Angret på barn?

[Anonym bruker]

Er det noen som føler de har valgt feil i forhold til det å få barn?Angret?Jeg skammer meg.Har alltid likt å passe barn, men jeg har i det siste bare følt mere på det at jeg ikke egentlig har så veldig lyst.Nå har jeg to barn så det er jo litt for sent!Jeg føler at det er blitt feil, at de hadde fortjent en mamma som virkelig vil ha dem.Jeg føler at alt er så vanskelig.Jeg savner frihet.Jeg er ikke den jeg var før.Jeg gjør jo selvfølgelig alt for barna, men føler jeg ikke har riktige følelser😭

Anonymkode: fc618...330

[Anonym bruker]

Godt å høre vi er flere! Føler det samme som deg. Ikke denne altoppslukende kjærligheten, nyter når jeg har egentid, kjefter og smeller hele tiden i perioder. Håper bare at jeg ikke ødelegger barnet. 

Samtidig så er jeg såååå redd for at han skal komme utfor noe, veldig bekymret for alt og savner han fælt om han er borte en stund. Men så fort han er hjemme igjen er det ved det vante.

Tror egentlig bare jeg er fryktelig sliten av alenemor tilværelsen med fullt ansvar for alt av lekser, aktiviteter, konflikter på skole, samt full jobb. Pluss et guffent fordhold til barnefar.

Jeg vet jeg elsker han, men det føles innimellom at det å være mamma er liksom ikke min greie. Har også alltid vært opptatt av og glad i barn, så trodde dette kom til å bli midt i blinken...

Anonymkode: fa5ab...84c

[Anonym bruker]

Enig med dere over! Ingenting ble "som jeg trodde" det skulle bli. Og man kan jo heller aldri forberede seg på noe når man faktisk ikke vet hvordan det blir! Er også mye lei når de er her, men megabekymret og savner de når de ikke er her. Mye dårlig samvittighet for dette

Anonymkode: 7b077...ce4

[Lagertha]

Jeg syns det er veldig rart angre på det. Jeg skjønner det bare ikke. Småbarnsperioden er tøff, men vips så henger de med venner og vi får 2 hender ledig igjen

[Anonym bruker]

Angrer ikke på at jeg fikk barn men angrer på faren jeg fikk barn med og tidspunktet jeg fikk barn på.Jeg skulle ønske jeg var ferdig med utdannelsen før jeg fikk barn og gjerne hatt en fast jobb så jeg hadde en grei inntekt.Da hadde jeg hatt råd til å ansette en barnevakt som kunne avlaste meg litt så jeg fikk mer barnefri.Jeg trives ikke med å sitte hjemme hver dag etter 20.00 å at jeg har så lite alenetid og tid til venner.Savner litt det å kunne "leve livet".Samtidig føler jeg at jeg ikke hadde hatt noe å leve for om jeg mistet sønnen min,han er alt for meg og trenger han i livet mitt for å ha det bra.

Anonymkode: 1f767...daf

[Anonym bruker]

6 minutter siden, Lagertha skrev:

Jeg syns det er veldig rart angre på det. Jeg skjønner det bare ikke. Småbarnsperioden er tøff, men vips så henger de med venner og vi får 2 hender ledig igjen

Vi er alle forskjellige, barna også. Min er nå 9 og har alltid vært et veldig krevende barn. Har i tillegg tatt meg i å tenke "Tenk om mitt barn hadde vært som det barnet som er så enkelt"

Det at han er krevende er noe han alltid har vært, fra første sekund. Mens jeg følte "alle andre" babyer sov og var blide så var han liksom helt motsatt, våken konstant og fikk ikke mer enn 2 timers sammenhengende søvn det første halvåret. Var bare sånn det var sa HS, barn er forskjellige. Til slutt dreit jeg bare i å legge meg, for det var verre å bli vekket så ofte enn bare å sitte som en zombie og se på film til han våknet igjen.

Alltid vært veldig viljesterk pluss slitt endel m sosiale koder helt fra BHG. 

