Hva kreves av en for å ha venner?

[Anonym bruker]

Jeg er introvert og sjenert, får ikke lett nye venner. Redd for å ta kontakt med folk og tenker bare at folk ikke liker meg eller har nok med sitt. Samtidig ser jeg jo at andre, feks foreldre i bhg skravler, blir venner og møtes på fritiden. Så det burde jo være mulig for meg å bli venn med noen også?

Jeg har en på 4 og tvillinger på snart 2, så henting/levering er hektisk og stressende og derfor blir jeg heller ikke veldig sosial i disse settingene. Andre står og skravler. De fleste har også bare to barn, så kanskje de har det litt mindre travelt i det daglige? 

Jeg har liksom ikke hverken tid eller overskudd til å være pådriver akkurat nå. Hender jeg blir invitert på noe, ofte kan eller orker jeg ikke. Og jeg har ikke ork til å invitere folk selv. Jeg hater å være vertinne, det ligger bare ikke for meg.

De fleste vi sikkert da si at jeg ikke gir noe/gir av meg selv og dermed må være Vera venneløs? Eller kan man få nye venner selv om man er i en fase i livet hvor man ikke har så mye ledig tid/ork? Jeg setter utrolig pris på å bli bedt og nyter de gangene jeg får vært med. Men samtidig er jeg typen som bruker mye energi på å være sosial istedenfor å få energi av det. 

Noen tips, råd eller tanker? 

Jeg tror ikke jeg er så verst å være med, litt eldre enn de andre mammaene kanskje. Og virker sikkert avvisende/lite interessert siden jeg opplever kaos hver gang jeg ser dem i feks garderoben. 

Når det er feks foreldremøte så setter jeg meg enten alene eller ved noen som sitter alene selv om de jeg kjenner best er der. For vil liksom ikke trenge meg på dem som sitter og skravler sammen. Men det er vel her jeg gjør feil? Burde jeg bare gå til dem jeg kjenner og bli med i "gjengen" deres? Vise interesse og prøve å ikke tenke på at de kanskje ikle liker meg og tenker å nei nå kommer hun... ?

Anonymkode: 2b478...eb6

[Anonym bruker]

Har det veldig likt som deg.... jeg tror grunnen til at jeg ikke får så mye nye venner er at jeg ofte er litt tilbaketrukket og ikke så frempå.... jeg er ikke den som tar initiativ til å møtes eller som inviterer meg selv med på ting slik jeg ser andre gjør på jobben for eksempel... Jeg er veldig livlig og morsom når jeg føler meg "trygg" og er sammen med mennesker jeg føler meg sikker på da... 

Anonymkode: 7555a...88a

[Luksusdyret]

Jeg har aldri klart å få venner, verken som barn eller voksen. Prøver hele tiden, folk vet at jeg ikke har venner, men er lei av å få kald skulder hver gang, og alle andre er mye mer interessante til å være med enn jeg. Så jeg har rett og slett gitt opp.

[Anonym bruker]

Hvis du ønsker det venner, må du faktisk ofre litt selv også, du kan ikke bare regne med å bli invitert til andre. 

- For det første må du tørre å gå å sette deg sammen med de du kjenner/har lyst til å bli kjent med, og tenke at dersom det ikke blir fantastisk mye prat den ene gangen, kan det bli bedre neste gang. Det er veldig få som absolutt ikke vil ha kontakt med enkeltpersoner, tror jeg. Og så må du prøve å snakke med dem, dere har jo alltids noe til felles med barn på samme alder.

- For det andre må du tørre å ta initiativ for at et vennskap skal utvikle seg. Ta kontakt med noen du synes virker hyggelig, og spør om de vil møtes å gå på kafe f.eks en kveld hvis du ikke orker å ha besøk. Hvis du unngår å gå bort til folk, og ikke tar noe initiativ selv, men heller virker avvisende, hvordan skal noen kunne skjønne at du ønsker å være med dem da?

