"En dag kommer jeg til å kline til deg"

[Anonym bruker]

Det er meg med et dysfunksjonelt samboerskap hvor jeg drar lasset (føler jeg). I dag tidlig så tok han opp hvorfor jeg ikke snakket til han og jeg begynte rolig å forklare at han først måtte innse at det gikk begge veier (at han heller ikke pratet til meg) men så begynte jeg å forklare om hvorfor; at jeg følte jeg dro lasset mtp husarbeid og organisering osv. 

Først går han helt i forsvar og anklager meg for å være syk og at jeg ikke ser alt det han prøver. Han ble fort sint og følte seg urettmessig anklaget og sa at han gjorde det han kunne (som faktisk er veldig lite, da han i tillegg innrømmer at han jobber så mye at han ikke har tid eller ork når han kommer fra jobb). Da han insisterte på at han gjorde masse innsats så ba jeg han (fremdeles var jeg rolig mens han var mye mer sint og hevet stemmen) om å liste opp der han mente han gjorde en innsats (siden han ikke har tatt noe av husarbeidet på over to måneder, ikke lagd mat mer enn én eller to ganger de siste ukene).

Dette er en mann som er forholdsvis rolig av seg, men som holder mye inni seg av "urettferdigheter" og ting som ikke går hans vei (jobb og annet f.eks). Så plutselig sprakk han, dro av seg brillene og kasta de rett i bakken i retning der jeg sto. De gikk ikke i stykker men de kom i full fart. Så jeg sluttet å si noe og ville ikke diskutere mer og skulle gå forbi han og inn på badet. Der sa han noe annet, jeg svarte fremdeles rolig at jeg ikke var enig - så snur han seg halvveis bort, snur seg tilbake, hever armen og sier "en dag så kommer jeg til å kline til deg". Jeg sto rett opp og ned og sa ikke et ord. Rett etter han avsluttet setningen sin, tok han seg i det, senket armen og sa "nei, jeg bare tuller".

Jeg så på han at han falt sammen litt og hadde skjønt hva han nettopp hadde sagt og gjort. 

Altså, jeg tror ikke at han hadde slått. Han er ikke sånn. Men dette var en diskusjon om husarbeid og arbeidsfordeling, og selv om vi har misforstått hverandre og ikke har samme oppfatning av hva som egentlig er tilfelle eller hvem av oss som "har rett", så var det en diskusjon om et emne som er relativt ufarlig eller mindre alvorlig. Han føler nok at jeg maser og at han gjør så godt han kan, jeg føler at han kunne stilt opp mye mye mer.

Men den handlingen der - hva sier den? Jeg ble redd og ikke redd på samme tid. Jeg tenkte "bare slå" men jeg så jo at han tok seg i det med en gang.

Den situasjonen som var vanskelig fra før, fikk nettopp en ny vri. Hva med neste gang? Neste gang jeg "piss him off" fordi han føler seg angrepet. Hva har dette gjort med meg? Jeg føler også at det er jeg som framprovoserte hendelsen....men jeg var rolig hele tiden (noen ganger er det kanskje verre). 

Anonymkode: 981b0...341

[Gjest Antarctica]

Hvor sterkt må det sies?!! Få ham UT!!! 

[Anonym bruker]

Vil du egentlig ha hjelp ?

Anonymkode: 9858f...63c

[Anonym bruker]

Føler meg slem som skriver dette. 

Men det er faktisk bare provoserende å lese innleggene dine. Du får svar på svar på svar om at DU MÅ KOMME DEG VEKK!!!! Men altså du gir jo fa.. virker det som. Hva er du da ute etter? Du får ingen sympati fra meg, du må få deg litt ben i nesa å pakke sammen å dra...hvor langt skal du la dette gå? Hadde dere ikke barn også? Hvor sunt er det for dem å vokse opp i dette miljøet? 

Gjør det som er best for deg å dine barn å dra!!! Jeg personlig hadde dratt for lengesiden. 

Men tviler på du gjør det, ut i fra hva du skriver og svarer på kommentarer så ser det ikke ut som du har tenkt å dra noen steder.

uansett lykke til, håper du tar rett valg for deg og dine barn.

Anonymkode: e7518...461

[Anonym bruker]

Enten forstår du reaksjonen hans og innser du er en bitch ellers så unnskylder du den ikke! 

Jeg tenker at dere uansett har det best hver for dere, av hensyn til barna!

Anonymkode: 25795...847

[Anonym bruker]

HI

Jeg har vært i et voldelig forhold før og det tok meg mange år å komme meg bort. Det var psykisk ikke fysisk vold, noe som gjorde det vanskelig å dra. For meg. Dette er jo en kjent sak.

Jeg er relativt selvbevisst og ser at jeg finner unnskyldninger for han. Men nei, jeg var ikke en bitch i dag. Jeg er kanskje litt vanskelig mtp hvordan jeg vil at huset skal vaskes men han har ikke gjort noe forsøk en gang på å imøtekomme det.

Jeg ble redd i dag, samtidig så slo han jo ikke, så der fant jeg fort en unnskyldning for han. Jeg skjønner at det er et dårlig tegn, men samtidig så var det bare én gang. Jeg vurderer sterkt å be han flytte og så ta det derfra, at vi må gå i terapi, men fra å vurdere dette til å faktisk ta beslutningen så er det en liten vei å gå. Derfor prøver jeg å legge ut situasjonen her inne slik at jeg får sortert mine egne tanker.

Dette er kjempevanskelig for meg, selv om det er lett for dere å si "dra". Jeg ville gitt samme råd selv, men det er så mye mer man prøver å ta hensyn til når man er midt oppi det hele.

Jeg merker også at jeg føler det slemt å ta en slik beslutning på en vond hendelse. Samtidig så ser jeg at den ene hendelsen kan bli til flere med tiden. Jeg ser den klart.

Anonymkode: 981b0...341

[Gjest Antarctica]

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

HI

Jeg har vært i et voldelig forhold før og det tok meg mange år å komme meg bort. Det var psykisk ikke fysisk vold, noe som gjorde det vanskelig å dra. For meg. Dette er jo en kjent sak.

