe dere hjelp!

Det du sier er her jo at du egentlig bare har tenkt å fortsette å være ulykkelig i forholdet. Ikke har du tenkt å snakke med mannen fordi han bør vite hva du tenker og føler, ikke kan du engelsk godt nok til at du kan uttrykke det som er viktig for deg, og ikke ønsker du å forsøke parterapi fordi du synes det er vanskelig å forholde seg til en fagperson på det språket du snakker med mannen. Vil det si at du har tenkt å fortsette å være ulykkelig i forholdet ditt, da? Du er jo ikke villig til å gjøre noe med det.

Om ingen av dere snakker engelsk godt nok, da må dere i det minste lære dere dette felles språket godt nok til at dere kan kommunisere. Ingen kan være lykkelige over tid i forhold hvor man ikke greier å kommunisere om de viktigste tingene i livet.

Eller, min far påstår at det fungerer utmerket. Han snakker elendig engelsk, har funnet seg en kone som også snakker dårlig engelsk. Det passer min far utmerket, for da slipper han å snakke om alt det der brysomme følelsesmessige... Dette er hans tredje ekteskap, alle er havarert pga. dårlig kommunikasjon, og det har også minst ett samboerskap tross at han da hadde norske koner/samboere. Nå har han ordnet seg med en kone han ikke kan snakke med slike "vanskelige" ting med, og det passer ham utmerket. Hvor lenge det vil passe henne, det er en annen sak.

Du vil ikke få det bedre om du ikke finner en måte å kommunisere med mannen din, Hi. Og det er tydelig at dere ikke greier det alene, da må dere prøve parterapi. Det er vanskelig å kommunisere med en fagperson på engelsk - vel, den fagpersonen vil trolig kunne hjelpe deg til å få sagt det på ordentlig måte slik at mannen forstår det. Det som stopper deg er kanskje stolthet - men ingenting er vanskeligere enn å leve og være så ulykkelig som du er! Ting endrer seg ikke av seg selv, du må selv ta tak i dette.

Anonymkode: 6584f...33d

[Anonym bruker]

9 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Du og mannen har språkproblemer, dere mestrer i tillegg ikke å kommunisere om følelser og det som skjer i forholdet. Da er det jo dessto større grunn til å skaffe dere hjelp!

Det du sier er her jo at du egentlig bare har tenkt å fortsette å være ulykkelig i forholdet. Ikke har du tenkt å snakke med mannen fordi han bør vite hva du tenker og føler, ikke kan du engelsk godt nok til at du kan uttrykke det som er viktig for deg, og ikke ønsker du å forsøke parterapi fordi du synes det er vanskelig å forholde seg til en fagperson på det språket du snakker med mannen. Vil det si at du har tenkt å fortsette å være ulykkelig i forholdet ditt, da? Du er jo ikke villig til å gjøre noe med det.

Om ingen av dere snakker engelsk godt nok, da må dere i det minste lære dere dette felles språket godt nok til at dere kan kommunisere. Ingen kan være lykkelige over tid i forhold hvor man ikke greier å kommunisere om de viktigste tingene i livet.

Eller, min far påstår at det fungerer utmerket. Han snakker elendig engelsk, har funnet seg en kone som også snakker dårlig engelsk. Det passer min far utmerket, for da slipper han å snakke om alt det der brysomme følelsesmessige... Dette er hans tredje ekteskap, alle er havarert pga. dårlig kommunikasjon, og det har også minst ett samboerskap tross at han da hadde norske koner/samboere. Nå har han ordnet seg med en kone han ikke kan snakke med slike "vanskelige" ting med, og det passer ham utmerket. Hvor lenge det vil passe henne, det er en annen sak.

Du vil ikke få det bedre om du ikke finner en måte å kommunisere med mannen din, Hi. Og det er tydelig at dere ikke greier det alene, da må dere prøve parterapi. Det er vanskelig å kommunisere med en fagperson på engelsk - vel, den fagpersonen vil trolig kunne hjelpe deg til å få sagt det på ordentlig måte slik at mannen forstår det. Det som stopper deg er kanskje stolthet - men ingenting er vanskeligere enn å leve og være så ulykkelig som du er! Ting endrer seg ikke av seg selv, du må selv ta tak i dette.