- Dersom du ikke har ork til å prate med noen kan du ikke regne med å få venner ut av intet!

Anonymkode: 858e7...8d8

[Anonym bruker]

22 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Har det veldig likt som deg.... jeg tror grunnen til at jeg ikke får så mye nye venner er at jeg ofte er litt tilbaketrukket og ikke så frempå.... jeg er ikke den som tar initiativ til å møtes eller som inviterer meg selv med på ting slik jeg ser andre gjør på jobben for eksempel... Jeg er veldig livlig og morsom når jeg føler meg "trygg" og er sammen med mennesker jeg føler meg sikker på da... 

Anonymkode: 7555a...88a

Kjenner meg igjen i det du skriver. Jeg tar heller ikke initiativ, ikke alltid fordi jeg ikke kan eller orker, men regner med folk ikke har lyst... Jeg er også veldig livlig når jeg er med og føler meg trygg. Men det skal litt til for at jeg føler meg trygg da. Holder meg liksom litt bakpå.

Anonymkode: 2b478...eb6

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Hvis du ønsker det venner, må du faktisk ofre litt selv også, du kan ikke bare regne med å bli invitert til andre. 

- For det første må du tørre å gå å sette deg sammen med de du kjenner/har lyst til å bli kjent med, og tenke at dersom det ikke blir fantastisk mye prat den ene gangen, kan det bli bedre neste gang. Det er veldig få som absolutt ikke vil ha kontakt med enkeltpersoner, tror jeg. Og så må du prøve å snakke med dem, dere har jo alltids noe til felles med barn på samme alder.

- For det andre må du tørre å ta initiativ for at et vennskap skal utvikle seg. Ta kontakt med noen du synes virker hyggelig, og spør om de vil møtes å gå på kafe f.eks en kveld hvis du ikke orker å ha besøk. Hvis du unngår å gå bort til folk, og ikke tar noe initiativ selv, men heller virker avvisende, hvordan skal noen kunne skjønne at du ønsker å være med dem da?

- Dersom du ikke har ork til å prate med noen kan du ikke regne med å få venner ut av intet!

Anonymkode: 858e7...8d8

Hvis jeg førstes går bort til folk, blir det alltid snakking. Er ikke det som er problemet egentlig, men mer det at kr konstant føler de ikke liker meg og heller vil være med andre. Selv om det ikke virker slik. Er bare at jeg har fått for meg dette tror jeg. 

Der ligger vel også problemet med å ta initiativ, jeg er redd de ikke vil eller bare sier ja fordi de ikke vil si nei å skuffe meg. Akkurat som jeg er et veldedighets prosjekt liksom. 

Er enig i det du skriver, hvordan kan de vite at jeg vil være venn, snakke eller finne på noe med dem. 

Jeg orker jo prate, men er redd de kjeder seg. Men har ikke ork til å være sosial kjempemange ganger i uka feks. En gang iblandt er mer nivået mitt nå. Men føler alle andre gjør noe "hele" tiden. 

Anonymkode: 2b478...eb6

[Pobie]

Jeg er på samme måte, men jeg er fornøyd med situasjonen og vil ikke ha flere venner.

Men hvis du faktisk er ute etter nye venner, må du finne litt ork selv når du ikke føler for det og bli med på ting du blir invitert på. Du burde også ta deg 5 minutter til å stå og skravle. Du kan vel stoppe og prate etter du har levert?

Hvis du verken har tid eller ork og aldri stopper for å prate og aldri blir med på ting du er invitert til vil du jo selvfølgelig ikke kunne få nye venner. Vennskap krever at man prater med folk.

[Anonym bruker]

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

Hvis jeg førstes går bort til folk, blir det alltid snakking. Er ikke det som er problemet egentlig, men mer det at kr konstant føler de ikke liker meg og heller vil være med andre. Selv om det ikke virker slik. Er bare at jeg har fått for meg dette tror jeg. 