Jeg er relativt selvbevisst og ser at jeg finner unnskyldninger for han. Men nei, jeg var ikke en bitch i dag. Jeg er kanskje litt vanskelig mtp hvordan jeg vil at huset skal vaskes men han har ikke gjort noe forsøk en gang på å imøtekomme det.

Jeg ble redd i dag, samtidig så slo han jo ikke, så der fant jeg fort en unnskyldning for han. Jeg skjønner at det er et dårlig tegn, men samtidig så var det bare én gang. Jeg vurderer sterkt å be han flytte og så ta det derfra, at vi må gå i terapi, men fra å vurdere dette til å faktisk ta beslutningen så er det en liten vei å gå. Derfor prøver jeg å legge ut situasjonen her inne slik at jeg får sortert mine egne tanker.

Dette er kjempevanskelig for meg, selv om det er lett for dere å si "dra". Jeg ville gitt samme råd selv, men det er så mye mer man prøver å ta hensyn til når man er midt oppi det hele.

Jeg merker også at jeg føler det slemt å ta en slik beslutning på en vond hendelse. Samtidig så ser jeg at den ene hendelsen kan bli til flere med tiden. Jeg ser den klart.

Anonymkode: 981b0...341

Terapi?!? Hva skal dere liksom oppnå der? "Hei, det vi trenger er at mannen gjennomgår en total personlighetsforandring og blir til en helt ANNEN mann. Uten at han egentlig vil det selv, da. Hjelp oss med det." 

[Anonym bruker]

9 minutter siden, Pashla skrev:

Terapi?!? Hva skal dere liksom oppnå der? "Hei, det vi trenger er at mannen gjennomgår en total personlighetsforandring og blir til en helt ANNEN mann. Uten at han egentlig vil det selv, da. Hjelp oss med det." 

HI

Der har du vel rett. Terapi er vel ikke tingen her. Jeg føler at jeg vet hva jeg må gjøre, likevel føler jeg det urettferdig for han at jeg tar dette valget. Det er vel min tilgivende sjel som tenker og som ønsker å gi alle en second chance. Og føler seg urettmessig plassert til å dømme folk....det kan jo være at jeg tar feil. At det var en engangsforeteelse. Det er vel der jeg sår tvilen.

Anonymkode: 981b0...341

[Anonym bruker]

Hi, mulig dette også er en slem ting å si... men det er nesten så jeg får et inntrykk av at du skulle ønske han slo deg i dag, for da kunne du gått? Eller ville du unnskyldt det også med "han er jo egentlig ikke sånn".

Jo, han er sånn. Du skrev første tråden om denne udugelige, selvopptatte og egoistiske ungen du kaller mann allerede TO MÅNEDER etter dere ble samboere.

Normalt er man dønn forelsket i den tiden, man forsøker å fremstille seg selv på best mulig måte for partneren for å vise at man er verdt å beholde. Vel, de to månedene viste deg klart hva som var hans beste...

Etter dette har du hatt minst to andre tråden, i hvert fall en etter fire måneder og en i går eller dagen før igjen. Mulig du også har hatt andre tråder. Hver eneste tråd har du fått beskjed om at en mann som er slik når han akkurat har inngått et samboerforhold, han kommer ikke til å forandre seg, og hvis det mot formodning skulle være noen vilje hos ham til endring (noe det tydeligvis ikke er slik han forer deg med "gode unnskyldninger" for ikke å gjøre noe hele tiden), så måtte dere starte i parterapi med det samme. Vi fortalte deg også at hvis han virkelig er glad i deg, så vil han bli med i parterapi og han vil begynne å bidra. Men du syntes det var for raskt å dumpe fyren allerede etter to måneder. Etter fire måneder mente du det samme, og var blitt enda mer i tvil om kanskje du selv også kunne ha litt skyld i dette. Etter åtte måneders samboerskap har du funnet ut at det er store muligheter for at du er for krevende, at du stiller for store krav til ham, at det er du som er urimelig... for han kan jo ikke noe husarbeid og jobber turnus. Og I DAG skriver du " Jeg merker også at jeg føler det slemt å ta en slik beslutning på en vond hendelse." EN VOND HENDELSE???? Ærlig talt, HI, nå må du ta deg sammen! Du har åtte måneder med et elendig samboerskap bak deg, og når han nå nesten har slått deg, da kaller du det "én vond hendelse"??

Du skriver tråd etter tråd her inne, folk bruker tid på å svare deg, så godt som alle er helt enige (i hvert fall de som har lest flere av trådene dine) i at dette er et forhold du må komme deg ut av så fort som mulig. Men du bare fortsetter å skrive tråd på tråd, og det blir bare verre og verre.

Du er nok traumatisert av ditt forrige forhold med psykisk vold, men nå går du frivillig inn i et nytt. Og enda verre, du blir nå i et forhold som med stor sannsynlighet kommer til å ende med fysisk vold også. Han startet med det i dag. Da han kastet brillene sine startet han med å gjøre det fysisk. Da han hevet armen og fortalte deg at kommer til å slå deg en dag viste han deg fremtiden din. I det øyeblikket så han nok noe i blikket ditt som gjorde at han så at du fremdeles ikke er så nedpsyket at han kan slå deg uten at det får følger... og for å godgjøre deg, men ikke gi seg, så sa han "nei, jeg bare tuller."

VÅKNE OPP, HI!!! Han tullet ikke, han var dønn alvorlig da han fortalte deg at han en dag kommer til å slå deg hvis du ikke gjør som han vil - slutte å "mase" på at han skal ta ansvar i forholdet og i hjemmet. HVIS han hadde forstått hva han gjorde i det øyeblikket han hevet armen til slag, da hadde han lagt seg helt flat og tryglet deg om unnskyldning og forsikret deg om at han aldri hadde slått noen damer og heller aldri vil slå deg. Men neida, mannen din bare tuller, han. Han bare "tuller" når han truer deg med fysisk vold. "Gjør som jeg vil, eller ta det du får."