Anonymkode: 6584f...33d

Takk for at du tar deg tid til å svare. 

Mannen min er engelsk og jeg prater så og si flytende engelsk så kommunikasjonen mellom oss går fint. Men i hverdagen blant andre så blir jeg "oversetteren". Jeg mente ikke at jeg ikke greide å uttrykke meg på engelsk men på generelt basis så er det vanskelig å prate med en nordmann på et annet språk enn norsk. Men selvfølgelig er det mulig. Vi må da også finne en paraterapaut som prater flytende engelsk for ellers blir hele seansen bare kleint. 

Jeg virker kanskje negativ angående alt og jeg er det kanskje også. Men (til mitt forsvar) så er ting fint i hverdagen. Vi jobber bra sammen om jobb og barna (som er mine). Vi koser oss med god mat og vin i helgene. Vi har et rikt og fint sexliv og vi koser masse. Jeg er "verdensmester" i å pushe meg til å leve et normalt liv selv om jeg føler jeg kneler til tider. Jeg går på akkord med meg selv neste daglig men sånn er det med barn, jobb, hus, mann og alle aktiviteter som barna skal på. 

Det er vel det at når jeg da er alene så strømmer alle de vonde følelsene frem. De jeg ikke lar komme frem i hverdagen. Jeg føler meg faktisk glad og helt normal til vanlig. Får utløp for vanskelige følelser i bilen hvis jeg er alene og ksn gråte litt eller som nå; hvor jeg sitter alene hjemme. Barna er hos Pappan sin og mannen på jobbreise igjen. Han var borte forrige uke, 2 dager denne uken og hele neste uke igjen. Mange har det slik. Så det er ikke mer synd på meg enn andre. Men jeg syns fortsatt synd på meg selv når jeg er alene. Og denne gagen så føler jeg at jeg faktisk har en grunn.. 

Hadde jeg forslått parterapi for mannen så hadde han nok nåde blitt sint og overrasket. For han mener vi har et sterkt og godt forhold. Og det mener vel jeg også når tankemønsteret er anderledes. 

Anonymkode: 5cb3e...20b

[Anonym bruker]

35 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Forstår deg så utrolig godt! Klart du har "lov" til å bli lei deg når dine nærmeste ikke spør. 

 

God klem til deg! Håper du får hjelp på sykehuset💜

Anonymkode: 6aad4...7a6

Tusen takk 💕

Anonymkode: 5cb3e...20b

[Anonym bruker]

10 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Takk for at du tar deg tid til å svare. 

Mannen min er engelsk og jeg prater så og si flytende engelsk så kommunikasjonen mellom oss går fint. Men i hverdagen blant andre så blir jeg "oversetteren". Jeg mente ikke at jeg ikke greide å uttrykke meg på engelsk men på generelt basis så er det vanskelig å prate med en nordmann på et annet språk enn norsk. Men selvfølgelig er det mulig. Vi må da også finne en paraterapaut som prater flytende engelsk for ellers blir hele seansen bare kleint. 

Jeg virker kanskje negativ angående alt og jeg er det kanskje også. Men (til mitt forsvar) så er ting fint i hverdagen. Vi jobber bra sammen om jobb og barna (som er mine). Vi koser oss med god mat og vin i helgene. Vi har et rikt og fint sexliv og vi koser masse. Jeg er "verdensmester" i å pushe meg til å leve et normalt liv selv om jeg føler jeg kneler til tider. Jeg går på akkord med meg selv neste daglig men sånn er det med barn, jobb, hus, mann og alle aktiviteter som barna skal på. 