Der ligger vel også problemet med å ta initiativ, jeg er redd de ikke vil eller bare sier ja fordi de ikke vil si nei å skuffe meg. Akkurat som jeg er et veldedighets prosjekt liksom. 

Er enig i det du skriver, hvordan kan de vite at jeg vil være venn, snakke eller finne på noe med dem. 

Jeg orker jo prate, men er redd de kjeder seg. Men har ikke ork til å være sosial kjempemange ganger i uka feks. En gang iblandt er mer nivået mitt nå. Men føler alle andre gjør noe "hele" tiden. 

Anonymkode: 2b478...eb6

Hvis jeg skal svare på det avsnittet jeg har utjevner her: dette skjer jo kun inni hodet DITT? 

Det er jo selvfølelsen din som snakker, ikke de potensielle vennene? Du risikerer jo å avvise dem, mer enn de avviser deg, fordi du tenker slik og kanskje derfor trekker deg vekk? 

Og har du ellers tenkt over hvordan din sjenanse kommer til uttrykk? Jeg kjenner folk som er veldig sjenerte - men som i større sammenhenger framstår som arrogante. Ikke fordi de ønsker det, men fordi deres blyghet får dem til å f eks se en annen vei når noen hilser, ikke tør å svare når andre tar initiativ og så videre. 

Du er selv nøkkelen i dette...

Anonymkode: 717d5...843

[Anonym bruker]

* avsnittet jeg har uthevet her

Anonymkode: 717d5...843

[sug lut]

Det kreves at man ikke er som en kaktus. Ingen vil klemme en med pigger ute alle veier hele tiden.

Det kreves at man vil være en venn, ikke bare få en.

Det kreves at man ikke er mer enn snittet krevende, klebrig eller monopoliserende.

Det kreves dessuten at man møter nok mennesker til også å slumpe borti de man passer til å være venn med.

[Anonym bruker]

4 timer siden, Pobie skrev:

Jeg er på samme måte, men jeg er fornøyd med situasjonen og vil ikke ha flere venner.

Men hvis du faktisk er ute etter nye venner, må du finne litt ork selv når du ikke føler for det og bli med på ting du blir invitert på. Du burde også ta deg 5 minutter til å stå og skravle. Du kan vel stoppe og prate etter du har levert?

Hvis du verken har tid eller ork og aldri stopper for å prate og aldri blir med på ting du er invitert til vil du jo selvfølgelig ikke kunne få nye venner. Vennskap krever at man prater med folk.

Ja, om morgenen har alle det travelt, så da vil ikke folk prate. Men vet henting, jeg får overse kaoset og masende unger å snakke litt mer. 

Problemet med å få vært med på ting er at jeg er mye alene mef barns uten tilgang på barnevakt så da passer det jo sjelden. 

Skal skjerpe meg å prøve mer:)

Anonymkode: 2b478...eb6

[Anonym bruker]

4 timer siden, Anonym bruker skrev:

Hvis jeg skal svare på det avsnittet jeg har utjevner her: dette skjer jo kun inni hodet DITT? 

Det er jo selvfølelsen din som snakker, ikke de potensielle vennene? Du risikerer jo å avvise dem, mer enn de avviser deg, fordi du tenker slik og kanskje derfor trekker deg vekk? 

Og har du ellers tenkt over hvordan din sjenanse kommer til uttrykk? Jeg kjenner folk som er veldig sjenerte - men som i større sammenhenger framstår som arrogante. Ikke fordi de ønsker det, men fordi deres blyghet får dem til å f eks se en annen vei når noen hilser, ikke tør å svare når andre tar initiativ og så videre. 

Du er selv nøkkelen i dette...