Du er nok traumatisert etter ditt forrige forhold, men f... heller HI, du kan for h... ikke la barna dine måtte leve med en psykisk voldelig mann ENDA EN GANG, en som nå også har begynt å true deg med vold, for så å fleipe det bort da han så noe i øynene dine at du ikke er tilstrekkelig nedpsyket enda til at han kan slå deg uten at du reagerer på det. Men blir du lenger med denne mannen så er jeg sikker på at du også kommer til å skrive en ny tråd her etter at han har slått deg første gang. Ja, for du har tross alt mast mer på ham i det siste, du vet han har vært ekstra sliten i det siste, han er jo så bekymret for jobben, han takler ikke å jobbe turnus, han har det jo så vondt i sin offerrolle der han jobber i en jobb han ikke liker osv. osv. osv.

Gjør det slutt i dag, Hi! Du gjør det ikke slutt pga. én vond hendelse - du gjør det slutt pga. åtte måneder med vonde hendelser! Og jada, dere har sikkert fine stunder innimellom - men det har jo alle mishandlede kvinner med sine psykisk eller fysisk voldelige menn også.

Gjør det slutt, og så skaffer du deg behandling for din egen del etterpå, Hi, for du gjentar dine egne mønster med psykisk voldelige menn, og har nå tatt enda et steg i negativ retning, for nå har du også kommet dit at du unnskylder trusler om fysisk vold og faktisk begynnende vold. Tror du virkelig at ikke ALLE mishandlede kvinner har sagt det samme som du skriver her "han er jo egentlig ikke sånn, han ville aldri slått, han er jo egentlig snill, han har jo så mange andre gode sider".

Hadde du kun hatt ansvar for deg selv så kunne du godt tillatt deg selv å ødelegge deg selv enda mer enda en gang i et slikt destruktivt forhold. Men du har for f... ikke rett til å la barna dine gå gjennom dette enda en gang! Og bare ikke våg å komme med kommentarer om at de ikke var hjemme da dette skjedde i dag, for så dum er du faktisk ikke. DU har brakt denne mannen inn i barnas hjem, det er DITT ansvar å bli kvitt ham. Og det må du gjøre NÅ!

Anonymkode: a6f7c...05c

[Luksusdyret]

Kast ham ut. "Han er ikke sånn" - nei, ingen er "sånn" før de faktisk slår. Jeg har vært i et voldelig forhold der jeg fikk lignende forvarsler ("tulletrusler" om bank osv) og kasting av ting i min retning. Når man hever armen og truer med å slå en gang i fremtiden når du tar opp lignende ting, er det et forsøk på å kue deg og få deg til å holde kjeft. Når han i tillegg, ifølge deg, ikke gjør noe i huset, sier dette samlet noe om hans holdning til kvinner - kvinnen skal gjøre alt husarbeid og holde kjeft og ikke klage. Ønsker du å leve i et slik forhold? Ønsker du at dine barn skal lære slike mønstre i et parforhold og videreføre dem i egne forhold når de blir voksne?

[Anonym bruker]

17 minutter siden, Anonym bruker skrev:

HI

Der har du vel rett. Terapi er vel ikke tingen her. Jeg føler at jeg vet hva jeg må gjøre, likevel føler jeg det urettferdig for han at jeg tar dette valget. Det er vel min tilgivende sjel som tenker og som ønsker å gi alle en second chance. Og føler seg urettmessig plassert til å dømme folk....det kan jo være at jeg tar feil. At det var en engangsforeteelse. Det er vel der jeg sår tvilen.

Anonymkode: 981b0...341

Meg med det lange svaret over her.

Han har gitt blaffen i forholdet i åtte måneder. Han har vist deg i åtte måneder at han ikke respekterer deg, for han vil snylte på deg og at han tar null hensyn til dine følelser. Han har i åtte måneder vist deg at han mener det er riktig å utnytte deg. Og nå truer han deg med vold.

Du har gitt ham "second chanses" i åtte måneder. I dag var han nær ved å slå deg, og han har fortalt deg at det vil skje i fremtiden. Han hadde ikke en gang anstendighet til å unnskylde seg. Og du skal gi ham en "second chance"??? Du har gitt ham nye sjanser helt siden han kom med flyttelasset til deg.

En normalt oppegående mann ville blitt så skremt av egen oppførsel i dag at han selv foreslo terapi, og at dere måtte finne en måte å rydde opp i forholdet. Men denne mannen er ikke villig til det. Han sier bare at han tullet da han hevet armen til deg og da han sa at han kommer til å slå deg en dag. Han tullet ikke. Men jeg tror dessverre ikke du kommer til å tro det før du er blitt slått første gang, Hi. Men da er du ytterligere nedpsyket, så da finner du nye unnskyldninger. "Han har jo ikke slått meg før, jeg provoserte ham, så han vil nok ikke gjøre det igjen".

Men... jeg forstår egentlig ikke at jeg gidder å svare deg lenger, HI. For du er ikke interessert i å redde deg selv, virker det som. Det verste er at du lar barna dine gå gjennom dette enda en gang. FÅ MANNEN UT I DAG!

Anonymkode: a6f7c...05c

[Luksusdyret]

24 minutter siden, Anonym bruker skrev:

HI

Der har du vel rett. Terapi er vel ikke tingen her. Jeg føler at jeg vet hva jeg må gjøre, likevel føler jeg det urettferdig for han at jeg tar dette valget. Det er vel min tilgivende sjel som tenker og som ønsker å gi alle en second chance. Og føler seg urettmessig plassert til å dømme folk....det kan jo være at jeg tar feil. At det var en engangsforeteelse. Det er vel der jeg sår tvilen.

Anonymkode: 981b0...341

Det er ikke urettferdig at DU tar valget som gjelder DIN fremtid. Du bør finne deg i akkurat så mye som du vil. Vil du ikke være i et forhold på grunn av ditten eller datten, så tar du valget om å avslutte forholdet. Hvis dere ikke har bodd sammen lenge og heller ikke har felles barn, er nesten hvilken som helst grunn god nok for å avslutte. Så du bør ikke ha dårlig samvittighet for å ta valg som er avgjørende for ditt liv. Stå på.

[Anonym bruker]

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

Meg med det lange svaret over her.

Han har gitt blaffen i forholdet i åtte måneder. Han har vist deg i åtte måneder at han ikke respekterer deg, for han vil snylte på deg og at han tar null hensyn til dine følelser. Han har i åtte måneder vist deg at han mener det er riktig å utnytte deg. Og nå truer han deg med vold.