Syns heller du har en dårlig egenskap som ikke kan forstå at folk er i helt forskjellige situasjoner evt har helt andre forutsetninger enn deg selv.

Jeg elsker barnet mitt, men ja... noen ganger føles det ikke som jeg "liker han" nok eller hvordan jeg skal forklare det. Jeg kan irritere meg grønn over enkelte deler av personligheten og de valgene han tar som gjør at han havner i konflikter etc. Føler ikke jeg gjør annet enn å prate med han om dette dag ut og dag inn. Men hadde jeg vært likegyldig til han og ikke elsket han så hadde jeg jo heller ikke brydd meg.

Disse tingene har tatt og tar mye krefter, da spesielt når man er alene.

Hadde noen kommet og hentet han og tatt han fra meg hadde jeg aldri klart å fungere igjen, men tanken på at det ville vært bedre om jeg ble barnløs isteden er der med jevne mellomrom. Ansvaret er så altoppslukende og stort. Føler noen ganger at jeg ikke er laget for det.

Anonym oppi der

Anonymkode: fa5ab...84c

[Anonym bruker]

Som ene her inne sier at hvis noen hadde kommet å tatt barna hadde jeg blitt knust og hatt store problemer med å fungere.Jeg er jo glad i barna mine, men det blir så voldsomt overveldende til tider.Ene barnet er kjempe krevende og har vært det siden fødselen.Jeg føler jeg har mistet den personen jeg brukte å være, at jeg bare lar dagene skli forbi og ikke er annet enn mamma.Jeg brukte å være sosial og sprudlende og er helt omvent nå.vil helst ikke gå ut av huset annet enn til jobb.

Anonymkode: fc618...330

[Pobie]

Jeg angrer ikke på at jeg fikk barn, jeg elsker å være mor. Samtidig har jeg ikke noe problem med å innrømme at jeg  nyter egentid når han sover og at det noen ganger er slitsomt og jeg skulle ønske jeg hadde familie i nærheten som kunne ha han i noen timer innimellom.

Småbarnsperioden er slitsom for alle. Den er ekstra slitsom hvis man er alene. Hvis det blir for mye må man være flink å spørre venner og familie om de kan stille opp, om det så kun er for et par timer. Viktig at man tar seg pauser hvor man kan tenke kun på seg selv innimellom.

[Anonym bruker]

Jeg tror ikke det er mulig å forestille seg eller fatte for de som har de "rette" følelsene rundt barna sine, at det å være en familie, er ikke for alle. Jeg klarer ikke å forestille meg hvordan det er å boble over av iver etter å leke med barna, bake eller bare å være sammen. 

Hadde jeg vært yngre og valgt på nytt, hadde jeg fulgt magefølelsen om at morsrollen egentlig ikke er noe for meg. Innerst inne visste jeg jo det. 

Jeg har aldri vært interessert i barn, aldri passet barn, egentlig aldri følt at jeg manglet noe eller ønsket meg barn. Barnas far ønsket seg veldig barn, og hans iver og entusiasme samt omgivelsenes "press" (alle vil jo ha barn, og du vil angre på å ikke få barn), gjorde at jeg på et tidspunkt følte at det var riktig å få barn. Jeg ble overbevist om at det var meningen med livet og at bare barna kom, ville jeg se det og føle det selv, 

Jeg har fått mine barn som jeg elsker uendelig mye, men jeg VET også at livet mitt hadde vært et bedre liv uten barn, fordi barn for meg er unaturlig og selvutslettende.

Jeg er oppvokst med omsorgssvikt, så ingenting jeg gjør for barna kommer automatisk. Ros, irettesettelse, kos og oppmerksomhet er gjennomtenkt. Barna mine får masse hengivenhet, men trøsting, oppmuntring og hverdagsprat er for meg en kunstig greie. All energi brukes på barnas ve og vel. Jeg bekymrer meg ustanselig for deres trivsel og gjør alt for at de skal ha det bra. Er konstant redd for å "ødelegge" dem med for mye eller lite av alt, og å ikke møte de behovene de har. Midt oppe i dette har jeg mistet meg selv, og klarer ikke finne rom til å pleie meg. 