Anonymkode: 717d5...843

Jeg vet, er jo dette som er kjernen i problemet, jeg vet det innerst inne. Men når jeg står i situasjonen så prøver uansett hjernen min å si at de nok ikke liker meg og kjeder seg osv. Ikke lett å skru av, særlig når jeg føler jeg har "for lite" venner fra før. 

Anonymkode: 2b478...eb6

[Anonym bruker]

2 timer siden, sug lut skrev:

Det kreves at man ikke er som en kaktus. Ingen vil klemme en med pigger ute alle veier hele tiden.

Det kreves at man vil være en venn, ikke bare få en.

Det kreves at man ikke er mer enn snittet krevende, klebrig eller monopoliserende.

Det kreves dessuten at man møter nok mennesker til også å slumpe borti de man passer til å være venn med.

Krevende, klebrig ? Dette får meg jo tilbake i sporet ingen liker meg. Nettopp krevende og klebrig jeg tenker de synes jeg er om jeg går bort til dem. For jeg tenker jo alltid at alle heller vil snakke med andre, men så kommer jeg og henger meg på dem... 

Ja, må jo møte noen en klikker med. Synes jeg gjør det med enkelte, men virker jo ikke som de mener det samme... 

Hvorfor er selvbildet mitt slik?? Argh! Jeg var veldig populær på skolen. En av de peneste jentene, og en "alle" likte. Jeg var med mange forskjellige og hang ikke bare med bestevenninna eller gjengen min liksom. Men hadde en bestis og to til i "gjengen". Vi fire har fortsatt kontakt, men bor 1,5 time unna hverandre nå. 

Kanskje jeg allerede da ubevisst var redd for å virke klengete eller klebrig? Siden jeg passet på å være med mange forskjellige? 

Anonymkode: 2b478...eb6

[Yellow Brick Road]

Det er dessverre sånn at får å få venner og å beholde venner også, må man både gi, ta og jobbe for det. Jeg kjenner godt til det med å føle at man ikke har overskudd, og det er helt greitt, og det kan gå i en periode om man allerede har venner som man har et så godt forhold til at de tåler en sånn periode, men med nye venner nytter det sjelden. Du sier selv at du koser deg når du først er ute med noen, så kanskje du rett og slett skulle jobbe med akkurat det å si ja, selv om du helst har lyst til å sitte hjemme i sofaen eller vaske huset eller et eller annet annet. Om du da ikke orker å innlede noen vennskap og jobbe med dem akkurat nå, så får du i alle fall tatt vare på en del bekjentskaper, og det er ikke å forakte det heller. De kan bli venner etterhvert og er kjekke å ha underveis.

[Anonym bruker]

37 minutter siden, Yellow Brick Road skrev:

Det er dessverre sånn at får å få venner og å beholde venner også, må man både gi, ta og jobbe for det. Jeg kjenner godt til det med å føle at man ikke har overskudd, og det er helt greitt, og det kan gå i en periode om man allerede har venner som man har et så godt forhold til at de tåler en sånn periode, men med nye venner nytter det sjelden. Du sier selv at du koser deg når du først er ute med noen, så kanskje du rett og slett skulle jobbe med akkurat det å si ja, selv om du helst har lyst til å sitte hjemme i sofaen eller vaske huset eller et eller annet annet. Om du da ikke orker å innlede noen vennskap og jobbe med dem akkurat nå, så får du i alle fall tatt vare på en del bekjentskaper, og det er ikke å forakte det heller. De kan bli venner etterhvert og er kjekke å ha underveis.

De aller fleste gangene jeg må si nei er fordi jeg er alene med unga uten barnevakt. Prøver å si ja når jeg kan, men dessverre går ikke det heller. Jeg er feks skutt på fredag ettermiddag da de gjerne vil treffes. Og kanskje skal jeg ha ungene alene hele helga og vet at jeg kommer til å bli helt knekt, så må jeg prioritere "helsa". 

Får ta det igjen når ungene er litt større da kanskje og jeg får mer søvn..

Anonymkode: 2b478...eb6