Du har gitt ham "second chanses" i åtte måneder. I dag var han nær ved å slå deg, og han har fortalt deg at det vil skje i fremtiden. Han hadde ikke en gang anstendighet til å unnskylde seg. Og du skal gi ham en "second chance"??? Du har gitt ham nye sjanser helt siden han kom med flyttelasset til deg.

En normalt oppegående mann ville blitt så skremt av egen oppførsel i dag at han selv foreslo terapi, og at dere måtte finne en måte å rydde opp i forholdet. Men denne mannen er ikke villig til det. Han sier bare at han tullet da han hevet armen til deg og da han sa at han kommer til å slå deg en dag. Han tullet ikke. Men jeg tror dessverre ikke du kommer til å tro det før du er blitt slått første gang, Hi. Men da er du ytterligere nedpsyket, så da finner du nye unnskyldninger. "Han har jo ikke slått meg før, jeg provoserte ham, så han vil nok ikke gjøre det igjen".

Men... jeg forstår egentlig ikke at jeg gidder å svare deg lenger, HI. For du er ikke interessert i å redde deg selv, virker det som. Det verste er at du lar barna dine gå gjennom dette enda en gang. FÅ MANNEN UT I DAG!

Anonymkode: a6f7c...05c

HI

Du skal vite at jeg har lest svaret ditt om og om igjen. Du har rett. Jeg ser den. Likevel vrir det seg inni meg. Jeg føler meg svak og hjelpesløs, og sitter her og tenker jeg er redd for han. 

Jeg var også redd for eksen min pga hans oppførsel som var mer av den narsissistiske sjangeren. Jeg vet at jeg var redd for han i perioder, men han har aldri vært voldelig. Mot noen. Alt lå i meg-meg-meg og han gjorde som han ville selv om det gikk utover meg. Det var slik type psykisk vold.

Med min nye samboer så har jeg merket at det er annerledes. Nå sier jeg ikke dette for å unnskylde han, men han sa faktisk unnskyld etter at han hevet armen. Jeg gikk nemlig inn på badet da, han kom etter ganske kjapt og sa unnskyld. Likevel så unnskylder det ikke det han gjorde. 

Men jeg sitter jo og lurer på hva jeg egentlig gjør feil siden mine samboere blir helt gale etter en stund med meg. Jeg får ikke den tanken bort fra hodet. Kanskje det er meg som er gal. Kanskje det er jeg som er vanskelig. Samtidig vet jeg godt at jeg ikke spør om annet enn litt mer deltagelse i rutinene her vi bor. 

Ja, jeg er og blir redd for at det ved neste korsvei går feil igjen. Jeg stoler ikke på sinnet hans lenger. Jeg har nok av små episoder hvor han har blitt sint for "en presset situasjon". Ja, jeg er redd for at han ikke klarer å kontrollere neste gang. Ja, jeg lurer på om han har hatt lignende episoder tidligere. Ja, jeg lurer på om faren hans slo (jeg vet at faren hans slo broren hans som var narkoman og lagde mange problemer hjemme...eller har i hvert fall gjort det en gang).

Likevel er det vanskelig å bestemme dette.

La meg si det sånn; jeg er dessverre helt enig med deg. Mulig jeg trenger hjelp også. Jeg synes ikke det er slemt det dere skriver, jeg ville sannsynligvis tenkt det samme selv. Jeg ser også at jeg drar kortet med at "han er jo snill, vi har det jo fint også" - det burde ikke være en god nok grunn til å bli. 

Jeg er fortvilet. Jeg er redd for å si at han må flytte, tenk om han blir sint igjen. Jeg overdriver nok, men klart jeg tenker at jeg frykter for meg selv. Selv om han sannsynligvis ikke kommer til å gjøre meg vondt. Men man vet aldri.

Jeg takker deg og dere andre for alle tilbakemeldinger, selv om jeg virker treig til å gjøre noe med situasjonen så er det fordi jeg er skrudd sammen på den måten. Og fordi det er vanskelig å være sterk til å si nei.

Anonymkode: 981b0...341

[the amazing spidermamma]

Det er vel ikke sånn at det er din skyld at de blir gale, men heller at du velger menn som ikke er bra for deg i utgangspunktet. 

[Anonym bruker]

10 minutter siden, Anonym bruker skrev:

HI

Du skal vite at jeg har lest svaret ditt om og om igjen. Du har rett. Jeg ser den. Likevel vrir det seg inni meg. Jeg føler meg svak og hjelpesløs, og sitter her og tenker jeg er redd for han. 

Jeg var også redd for eksen min pga hans oppførsel som var mer av den narsissistiske sjangeren. Jeg vet at jeg var redd for han i perioder, men han har aldri vært voldelig. Mot noen. Alt lå i meg-meg-meg og han gjorde som han ville selv om det gikk utover meg. Det var slik type psykisk vold.

Med min nye samboer så har jeg merket at det er annerledes. Nå sier jeg ikke dette for å unnskylde han, men han sa faktisk unnskyld etter at han hevet armen. Jeg gikk nemlig inn på badet da, han kom etter ganske kjapt og sa unnskyld. Likevel så unnskylder det ikke det han gjorde. 

Men jeg sitter jo og lurer på hva jeg egentlig gjør feil siden mine samboere blir helt gale etter en stund med meg. Jeg får ikke den tanken bort fra hodet. Kanskje det er meg som er gal. Kanskje det er jeg som er vanskelig. Samtidig vet jeg godt at jeg ikke spør om annet enn litt mer deltagelse i rutinene her vi bor. 

Ja, jeg er og blir redd for at det ved neste korsvei går feil igjen. Jeg stoler ikke på sinnet hans lenger. Jeg har nok av små episoder hvor han har blitt sint for "en presset situasjon". Ja, jeg er redd for at han ikke klarer å kontrollere neste gang. Ja, jeg lurer på om han har hatt lignende episoder tidligere. Ja, jeg lurer på om faren hans slo (jeg vet at faren hans slo broren hans som var narkoman og lagde mange problemer hjemme...eller har i hvert fall gjort det en gang).

Likevel er det vanskelig å bestemme dette.