Det er vel det at når jeg da er alene så strømmer alle de vonde følelsene frem. De jeg ikke lar komme frem i hverdagen. Jeg føler meg faktisk glad og helt normal til vanlig. Får utløp for vanskelige følelser i bilen hvis jeg er alene og ksn gråte litt eller som nå; hvor jeg sitter alene hjemme. Barna er hos Pappan sin og mannen på jobbreise igjen. Han var borte forrige uke, 2 dager denne uken og hele neste uke igjen. Mange har det slik. Så det er ikke mer synd på meg enn andre. Men jeg syns fortsatt synd på meg selv når jeg er alene. Og denne gagen så føler jeg at jeg faktisk har en grunn.. 

Hadde jeg forslått parterapi for mannen så hadde han nok nåde blitt sint og overrasket. For han mener vi har et sterkt og godt forhold. Og det mener vel jeg også når tankemønsteret er anderledes. 

Anonymkode: 5cb3e...20b

Dere har jo mye bra sammen, og det er jo derfor parterapi kan fungere for dere!

Men det er jo et stort problem for deg at mannen din reiser så mye. Du har skrevet minst to tråder her inne hvor du forteller at du får destruktive tanker når du er alene. Dvs. at du ikke viser mannen din hvem hele du er. Han kan ikke være ansvarlig for at du skal ha det bra med deg selv, du har et ansvar for å skaffe deg hjelp for dine egne problemer (og det får du jo nå), og du har også et ansvar for å fylle livet ditt med noe som gir deg mening utenom mannen og barna. Og likevel, du og mannen kommuniserer ikke. Du sier dere har det bra når dere er sammen - og likevel er du i dag så såret at du skriver du har destruktive tanker. Du ser at det ikke kan fortsette slik hver gang mannen er borte?

Mitt inntrykk er at det er todelt, som antydet over her. Du må ta tak i deg og ditt og fylle livet ditt med noe som gir deg mening utenom barna og mannen  -  og du må også kommunisere til mannen din hvordan det er for deg at han reiser så mye.

Du sier han vil bli overrasket og sint om du sier du vil at dere skal gå i parterapi. Overrasket? Ikke så rart hvis dere ikke har snakket om de vanskeligere følelsene i forholdet, hva som er viktig for dere, men fokusert på det overfladiske. Sint? Hvorfor tror du han blir sint? Er han typen som ikke vil i parterapi? Eller blir han sint fordi du ikke har vært ærlig med ham om problemene du føler på? Eller vil han bli sint fordi han er redd for å miste deg?

Hvis dere har et sterkt og godt forhold, da hadde vel ikke du følt deg så dønn ensom? Forholdet er kanskje sterkt og godt for ham, men er det det for deg? Du blir ulykkelig fordi dere ikke kommuniserer slik dere burde, du føler at du og dine behov og følelser ikke blir sett, du føler deg sviktet. Dere har helt sikkert mye sterkt og godt å bygge på, men du blir jo ikke lykkelig av det om du føler du ikke blir sett i forholdet.

Du kan fortsette å skrive tråder her inne hver gang mannen din reiser bort eller skuffer deg, men det vil ikke løse noe mellom dere.

Snakk med mannen din, fortell ham hva du føler er vanskelig, fortell ham hva du har behov for, og fortell ham at enda så mye godt dere har det sammen når dere er sammen så føler du at dere har en del å lære om kommunikasjon, og at du ønsker at dere skal gå i parterapi. Fortell ham også at du skal ta tak i det som er ditt mtp. sykdommen din, men at dere som par også må ta tak i det som mangler i kommunikasjonen deres.

(Og en ting til - mannen din må begynne å intensivere sin norskopplæring! Dette er viktig for at han skal blir ordentlig integrert i det livet dere tross alt har sammen her i Norge!)

Ring familievernkontoret i morgen, og så forklarer du siutasjonen, spør om det er noen der som er villig til å snakke engelsk i timene med dere.

Anonymkode: 6584f...33d

[Anonym bruker]

17 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Dere har jo mye bra sammen, og det er jo derfor parterapi kan fungere for dere!