Nå er det ikke slik at jeg skulle ønske at Anne og Even ikke eksisterte, de er viktige for meg og er skikkelig bra folk som fortjener det beste, men at det aldri hadde blitt noen barn i utgangspunktet hadde vært best for meg. Dette skyldes ikke en hektisk småbarnsperiode. Yngste er ni, og følelsene er de samme som de har vært hele tiden. Det gjør ikke meg mer egoistisk (jeg gjør jo alt for at barna sksl ha det bra), men vi har ulike behov for hva vi trenger i livet. For noen gir barn mening og selvrealisering (det er jo også egoistisk), men for andre kan det medføre bekymring og selvutslettelse. 

Jeg er introvert, samvittighetsfull, grublende og en kontrollfreak, men også impulsiv. Jeg vil gjøre ting når det føles riktig, og jeg kan tilbringe ukesvis alene. Dette har det ikke vært rom for de siste 12 årene. Jeg klarer ikke prioritere meg, og sitter igjen med tanken: Er det det her som er meningen med livet. En blandet følelse av tomhet og det å aldri strekke til. Det å kun leve for andre og aldri ha rom til seg selv. 

Jeg går til psykolog, og vet at jeg ikke er deprimert. Derfor vet jeg også at livet mitt hadde gitt mer mening hvis jeg hadde valgt annerledes for 13 år siden. 

Anonymkode: b5ff9...84a

[Anonym bruker]

Kudos til dere som "tør" å dele. 

Anonymkode: ea0d3...684

[Anonym bruker]

Jeg synes det er viktig at dere som føler det slik er ærlige med dere selv. Dere som har skrevet virker alle som kjærlige foreldre, men også som om dere føler at dere har mistet dere selv og sliter med det. Jeg tenker det er veldig viktig å søke hjelp, hvis følelsene baller på seg. Avlastning, psykologsamtaler, barnevakt.. Hvilke muligheter har dere? Og kanskje sette av en dag i måneden (eller oftere), hvor det bare er deg og dine behov? Jeg har selv nylig dratt på en ukes ferie med en venninne; det var helt fantastisk!! (Men jeg kjente på folks fordommer). Jeg kjenner ikke på denne angeren da, men jeg har behov for egentid og det å være sosial, og det gir jeg meg selv. Forstår at jeg er heldig som har anledning til dette. Vi er mer enn mødre!!

Anonymkode: 83764...446

[Anonym bruker]

For meg høres det ut som om mange har en stor forventning til egen morsrolle. Selv har jeg aldri synes det er gøy med barneleker(de er for barn og ikke voksne) og er noe jeg gjør av og til for å glede ungene... Men jeg setter ikke krav til meg selv om at jeg i tillegg skal synes det er gøy å leke...? Jeg liker egentiden min og tar meg tid til meg selv også... uten dårlig samvittighet. Jeg er fortsatt meg, unger eller ei. Har aldri vært av dem som har stor interesse for barn og aldri drømt om å få barn siden jeg var tenåring osv.... Jeg elsker mine egne barn, men blir ikke begeistret for barn generelt.

Trur at mange har en slags mal på hva en "god forelder" er og hva slags følelser som er "riktige". Jeg har godtatt at jeg er meg og at jeg allikevel er en god mor til mine barn. Mye jeg gjør som jeg ikke legger hele følelseslivet mitt i - bake med ungene, leke osv... Jeg har aldri vært tålmodig(noe den ene av ungene har arvet), er hverken boblene eller sprudlene over absolutt alt de gjør men sånn er jeg og det er greit  Dette tilsier jo ikke at jeg ikke burde hatt barn i utgangspunktet. Klart livet kunne sikkert vært like meningsfullt uten barn. Jeg er ikke av dem som synes synd på folk som av forskjellige grunner ikke ønsker barn. Jeg kan absolutt skjønne valget, selv om jeg ikke angrer på mitt eget.