La meg si det sånn; jeg er dessverre helt enig med deg. Mulig jeg trenger hjelp også. Jeg synes ikke det er slemt det dere skriver, jeg ville sannsynligvis tenkt det samme selv. Jeg ser også at jeg drar kortet med at "han er jo snill, vi har det jo fint også" - det burde ikke være en god nok grunn til å bli. 

Jeg er fortvilet. Jeg er redd for å si at han må flytte, tenk om han blir sint igjen. Jeg overdriver nok, men klart jeg tenker at jeg frykter for meg selv. Selv om han sannsynligvis ikke kommer til å gjøre meg vondt. Men man vet aldri.

Jeg takker deg og dere andre for alle tilbakemeldinger, selv om jeg virker treig til å gjøre noe med situasjonen så er det fordi jeg er skrudd sammen på den måten. Og fordi det er vanskelig å være sterk til å si nei.

Anonymkode: 981b0...341

Det er dessverre et klassisk mønster hos mange kvinner som først har opplevd psykisk eller psykisk vold. Det betyr ikke at det er noe galt med deg, men at du har ting du trenger å bearbeide for å bli tryggere på deg selv når du møter en ny mann i fremtiden. Du må lære deg å se etter tegn som er bekymringsverdig, ting man ikke kan godta selv i de forelskede periodene da man forsøker å se alt i den andre gjennom rosa briller.

Du sier at du er redd ham, Hi. Sier ikke det alt?

Hvis du er redd for å si at han må flytte ut, da sier det seg selv at det er enda viktigere for deg å få ham ut! Du ser det, gjør det ikke? Du kan ikke bli i et forhold hvor du er redd for partneren, at han skal klikke.

Har du noen venner eller familie du stoler på? I så fall, fortell dem hvordan du har det med denne mannen, si du har forsøkt alt, og at du nå er redd fordi han truet med å slå deg. Når du da skal be mannen flytte ut, da allierer du deg med en eller flere venner/familie som kan sjekke om alt er bra med deg litt etter du har fortalt mannen at det er slutt mellom dere.

Hvis du ikke har noen som kan stille opp slik for deg, da må du nesten bare kontakte krisesenteret og be om råd og hjelp der!

Du KAN IKKE fortsette å bo sammen med - og enda verre, la dine barn bo sammen med! - en mann som du er redd når han blir sint. Du sier du har sett tegn på hans temperament tidligere også og det har gjort deg usikker. I dag så du neste skritt.

Hans bakgrunn er hans eget ansvar. Om han ble slått som barn, eller om han har slått tidligere damer han har vært sammen med, da er det hans ansvar for å bearbeide egne ev. traumer eller søke behandling. Men du kan ikke være den som får ham til å gjøre det. Det er ikke ditt ansvar. Ditt ansvar er å få ham ut av ditt og barnas hjem. Og det må skje NÅ, så fort som mulig før han faktisk slår deg. Du kan bare ikke la barna dine leve med den mannen i hus lenger.

Og ang. om det er noe galt med deg fordi samboerne dine "blir gale" etter en stund. Nei, det er ikke noe galt med deg. Men ja, det er garantert noe du trenger å ta tak i i deg selv for å slippe å komme i slike forhold senere. Første gang man kommer i slike forhold kan være tilfeldigheter, nedpsykingen kan skje så gradvis at til og med oppegående kvinner ikke avslører det før de er brutt ned. Men når man først har opplevd psykisk vold så er det kjempeviktig å bygge seg selv opp igjen etterpå, får analysert forholdet for å finne ut hvilke tegn som var de første på at mannen manipulerte deg eller ikke respekterte deg.

Du har tydeligvis en hel rekke gode egenskaper, HI. Du er bl.a. veldig snill. Du er villig til å virkelig jobbe for et forhold. Du er empatisk, du ser andre mennesker og hva de sliter med. Dette er fantastisk gode egenskaper. Men når du likevel kanskje sliter med for dårlig selvbilde eller selvtillit, da er det lettere for slike menn som du har møtt å utnytte deg. De begynner å se hvor langt de kan trekke deg. Og når du har for stor vilje til å forstå partneren, når du virkelig er villig til å jobbe for forholdet, når du har mye empati, når du er snill, da er tydeligvis også litt for villig til å overse ting som tyder på at partneren ikke respekterer deg, at forholdet er helt ensidig (tross gode dager innimellom). Det mange av oss som har svart deg i alle trådene dine, så, det var at dette var en mann som fra den dagen han flyttet inn ikke gjorde noe for fellesskapet i forholdet, i hjemmet, i familien. Det var en mann som i den tiden man fremdeles skal være på "tilbudssiden" i et forhold, bare overlot til deg å gjøre alt. Selv når du tok det opp med ham, så ga han blaffen i det. Det er viktige signal, Hi! Han viste der at han mener det er slik det skal være at han får bo hos deg, at du varter ham opp og gjør alt av husarbeid. Han viste at han ikke respekterer dine følelser, han respekterte ikke forholdet en gang. Han hadde bare funnet en han kunne ha det behagelig hos, og han fant jo ut med det samme at selv om du sa en ting, så betydde det ikke så mye for ham, for om han fortsatt ga blaffen i å ta ansvar for sin del, så gjorde du bare alt. Akkurat slik han ønsker å ha det. Det er fullstendig respektløst. Og en person man ikke respekterer, det er en person man ikke føler kjærlighet for, ikke slik det skal være i et godt forhold i hvert fall. Og det som er sikkert, det er at en person man ikke respekterer og bryr seg om dennes følelser, det er en persom man ikke kommer til å behandle bra. Til å begynne med var det greit for mannen å finne seg i ditt "mas" over at han ikke gjorde noe hjemme. Nå har han begynt å bli lei av å høre på dette, for han har jo ikke tenkt å endre seg. Og da er han i en situasjon hvor han må få slutt på "maset" ditt. Og det er da du har sett tegn på hans temperament, og du så enda mer av det i dag.

