Seksåringen vil ikke flytte..

[Anonym bruker]

Jeg har fått tidenes jobbtilbud, og tilbud om billigere bolig, på en annen plass i landet. Seksåringen begynte i første klasse i år. Takker jeg ja kan jeg begynne i jobb til høsten. Det vil kunne sikre familien økonomisk, og jeg trives virkelig på stedet. I tillegg har jeg større nettverk på dette andre stedet. Problemet er at seksåringen, som har flyttet en gang før da hun var 3 år. Hun vil ikke, og jeg synes synd på henne som allerede har bodd 2 steder. Hun er redd for å begynne på ny skole og ble ganske sint da jeg spurte henne. Hva ville du gjort?

Anonymkode: 9da72...aba

[Anonym bruker]

Noen ganger må man flytte. Sånn er livet, dessverre. 

Anonymkode: 5f52c...377

[Anonym bruker]

Om beslutningen omtrent er tatt ville jeg ikke spurt. Jeg ville sagt noe slikt som "til høsten er det mulig at vi flytter til X. Hva synes du om at vi tar en tur dit og ser på stedet?" I tillegg ville jeg ha en plan klar for hvordan hun kan holde kontakt med sine venner. Med mindre hun direkte mistrives vil hun alltid velge sitt nåværende liv og venner over en ukjent fremtid. Men det betyr jo ikke at hun ikke kommer til å trives på det nye stedet. Beslutningen er din ikke hennes.

Anonymkode: b39ba...104

[Anonym bruker]

Selvfølgelig vil hun ikke flytte! 

Men du er den voksne. Jeg hadde helt klart flyttet hadde jeg vært deg! Og jeg er sikker på at jenta di kommer til å finne seg til rette også. Jeg tenker at det er bedre å gjøre det nå som hun er såpass liten enn å vente til hun er eldre, når røttene er blitt sterkere og dypere. 

Anonymkode: 79576...8c5

[Anonym bruker]

En seksåring liker nødvendigvis ikke endringer. Det er du som skal ta de voksne avgjørelsene, ikke hun. Du skal her være klok og voksen. Legg dette frem som en avgjørelse du har tatt til det beste for hele familien og at du støtter henne i hennes uvilje og lar henne få være uenig. 

Men seksåring finner seg lett til rette en nytt sted. Ett år eller to etter dere har flyttet, er dette glemt og det er den nye plassen som er hjemme. 

Anonymkode: d2869...853

[Anonym bruker]

Gi henne litt tid! Hun trenger å venne seg til tanken. Det er dessuten ikke problemfritt å flytte barn, ikke ta lett på dette. Hvis hun absolutt ikke vil, bør det veie tungt. Spesielt siden hun har blitt flyttet før. 

Anonymkode: e10be...54b

[Anonym bruker]

5 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Gi henne litt tid! Hun trenger å venne seg til tanken. Det er dessuten ikke problemfritt å flytte barn, ikke ta lett på dette. Hvis hun absolutt ikke vil, bør det veie tungt. Spesielt siden hun har blitt flyttet før. 

Anonymkode: e10be...54b

Jeg er helt enig. Det e ikke lett dette. Vi skal reise dit og se stedet. Har lest mye om detye. Har ikke takket ja til jobben, men må gjøre det innen en måneds tid. HI

Anonymkode: 9da72...aba

[Superdolly]

Hun er seks år. Hun har akkurat vennet seg til en ny hverdag med skole i stedet for barnehage. Hun har ingen forutsetninger for å forstå hva en flytting vil innebære av positive ting, for eksempel økonomisk. Hun ser på saken fra en seksårings synspunkt: Ny skole, ingen hun kjenner der. Og da vil hun selvsagt ikke.

Det er ikke lurt å spørre barn om slike ting med mindre man virkelig har tenkt å la dem få lov å bestemme. Hvis det er de voksne som skal bestemme, så informerer man barna. Man spør ikke. Og så legger man til rette så godt man kan for at overgangen skal bli god og at dette skal gå fint.

Mitt forslag: Prøv å ta henne med deg til det nye stedet flere ganger. Besøk den nye skolen, eventuelt utenom skoletid de første gangene, og la henne få leke i skolegården. Dette kan fint gjøres på helg. Er du heldig, har de en fin lekeplass der hun vil kose seg.

Mot slutten av skoleåret ringer du den nye skolen og spør om dere kan få komme på besøk slik at hun kan få hilse på klassen og læreren/lærerne. 

På den måten slipper du at dette blir at hun må forlate alt hun kjenner for noe totalt ukjent. Hun reiser til noe litt kjent i stedet. Hun har sett skolen og lekeplassen og hilst på klassen. 

Hvis hun sørger og raser, så anerkjenn følelsene hennes, og si at selvsagt skjønner du at dette er leit og vanskelig for henne. Ikke lov at dere skal dra ofte på besøk til de gamle vennene, med mindre dere faktisk skal det. Men prøv å finne en måte å holde kontakten på, om så bare litt, sånn at hun ikke føler at hun mister alt og alle hun kjenner.

[Yellow Brick Road]

Helt enig med Superdolly. Hun har mange gode råd her.

Barn skal ikke spørres om ting det ene og alene er vi voksne som må ta ansvaret for.  Noen ganger er det til og med sånn at vi voksne er viktigere enn barna. Det er vi som må jobbe, tjene penger, skaffe bolig og har ansvaret for livet generelt, både vårt eget og barnas. Selv om det ikke bare er lett for unger å flytte, så vet vi at for de aller fleste går det veldig greitt og de tilpasser seg i løpet av ikke for lang tid, i alle fall dersom de får god hjelp av oss voksne. Det betyr selvfølgelig ikke at vi skal flytte i øst og vest og rundt omkring som det faller oss inn, men noen ganger er det å flytte en god (og til og med den beste) løsningen for både barn og voksne. Og den avgjørelsene må vi ta, uten å spørre ungene. For spør vi, må de få svare og vi må ta hensyn til svaret. For gjør vi ikke det, er det ingen grunn til å spørre. Det er dessuten en altfor alvorlig avgjørelse til at det må bli barnets ansvar. Og når vi voksne har tatt avgjørelsen, må vi sende ut trygge signaler til ungene våre, selv de gangen vi tviler om det var riktig avgjørelse, for det vil vi sikkert gjøre, det er helt naturlig. 

[Anonym bruker]

Jeg er vel den enste som syns synd på barn som må flytte 💔

Anonymkode: 804dd...10d