Trur problemet er at mange har et slags glorifisert bilde av morsrollen og hva slags følelser man skal ha. Realiteten er ofte noe ganske annet. Mange burde kanskje senke skuldrene og finne tilbake til seg selv uten dårlig samvittighet. Vær med venner, ta en bytur eller weekend... Gjør ting som ikke omhandler barn, uten dårlig samvittighet. Det er lov å beholde seg selv.

 

 

Anonymkode: 2746b...f6f

[Anonym bruker]

Jeg er enig i at dere som tenker sånn aldri burde fått barn. 

Jeg har heller aldri vært barnekjær, likte dyr best. Men var sikker på at jeg kom til å føle annerledes for egne barn. 

Jeg ventet lenge, var over 30, ferdig utdannet og klar. Nå har jeg to tette småbarn, yngste er 1. De er begge veldig krevende, og jeg har fortsatt ikke funnet tid til trening eller egenpleie etter siste fødsel. Har vært ute på kveldstid et par ganger. Likevel angrer jeg ingenting.

Jeg mener det må være noe litt galt med dere som oppriktig angrer (og ikke bare er slitne i småbarnsfasen), og jeg håper dere klarer å skjule følelsene. Hvis ikke håper jeg barna har et annet sted de kan bo, kanskje med en far og stemor. 

Anonymkode: e1097...10b

[Anonym bruker]

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

Jeg er enig i at dere som tenker sånn aldri burde fått barn. 

Jeg har heller aldri vært barnekjær, likte dyr best. Men var sikker på at jeg kom til å føle annerledes for egne barn. 

Jeg ventet lenge, var over 30, ferdig utdannet og klar. Nå har jeg to tette småbarn, yngste er 1. De er begge veldig krevende, og jeg har fortsatt ikke funnet tid til trening eller egenpleie etter siste fødsel. Har vært ute på kveldstid et par ganger. Likevel angrer jeg ingenting.

Jeg mener det må være noe litt galt med dere som oppriktig angrer (og ikke bare er slitne i småbarnsfasen), og jeg håper dere klarer å skjule følelsene. Hvis ikke håper jeg barna har et annet sted de kan bo, kanskje med en far og stemor. 

Anonymkode: e1097...10b

Å kutt ut! Du er kroneksempelet på blandingen mellom en drama queen og primadonna. 

Anonymkode: f6e72...449

[Nyttårs barn]

Tror mye av dette bunner i for store forventninger til morsrollen og familielivet.Vi blir tutet ørene fulle av hvor fantastisk det er å være mamma, slik at realitetene blir sjokkerende for mange.

Klart mye av livet med små barn er repetativt og rutinepreget. det blir lite tid til seg selv og alle er ikke glad i å leke/bake/underholde osv

Finn noe dere liker selv, og ta med barna på det! Skaff barnevakt og gjør egen ting. En jeg hørte om hadde en fast dag i uken hvor barna ble hentet av andre i barnehagen og hun kunne da trene eller gjøre noe hun ønsket. Skjønner at dette ikke er mulig for alle selvdølgelig.

[Anonym bruker]

5 timer siden, Anonym bruker skrev:

Å kutt ut! Du er kroneksempelet på blandingen mellom en drama queen og primadonna. 

Anonymkode: f6e72...449

Nei. Du kan jo ikke sjikanere denne innleggeren, bare fordi hun har en annen oppfatning enn deg! 

Jeg er helt enig med henne. Om en ikke evner å glede seg over barna og sammen med barna, at en føler de har ødelagt ens liv, eller at en selv gjorde det da en bestemte seg å gå barn, da kan en ikke gi barna det de trenger. Barn har et enormt behov for å føle seg ønsket, ikke bare elsket på en måte som ikke viser seg i glede. 

Sier ikke at en ikke kan være sliten, eller kjefte, eller sette pris på egentid, men det må være unntakene og ikke regelen. 

Ungene skal se gleden i øynene til mor når mor er sammen med dem, ikke bare når mor skal ut å pleie seg selv. 

 

Om dette var en mann, som kun smilte på ekte sammen med andre, og deg vare tålte han? Hadde det vært det samliv du fortjente, eller kunne det knust hele din selvrespekt og selvfølelse? 