Hvor mye lenger han får gå, det er faktisk helt opp til deg, HI! Det er DU som bestemmer over ditt liv. Han kan ville og mene hva han vil, men han bestemmer faktisk ikke over deg. DU har makten til å bli fri. Og det er du og ingen andre som kan sette deg fri! Leste du tråden til hun som skrev "Ble forlatt i kveld" for noen dager siden? Hvor mange ganger tror du hun har unnskyldt mannens psykiske vold? Hva tenkte du da du leste tråden hennes? Du og hun er veldig like. Hun er vel trolig dessverre i forholdet, fordi hun ikke har forstått at det er HUN som kan sette seg selv fri. Hvor langt må din mann gå, Hi, før du greier å gjøre det slutt? Hvor mange ganger må han true deg? Hvor mange ganger må han slå deg? Hvor mange år er du villig til å være hans tjener, kokk og elskerinne mens han ikke bidrar? Hvor lenge? Kan du ta sjansen på å vente med å kaste ham ut? Hva om han slår deg når barna er hjemme, eller rett før de kommer hjem en dag? Hva skal til for at du skal gjøre det du vet du må gjøre før eller siden uansett?

Om du ikke har venner/familie som kan stille opp for deg nå, kontakt nærmeste krisesenter! Tro meg, de er glad for alle som kommer seg ut av slike destruktive forhold såpass tidlig, for de ser følgene for de kvinnene som er blitt psyket ned i årevis og kanskje også truet med fysisk vold eller faktisk blitt banket opp i årevis. Du er ikke alene i dette, det er folk som kan og vil hjelpe deg. Men DU må gjøre det som skal til for å få det til å skje.

Du er nå redd ham - er ikke det mer enn nok grunn til å få ham bort? Om jeg ikke husker feil bor du i en leilighet som bare er din. Da kan du få ham ut. Sett i gang i dag, HI, mens denne episoden er fersk. Venter du kommer du ikke til å gå med det første. Ring krisesenteret, kontakt venner og familie. I DAG!

Anonymkode: a6f7c...05c

[Anonym bruker]

17 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Det er dessverre et klassisk mønster hos mange kvinner som først har opplevd psykisk eller psykisk vold. Det betyr ikke at det er noe galt med deg, men at du har ting du trenger å bearbeide for å bli tryggere på deg selv når du møter en ny mann i fremtiden. Du må lære deg å se etter tegn som er bekymringsverdig, ting man ikke kan godta selv i de forelskede periodene da man forsøker å se alt i den andre gjennom rosa briller.

Du sier at du er redd ham, Hi. Sier ikke det alt?

Hvis du er redd for å si at han må flytte ut, da sier det seg selv at det er enda viktigere for deg å få ham ut! Du ser det, gjør det ikke? Du kan ikke bli i et forhold hvor du er redd for partneren, at han skal klikke.

Har du noen venner eller familie du stoler på? I så fall, fortell dem hvordan du har det med denne mannen, si du har forsøkt alt, og at du nå er redd fordi han truet med å slå deg. Når du da skal be mannen flytte ut, da allierer du deg med en eller flere venner/familie som kan sjekke om alt er bra med deg litt etter du har fortalt mannen at det er slutt mellom dere.

Hvis du ikke har noen som kan stille opp slik for deg, da må du nesten bare kontakte krisesenteret og be om råd og hjelp der!

Du KAN IKKE fortsette å bo sammen med - og enda verre, la dine barn bo sammen med! - en mann som du er redd når han blir sint. Du sier du har sett tegn på hans temperament tidligere også og det har gjort deg usikker. I dag så du neste skritt.

Hans bakgrunn er hans eget ansvar. Om han ble slått som barn, eller om han har slått tidligere damer han har vært sammen med, da er det hans ansvar for å bearbeide egne ev. traumer eller søke behandling. Men du kan ikke være den som får ham til å gjøre det. Det er ikke ditt ansvar. Ditt ansvar er å få ham ut av ditt og barnas hjem. Og det må skje NÅ, så fort som mulig før han faktisk slår deg. Du kan bare ikke la barna dine leve med den mannen i hus lenger.

Og ang. om det er noe galt med deg fordi samboerne dine "blir gale" etter en stund. Nei, det er ikke noe galt med deg. Men ja, det er garantert noe du trenger å ta tak i i deg selv for å slippe å komme i slike forhold senere. Første gang man kommer i slike forhold kan være tilfeldigheter, nedpsykingen kan skje så gradvis at til og med oppegående kvinner ikke avslører det før de er brutt ned. Men når man først har opplevd psykisk vold så er det kjempeviktig å bygge seg selv opp igjen etterpå, får analysert forholdet for å finne ut hvilke tegn som var de første på at mannen manipulerte deg eller ikke respekterte deg.

Du har tydeligvis en hel rekke gode egenskaper, HI. Du er bl.a. veldig snill. Du er villig til å virkelig jobbe for et forhold. Du er empatisk, du ser andre mennesker og hva de sliter med. Dette er fantastisk gode egenskaper. Men når du likevel kanskje sliter med for dårlig selvbilde eller selvtillit, da er det lettere for slike menn som du har møtt å utnytte deg. De begynner å se hvor langt de kan trekke deg. Og når du har for stor vilje til å forstå partneren, når du virkelig er villig til å jobbe for forholdet, når du har mye empati, når du er snill, da er tydeligvis også litt for villig til å overse ting som tyder på at partneren ikke respekterer deg, at forholdet er helt ensidig (tross gode dager innimellom). Det mange av oss som har svart deg i alle trådene dine, så, det var at dette var en mann som fra den dagen han flyttet inn ikke gjorde noe for fellesskapet i forholdet, i hjemmet, i familien. Det var en mann som i den tiden man fremdeles skal være på "tilbudssiden" i et forhold, bare overlot til deg å gjøre alt. Selv når du tok det opp med ham, så ga han blaffen i det. Det er viktige signal, Hi! Han viste der at han mener det er slik det skal være at han får bo hos deg, at du varter ham opp og gjør alt av husarbeid. Han viste at han ikke respekterer dine følelser, han respekterte ikke forholdet en gang. Han hadde bare funnet en han kunne ha det behagelig hos, og han fant jo ut med det samme at selv om du sa en ting, så betydde det ikke så mye for ham, for om han fortsatt ga blaffen i å ta ansvar for sin del, så gjorde du bare alt. Akkurat slik han ønsker å ha det. Det er fullstendig respektløst. Og en person man ikke respekterer, det er en person man ikke føler kjærlighet for, ikke slik det skal være i et godt forhold i hvert fall. Og det som er sikkert, det er at en person man ikke respekterer og bryr seg om dennes følelser, det er en persom man ikke kommer til å behandle bra. Til å begynne med var det greit for mannen å finne seg i ditt "mas" over at han ikke gjorde noe hjemme. Nå har han begynt å bli lei av å høre på dette, for han har jo ikke tenkt å endre seg. Og da er han i en situasjon hvor han må få slutt på "maset" ditt. Og det er da du har sett tegn på hans temperament, og du så enda mer av det i dag.