Men det er jo et stort problem for deg at mannen din reiser så mye. Du har skrevet minst to tråder her inne hvor du forteller at du får destruktive tanker når du er alene. Dvs. at du ikke viser mannen din hvem hele du er. Han kan ikke være ansvarlig for at du skal ha det bra med deg selv, du har et ansvar for å skaffe deg hjelp for dine egne problemer (og det får du jo nå), og du har også et ansvar for å fylle livet ditt med noe som gir deg mening utenom mannen og barna. Og likevel, du og mannen kommuniserer ikke. Du sier dere har det bra når dere er sammen - og likevel er du i dag så såret at du skriver du har destruktive tanker. Du ser at det ikke kan fortsette slik hver gang mannen er borte?

Mitt inntrykk er at det er todelt, som antydet over her. Du må ta tak i deg og ditt og fylle livet ditt med noe som gir deg mening utenom barna og mannen  -  og du må også kommunisere til mannen din hvordan det er for deg at han reiser så mye.

Du sier han vil bli overrasket og sint om du sier du vil at dere skal gå i parterapi. Overrasket? Ikke så rart hvis dere ikke har snakket om de vanskeligere følelsene i forholdet, hva som er viktig for dere, men fokusert på det overfladiske. Sint? Hvorfor tror du han blir sint? Er han typen som ikke vil i parterapi? Eller blir han sint fordi du ikke har vært ærlig med ham om problemene du føler på? Eller vil han bli sint fordi han er redd for å miste deg?

Hvis dere har et sterkt og godt forhold, da hadde vel ikke du følt deg så dønn ensom? Forholdet er kanskje sterkt og godt for ham, men er det det for deg? Du blir ulykkelig fordi dere ikke kommuniserer slik dere burde, du føler at du og dine behov og følelser ikke blir sett, du føler deg sviktet. Dere har helt sikkert mye sterkt og godt å bygge på, men du blir jo ikke lykkelig av det om du føler du ikke blir sett i forholdet.

Du kan fortsette å skrive tråder her inne hver gang mannen din reiser bort eller skuffer deg, men det vil ikke løse noe mellom dere.

Snakk med mannen din, fortell ham hva du føler er vanskelig, fortell ham hva du har behov for, og fortell ham at enda så mye godt dere har det sammen når dere er sammen så føler du at dere har en del å lære om kommunikasjon, og at du ønsker at dere skal gå i parterapi. Fortell ham også at du skal ta tak i det som er ditt mtp. sykdommen din, men at dere som par også må ta tak i det som mangler i kommunikasjonen deres.

(Og en ting til - mannen din må begynne å intensivere sin norskopplæring! Dette er viktig for at han skal blir ordentlig integrert i det livet dere tross alt har sammen her i Norge!)

Ring familievernkontoret i morgen, og så forklarer du siutasjonen, spør om det er noen der som er villig til å snakke engelsk i timene med dere.

Anonymkode: 6584f...33d

💜💜

Det sitter mange gode engler der ute 💕 Tusen takk for at du tar deg tid!

hjelper familievernkontoret når jeg ikke har barn med denne mannen? 

Uansett, det er helt riktig som du sier, jeg er den eneste som er ansvarlig for hvordan jeg har det. Jeg føler meg dønn ensom og sliter mye med vonde følelser. Men de vonde følelsene kommer av et vanskelig liv og mye sykdom. Ingen får gjort noe med det men jeg ønsker fortsatt at noen skal "redde" meg. Jeg må finne noe utenom mann og barn. Jeg som blir sett på som solstrålen og hun gale i vennegjengen. Hun morsomme. Hun som alltid er med på en fest. Men ikke nå. Har ikke energi. Ønsker ikke å gjøre noen ting annet å slappe av når gjøremålene for dagen er gjort. Alt er tiltak. Kroppen vil ikke. Og jeg vil bare sove. Derfor får jeg heller ingen mening utenfor huset. Jeg orker ikke å gjøre noe utenfor huset som krever energi. 

