Når følelsene svinner...

[Anonym bruker]

Det er så vanskelig..

Et langt samliv, flere barn, mange problemer, bedre tider, nedturer, oppturer..

Det er så mange ting som gjør at jeg ikke lenger ønsker å være gift med mannen min. Nesten alt han har begynt å irritere meg. Det finnes mange gode grunner for et samlivsbrudd, men nå begynner jeg i tillegg å fokusere på alle småtingene.

Men så har man barna, huset og alt det praktiske.. Det går utover andre.. Det blir så komplisert.. Jeg føler meg mislykket..

Jeg tør liksom ikke å være ærlig om hvor lite jeg egentlig vil dette. Da begynner ballen å rulle. Jeg vet ikke om jeg er klar. Det var ikke sånn livet skulle bli...

Så vanskelig..

Anonymkode: a9fef...a8e

[Anonym bruker]

Men det er sånn livet ER. Og det må du bare akseptere For familiens skyld. Først barna, så familien, til slutt deg. Det er sånn det fungerer. Så får du heller, nå som du har innsett at du fokuserer på det negative, snu den trenden og fokusere på det positive! Tenk så heldig du er som har et HUS... et hjem... så mye  fint du kan gjøre der. Kanskje du kan skaffe deg et hageprosjekt. Eller pusse opp ett av rommene

 

Anonymkode: 88d45...364

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Men det er sånn livet ER. Og det må du bare akseptere For familiens skyld. Først barna, så familien, til slutt deg. Det er sånn det fungerer. Så får du heller, nå som du har innsett at du fokuserer på det negative, snu den trenden og fokusere på det positive! Tenk så heldig du er som har et HUS... et hjem... så mye  fint du kan gjøre der. Kanskje du kan skaffe deg et hageprosjekt. Eller pusse opp ett av rommene

 

Anonymkode: 88d45...364

For noe pisspreik...😡

Anonymkode: c643a...844

[Anonym bruker]

Har ikke noe råd til deg HI, for kjenner meg veldig igjen i dette. Plutselig har det bare blitt sånn at vi har helt forskjellige perspektiv og prioriteringer. For meg kommer alltid barna først, dette har mannen vanskelig for å sette pris på og føler seg veldig tilsidesatt. jeg forstår jo det, men for meg er det en veldig enkel prioritering. Og da kan jeg aldri gi han det han vil ha/trenger :(. Det bærer jo bare en vei, men det er så utrolig tungt å ta tak i.

Anonymkode: ae5dc...827

[Anonym bruker]

3 timer siden, Anonym bruker skrev:

Men det er sånn livet ER. Og det må du bare akseptere For familiens skyld. Først barna, så familien, til slutt deg. Det er sånn det fungerer. Så får du heller, nå som du har innsett at du fokuserer på det negative, snu den trenden og fokusere på det positive! Tenk så heldig du er som har et HUS... et hjem... så mye  fint du kan gjøre der. Kanskje du kan skaffe deg et hageprosjekt. Eller pusse opp ett av rommene

 

Anonymkode: 88d45...364

Jeg har ingen problemer med å sette meg selv sist, det gjør jeg stort sett alltid. 

Det betyr ikke at det ikke er vondt.

En mann som kjefter og skriker til oss, som bringer så utrolig mye negativ energi inn i hverdagen til både meg og barna. Det å stå alene med ansvaret for det meste. Det å ikke føle nærhet til noen, eller lyst og begjær. Vi har utviklet oss til å bli så veldig forskjellig. Jeg trives ikke med det. Jeg har aldri sagt det høyt, ikke en gang til meg selv (før nå), men vi er ikke rett for hverandre. Han er ikke rett for meg. 

Jeg vet jeg er heldig, jeg har 4 fantastiske barn, jeg har bolig og mat på bordet, en jobb som jeg trives i og som gir mer enn nok til å leve godt. Men jeg er ikke lykkelig, og det er tungt. Og jeg er redd barna merker det. Og jeg er enda reddere for at det skal gå fra at jeg ikke lenger elsker mannen, til at jeg misliker han. Det vil hvertfall barna merke. Og det er jo slett ikke bra.

Jeg vet sannelig ikke hva som er best for barna, det er derfor det er så vanskelig. Hadde jeg visst hva som var best, så hadde jeg valgt det. 

Anonymkode: a9fef...a8e