Hvor mye lenger han får gå, det er faktisk helt opp til deg, HI! Det er DU som bestemmer over ditt liv. Han kan ville og mene hva han vil, men han bestemmer faktisk ikke over deg. DU har makten til å bli fri. Og det er du og ingen andre som kan sette deg fri! Leste du tråden til hun som skrev "Ble forlatt i kveld" for noen dager siden? Hvor mange ganger tror du hun har unnskyldt mannens psykiske vold? Hva tenkte du da du leste tråden hennes? Du og hun er veldig like. Hun er vel trolig dessverre i forholdet, fordi hun ikke har forstått at det er HUN som kan sette seg selv fri. Hvor langt må din mann gå, Hi, før du greier å gjøre det slutt? Hvor mange ganger må han true deg? Hvor mange ganger må han slå deg? Hvor mange år er du villig til å være hans tjener, kokk og elskerinne mens han ikke bidrar? Hvor lenge? Kan du ta sjansen på å vente med å kaste ham ut? Hva om han slår deg når barna er hjemme, eller rett før de kommer hjem en dag? Hva skal til for at du skal gjøre det du vet du må gjøre før eller siden uansett?

Om du ikke har venner/familie som kan stille opp for deg nå, kontakt nærmeste krisesenter! Tro meg, de er glad for alle som kommer seg ut av slike destruktive forhold såpass tidlig, for de ser følgene for de kvinnene som er blitt psyket ned i årevis og kanskje også truet med fysisk vold eller faktisk blitt banket opp i årevis. Du er ikke alene i dette, det er folk som kan og vil hjelpe deg. Men DU må gjøre det som skal til for å få det til å skje.

Du er nå redd ham - er ikke det mer enn nok grunn til å få ham bort? Om jeg ikke husker feil bor du i en leilighet som bare er din. Da kan du få ham ut. Sett i gang i dag, HI, mens denne episoden er fersk. Venter du kommer du ikke til å gå med det første. Ring krisesenteret, kontakt venner og familie. I DAG!

Anonymkode: a6f7c...05c

HI

Takk for gode råd. Jeg har kontakt med søsteren min, hun vet om alt, også dette siste. Til andre tør jeg ikke fortelle dette. Jeg er flau for han og for min egen del. Dette skal jeg komme ut av med hevet hode og da trenger jeg ikke å blande inn for mange innspill fra andre. Så får vi ta forklaringer etter hvert.

Dette er så vondt, jeg har bare lyst til å legge meg ned å grine. Jeg leste den andre tråden ja, her om dagen. Jeg så ikke at det var han som var problemet, men det sier vel sitt om meg. Jeg skal lese den om igjen. 

Min samboer foreslo i dag at vi skulle ha faste "plikter" slik at han visste hva som skulle gjøres. Jeg har en tro på at han ønsker å bli bedre. Samtidig sa han at han aldri hadde gjort så mye hjemme med sine andre samboere, slik han hadde gjort med meg. Da lurte jeg på hva i huleste han har gjort før. Jeg var rask til å påpeke at det nå ikke var KUN situasjonen med husarbeidet som var problemet her, men at med hendelsen med å kaste briller og true med å slå hadde satt en klar brems på lysten om å få til dette, fra min side.

Jeg tenker jeg må prøve å få på plass en strategi, orker ikke å koble inn noe krisesenter. Jeg har en stor sønn som bor hjemme så det får holde. 

Når jeg tenker etter så tror jeg ikke han er en slem person, men jeg heller mer til forklaringen om at han har et sinnemestringproblem. Og det i seg selv er jo ikke bra. 

Tusen takk for alt alt som er skrevet her inne. Jeg virker nok kanskje treig og tafatt, men det er snakk om en prosess jeg må gjennom fordi jeg faktisk ja, er altfor forståelsesfull (mot de fleste) og trenger å forstå at det ikke er jeg som er problemet (selv om jeg til en viss grad er det da).

 

Anonymkode: 981b0...341

[*Miss Marple*]

Jeg tenker at alt ksn oppsummeres i den setningen hvor du skriver at du er redd for å ta opp ting med han. 

Der har du all grunn i verden til å bryte opp. Man skal ikke være redd i eget hjem og man skal aldri frykte den man lever sammen med. 

Lykke til, jeg har troen på at du klarer dette mye bedre enn du frykter. 

[Superdolly]

Jeg er enig med de andre: Du må få slutt på dette. Anonym som skriver at han har fått sjanse på sjanse på sjanse i flere måneder, har jo fullstendig rett. 

Og jeg tenker at du kanskje bør være litt mindre opptatt av å redde ansikt og komme deg ut av dette med stoltheten i behold, enn å komme deg ut av dette så fort som mulig og med hjelp fra hvem du nå måtte trenge hjelp fra. 

Redd deg selv, hi, og gjør det så fort som mulig!

[Anonym bruker]

4 timer siden, Anonym bruker skrev:

HI

Takk for gode råd. Jeg har kontakt med søsteren min, hun vet om alt, også dette siste. Til andre tør jeg ikke fortelle dette. Jeg er flau for han og for min egen del. Dette skal jeg komme ut av med hevet hode og da trenger jeg ikke å blande inn for mange innspill fra andre. Så får vi ta forklaringer etter hvert.

Dette er så vondt, jeg har bare lyst til å legge meg ned å grine. Jeg leste den andre tråden ja, her om dagen. Jeg så ikke at det var han som var problemet, men det sier vel sitt om meg. Jeg skal lese den om igjen. 