Så da luller jeg meg i elendigheten når jeg sitter her alene. Forbanner livet litt og syns synd på meg selv. Selv om det ikke er mannen eller familiens skyld. Men akkurat denne gangen så er det litt dems skyld. Jeg ønsker å bli reddet fra mitt eget liv og de gir meg ikke en lillefinger engang. 

Anonymkode: 5cb3e...20b

[Anonym bruker]

8 minutter siden, Anonym bruker skrev:

💜💜

Det sitter mange gode engler der ute 💕 Tusen takk for at du tar deg tid!

hjelper familievernkontoret når jeg ikke har barn med denne mannen? 

Uansett, det er helt riktig som du sier, jeg er den eneste som er ansvarlig for hvordan jeg har det. Jeg føler meg dønn ensom og sliter mye med vonde følelser. Men de vonde følelsene kommer av et vanskelig liv og mye sykdom. Ingen får gjort noe med det men jeg ønsker fortsatt at noen skal "redde" meg. Jeg må finne noe utenom mann og barn. Jeg som blir sett på som solstrålen og hun gale i vennegjengen. Hun morsomme. Hun som alltid er med på en fest. Men ikke nå. Har ikke energi. Ønsker ikke å gjøre noen ting annet å slappe av når gjøremålene for dagen er gjort. Alt er tiltak. Kroppen vil ikke. Og jeg vil bare sove. Derfor får jeg heller ingen mening utenfor huset. Jeg orker ikke å gjøre noe utenfor huset som krever energi. 

Så da luller jeg meg i elendigheten når jeg sitter her alene. Forbanner livet litt og syns synd på meg selv. Selv om det ikke er mannen eller familiens skyld. Men akkurat denne gangen så er det litt dems skyld. Jeg ønsker å bli reddet fra mitt eget liv og de gir meg ikke en lillefinger engang. 

Anonymkode: 5cb3e...20b

De kan ikke redde deg fra ditt eget liv, men de kan bli bedre på å støtte deg.

Jeg vet om flere som har fått hjelp av familievernkontoret selv om de ikke har hatt barn sammen. Du og han er jo familie, og selv om han ikke er far til dine barn så er det viktig for dine barn at du og han har et forhold som fungerer. Jeg vet om at familievernkontoret også har hjulpet andre og fjernere familieforhold. Så de jobber med mer enn bare A4-familien

Det du skriver her om at du alltid er den positive og morsomme... kan det være at du har tatt på deg en rolle som også er deg, men som ikke viser hele deg? Jeg fikk en følelse av at du kanskje har inntatt noe av den samme rollen overfor mannen din? Du skrev tidligere at dere alltid har det bra, at du alltid er glad når han er hjemme osv. Men ingen er alltid glad, og det må også være rom for helt normale, men kanskje litt mer vanskelige følelser i et forhold, spesielt mellom kone og mann, men også mellom venner.

Det verste som er når man er i din situasjon (føler i hvert fall jeg), det er når jeg føler meg maktesløs og ikke ser noen utvei. Men da hjelper det meg å ta tak i det jeg faktisk kan gjøre noe med. Og det hjelper også å akseptere det som jeg ikke kan gjøre noe med, da er det lettere å ikke la det overhvelme meg og sende meg i kjelleren. F.eks. så er det nå positivt at legene tar deg på alvor, du får oppfølging av sykepleier og du får snart oppfølging av psykolog også. Dvs. du får hjelp til å finne ut av din egen helse, og du får også snart hjelp til å takle alle de vondere følelsene som kommer av både sykdom og et vanskelig ellers. Det er ikke noe galt i å få en reaksjon slik du har nå pga. årevis med plager og utfordringer som har slitt deg ut! Men det er kjempeviktig å finne måter å bearbeide ting på og finne teknikker til å takle en hverdag med flere utfordringer enn de som er helt friske har. Så nr. 1 er at du nå vet at du vil bli utredet videre og du vil få hjelp av psykolog til å takle ting. Det er positivt.

