Hva skjer med meg...

[Anonym bruker]

Jeg er i midten av tjueårene. Har en kjærest, vært sammen i 5 år. Hatt det supert.

Mye tragisk har skjedd i mitt liv men han har alltid vært der for meg. Vi har det siste året gått igjennom 3 aborter og utredning. Nå står det mer på vent , vi prøver ikke. og jeg blir skremt av meg selv. 

Oppvokst i et hjem med vold og alkoholmisbruk. Nå, for ca 1 mnd siden, datt hele verden for meg. Alt falt i grus. Ville ikke leve mer. Ville ikke ha kjæresten min, han er det eneste stabile jeg har og har hatt disse årene. Men helt plutselig vil jeg ikke ha han som stabil. 

Jeg ønsker å møte menn. Bli trengt opp i et hjørnet. Der dem får gjøre hva som helst uten at jeg har noe å si. Sykt.... Og dette surrer i hodet mitt hele tiden. Bli brutalt mishandlet. 

Så sliter virkelig disse periodene. Vil gå ifra kjæresten???!!!! Vi har det jo bra men... Også bli brutalt mishandlet på alle måter av andre... 

Skikkelig stygt hva skjer med meg???

Anonymkode: 89a8a...2ae

[Anonym bruker]

Trolig så har du nå en form for "sammenbrudd" pga. alt vondt du tidligere har opplevd. Alt stress med abortene kan ha trigget det.

Vær så snill, ring legen din i morgen og si at du må ha en akuttime! Nå trenger du hjelp, HI, for du er i ferd med å bli selvdestruktiv. Ikke la fortiden få lov til å ødelegge nåtiden og fremtiden din! Du kan få hjelp - men du må be om det!

Så vær så snill, ring legekontoret med det samme det åpner i morgen tidlig. Om du synes det er vanskelig å snakke om dette, ta en utskrift av det du har skrevet her og vis det til legen din. Det du opplever nå er ikke unormalt for personer som er traumatisert, men det er veldig viktig at du får hjelp for det slik at det ikke ødelegger det som er godt i livet ditt.

Klem <3

 

Anonymkode: 16127...90d

[Anonym bruker]

Rekk ut en hånd til en fagperson. En med erfaring og kompetanse. Mye har skjedd i det siste. Jeg ville ikke latt tiden gå for å se om det ble bedre. Det finnes så mye som kan gjøres på kort tid om man bare snakker med kompetente mennesker. Jeg håper du tar det skrittet selv om det kan være vanskelig. Ønsker deg lykke til.

Anonymkode: 1052c...c1a

[Sigup]

Takk for svar begge to <3 

Har hatt time hos psykolog hver uke siden jeg ikke ville leve mer for en måned siden. Men nå har jeg flere uker pause derifra PGA ferie. 

Er ikke sikkert jeg føler det slik i morgen, men burde jeg ringe akuttteamet der uansett? For det er ofte slik at det er et helvete også blir det bra noen dager også går det tilbake tre ganger verre

Lurer på hvorfor det føles ut som jeg ønsker å bli mishandlet? Har vært vitne til dette og har alltid hatt hat til det, men nå er det på en måte slik at jeg tenner på å kunne oppleve det.....

Hi

[mipsmaster]

Igjen tror jeg fagpersoner vet best. Kanskje det er som selvskading, at det er utløp for noe helt annet. Høres ikke ut som en fetish. Dersom dette plutselig virker appellerende, så kan det virke situasjonsbetinget om du forstår. 

[Anonym bruker]

4 minutter siden, Sigup skrev:

Takk for svar begge to <3 

Har hatt time hos psykolog hver uke siden jeg ikke ville leve mer for en måned siden. Men nå har jeg flere uker pause derifra PGA ferie. 

Er ikke sikkert jeg føler det slik i morgen, men burde jeg ringe akuttteamet der uansett? For det er ofte slik at det er et helvete også blir det bra noen dager også går det tilbake tre ganger verre

Lurer på hvorfor det føles ut som jeg ønsker å bli mishandlet? Har vært vitne til dette og har alltid hatt hat til det, men nå er det på en måte slik at jeg tenner på å kunne oppleve det.....

Hi

Jeg synes du skal ta en telefon til akutteamet siden du har det som du har det nå, og vet at det kan bli verre igjen. Selv om du våkner i morgen og ev. føler deg bedre, så ta kontakt med akutteamet likevel.

Jeg er ikke psykolog, men har hørt av andre, og også lest om det at noen kan begynne med selvskading fordi de forsøker å avlede oppmerksomheten man føler inni seg. Det er jo en viss fornuft i det, samtidig så vet man at det bare vil øke problemene og øke smertene på sikt. Kanskje en del av deg også føler du ikke fortjener å ha det godt med samboeren din og derfor også der har "selvskadende" tanker om å gjøre det slutt med ham.

Det at du har skrevet her viser at du ikke ønsker å ha det slik, så ring akutteamet i morgen uansett, HI. Blir det for ille i natt ringer du i natt, da tror jeg det er legevakten som formidler kontakt med akutteamet.

 

Anonymkode: 16127...90d

[Sigup]

Er så leit å ringe dit. 

Husker sist gang jeg var veldig langt nede og innså egentlig at jeg måtte ringe legevakta. Men fant ut at det er noen andre som trenger det mer. At jeg overlever, som vanlig. Derfor blir det vanskelig å evt skulle ringe dit i morgen Vil egentlig ha hjelp NÅ når jeg føler det slik, for jeg veit at om jeg sovner og en ny dag starter, bare rister jeg det av meg.. Også er det påan igjen..... 