 

Fy faen det er jævlig! Det er en ondskap i dette, det er min mening. Har en slik i familien, ung mor som har dumpet ungene hos far, og skal finne aeg selv. Har fått kontakt med en slik en gjennom jobben også. Stakk fra både far og barn, ny mann, ny bil og ikke samvær. 

Det er en egoisme som ikke er sann. Fortjener ingen kudos, det bør være skambelagt, ties i hel, og dekkes over for barna så godt det lar seg gjøre. 

Har forresten en oppi gata her også. Hun utstår ikke eldstebarnet sitt, har visst problemer med følelsene. Ikke vet jeg om det er fordi det er feil kjønn, eller feil far, kvalmt er det så uansett. 

Det finnes skikkelige psychoer i denne verden, ferreste av de blir president eller toppledere, de fleste av de lager bare et helvette for sin egen familie! 

Anonymkode: 11d0f...e6e

[Anonym bruker]

3 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Nei. Du kan jo ikke sjikanere denne innleggeren, bare fordi hun har en annen oppfatning enn deg! 

Jeg er helt enig med henne. Om en ikke evner å glede seg over barna og sammen med barna, at en føler de har ødelagt ens liv, eller at en selv gjorde det da en bestemte seg å gå barn, da kan en ikke gi barna det de trenger. Barn har et enormt behov for å føle seg ønsket, ikke bare elsket på en måte som ikke viser seg i glede. 

Sier ikke at en ikke kan være sliten, eller kjefte, eller sette pris på egentid, men det må være unntakene og ikke regelen. 

Ungene skal se gleden i øynene til mor når mor er sammen med dem, ikke bare når mor skal ut å pleie seg selv. 

 

Om dette var en mann, som kun smilte på ekte sammen med andre, og deg vare tålte han? Hadde det vært det samliv du fortjente, eller kunne det knust hele din selvrespekt og selvfølelse? 

 

Fy faen det er jævlig! Det er en ondskap i dette, det er min mening. Har en slik i familien, ung mor som har dumpet ungene hos far, og skal finne aeg selv. Har fått kontakt med en slik en gjennom jobben også. Stakk fra både far og barn, ny mann, ny bil og ikke samvær. 

Det er en egoisme som ikke er sann. Fortjener ingen kudos, det bør være skambelagt, ties i hel, og dekkes over for barna så godt det lar seg gjøre. 

Har forresten en oppi gata her også. Hun utstår ikke eldstebarnet sitt, har visst problemer med følelsene. Ikke vet jeg om det er fordi det er feil kjønn, eller feil far, kvalmt er det så uansett. 

Det finnes skikkelige psychoer i denne verden, ferreste av de blir president eller toppledere, de fleste av de lager bare et helvette for sin egen familie! 

Anonymkode: 11d0f...e6e

Det er du + hun andre dama jeg svarte som ikke kan lese!!!

Dere legger egen fortolkning inn i de andre innleggene og tillegger de andre damene oppførsel som de selv ikke beskriver. At du kjenner ditt og datt er jo helt irrelevant. Det er ingen av de som skriver her som er sånn som du beskriver. 

Jeg blir så lei av sånne som dere, som dikter i vei egne historier og ikke klarer å forholde dere til diskusjonen. 

Anonymkode: f6e72...449

[Anonym bruker]

5 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Det er du + hun andre dama jeg svarte som ikke kan lese!!!

Dere legger egen fortolkning inn i de andre innleggene og tillegger de andre damene oppførsel som de selv ikke beskriver. At du kjenner ditt og datt er jo helt irrelevant. Det er ingen av de som skriver her som er sånn som du beskriver. 

Jeg blir så lei av sånne som dere, som dikter i vei egne historier og ikke klarer å forholde dere til diskusjonen. 

Anonymkode: f6e72...449

Hva mener du jeg har misforstått? Det er noen her som sier de skulle ønske barna hadde en mor som har riktige følelser for dem, andre sier de kjefter og smeller. Det er ingen tvil om at dette er suboptimale forhold for barn. Hva mener du jeg har diktet opp?

Anonymkode: e1097...10b