Det neste er at du kan ta litt kontroll over ting også ved å kontakte familievernkontoret. Si at du trenger hjelp. Og spør om noen av terapeutene er villige til å snakke engelsk slik at det går greit for mannen også. Det er en fordel om terapeuten snakker flytende, men om terapeuten bare snakker godt nok, så kan det være godt nok til å kunne hjelpe dere, selv om personen kanskje ikke er flytende i engelsk. Når viljen er tilstede hos alle så er det utrolig hvor bra man kan kommunisere uansett. Kanskje du også kan be om en time for din egen del først, da kan du få tips om hvordan formulere deg overfor mannen, hvordan du skal forklare ham at du føler dere trenger hjelp til å kommunisere bedre. At det ikke nødvendigvis er noe galt eller faretruende i forholdet deres, men at det er ting dere kan bli bedre på og som kan gjøre at du kan få det bedre nå når du har det så vanskelig.

Om jeg forstår deg riktig så vet ikke mannen din noe om hvor tøft du har det når du er alene hjemme? Tror du ikke han ønsker å vite at du sliter? Skal dere få et enda sterkere forhold så må dere kommunisere om disse tingene også. Ikke at han på noen måte skal bli din terapeut, men at du tør å vise ham hele deg, og at han vet at du også har disse normale, om enn noe utfordrende følelsene pga. historikken din og sykdommen.

Tenk konstruktivt nå. Nr. 1 som jeg skrev over går nå litt av seg selv, det er bra du var ærlig med sykepleieren, da får du hjelp av psykolog om en stund. Det neste er å ta kontakt med familievernkontoret slik at du og dere kan få hjelp der. Nr. 3 må være at du finner noe som kan være positivt for deg. Ikke mammaen deg, ikke kona deg, ikke datteren deg, men bare kvinnen deg. Hva det er spiller ingen rolle, bare finn noe som kan gi deg glede. Er det noe du likte å gjøre før som du kan ta opp igjen, eller noe du alltid har vært nysgjerrig på som du kan prøve ut? Jeg tror disse tre tingene er like viktig for deg - at du får hjelp til egne problemer, at du sørger for hjelp til forholdet slik at du kan være deg selv og føle deg helt sett i forholdet, og at du finner noe som gir deg glede bare for deg selv.

Trådene dine viser jo at du ønsker en endring, og da bestemmer du deg her og nå at du skal begynne denne endringen nå! Ok, så er det kjipt og deppende at mannen din skal være borte to dager nå og hele neste uke, men da har du også hele neste uke til å finne ut hva du ønsker å gjøre for deg selv fremover. Du kan bruke tiden din konstruktivt, da vil du føle at du har mer kontroll over din egen situasjon, og da blir den ikke så overhvelmende av håpløshet. Og tør å åpne deg litt, fortell faren din hva de kom frem til på sykehuset, og fortell ham (uten å kritisere ham) at du vil sette pris på om han interesserer seg litt for neste gang du skal på en videre utredning, spesielt om du ikke kan snakke med din mor om dette. Men først og fremst, finn noe som gir deg selv glede, hva som helst. Og ta kontakt med familievernkontoret i morgen. Føler du at tankene dine blir for vanskelige, sjekk om du kan få oppfølging av den sykepleieren du snakket med i dag inntil du kommer til psykolog, og hvis ikke så er også psykiatrisk sykepleier i kommunen et godt tilbud (be legen din henvise deg, det er et lavterskeltilbud og ofte ikke lang tid å vente på).

Du kan endre dette!   Tør å vise litt mer av deg selv, ikke bare den aller mest positive siden din. Vær åpen med mannen din også, fortell ham at du sliter, at du trenger at han viser han bryr seg om hva sykehuset finner sov. Du trenger ikke inkludere alle og enhver i dine vanskeligste tanker, men kanskje du kan fortelle en nær venninne at du kunne trengt litt hjelp til å komme deg ut de ukene du er alene? Men finn noe du kan gjøre som gir deg glede, bare for din egen del.

Anonymkode: 6584f...33d