 

Samtidig så er jeg egentlig ikke slik. Jeg har hatt det bra lenge. Aldri hatt planer om å avslutte livet. Før i år. Skremmende. Har mistet alle fremtidsplaner og bare lever for ingenting føles det ut som...

[Anonym bruker]

Ring legevakten nå og fortell akkurat hvordan du har det. Akkurat nå trenger du hjelp, HI. Kan godt være at andre også trenger hjelp, men det gjør ikke ditt behov noe mindre! Og du fortjener hjelp like mye som hvem som helst andre.

Bare bestem deg her og nå - ring legevakten NÅ, før du får tenkt deg så mye om. Det er av og til lettere å bare hoppe i det.

Ring nå! <3

Anonymkode: 16127...90d

[Sigup]

Føler ikke det er alvorlig nok å ringe dem. Får disse tankene om akutteamet og.. At de må jo sitte æ riste på hodet av meg, at jeg i det heletstt ringer liksom.. 

Føles ikke ut som noe kan hjelpe heller. Eneste jeg tenker på nå er å ha vært uten noen ansvar eller forhold, for så å bare vippet av pinnen. 

Har diagnosene kompleks ptsd og en personlighetsforstyrrelse. Men har hatt disse i flere år og kjenner ikke igjen dette.

[Anonym bruker]

4 minutter siden, Sigup skrev:

Føler ikke det er alvorlig nok å ringe dem. Får disse tankene om akutteamet og.. At de må jo sitte æ riste på hodet av meg, at jeg i det heletstt ringer liksom.. 

Føles ikke ut som noe kan hjelpe heller. Eneste jeg tenker på nå er å ha vært uten noen ansvar eller forhold, for så å bare vippet av pinnen. 

Har diagnosene kompleks ptsd og en personlighetsforstyrrelse. Men har hatt disse i flere år og kjenner ikke igjen dette.

Kan du greie å se at de tankene du har er sykdommen din som snakker? At det er sykdommen som sier at det ikke er alvorlig nok til å ta kontakt med de som kan hjelpe deg? Mens det du selv vil, det er den som over her skrev at hun føler for å ringe og be om hjelp her og nå! Du vet at det beste for deg er å få hjelp så fort som mulig, det er du selv som vet dette. Sykdommen din forstyrrer tankene dine, og det er helt normalt med alt du har opplevd. Men ikke la sykdommen styre. Bestem deg for at du skal ta styringen.

Både jeg og en eller to over her sier det samme, Hi, at du skal oppsøke hjelp her og nå. Vi mener det er alvorlig nok. Vi vil ditt beste. Og det er det samme som du også vil.

Ring legevakten NÅ, og så oppdaterer du meg. Jeg sitter oppe en liten stund til for deg om du ringer nå.

Anonymkode: 16127...90d

[Sigup]

Er for feig til å ringe. Men har bestemt meg meg for å ringe om jeg har samme tankene senere idag..

Takk for alle svarene <3

[Anonym bruker]

1 minutt siden, Sigup skrev:

Er for feig til å ringe. Men har bestemt meg meg for å ringe om jeg har samme tankene senere idag..

Takk for alle svarene <3

Ikke nøl med å ringe senere i dag om du føler for det, HI!

Klem <3

Anonymkode: 16127...90d

[Anonym bruker]

Det du opplever nå er ikke"sykdom", men en ettervirkning av det du har vokst opp med. Dypest sett handler det om at du ikke har blitt vist respekt og kjærlighet, og nå vil du utsette deg for det samme, muligens for å oppnå en form for trygghet? Har det skjedd noe mellom deg og kjæresten som har brakt deg ut av balanse? Kanskje har han ønsket å gi deg gode ting, gjøre forholdet tettere? Og det får fram tvil på deg selv/selvforakt? For mennesker som har vokst opp med traumer, er det ikke nødvendigvis lett å bli vist kjærlighet, da kan man komme i tvil om man fortjener det. Hvorfor skulle man fortjene det, når ikke engang ens foreldre viste en det? Hvis dette er tilfellet, så er det ikke krise så lenge du skjønner hva det dreier seg om, nemlig din egen selvforakt. Og den kan du glatt slippe tak i, den har du fått i "gave" fra de du vokste opp med, og den kan du takke nei til!

Anonymkode: 55faf...78e

[Anonym bruker]

Leste hi litt nøyere nå, ser at dere sliter med å få barn. Det er en sterk trigger for din selvforakt, du er "mislykket" og fortjener mer juling. Det er FEIL! Du er IKKE mislykket, dette er livets irrganger, det hender også med jenter som har hatt et perfekt liv, uten de opplevelsene du har måttet gjennomgå. Det du kan gjøre nå er å stoppe elendigheten, ikke søk trøst i mer lidelse. Du trenger nok å snakke med noen, gjerne en psykolog, som kan hjelpe deg å bearbeide det du har blitt utsatt for. Dette er ikke din feil! Du har vært uheldig, men det trenger ikke fortsette, dersom du gjør gode valg for deg selv.

Anonymkode: 55faf...78e

[Sigup]

Følte etter mye om og me at jeg klarte meg bra tross abortene. Ble ferdig med utredning i mars. Og veg egentlig ikke hvorfor det helg plutselig braste for meg. 

Vet ikke om jeg kan kalle her jeg bor et hjem. Om hva jeg vil mer.fremtidsplaner og hver dag er et slit.

[Sigup]

Helt patetisk men ønsker så hjelp men orker ikke ta det steget. Og da kan jeg heller ikke få hjelp...