Min samboer foreslo i dag at vi skulle ha faste "plikter" slik at han visste hva som skulle gjøres. Jeg har en tro på at han ønsker å bli bedre. Samtidig sa han at han aldri hadde gjort så mye hjemme med sine andre samboere, slik han hadde gjort med meg. Da lurte jeg på hva i huleste han har gjort før. Jeg var rask til å påpeke at det nå ikke var KUN situasjonen med husarbeidet som var problemet her, men at med hendelsen med å kaste briller og true med å slå hadde satt en klar brems på lysten om å få til dette, fra min side.

Jeg tenker jeg må prøve å få på plass en strategi, orker ikke å koble inn noe krisesenter. Jeg har en stor sønn som bor hjemme så det får holde. 

Når jeg tenker etter så tror jeg ikke han er en slem person, men jeg heller mer til forklaringen om at han har et sinnemestringproblem. Og det i seg selv er jo ikke bra. 

Tusen takk for alt alt som er skrevet her inne. Jeg virker nok kanskje treig og tafatt, men det er snakk om en prosess jeg må gjennom fordi jeg faktisk ja, er altfor forståelsesfull (mot de fleste) og trenger å forstå at det ikke er jeg som er problemet (selv om jeg til en viss grad er det da).

 

Anonymkode: 981b0...341

Hva er det som er flaut. Du og han har funnet ut at dere ikke passer sammen, da står det langt større respekt av å avslutte det og ta følge av det, enn å fortsette å leve i et så dysfunksjonelt forhold. Javel, du kunne ønske dere fikk det til, men du kan fint gå ut av forholdet med hodet høyt hevet og bare fortelle folk at når dere bodde sammen så oppdaget dere at dere var for forskjellige til at det ville fungere.

Han sier han har gjort langt mer i hjemmet i dette forholdet enn i tidligere forhold - klassisk manipuleringsteknikk, som både skal få deg til å føle deg litt mer spesiell og gi deg inntrykk av at han prøver og for å gi deg dårlig samvittighet fordi du er så mye mer storforlangende ift. andre han har vært sammen med... dvs. det er igjen din feil at det er utrivelig stemning mellom dere fordi du ikke setter pris på ham og fortsetter å mase til tross for "alt" han gjør.

Nå har du fått tenkt deg om, og nå har du konkludert med at han ikke er en slem person, at du unnskylder hans uakseptable oppførsel på alle felt som et sinnemestringsproblem. Men det er IKKE sinnemestringsproblemet som gjør at han helt fra han kom med eget flyttelass har gitt blaffen i eget ansvar i felles hjelp, gitt blaffen i dine følelser eller årsak til at han viser at han ikke respekterer deg. Det du kan si er et sinnemestringsproblem er kun det han gjorde i dag - men den episoden er du jo nå i full gang med å bagatellisere, eller finne "gode" forklaringer på.

At han nå foreslår at dere skal ha faste oppgaver, det er jo vel og bra, men det løser ikke at han ikke har giddet å gjøre noe, at han trolig ikke vil gjøre det som faktisk er hans del uansett lister (han har jo all verdens gode grunn i turnustjenesten), og det løser på ingen måte det at han nå har truet deg med vold og faktisk hevet armen til slag mot deg. Du bør komme deg ut av dette forholdet før du blir enda mer ødelagt, men om du likevel fortsetter så MÅ langvarig parterapi OG sinnemestringskurs være helt absolutte krav!

Du sier at du må ha en plan for å komme deg ut. Men innlegget ditt her gir dessverre signal om at du ikke kommer til å gjøre det. Jeg håper jeg tar feil!

Du skriver at du ikke vil koble inn krisesenter, at du har en voksen sønn boende hjemme, og at det får holde. Men unnskyld meg, Hi. Dette er DITT problem - du har ingen rett til å legge det over på din 19-årige sønn å ev. skulle beskytte deg hvis din samboer skulle klikke når du slår opp med ham. Du er mor, din 19-åringing er barn. Det er du som har valgt å bli så lenge i dette forholdet uten å ta tak i det, du kan for f... ikke legge det på din sønn å ev. skulle bli den som skal beskytte deg. Det kan du bare ikke gjøre!!! Nå må du ta ansvar for den situasjonen du har satt deg og ungene dine i, ikke legge ansvar over på din sønn. Hva gjør du om din samboer skulle bli voldelig og 19-åringen er hjemme? Hva skjer om 19-åringen prøver å beskytte deg og lykkes? Han kan ende fengsel om han er uheldig med hvor mye han gjør for å beskytte deg. Og hva skjer om han ikke greier det, at han blir skadet? Eller hva om han ikke greier å hindre at du blir skadet, har du tenkt over hva det vil gjøre for ham? Dette kan du for f... ikke legge på 19-åringen!!! Beklager igjen om jeg blir skarp med deg, men dette må du bare slå fra deg. Dette er DITT ansvar, og det er noe du IKKE involverer noen av ungene inn i!

Og ja, les den andre tråden igjen. Du har helt rett, det sier mye om hvor ødelagt du har blitt i tidligere og dette forholdet når du ikke finner noe galt i den mannens oppførsel!

En ting til - krisesenteret har taushetsplikt. Eneste unntaket er vel om de mener at det å bli i dette forholdet er uforsvarlig overfor barna dine, eller om det er fare for personskade.

Anonymkode: a6f7c...05c

[Anonym bruker]

Hvordan går det, Hi?

Anonymkode: a6f7c...05c

[Anonym bruker]

Jeg bare lurer på en ting hi.

Hvis du faktisk hadde tatt det rette valget å gått fra han, hadde du da kjempet for at han fikk minimalt med omsorg for barnet/barna? 

Hvis svaret der er ja, da vet du i hvert fall at svaret er at du må komme deg vekk. 

Anonymkode: e7518...461

[Anonym bruker]

9 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg bare lurer på en ting hi.

Hvis du faktisk hadde tatt det rette valget å gått fra han, hadde du da kjempet for at han fikk minimalt med omsorg for barnet/barna? 

Hvis svaret der er ja, da vet du i hvert fall at svaret er at du må komme deg vekk. 

Anonymkode: e7518...461

De har ikke felles barn.

Anonymkode: a6f7c...05c